Bian Shen

Gyldendal, 2013

 

Hun kjente ham nesten ikke igjen. Han smilte mot henne, kastet elegant ut et pledd i luften og førte det ned mot det grønne gresset. Raven unnskyldte seg til moren og gikk sakte mot ham. Hun husket ennå det første han sa:
"Og hva skal du gjøre når du blir voksen?"
Hun hadde sett lenge på ham før hun svarte.
"Ta igjen for alle årene som barn."

Før jul fikk jeg fra forlaget et leseeksemplar av spenningsromanen Bian Shen (utgitt nå i februar), skrevet av debutanten Torbjørn Øverland Amundsen. Nå har jeg lest den på nytt for å repetere innhold og finne ut om mine første følelser for boka fremdeles er der.

Og det er de! Jeg får igjen en følelse av å lese noe stort. En roman med driv, med en gjennomarbeidet verden: en historie, en filosofi og en plan. En thriller med hele verden som lekeplass, så å si.

Kort om innholdet:
Den norske tenåringen Arthur våkner en morgen og er overrasket over at han lever. Det er nemlig fjortenårsdagen hans, og han har levd hundrevis av liv tidligere, men aldri tidligere blitt fjorten. Bian Shen - gjenfødelsen der kroppen han bor i, dør, og sjelen flytter inn i en nyfødt baby - har vært det eneste faste i tilværelsen hans. Nå har han kanskje en sjanse til å bli voksen. Hvorfor?
I USA har Nathaniel, en voksen forsker, funnet et dataprogram som skal lokalisere alle mennesker på planeten. Problemet er at han får et altfor lite tall til svar: 421. Hvem er disse 421 hjernene som gir så store utslag på satelittene? - De to guttene møtes og får et livsviktig og livsfarlig oppdrag som fører dem både rundt i verden og inn i sine egne sinn.

Jeg liker særlig samspillet mellom de to hovedpersonene. De møter hverandre først med en intens skepsis, så skjønner de at de må samarbeide; etter hvert kommuniserer de uanstrengt, med humor og med en voksende sympati for hverandre. De blir et team - men må betale en høy pris.

Kapitlene er ganske korte, og selv om boka er på over 500 sider er den såpass spennende oppbygd at den er rask å komme igjennom. Av og til stopper filosofiske betraktninger eller tekniske (data-/fysikk-) forklaringer - ofte i samtaler mellom Arthur og Nathaniel - handlinga opp. Denne leseren godtar iallfall det førstnevnte, fordi betraktningene er så viktige (Hvem er gode og onde? Er drap og tortur alltid galt? Er det rett å ofre få mennesker for de mange?) og en naturlig del av det som skjer. Ellers er det mellom kapitlene i hovedplottet småkapitler i kursiv, der en ukjent jeg-person forteller om sine liv. Snart blir det klart at denne er en av de gjenfødte Barna; mer vil jeg ikke røpe.

Dette blir første boka i en trilogi. I neste bok håper jeg å få svar på en del spørsmål jeg satt igjen med etter at Bian Shen var ferdiglest. For å si det rett ut: jeg var utrolig forvirra. Det er fint at ei spenningsbok blir mer intens mot slutten, det er bare å forvente, men her skjedde det så masse som ikke ble fullt ut forklart, og det er frustrerende. Jeg vil gjerne vite hvilke forutsetninger hovedpersonen har i en fortsettelse. Jeg skrev i starten at boka har en plan, men plantegninga er noe ullen.

Amundsen åpner forresten opp for medskaping - leseren kan være med og lage Bian Shen-verdenen ved å skrive bakgrunnshistorier til figurene! Les mer om det her.

Les Bokelskerinnens intervju med forfatteren her.