Og nå har jeg altså sett nyinnspillinga av musikalen i filmformat. Det ble musikken jeg elsket (pluss litt ekstra!) sammen med effektfull filming (alt fra episk panorama til nærgående håndholdt kamera) og intenst skuespill fra det som med få unntak må være perfekt utvalgte skuespillere. For meg ble det en berg- og dalbane av følelser, rett og slett trim for psyken, og her er Facebook-statusen min fra i går:
 |
| Jeg har forresten funnet ut at jeg må legge bildene inn i Picasa. |
Lurer du fremdeles på om denne filmen er noe for deg? Da kan du for eksempel se traileren:
SPOILER: Du som nå vet at du vil se filmen, men ikke har sett den enda, bør slutte å lese følgende kommentarer til skuespillerne/sangerne. Har du sett den, kommenter gjerne under!
1. Jean Valjean (Hugh Jackman).
• Superb spilt; hovedskuespilleren får virkelig brukt hele følelsesregisteret, og jeg tror på ham.
• Jackman synger ikke surt, for den som måtte tro det. Han synger som i opera, med en ganske merkbar vibrato, og det kan høres surt ut. Han har ikke den fine falsettstemmen jeg ventet på "Bring him home", men det var likevel så bra gjort at «de sovende studentene», musikalsangere som har vært med på Les Mis i teateret, visstnok satte seg opp og klappet etter hvert opptak (14 opptak; alle sangene ble spilt inn på settet ).
• Han har også trent for å være en troverdig, nesten overnaturlig sterk straffange. Det kom nok godt med i fektescenen med Javert, der de også skulle synge!
• Jeg satt lenge og grublet på hvilken annen skuespiller han minnet meg om i enkelte scener.
2. Fantine (Anne Hathaway).
• Det er en grunn til at det er hennes sang som er tatt med i traileren over. Hun ikke bare synger nydelig både høyt og lavt; jeg tenker «hun er Fantine». Og scenene med henne var så sterke at jeg lurte på om jeg orket å se og høre på. Det sier litt, når «I dreamed a dream» er sangen jeg virkelig elsker.
• Hun fikk i et intervju spørsmål om hvilken sangstrofe som var vanskeligst å synge. Hun svarte den siste strofen, «Now life has killed the dream I dreamed», fordi Fantine er en drømmer, og dette viser hvor lavt hun har sunket. Utrolig sterkt sagt.
• Det var hennes virkelige hår som ble klippet i filmen!
3. Javert (Russell Crowe).
• Det positive er at han har en behagelig og varm stemme.
• Han ser litt for hyggelig ut til å spille skurk, og klarer heller ikke å vise de følelsene jeg mener denne rollen trenger. Javert er en mann med verdens sterkeste tro på loven, men når denne troen svikter (etter at Valjean har latt være å drepe ham) svikter også Crowes skuespill. Dessverre.
4. Marius (Eddie Redmayne).
• Den perfekte Marius! Han har det uskyldige uttrykket, gløden og – ikke minst – stemmen.
• «Empty chairs at empty tables» blir aldri det samme for meg etter denne filmen.
5. Cosette (Isabelle Allen og Amanda Seyfried)
• Begge skuespillerne er pene og synger nydelig (Seyfried briljerer på «A heart full of song»). De spiller også bra i den rollen de har fått å spille i. Seyfried fikk visstnok "sentimental" hjelp av musikken på øret, som faktisk også var "laiv" (et orkester spilte under opptak).
• Men: rollen til Cosette – akkurat som i boka – er lite viktig, og det får meg til å gruble på dette med mannlige og kvinnelige figurer. Den eneste som kan ligne på en kvinnelig helt (bortsett fra Fantine, som ofrer seg for datteren) er jo
6. Eponine (Samantha Barks)
• Men hun blir avspist med en rolle som ulykkelig forelsket spion/ sendebud som dør i Marius’ armer (i romanen er det faktisk enda mer tragisk).
• Når det er sagt er dette en flott sanger og skuespiller, perfekt i rollen.
• Barks fortalte i et intervju at hun fikk vite om rollen hun hadde fått mens hun stod på en scene foran publikum.
7. Thenardiers (Sacha Baron Cohen og Helena Bonham Carter)
• Begge skuespillerne kan det å spille både splitter pine gærne og komiske personer, og det passer for Thenardiers.
• Bare i deres scener ble det latter i salen, og det kjente jeg at jeg trengte.
Noen avsluttende betraktninger før dette innlegget er ferdig:
- lille Gavroche var jo også nydelig, og dødsscenen - .
- Colm Wilkinson, som var den originale Jean Valjean både i London og på Broadway, gjør et fint portrett av biskopen av Digne. Da jeg så ham i filmen for første gang snudde jeg meg mot følget mitt med et glis, men så kom jeg på at kanskje ikke alle er så nerdete som meg.
- det positivt at ikke horekundene ble framstilt som fordrukne frekkaser, heller som helt "vanlige menn"; det gjør hele settingen med Eponine ekstra sterk faktisk. Bare Thenardiers vertshus har burleskpreg, og det er bra, syns jeg.
- det må vel ha vært noen helt nye sanger i filmen? Blant annet der Valjean synger for Cosette som sover. Merk: jeg klager ikke; sangene passet godt inn.
- i avslutninga går Jean Valjean og Fantine inn i en kristen himmel (iallfall i teksten), men blir så med i gjengen som feirer den ganske så gudløse franske revolusjonen. Jeg har faktisk aldri tenkt på det før.
- Tross min betuttelse sang jeg selvfølgelig med på
(gjorde du?)
