Sankthansvals

Damm, 2002

Visste du at svenskene feirer Midsommarafton fredagen mellom 19. og 25. juni? Det vil i år si at de feiret den i går. Og når dette innlegget blir publisert er det Midsommardagen (og St.Hansaften i Norge). Da er jeg i Sverige, med Göteborg som første stoppested. Det blir en flott ukestur, regner jeg med!

Som forberedelse til den ekte svenske sommerstemninga leste jeg Sankthansvals (originaltittel: Midsommarvals) av Viveca Lärn. En følegodt-roman fra den svenske skjærgården - jeg sier følegodt, selv om personene det handler om ikke er veldig fornøyde med livet sitt.

Litt om handlinga: Den unge læreren Sara flytter fra - nettopp - Göteborg til øya Saltö (fiktivt sted) for å komme over minnene etter mannens død. Når hun kommer til øya setter det i gang prosesser hos øyboerne. En ung mann strever seg opp av sofaen der han bor alene med moren, to damer lengter ut av forsteinede eller undertrykkende forhold, en brunbarket gammel ungkar får et nytt håp for livet. En øyboer blir lottomillionær (når vinneren blir avslørt tenker jeg "jippi")! I det hele tatt, mye skjer disse få dagene rundt midtsommer.

Dette er første boka i en serie. Bøkene er filmet; de to første gikk som TV-serie på NRK i 2007.

Midsommar - eller andre varianter av midtsommerfeiring - blir feiret overalt i verden. En av mine Virtual Choir-venner feirer faktisk den nordiske typen, blandet med keltisk tradisjon. Besøk gjerne hennes blogg!

Sannsynligvis kommer det ikke flere innlegg i løpet av uka som kommer, men så blir det referat fra turen. Jeg ønsker leserne av bloggen en fin start på sommeren!

Hva fortjener Song for Eirabu: Vargtid?

Tiden, 2012

Vargtid er bok to i den norske fantasyserien Song for Eirabu av Kristine Tofte. Den siste av to. (Her skrev jeg om den første.)
La meg si hva denne boka og serien fortjener.

Den fortjener språkelskende lesere. Lesere som nyter glitrende setninger, både de korte og klare og de lange som må tolkes - og alt midt i mellom.

Gneistane steig frå båla, trommene saug stjernene til seg, og mørket låg kring dei som eit morsfang.

Lesere som tør å bryne seg på - eller lett tolker - nynorske begreper av det tradisjonelle slaget med norrøn bakgrunn. Ikke hele tiden, men av og til. "Nomen kvalme", "lét ikkje høvet gå frå seg til å freiste", "mødd og møyr".

Mytologisk interesserte lesere som kan gjenkjenne verdensbilder, guder og helter og glede seg over gjenbruk, sambruk og ny bruk.

Ein liten orm, så grå og brun som sand og stein. Det var Brigandu, Horndrakens søster, dotter av elden og mørket, slik Horndraken også var barn av Nehl og Svid. Mens Horndraken var veldig og vakker, hadde søster hans tatt ein ham så fargelaus og ussel å sjå til. Langt mot nord, i skuggen av eit veldig berg, gøymde ho seg for dei tre gudebrørne.

Men først og fremst fortjener boka lesere som ikke analyserer, men lever seg inn i og opplever.
Lesere som er fortrolige med fantasy og lengter etter de store fortellingene, fortellinger skapt til å stå på sjangerhimmelen i lang tid. Fortellinger som sier noe om Livet og Skjebnen, Plikten og Kjærligheten, fortellinger som suger deg inn i sin spesielle verden og gir deg en svimmel følelse.

Ei i berget det blå
blod kan ein lite på
ei gir hovet blod
ei er drotten tru
for blod kan ein lite på

Jeg for min del har litt av alt av dette som leser, men mest av det siste. Jeg levde meg inn i Eirabus verden. Skrek i pine med sverdbæreren Ragna i tussemøyenes skog, tørstet fortvilt med lillesøsteren Runa utenfor det magiske berget på Durinn, kjente tyngden av Bors krone på mellomstejenta Bergithes hode. Jeg så den store Kvitvargen, Llyrs bølger, de grønnkledde nonnene i Eretårnet, de rødkledte hirdmennene i Syrren. Jeg leste med klump i halsen og en stadig voksende uro. Dette kunne aldri gå bra. Dette gikk ikke bra. Det ble annerledes enn jeg hadde tenkt, større, mer skremmende. Mørke før lys.
Da jeg var ferdig lød det et engelsk enstavelsesord i stua. Wow.
Song for Eirabu fortjener også lesere som kan lese begge bøkene i sammenheng, og mange ganger, sakte og fort og med avmerking av passasjer. Jeg satser på at jeg får tid en gang. Hva med deg?

