Ny adresse!

Bloggen har fått ny adresse:

http://sorlandslesehest.blogspot.com 

Litt lengre url enn http://synne77 (osv.), men sier mer om hva en finner her!

Dessverre ble det ikke automatisk omdirigering fra den gamle adressen, og endel interne linker virker ikke. Jeg jobber med saken. 

Dyr - alene og sammen

Jeg har lest to illustrerte bøker med dyr i hovedrollene, dyr som i ulik grad og på forskjellig måte ligner oss mennesker.

1. Ekornets fødselsdag og andre fortellinger av Toon Tellegen

Cappelen Damm, 2012

I denne barneboka møter vi først ekornet, som skriver lapper til seg selv for å huske ("bøkenøtter", "vær glad"), og så introduseres de andre dyrene som kommer til ham i fødselsdagsselskap. Etter hvert får flere av dem sin historie: sneglen som driver med ombygging og får ny balkong, grashoppa som kjøper seg et støvfnugg fordi han trenger "det lille ekstra" til et fisefint ball, neshornet som ikke aner hva han ønsker seg til bursdagen, spermhvalen som alltid har ligget helt stille på havbunnen men så får en invitasjon til måkas fest, øyenstikkeren som sitter i et tre over bursdagsbordet sitt og venter på at noen skal komme.
Og vennene ekornet og mauren er faste gjennomgangsfigurer; i en fortelling har mauren en boks å gjemme gode minner i, og i en annen finner begge to en fristende kake med en absurd melding til:

Denne kaken er bare til dem som egentlig ikke har lyst på kake.

Og både ekornet og mauren prøver det de kan å tenke på andre ting, og ikke ha lyst på kake. Men det går ikke. 

Mauren viser fram boksen med de gode minnene.

Tegningene er enkle og fine; maur og ekorn er tegnet like store. Dette urealistiske størrelsesforholdet er ganske vanlig i illustrerte barnebøker, men klærne dyra har på seg (kvinne- og mannsklær) gir et ekstra menneskelig inntrykk. Og ikke minst, de oppfører seg som mennesker. De kan representere mennesker som føler seg litt alene, særlig etter en diger fest, eller de som tvert imot har lyst til å være for seg selv, eller de som våger seg ut av ensomheten og får oppleve fellesskap. Noen individer har lyst til å stikke seg ut og vise fram det beste, og andre vil heller gå i ett med trærne/ mengden. Men alle trenger å bli sett.

Den mest absurde fortellinga, bortsett fra den om kaka som ingen skal ha lyst på, er nok den om utkledningsselskapet. Ekornet, stakkar, er for dyktig til å kle seg ut som andre, så han blir vist bort og bedt om å komme i forkledning. Her fins det flere tolkningsmuligheter for en moden leser...

Men for de minste, som boka nok er skrevet for, venter rett og slett vakre og litt sprø fortellinger.



2. Om detta talar man endast med kaniner av Anna Höglund

Lilla Piratförlaget, 2013

Her har vi en bildebok som er beregnet for eldre barn, eller helst voksne. Jeg har lest den svenske originalutgaven, som har vunnet flere barnebokpriser, men boka er også utgitt på norsk (Magikon forlag).

Höglund forteller om et barn med høysensitivitet. Jeg-personen er framstilt som en kanin med lange ører (altså ekstra god hørsel), og menneskene rundt har bare en sjelden gang - og i ulik grad - kanintrekk. (Morfar, som kaninen/ jenta føler mest samhold og forståelse med, er den mest kaninaktige i ansiktet.)

Gjennom både teksten og bildene får en et sterkt inntrykk av ensomheten som følger med det å være annerledes, det å måtte trekke seg tilbake når sansene er overspent, ikke funke som folk flest. Bli så flink til å si "nei" til fellesskap at en glemmer hvordan det er å si "ja"...

Og som tittelen peker på, bare de som har noe av den samme sensitiviteten går det an å snakke med og få forståelse av. De andre "fattar inte allvaret, att det finns en gräns för vad man orkar med."

En trenger ikke være høysensitiv for å kjenne seg igjen i deler av kaninfortellingen. Hvem har ikke av og til følt at de "blir en annen" for å passe inn? På ett bilde ser vi et klasserom, hvor to elever ser på hverandre fra hver sin side av rommet, og ser ut til å være uvenner. Kaninen oppfatter det som skjer med en gang, men mange har også opplevd denne uvennsituasjonen innenfra.

Ei nydelig, trist bok med et lyst håp mot slutten.
Bruk gjerne tid på den!

