Lett nynorsk, endelig!

Samlaget har gitt ut sitt lettleste konsept Leseland i papirform, etter at de først ble lansert som apper. Nynorsk. Lettlest. Endelig. Hurra!

Biblioteket mitt (dvs. jeg:)) har kjøpt inn alle titlene, og jeg har lest dem. Flere av bøkene i serien er oversatte, fra tysk, dansk og engelsk; tre av dem er skrevet av norske forfattere (Anna R. Folkestad, Vegard Markus og Atle Berge).

Førsteinntrykket var: fristende og lekkert! Særlig de friske fargene og enkle illustrasjonene fenger. I tidligere lettleste nynorske bøker, for eksempel i Komet-serien, har jeg savnet at hvert oppslag har hatt iallfall en tegning. Her er nesten alle bøkene gjennomillustrerte. (En kan jo diskutere faren for at barn blir bortskjemt på bøker med bilder, men det hjelper gjerne leserne å ha bildene der.)

Så fins det ulike lesenivåer på bøkene. Språket er alltid enkelt, men lengden på setningene og hvordan de fyller ut sida veksler fra bok til bok. Nivåene har hver sine farger på logoen; på baksida av boka står det under logoen "nivå ein" osv. (Dette kunne gjerne stått foran på omslaget også!) En av bøkene, (Frida F), den som er mest avansert og mest skummel i innhold, står av en eller annen grunn uten lesenivå.

Sjangermessig har vi også variasjon, men generelt mye humor. Det liker vi! (Humor er det ofte spørsmål etter fra ungene, så vi trenger alt vi kan få.) Den pysete katten har artig blanding av tegneserie og tekst, og er av de morsomme bøkene. Ellers møter vi en krokete mann, en snill drage som burde vært skummel, en liten hund som burde vært stor og en prompende ponni i Ville Vesten. Samlaget har funnet fortellinger fulle av fantasi; en av dem er allerede etablert som eventyr. (Sola og vinden.) Ellers har vi fått ei fotballbok (i Atle Berges Barcelona-serie) og ei detektivbok. Og altså en grøss, Frida F. Ei porselensdokke overtar livet til ei ekte jente - få ting kan vel være skumlere?   

Om jeg skal pirke på en ting: oppdelingen av setninger ser litt for ofte ut til å være styrt av lengden på setningene mer enn en naturlig språklig oppdeling. Så vidt jeg har skjønt har dette litt å si for om boka er lett å lese. Det går sikkert an å følge bedre opp i neste omgang!

For jeg håper spent på flere lekre, fargerike og lettleste nynorske bøker fra Samlaget. Fortsett det gode arbeidet!

   

Biografiar. 1

På toget heim frå Sørlandet på nyårsdagen las eg to biografiar der forfattaren/-ane og intervjusituasjonen er ganske tydelege i teksten. Fleire personar som kjenner og/ eller har vore i kontakt med den omtala personen blir også intervjua, og det heile får ein ganske lett og uhøgtideleg tone, sjølv om nokre tema kan vere djupt alvorlege. Nokon vil kanskje seie at dei to bøkene er rotete (særleg viss ein har hang til kronologisk framstilling), men eg har funne ut at både den tydelege biografen og den assosiative stilen passar meg bra.

Som innleiing til den fyrste boka kan eg kome med ei lita historie.

Det var juni 2013, og eg var i Bokbyen i Fjærland saman med dei andre bibliotekjentun. Denne ettermiddagen gjekk me rundt på den inste plassen med bokborda og kikka på alt som kunne kjøpast av brukt og ubrukt lesestoff. Bak kvart bord sat eller stod det ein seljar; var det privatpersonar eller butikkmenn, tru? Sikkert litt av kvart.

Og så sat det ein forfattar der. Eg trur det var Ragnar Hovland. Iallfall er det slik eg hugsar det. (Det ville jo vere frykteleg flaut om det ikkje var han som var her denne junidagen, og om han skulle lese dette og seie med seg sjølv: nei, der var eg då ikkje. Her har ho nok hugsa feil. Så eg let akkurat namnet stå ope.) Iallfall vart eg litt perpleks; ein ekte forfattar bak eit bokbord, her? Og eg stoppa opp og kom med desse velvalde orda, dei fyrste og kanskje siste han skulle høyre frå meg:
- Er du her?
Forfattaren såg på meg og sa - Ja?
Eg berre smilte blidt og gjekk vidare.

