Hva er galt med Divergent-plakaten?

Jeg har for lengst bestemt meg for å ikke se filmen Divergent. Det er flere grunner til det.

• Jeg likte selve bokserien så godt at jeg ikke vil la filmen spolere denne opplevelsen. For det kan fort skje. En av mine første tanker etter å ha lest første bok var "her skal jeg spare på mine bilder i tankene". 
• Jeg kunne ikke unngå å se traileren fordi den, naturlig nok, kom før kinofilmen Opp i flammer (Dødslekene 2). OK. Jeg blundet vel så godt jeg kunne når jeg skjønte hva dette var? Men de små klippene jeg fikk rakk å ødelegge en del. Hovedpersonene lignet ikke på mine bilder i det hele tatt; miljøet rundt passet forsåvidt, men.

OG ikke minst:

• Plakaten, den offisielle, gir meg en pekepinn på hvordan filmen er og hvilken vinkling den har.

På plakaten står hovedpersonen Tris vendt vekk fra oss, i en framoverlent stilling. En kan tolke det som om hun er på vei til å hoppe fra taket, noe som ville vært naturlig etter boka, men hvorfor ser hun da til siden? Hun burde sett ned, eller kanskje rett fram med lukkede øyne fordi hun er klar til å bare la seg falle. Jeg tipper at hun står vendt til siden fordi en skal få fram ansiktet hennes OG den fine kroppen med formene og det flagrende håret samtidig. Ansiktet er forresten ganske uttrykksløst. Hva foregår egentlig inne i det pene hodet hennes akkurat nå? Ikke lett å si.

I forgrunnen poserer Four, den mannlige bipersonen. (Ja, han er faktisk biperson. Han har veldig sjeldent synsvinkelen i bøkene, og selv om historien hans er interessant og fascinerende nok, så er det Tris som gjelder.) Og han er rett og slett for modellkjekk. Hvor er de utstående ørene? De kunne i det minste gitt ham et kompleks av ett eller annet slag. Her blir han fullstendig uinteressant for meg. Og hvorfor sitter han foran henne og vendt mot oss, men ser på noe utenfor? Kanskje for at han skal få det rette, tøffe uttrykket?

Hvis jeg skulle lagd en plakat ville Tris vært helt i front. Hun ville sett mot oss, mot publikum, og gjerne framstått som hun gjorde før valgseremonien - med grå Abnegation-klær og flettet hår - men med et blikk som rommer mange motstridende følelser og store spørsmål. Hendene kunne holdt i to metallboller og en blodig kniv, som et symbol på seremonien. Og Tris ville hatt en utfordring til oss, uten ord eller som et spørsmål:

Hvem vil du være?
Hvor hører du til? 
Og hvor langt vil du gå for å bevise det? 

I bakgrunnen kunne eventuelt Four og flere andre personer vaket. Hva med broren til Tris? Andre venner - og fiender - Tris får i Dauntless?

Jeg hevder at Divergent ikke er en actionhistorie med romantisk kjærlighet som det viktigste bielementet. Det er en fortelling om hva som skjer når mennesker blir satt i båser, og hvordan det preger og ødelegger forholdet til andre mennesker samtidig som det begrenser valgmulighetene enkeltindividet har.

Men vil Hollywood bry seg om det?

   

Sitat for dagen

...fra ei bok som dessverre er såpass tjukk at jeg ikke tar meg tid til å lese den, iallfall ikke nå, selv om jeg leste begynnelsen, bladde fram og tilbake og tenkte instinktivt "denne boka er min type bok". Episk, fascinerende og tidvis poetisk.
Boka heter Shantaram og er skrevet av Gregory David Roberts. Sitatet er fra side 127.

En av grunnene til at vi higer etter kjærligheten og søker den så desperat, er at kjærligheten er det eneste som kan lindre ensomhet, skam og sorg. Men noen følelser skjuler seg så dypt i hjertet ditt at det bare er ensomheten som kan hjelpe deg å finne dem igjen. Noen sannheter om deg selv er så smertefulle at det bare er skammen som kan hjelpe deg å leve med dem. Og enkelte ting er så triste at det bare er sjelen din som kan gråte over dem for deg. 

Før jeg tar meg tid til å lese resten har jeg nok mange andre fine leseopplevelser i vente! Leser meg opp på Alf Prøysen (hundreårsjubilant) før en minikonsert. Og så har jeg for eksempel Neil Gaimans Havet i enden av veien i bokhylla. Gleder meg veldig.


 

Svaner på fjorden

Foto: Marketa (Flickr)

På vei til jobb i dag
svanelyder
hvite flekker på fjorden

Senere:
dagen har gått i ett
ikke fått tid til å tenke
skal til å pakke sammen
for dagen
da skjer det:
strømmen går
alt mørkt, små knepp fra datamaskinene

går ut
ser på folk i gatene
noen kommer ut av butikken:
"stengt på grunn av strømbrudd"
et annet sted åpent,
med strøm til en halvtimes salg

tanken:
får jeg ikke kjøpt mat i morgen?
hva har jeg hjemme?
hva hvis
det varer
lenge?

på vei hjem
svanene synger
som om ingen ting
har skjedd. 

lyset går på
som vanlig
hjemme
og jeg syns ikke det er rart

er det ikke sånn det skal være?