Ønsket om å høre til fins hos alle.

Baksjå og framsjå: februar

Opplegg til bokvideo! Eksklusivt for bloggens lesere.

Vi er inne i vår første vårmåned, liksom! (Jo! Sol og vind er godt!) Den offisielt siste vintermåneden skal oppsummeres. Her kan du lese oppsummeringa for januar.

Jeg blogga i februar om samiske ungdomsbøker, bokvideoen for 2014, en bok om jødeforfølgelser, lesemaraton til inntekt for Barnekreftforeningen, privat slektsforskning og en spennende huldrehistorie.

I måneden som gikk leste jeg 16 bøker. Disse hadde jeg ikke blogget om:

• The Lover's Dictionary av David Levithan. Veldig fin, men også vemodig kjærlighetshistorie, skrevet som en ordbok med ett oppslag per side og sannsynligvis (dette fant jeg ikke helt ut av!) fra begges synsvinkel i kjærlighetsforholdet, vekslende. En liten smakebit får du her, fra side 64: 

corrode, v. 

I spent all this time building a relationship. Then one night I left the window open, and it started to rust.  

• Et godt menneske av Nick Hornby. Ja, hva er det å være god? Hva er det som er "godt" i et menneske? Og hva skjer når en ufordragelig, sytende og egoistisk mann, "Den sinteste mannen i Holloway", plutselig blir til en blid og uegenkjærlig engel etter en healingseanse? Til de grader at han arrangerer "losji for hjemløse"-prosjekt i nabolaget? Kona blir iallfall veldig skeptisk. Og det er hun som forteller i denne litt tragikomiske romanen. Særlig en scene fra et besøk hos et vennepar sitter igjen hos meg. Når negativitet og sladder er sosial smøring, blir en da usosial av å være bunnløst snill og hensynsfull? Og er det i så fall bra eller ikke?

Samlaget, 2010

• I krig og kjærleik av Ragnhild Kolden. Første bok i en romantrilogi fra krigen. Jeg ble såpass interessert i Dagny Viks skjebne at jeg nå har lånt bok nummer to, om lillesøster. Men det er ikke bare Dagny, tjenestejenta som flykter fra overgriperen på gården og inn i det ukjente, vi møter. Først er det den mannlige fangen, Bjørn, fengslet etter krigen. Han tenker på hendelsene som førte fram til fengslingen. På henne som han tenker på som Lillian. Han er nazist. Eller? Ond. Eller? Leseren får lett sympati for både ham og Dagny, for hva kunne de egentlig gjøre, når frykten og hatet ble for stort? Fortellingen og mysteriene som avdekkes litt etter litt, er veldig spennende. Anbefales. 
• Ikke en sånn jente: en ung kvinne forteller deg hva hun har "lært" av Lena Dunham. Ja, det er den Lena, regissøren av og skuespilleren "Hannah" i TV-serien Girls! Jeg fant boka i utstillingshylla på Sølvberget og gledet meg til ei lett bok til togturen hjem. Boka var også lett å lese, kapitlene er essays med snert og humor, men også (iallfall av og til) med viktige innsikter og dypt alvorlige tema som selvstendighet og (vaklende) selvfølelse. Jeg kom til å tenke på Caitlin Moran.
• Life Swap av Jane Green. Følegodt-bok om to damer som bytter liv, bare for ei tid og bare for å prøve noe nytt - og byttet skal dokumenteres i et blad. Den ene hovedpersonen er amerikansk, med familie, har giftet seg oppover og bruker fritiden på å holde imaget oppe og damene i nabolaget imponerte. Den andre engelsk singel karrierekvinne med et uforpliktende elskerforhold, men med en hemmelig rosa drøm. Interessant konsept.
  
• En gave fra Bob av James Bowen (ebok på mobil, lånt via Ebib). Bok tre (fire?) om gatekatten Bob, med juletema. Koselig, tankevekkende og mellommenneskelig, rask å komme igjennom. Er selv glad i katter, så skjønner betydningen han har fått i James' liv!

• Presten og ateisten av Didrik Søderlind og Stian Kilde Aarebrot. Denne boka har jeg nettopp skrevet om på Slik som eg var-bloggen. Eksemplaret jeg har lånt er fullt av gule postit-lapper, så jeg kunne sannsynligvis skrevet enda mer. Ellers kan du lese bloggen tenk(t)oms betraktninger her.