Det som er litt artig, er at forfattaren Ragnar Hovland også fortel om eit litt nervøst forfattarmøte i biografien Ler dei no, så har eg vunne, som er skriven av Halvor Folgerø og Finn Tokvam. Han hadde også nokon han visste kven var og nesten ikkje torde å snakke til. (Han var glad for at han gjorde det.) Så slik er det. Forfattarar flest er nett som deg og meg. Og biografar også:

Ragnar Hovland er ein forfattar vi alltid har sett opp til, og kjent stor ærefrykt for. Som så mange andre, har vi følt at Hovland skriv til oss. Vi kjenner oss heime i hans univers. Han har vore med på å gi oss eit språk og ein tydeleg identitet som vestlendingar. Dette har vi sjølvsagt aldri nemnt for Ragnar, han må ikkje tru han er noko. 
(forordet, s. 7)

Samlaget, 2012

Intervjua med Hovland i denne boka er faktisk stadfesta; dei skjedde på kafeen Zur Rose i det tidlegare Aust-Berlin, og intervjusituasjonen er utførleg skildra. Koss såg kafevertinna ut, kva drakk og åt dei, osv. Så kjem det spørsmål frå Folgerø og Tokvam, svar og utdypingar frå Hovland, innspel frå andre (m.a. underfundige Einar Økland og Kveldssong for deg og meg-Odd Nordstoga), og innimellom "bokmeldingar" (Hovlands eigne, om bøkene) og prosatekstar (dikt, filmscene og noveller). Nokre av tekstane har aldri før vore på trykk.

Viss me skal prøve å finne ein systematikk i boka, kan me kalle oppbygginga for temabasert. Her får me vite om mellom anna

• vestlandsoppveksten (med heit diskusjon om kor museet hans skal ligge; han har jo budd i fleire fylke og dei siste 20 i Oslo?)
• tilhøvet til familien og særleg mora, som har vore ein ivrig lesar av bøkene hans
• dette at han sjølv er presteson og koss han har brukt litt av den identiteten i ting han har skrive 
• bart eller ikkje?
• kaffidrikking
• skrivemåten hans, mellom anna det underfundige
• dei to mest kjende romankarakterane hans (Waglen og Munk) og kor dei kom ifrå (faktisk med eit intervju mellom Waglen og Hovland, og eitt med klassekameraten som var inspirasjonen til Waglen)
• damer (generelt og berre litt spesifikt, men inga Knausgård-historie her!), og det å vere "flink til å pule med penn".
• musikk som han har samla på, høyrt på og framført sjølv (eg hugsar han godt frå Vestlandsrevyen i Ål kulturhus, der han var artist saman med biografane, faktisk. Eg var imponert)
• sjukdommen han sjølv fekk, som er skriven inn i romanen Ei vinterreise

Ler dei no, så har eg vunne har altså variert tematikk og er artig skrive, og eg blir ikkje lei.

Eg fekk lyst til å lese noko av Hovland og fann fram Sveve over vatna frå bibliotekkjellaren (der dei bøkene står som me vil spare på, men som har sett betre dagar). SOV blir rekna som ein moderne norsk klassikar, så det var vel på tide at eg las den. Og eg likte boka; eg finn ut at tonen hans og humoren passar meg. Sjølv om eg rett og slett ikkje kan fordra Munk og Waglen! Eg kan ikkje tvinge meg sjølv til å like dei. Det får meg til å tenke på noko Hovland sjølv skriv i biografien:

Lenge var det slik at når eg kom inn i eit rom, tok eg det for gitt at folk ville like meg, synast at eg var ein ålreit fyr. Så merka eg at det slett ikkje var sjølvsagt at alle likte meg. Det blei eit vendepunkt i livet (...) Det er godt å kjenne at slikt betyr mindre.  (s. 182)

Ver advart:
Denne biografien kan du bli inspirert av.

Baksjå og framsjå: desember

Siste måned i 2014 er godt og vel over, og jeg ser tilbake, samt framover i det nye året! Hvis du gikk glipp av oppsummeringa for november kan du lese den her.

Blogget om:

• nyere barnebokklassikere, blant dem ei ny Dunderly-bok,
• ei søt bok som kan gi barnebokformidlere litt hodebry, 
• et litt spesielt julebrev, 
• julefilmer og -bøker med triste innslag. 

Jeg leste i alt 14 bøker i desember, her er litt om de jeg ikke fikk skrevet om (pga problemer med å sette bildene inn på riktig sted blir resten litt teksttungt. Noen som vet om en løsning?):

Pantagruel, 2014

Cappelen Damm, 2010

• Unnskyld av Ida Hegazi Høyer. Skummelt, men bra skrevet roman om et ungt forhold som ikke går etter planen og om en mann med store hemmeligheter som tærer på psyken... (her er det vanskelig å ikke spoile.) Andre bloggere har skrevet mer utførlig om boka, blant andre Rose Marie.
  