Synne 2013

Smakebiter på en søndag - del 2

Så er vi over på barnebøkene! Se første smakebit-innlegg her.

GAN Aschehoug, 2011

1. Monstrene i Dunderly av Endre Lund Eriksen og Endre Skandfer. Dette er ei perfekt høytlesingsbok for de yngste som jeg ærlig talt er litt flau over at jeg ikke har lest før. Den er også en del av en egen merkevare med fortellinger, musikk og leker;  hjemmesiden kan du besøke her. Jeg har lest flere av bøkene nå, og de handler alle om det å ha venner som du er trygg på og kan oppleve både fellesskap og spennende ting med. Flott tematikk, artig verden og lekre tegninger! Smakebiten fra side 26 forteller hva som skjer når det nye lopper-i-blodet-monsteret Bulder kommer til Dunderly:


Nederst, under haugen av labber og haler og pels, ligger den nye og prøver febrilsk å vri seg løs. Men han sitter bom fast. Han begynner å få panikk. Skal de mose han flat, eller?
Så hører han at de oppå han ler. Og det er en herlig, glad latter. Som får kroppene til å riste, så det kiler. Han kjenner en labb stryke mot ryggen, og en fot gni mot foten sin. 
Mellom et par oransje bein stikker Modika hodet fram og smiler så de skeive tennene gliser. 
- Modika her! sier hun. - Og du?
- B-b-bulder, sier den nye. 
- Velkommen til Dunderly! sier Modika og rufser kinnet sitt mot han. Bulder blir myk og rar inni seg. 

Cappelen Damm, 2013

2. Spøkelsesskipet Vallona av Lena Ollmark og Mats Wänblad. Skikkelig engasjerende og godt skrevet spøkelsesfortelling! Kan sikkert passe for alle fra 9-10 år og et godt stykke oppover. En rammefortelling og et gammelt mysterium som flettes i hverandre. Av og til deilig grøssete. Det ville havet er perfekt som bakteppe. Smakebiten er fra selveste starten, faktisk.

Alle har hemmeligheter.
En hemmelighet kan holdes skjult i mange og lange år, men den blir aldri borte. Den venter bare på at noen skal finne den og bringe den fram i lyset. Mens den venter, blir den større, for det er sånn det er med hemmeligheter. De blir større når man skjuler dem, og sterkere hvis man fortrenger dem. 
Før eller siden snubler noen over hemmeligheten og forteller alle om den, og da kan hva som helst skje.

Samlaget, 2013

3. Kameljegeren av Tore Kvæven. Nynorsk! Spenning! Humor! Mytologi! Jippi!
Samlaget kan være stolt av å ha denne barnebokdebutanten i stallen sin. Dette var ei sånn bok jeg hadde pauser i bare for å småle (bestefaren bidro godt der) eller kose meg over en akkurat passe poetisk formulering. Stilen forandrer seg med jevne mellomrom, så boka bør passe for flere typer lesehester. Og jeg var spent på hvordan det ville gå når våre venner nådde den mystiske dalen med de døde kamelene...
Smakebiten (en poetisk en) kommer fra side 145:

Men i draumen ser ho Aahmis og kamelkaravanen hennar. Ho ser dei langsamt vandrande over ørkenhorisontane. Og sjølv spring ho etter. Ho spring og spring for å nå dei igjen. Men aldri kjem ho nærare. Til sist stoppar ho opp og ser dei forsvinna. Mot ein fjern og løyndomsfull gøymestad. Og ho drøymer at no må ho gje opp. At ho må legga seg i sanden og kvila og lata sanden sveipa ho og gøyma ho.

Schibsted, 2013

4. Samuel Sekel: fanget i Pompeii av Tina Trovik. Dette er oppfølgeren i en ganske ny norsk tidsreise-serie. Jeg finner ut at jeg faktisk har kladdet et innlegg om den første boka, her er utdraget jeg hadde tenkt å publisere:

"Samuel Sekel og flukten fra Paris av Tina Trovik.
Dette er noe så uvanlig som norsk fantasy for barn med internasjonalt potensiale (etter min mening). Den som har lest en del i sjangeren vil få assosiasjoner til både Harry Potter, Unge Bond og Percy Jackson, men boka står støtt på egne ben som den første boka i serien.

"Byrået tar aldri feil", sier Julian Smith. Smith er lederen for et norsk selskap som driver med tidsturisme og innsamling av data fra ulike tidsaldre. En dag blir Samuel Sekel, som tror han er 13 år gammel, plukket opp av denne organisasjonen og tilbudt en elevplass på tidsturistskolen, som ligger på Hardangervidda. Samuel har narkolepsi (sovesyke) og fotografisk hukommelse, og han er plaget med skremmende drømmer - kan disse komme fra fortiden hans, som han etter hvert får vite utrolige ting om?
Ei spennende bok; jeg kommer helt klart til å følge med videre på serien!"