Gyldendal, 2014

• Født feminist av Marta Breen. Denne må jeg bruke litt mer tid på å planlegge innlegg om, men foreløpig kan du lese Side 2-intervju her, komplett med nettrollkommentarer under og undertøysmodeller over (for øyeblikket)!
• Karbondagboka 2017 av Saci Lloyd. Bok nummer to i en miljødystopi-serie fra England. Utgangspunktet for handlinga er at varmen stiger over hele jorda, vannreservene synker og det blir uroligheter og nød mange steder i verden. Også i England, hvor Laura bor. Laura lengter etter å leve som en vanlig tenåring, men det sosiale engasjementet hennes blir satt på prøve, og en konsertturné på det europeiske fastlandet blir plutselig til noe mye mer og skumlere. Veldig bra!

Var det noe her som kan bli Best i 2015?
Kanskje Karbondagboka, som ungdomsbok. Presten og ateisten og Født feminist kommer høyt opp i faktasjangeren. Ellers skulle jeg gjerne hatt både Hornby, Levithan og Kolden med i hver sin kategori! Det var altså en god lesemåned.

Hva skjer i mars?

• jeg har begynt å lese på fagboka Religionspsykologi og skriver notater fra den (se den andre bloggen). Jeg vil ikke gå igjennom boka fra første til siste side, men se hva jeg kan trekke ut derfra av interessante ting. 
• jeg er nettopp ferdig med krimboka Når gjøken galer (Robert Galbraith alias J.K. Rowling) og tipper det kommer noen ord om den. Litt skuffende var den nok, whodunnit-bøker må være veldig gode for at jeg skal bli engasjert - har jeg blitt for avhengig av thrillereffekter?
• jeg har fortsatt på dystopiserien Dustlands, etter at en låner skrøt sånn av serien og sa at jeg måtte lese bok 2 og 3 også... Har også lånt meg noen nye barnebøker som står i hylla.

God lesemåned!

Bitcher, freaker og drømmere

I forrige måned lånte jeg første sesong av den amerikanske serien Gossip Girl. Jeg hadde lest ei bok i serien og ville finne ut hva dette var for noe. Jeg kunne skrevet mye om serien (som visstnok er ganske annerledes enn bøkene), men vil bare ta tak i ett aspekt:

Akkurat som i såpeserier flest (får jeg kalle dette en såpe?) er det "bitchene" som skaper ekstra drama i de ulike episodene. De som vil opp og fram eller beholde sine høye posisjoner, som mobber konkurrenter og planlegger småkriger for å nå målene sine. Og de opplever ikke bare framgang selv: de blir mobbet og lurt og presset av andre, unge og voksne. Eller får ikke nok oppmerksomhet. Kanskje det nettopp er derfor de mobber og trykker andre ned? Slike utfordringer er en vanlig forklaring på mobbeatferd. Og ofte, hvis en ikke har med en psykopat å gjøre, kan det være noe i det.
Andre ganger kan en ikke forstå hvorfor en person blir en mobber. Alt ligger til rette for at han eller hun skal oppføre seg helt ok mot andre. Og så skjer det likevel. Og det kan skje tidlig. Allerede i barnehagen kan det begynne. 


Jeg har lest to norske barnebøker fra 2014 hvor vi møter henholdsvis en (selverklært) raring og en drømmer som kjemper mot skikkelige bitcher. Den ene forfatteren er debutant; den andre skrev mer om bitching i Hyperpubertet (2013). 

Aschehoug, 2014

Anne Bea på 12,5 forteller:

Det er jo ikke akkurat sånn at jeg ikke vet hvor mikroskopisk liten sjans jeg har. Gutter liker ikke sånne som meg. I hvert fall ikke toppligagutter som Magnus. 
Nå tenker du kanskje at det er fordi jeg er den kjempesjenerte og krisedølle typen som ingen legger merke til. At jeg er en sånn brillenørd som sitter fremst i klasserommet og går i ett med tapetet, liksom. 
Hadde jeg enda vært så heldig. 
Men jeg er ikke det. 
Det er det eneste jeg har til felles med Thea, bortsett fra at vi begge går i 7A. Alle på skolen vet hvem jeg er også. 
Men ikke fordi jeg er kul. 
Ikke fordi jeg er pen. 
Og i hvert fall ikke fordi jeg er populær. 
Grunnen til at alle vet hvem jeg er, er at jeg er en freak. 
(s. 28)

Hos A. Audhild Solberg heter altså superbitchen Thea. Hun er den framfusne, den karikert superegoistiske og ropende jenta som aldri kan få nok OPPMERKSOMHET! Nå skal hun synge solo med guttebandet Føkk Jøstin på skolens talentiade. Thea, som synger som en kråke. Og Anne Bea, som faktisk kan synge ganske bra, er forelska i ett av bandmedlemmene...

