Vil tenåringer lese om kviser?

Gyldendal, 2008

Vi kan alle ha vårt å stri med. Problemer. Komplekser. Noe er synlig for alle og enhver, andre ting  mindre synlig. Det kan uansett føles så overveldende at vi ikke kan tenke på noe annet. Særlig hvis vi ser oss i speilet og vet at andre ser det.

Kan det hjelpe å lese eller høre om andre som har de samme problemene? Eller om noen som faktisk har enda større problemer enn oss?
Kan våre egne komplekser bli mindre av at vi setter søkelyset på dem, overdriver dem og gjør narr av dem selv, og tør å utsette oss for latterliggjøring på en kontrollert måte? Slik som standup-komikerne gjerne gjør.

Dette er tanker jeg sitter med etter å ha lest Den gule flod: eller Jimi Hendriksens kviser av Bjørn Ingvaldsen.
Hovedpersonen Jimi har det ikke lett. Han har foreldre som lever ganske alternativt, til de grader at venner han tar med hjem risikerer å se dem "naturlig nakne". De er vegetarianere med hage på taket, og de bruker bare vaskestamp til de økologiske klærne, så Jimi må vaske sine klær for sine egne sårt inntjente penger på et vaskeri. Søstrene hans erter ham og lar ham ikke være i fred. Siden foreldrene ikke tror på offentlig skole, begynte ikke Jimi der før han gikk i femte klasse, og ble da et perfekt mobbeoffer.

Vår "helt" tenker på jenter hele tiden, men de fantasifulle tiltakene hans for å bli sett på en positiv måte går alltid skeis (mye som hovedpersonen i Ingvaldsens Jeg er in love). Det kunstige øyet han fikk for noen år siden etter et ublidt møte med et epletre er ikke noe godt sjekketriks. Særlig ikke når det av og til faller ut og triller bortover et golv eller faller i maten. 

Men mest av alt: Jimi har kviser. Masse kviser. I fjeset, særlig. Til og med i lysken. Og på ryggen kan de sprekke når som helst:
"...akkurat idet jeg bøyde meg framover for å tråkke opp den bratte bakken borte ved kirka, kjente jeg noe klissent på ryggen min. Det var ei av de store som sprakk. Ei av de store kvisene som man går og kjenner på i minst to uker. De som først sprekker når de er store som plommer. Og derfor lager verdens ekleste og mest klissete flekker. Før det begynner å renne blod ut av dem..."

Ja, det er ekkelt. Det er veldig utførlig beskrevet. Tragisk. Og komisk.
Spørsmålet er: kan et "pizzatryne" leve et godt liv? Få venner? Føle at han er verdt noe? Kanskje til og med treffe ei jente som ikke bryr seg om det som er så synlig for alle og enhver? Uten å røpe for mye kan jeg iallfall si at det virker som om vår helt vil klare seg fint.

Jeg tror at boka til Ingvaldsen kan ha en funksjon; den kan gjøre komplekser mindre, sette dem i perspektiv. I tillegg til at den er ganske underholdende. Likevel er det siste spørsmålet mitt:
Vil barn og tenåringer (ungdommer leser visst helst ikke ungdomsbøker, har jeg hørt) lese om en hovedperson som har kviser? Vil de plukke opp denne boka som ikke bare har ordet "kviser" i tittelen, men også et bilde av et kvisebefengt ansikt på forsida?
Kanskje ikke mens andre ser på?

Da må en iallfall være tøff.