• Mann og gutt og Mann og kone av Tony Parsons. To romaner om kjærlighetens irrganger i tida vi lever i! Anbefales virkelig. Lettlest og samtidig dyp, hvor emner som familiemønstre, kjønnsroller, barn og sex belyses fra ulike ståsteder. Og: Hva er det å være voksen? Å være trofast? Hvem har "rett på" barnet, og hvem tar seg av det?
  Hovedpersonen i bøkene, Harry (30), er TV-produsent og en ekte romantiker. I første bok blir han skilt fra kona Gina etter å ha hatt et lite eventyr, og uten å egentlig være klar for det får han eneansvaret for sønnen Pat i en periode. Det endrer livet hans. I bok 2 gifter han seg med Cyd, som har ei lita jente fra før, og når ekskona har fått en ny mann og vil ta sønnen med over Atlanterhavet går alt i svart. Men hadde det ikke vært godt med et eget barn med den nye kona, slik at de kan bli en ekte familie? Hun er dessverre ikke enig. Den første boka ble filmatisert i 2002 med en av mine yndlingsskuespillere i hovedrollen.  
   
• Pass på liten og på stor av Jostein Sandsmark er en sterk historie om den følsomme hestejenta Sara, som døde i møte med en bil for ett år siden, men også historien om en pappa som tar et oppgjør med sin egen bakgrunn og foreldre. Han spør seg: hvordan kan en holde fast i livslysten når døden blir så nærværende? Jeg ble grepet av boka der jeg leste på toget hjemover, det er umulig å la være, men ble dessverre litt forstyrret av de mange språklige bildene. (Går det an å kritisere forfatterteknikken i ei så personlig bok?)
  
  Jeg husket at mamma og pappa hadde en roman av samme forfatter fra noen år tilbake, og måtte lese den også i jula: Oppslukt av livet. Her er det en ung mann som prøver å finne ut hva han vil i livet, og havner i Israel. Med Pass på liten og på stor i bakhodet leste jeg romanen på en ny måte, og lurer på om romanen rett og slett heller burde hett... Oppslukt av døden? Døden er alltid der i hovedpersonens hode, men jeg tror en kan si at han lærer å elske livet.
  
• Alt om selvtillit av Mia Törnblom, lest ferdig i løpet av et par måneder og full av understrekinger (mitt eksemplar, altså!). Typisk selvhjelpsbok som jeg nå bruker som et verktøy gjennom Bra-boken. Et lite utdrag skal du få, fra side 111:
  
  Unngå å bruke ordet dårlig når du snakker om deg selv. Når du snakker om egenskapene dine, prøv da å si: "jeg må øve på å" eller "jeg er mindre god til å" osv. Det kan høres rart ut, men det er kjempeviktig. Det er langt vanskeligere å snu "dårlig" til "bra" (...) Vi blir det vi tenker at vi er.
  
• Ønskebarn av Kjersti Sandvik, fagbok om ufrivillig (pluss en frivillig!) barnløse. Forfatteren, som har vært heldig og fått de barna hun ønsket seg, skriver også seg selv inn i boka og skriver ned sine tanker om møtene med kvinnene. Intervjuene er arbeidet om til det som ligner på noveller. Perspektiv!
  
• Ingen sak for en kvinne av Ingrid Berglund, om Norges første kvinnelige privatdetektiv - hvordan hun løste saker, hva som gjorde henne til en god detektiv og hva sakene gjorde med henne som person. Hun gikk blant annet undercover i ulike roller for å avsløre forbrytere. Fascinerende!
  
• Så var det ungdomsbøkene. Først Badboy steroid av Annette Münch. Denne historia er på en måte den mannlige motsatsen til Battle av Maja Lunde, som jeg skrev om i forrige oppsummering. Også Casper bor i Oslo og faller i status - han må flytte og finne seg til rette som fattig(ere), og vennene forsvinner. I tillegg har Casper en lillebror som blir mobbet uten at han kan stoppe det. Han får ikke kontroll og selvrespekt igjen før han møter Liam, begynner å trene og ta steroider. Derfra går det raskt oppover, men så... bare nedover. Boka er spennende og actionfylt, og Münch gir et intenst og (etter mitt skjønn) et troverdig bilde av tenåringen Casper. Jeg fant ut at jeg må lese de andre bøkene til forfatteren, hun skriver virkelig godt. 
  