Heldigvis har Anne Bea, som tilfeldigvis lider av albinisme, mot og glød. Hun har selvironi midt i lengselen etter å være normal, og er ganske sterk psykisk. Og det hjelper med venner. Klassevenner som tåler å ha lav status, og en frisk tante. Særlig forholdet til bestekompisen Nils er et sånt hvilken som helst nerd eller freak - eller bitch! - kunne ønsket seg.   

... det er fortsatt meg han henger sammen med. Det var meg han rulla bort til etter at han hadde tatt en perfekt ollie på skaterampa, selv om han sikkert skjønte at jeg kom til å bomme på hånda hans da han ga meg en high five. 
(s. 233)

Boka er skrevet med snert og overskudd. Av og til i de verste rope-passasjene til Thea blir det litt slitsomt (poenget var kanskje tatt første gangen?), men jeg likte fortellinga sett under ett veldig godt. Vær stolt av den du er, og ikke gi opp! Bedre budskap kan vel ikke ei bok ha. 

Hovedpersonen i Discosatan av Vera Michaelsen er, på den andre siden, helt alene mot bitchene, de kule jentene. Ingen bestevenn som stiller opp og backer opp. Ingen pappa som elsker henne. Bare en sliten, snill men litt uflidd mamma som ikke har råd til å støtte Kine i den hobbyen hun har, nemlig dansing. Eller, ikke hobby. Det er en drøm. Drømmen om å få danse, virvle rundt så hun glemmer alt annet...og bli verdensmester for det.
Og kanskje mest av alt, hun har ingen hun kan fortelle om den vonde følelsen hun har - av at noen følger etter henne.

Aschehoug, 2014

Når hun reiser seg opp igjen, står det en dame rett foran henne. Kine skriker. Dama smiler. Hun står altfor nær. Hvordan rakk hun det? Det var ingen på stien foran henne for bare sekunder siden. Hjertet til Kine dunker i ørene. Hvorfor hørte hun ikke skrittene hennes på grusen? Dama rekker bagen til Kine. 
- Du mistet visst denne.
s. 60

Ja, det er Djevelen som dukker opp. Hun lover Kine å gjøre henne til verdensmester, i bytte mot en ubetydelig småting: sjelen til Kine. For å unngå at Kine trekker seg, inngår det i avtalen at et menneske hun kjenner blir til et dyr. Hvis hun ikke holder avtalen, vil personen forbli et dyr for alltid.

Og nettopp her er det eneste jeg vet jeg ikke godtok i boka: løsningen på Kines problem blir for enkel. En virkelig "djevelsk" avtale ville vært verre (men så er det jo ei barnebok!). Men veien dit er intens, spennende og til dels ganske underholdende. Og tankevekkende. Hvordan skapes ondskap? Kan en person bli ond? Det jeg vet, og som er realistisk, er at rask framgang kan gå til hodet på en. Som når en vinner i Lotto.
Et annet spørsmål er: er tredje persons synsvinkel det rette? Kan det rett og slett være at jeg har blitt så vant med jeg-forteller i barnebøker at noe annet automatisk blir rart? Det kunne vært kjekt med innspill på det.

Men hvordan var det med bitchene? De er ikke så tydelige som Thea i Kampen mot superbitchene. De er mer en større gjeng og et symbol på alt som motarbeider Kine og målet hennes. De er rike. Dermed har de råd til den beste privattreneren, de flotteste draktene, solbruning og sminke. De har "it". Kine har det ikke og har ingen sjanse... før det overnaturlige skjer. Så bitchen her er vel heller, vil jeg si, dansemiljøet og de skyhøye kravene der - og det generelle sosioøkonomiske presset som de voksne står for.
En scene i boka får meg faktisk til å tenke på en karakter i før nevnte Gossip Girl, som blir avslørt med en stjålet kjole.  

Som i Hyperpubertet inneholder denne boka ekstreme situasjoner og absurde karakterer. Litt magisk realisme for barn, kanskje?
Også virkelig verd å lese.

P.S.

Bitch er et ganske vanlig ord i norsk slang nå; direkte oversatt ville det vært tispe, altså hun-hund. Og selv om en "bitch" i dag er den ufordragelige, ondskapsfulle og egoistiske jenta, altså en som er ovenpå, blir uttrykket på engelsk brukt generelt nedsettende om kvinner/jenter - eller om personer som lar seg bestemme over og dermed blir sett på som feminine (...). Ikke lett å komme unna det stempelet der, altså.