Og nå har jeg altså lest bok nummer to. Den falt ikke helt i smak. Det jeg først og fremst stusset på var manglende stedsangivelser - jeg husket at skolen lå på vidda, men i starten av bok to er Samuel i en by, og overgangen tilbake til skolen er fryktelig uklar. Jeg klarer rett og slett ikke å se for meg hvor ting skjer, selv om det sikkert er klart nok i forfatterens hode. Ellers kunne boka hatt godt av en ekstra språklig gjennomgang, flere passasjer virker oppstyltede og rare. Når det er sagt, har Samuel Sekel et klart underholdningspotensiale, den er lett å "selge", og actionsugne unger vil nok fort falle for den. Uansett, her er en spennende smakebit fra side 155:

"Hallo?" Hjertet banket fort. 
Samuel følte seg fram langs kanten på nærmeste arbeidsbenk. Hvor var utgangen?
Han skulle til å dytte vekk en slange da fingrene kjente varmen fra hud under lag med tøy. 
"En arm!" var alt han rakk å tenke før armen kveilet rundt halsen hans og presset til.  

Smakebiter på en søndag - del 1

Jeg bruker denne søndagens smakebit på å rydde i ventepåblogginnlegg-bunka mi. Det kommer altså ikke smakebiter fra det jeg leser akkurat nå - de får vente:) Hos Flukten fra virkeligheten kan du lese utdrag fra bøker andre bloggere leser - og denne gangen får du et par eminente videoutdrag; godt jobba, Mari!

Det har allerede gått to måneder av året, og her kan du se hva jeg har lest og leser, full liste. Fire bøker har jeg begynt på - jeg kommer kanskje ikke til å lese dem fra perm til perm, men de er interessante nok til å kikke i og til dels notere fra. Jeg prøvde meg også på den forsøksvis mystiske Giftige hjerter av S.B. Hayes i går, men jeg fant til slutt ut at den ikke fortjente mer lesetid av meg. Så den står ikke på lista. Men her kommer smakebitene fra vpbi-bunka:

Romaner

Samlaget, 2012

1. Kom ikkje inn i mitt hus av Arnfinn Kolerud. Bok 2 om Bendik Uføre og de andre idealistene i Vassbygda/Vassbygdi; fremdeles veldig morsomt og samtidig med alvorsbunn om den siste norske nynorskkommunen i en alternativ, målføremessig ekstrem (?) virkelighet. Les om den første boka her.) Smakebiten kommer fra side 14:

- Gap opp og sei aaa, sa kommunelegen.
- A? sa Uføre.
- Ja.
- Er ikkje det partisk? Kan du ikkje like godt be pasientane seie iii?
- Det er praktisk, sa legen. - Ikkje partisk. Om pasientane skal seie iii, ser eg ikkje lenger inn enn tungespissen.
Kommunelegar var så konservative. 

Samlaget, 2012

2. Tre bøker av Helga Flatland:
Bli hvis du kan, reis hvis du må
Alle vil hjem. Ingen vil tilbake
Det finnes ingen helhet

Disse er i kategorien "bøker jeg har tenkt på å lese lenge, og slett ikke angret på, bare på at jeg ikke leste dem før". Med utgangspunkt i et bombeangrep i Afghanistan som dreper tre unge menn fra samme norske bygd maler Flatland et nært og privat bilde av flere enkeltpersoner. De som er igjen, som prøver å pusle sammen livet sitt, eller andres, eller prøver forgjeves å glemme. Utrolig sterkt. Særlig bygdas lege Ragnhild, som trenger at andre trenger henne, ble min favoritt i siste bok. Pluss for at bøkene er skrevet på både bokmål og nynorsk; dette er en flott vri. Smakebiten (bare en av hundrevis av aktuelle!) kommer fra siste bok, side 84:

Solveig blir utålmodig, dreg i beinet til Julie, og Julie rekker hendene i vêret som om ho overgjev seg. 
- Greit, greitt, me skal gå nå, Solveig, seier ho og ser på meg. Ler litt oppgjeven. - Me får komme oss bort til Johan, trur eg. Men me snakkas vel snart, da, Sigurd, seier ho, og eg får lyst til å grine over alt som er feil idet ho seier namnet mitt. 

Fakta/debatt

Humanist forlag, 2014

Religionskritikk av Gunn Hild Lem. Ny utgivelse, ei søt lita bok med et ildfullt tema; kjøpt etter at jeg så denne helvetesdebatten på NRK. Lems bok stiller ekstremt viktige og aktuelle spørsmål. Såkalte metaspørsmål - om hvorfor en egentlig skal diskutere, drøfte, sette søkelyset på, religion. Er det ikke bare best å la alle ha sin egen tro i fred? Jeg planlegger å skrive mer om boka på den andre bloggen min, men en smakebit skal dere få, fra side 41:

Tro er en religiøs handling i seg selv som mange ser som en kanskje større del av troen enn de elementer man tror på. Troen viser seg som et tillitsforhold til Gud. Mange religiøse oppfatter derfor ikke kritikk innenfra som en positiv nysgjerrighet eller en vilje til sannhet, men som noe utidig, som å begynne å holde regnskap med en venn eller faktasjekke alt din venn sier. Det er et tegn på mistillit.