• Rød som blod av Salla Simukka. Finsk krim, første bok i en serie som har fått høy status blant internasjonale ungdomsbøker og er solgt til 37 land. Altså et "must" å lese for en barne- og ungdomsbibliotekar, men ble også en positiv leseopplevelse. Hovedpersonen, 17 år gamle Lumikki, som etter flere år med mobbing har lært å ikke bli sett, er lett å huske. Og krimproblematikken - narkotikahandel over landegrensene og rikdom bygd på rus - byr på action, med iskaldt klimaks på en overdådig fest. Også de som er innblandet i forbrytelsene får mikrofonen underveis, og dette gir enda mer spenning. Serien er nå bestilt til mitt bibliotek! 
  
• Gossip Girl: The Carlyles av Cecily von Ziegesar. Gossip Girl er bokserie som jeg lenge har unngått å lese fordi jeg hadde mine tvil, uten å egentlig vite mer enn at serien var amerikansk og veldig populær. Dette måtte jo være rosa og overfladisk - party, party, party? Jeg ble positivt overrasket (kanskje fordi boka er en spinoff med en annen forfatter enn hun som lagde tv-serien?). Vel er hovedpersonene unge og flotte og knives om å være kulest, og intrigene fins i overmål, men boka kommer med flere løsninger på "kulhetsproblemet" og viser alternative måter å leve på. Kjærlighet er et tema, og hvordan jakten på status av og til kan komme i veien for ekte forståelse. Ellers ble jeg fascinert av den amerikanske kulturen, som sannsynligvis har (minst?) like mange subkulturer som vår. "Gossip Girl" er fortelleren (en bloggskribent) som kommer inn med sine betraktninger mellom kapitlene med svar fra lesere, og dette er en artig vri.
  
• Blendas bekjennelser av Anita Eklund Lykull. Svensk roman med overvektige, nei, feite, Blenda som hovedperson. Det er midtsommer. Blenda bor med far og (ste)mor, har droppet ut av skolen og jobber på en pizzarestaurant med kollegaen Nico. Bestevenninna er en god støtte, men nå vil hun flytte i kloster, og hva skal Blenda gjøre da? Blenda selv har alltid tenkt at hun ikke kan og ikke er bra nok, men hun lever med et hemmelig håp om å bli sangstjerne. Og så skjer det ting som får snøballen til å rulle og livet til å endre seg... Veldig bra.   

• Så til slutt ei barnebok:Vampyren av Ewa Christina Johansson. Passe tynn og lettlest barnebok for de som liker - ja, akkurat, vampyrer. Dessverre syns jeg den også var litt for lettbent når en tenker framstillingen av personer. Stikkord: Rut, hovedpersonen Axels store forelskelse. Som eneste jente skaper hun trøbbel ved å være dollete, kravstor og naiv, og jeg kan ikke si jeg liker det... det virker som om det kan fortsette i bok 2. Likevel, det er helt klart spenning her for målgruppa og også en åpen slutt.   

Ved årsslutt hadde jeg lest 209 bøker (tatatata!), full liste (altså uten de ekstra barnebøkene) finner du her.

Hva kan bli Best i 2014?

• beste ungdomsbok: Badboy steroid, Blendas bekjennelser.
• tristeste bok: Pass på liten og på stor.

Hva skjer i januar?

• Noen venter kanskje på nettopp Best i 2014-videoen, og den kommer; jeg håper den skal være klar i løpet av måneden. Nettproblemer hjemme kompliserer ting, men... - Kom gjerne med innspill til videoen! Noe du vil jeg skal gjøre, lese, ha på meg (innenfor rimelighetens grenser:)).
• Jeg fortsetter å lese mye (i tilfelle du skulle stusse på om blogginnleggene gjenspeiler aktiviteten på lesefronten). Et par biografier ble det på toget nordover. Har nettopp lest ferdig Angie Sages Septimus Heap-serie, som jeg syns flere burde kjenne til, og gleder meg til å ta fatt på Råta av Siri Pettersen. Måtte bruke en lang kveld på å lese førsteboka om igjen først (hvem var nå Urd igjen? Og hvordan havnet vi i vår verden? osv.) 
• Den nye leselista finner du her. Som vanlig vil det være en del barnebøker jeg leser raskt igjennom på jobb og ikke fører opp. Ellers må jeg jo takke for Eli Frisvolds (ikke helt fortjente?) ord om at jeg blogger mer enn henne. Jeg leser innleggene dine med stor interesse, Eli! Og barnebibliotekarens dilemma er viktig å dele.
• mot slutten av måneden reiser jeg vestover til Sandnes/Stavanger for å delta på Nordisk barnebokkonferanse. Gleder meg til det!

Da gjenstår det å skrive
god lesejanuar!