- Takk til forlaget for anmeldereksemplar!

En smakebit på søndag: Skriften i min panne

Schibsted, 2010

Romanen Skriften i min panne av Nafisa Haji ble lest ferdig på toget i går, altså er den søndagsbok og verdt å sitere under Smakebit på søndag-fanen (hos Flukten fra virkeligheten finner du flere smakebiter).

Hajis roman handler om Saira, som ble født i USA av indiske foreldre og vokser opp i spennet mellom det asiatiske og vestlige. Begynnelsen slår an en trist og dramatisk tone; noe vanskelig og livsforandrende har skjedd, og leseren får lyst til å vite hva. Så går vi tilbake i tid - til den gangen da Saira reiste uten familien sin til kusinens bryllup i Pakistan, og viktige familiehemmeligheter kom fram i lyset.

Saira er selv en intelligent og positiv person som går nye veier, med et motstykke i bestemorens søster (Store Nanima) som bor i Pakistan og som hun kjenner åndelig slektskap til. Fortelleren kaller på latteren i forhold til visse særtrekk ved den indiske/ pakistanske kulturen (humorhøydepunktet er ei paan-tyggende, høyrøsta gammel tante på flyet fra London), men de fleste detaljene blir løftet fram som noe positivt, hvor eksotisk det enn er for meg. Jeg bet meg ekstra merke i dette sitatet fra side 221:

Å føle at noen trenger deg, vil ha deg. Ansvar. Forpliktelser. Det er prisen vi betaler. Men vi får noe igjen for det. Noe verdifullt som det ville være synd å miste fullstendig (...) Du må bestemme deg for hvor mye av dette du vil beholde, hvor store byrder du vil legge på deg selv.

Hva er godt med vårt eget samfunn? Hva burde vi kanskje revurdere? Dette er spørsmål en leser kan stille seg. Ellers kommer en av personene i romanen med en interessant idé om forholdet mellom journalisme og romanskriving, der romanen er mer sann!
Jeg anbefaler virkelig denne boka - den gir næring til både tanke og følelser.

Lite tå kort på en lørdag

Kort og godt fra ventepåblogginnleggbunka:

Samlaget, 2012

1. Inn i elden av Aina Basso. Tenkte stadig mens jeg leste: "Så godt skrevet"! Lettlest, poetisk og sterkt om hekseprosessene i Finnmark, og to jenter som havner på hver sin side av disse. Jeg føler med dem begge. Også intense "ekte" hekseinnslag.
Astrid Terese om Inn i elden (med flere linker til bloggomtaler)

Gyldendal, 2005

2. En intens motvilje mot allsang av Arne Berggren. Jeg leser sjelden essays, men denne gangen fikk jeg lyst til å prøve. Det anbefales! Berggren skriver 1) generelt om anstrengt og forrædersk kreativitet, og 2) personlig om en gutt som prøver å være sterk og gjerne skaper latter rundt sin egen person, bare han kan styre den selv. Og en dag finner ut at han må til psykolog.



Gyldendal, 2012

3. Blackout av Elen Betanzo. Veldig fin ungdomsroman med flere fortellere som strever på hvert sitt livsområde - mot ugjengjeldt kjærlighet, fjerne vennskap, sultekunst og høye standarder. Og det handler om en fest der de møtes, der flere alvorlige ting skjer som ikke kan gjøres om på. Er det lov til å skylde på blackout?

Omnipax, 2012

4. Bandet mitt spiller ikke progrock av Liv Eirill Evensen. Andreboka til forfatteren jeg roste her. Gjennomillustrert (Ronja S. Berge) og fin bok, passer for eldre ungdommer, lett å lese. Handler om rockemusikk, en ny pappa som kan mer enn å lage pizza, og en uskreven regel: du roter ikke med et medlem av ditt eget band.

HarperVoyager, 2012

5. A Game of Thrones av George R. Martin, grafisk roman ved Daniel Abraham og Tommy Patterson. Jeg har altså tatt snarveien, ikke lest romanserien eller sett tv-serien. Men kanskje jeg fikk lyst til å utforske universet videre? Elsker iallfall tegnestilen og fargene, spennende historie. Anbefales!

Villard Books, 2011

6. Flight: volume 8 av Kazu Kibuishi. Tegneseriealbum med flere tegnere og flere historier, i ulike sjangre men med flyvning som felles tema. Hadde lest flere anbefalinger og kjøpte boka endelig. Enkle, fargesterke historier å le av, fryse på ryggen av, drømme om og bare nyte.

Mer fra Sverige: Kulla-Gulla

Damm forlag

Som før nevnt skal jeg til Sverige i sommer, det er bare litt mer enn ei uke til! Søster og jeg (som tidligere har reist sammen til England/Wales og Irland) skal innom Göteborg, Vimmerby med Astrid Lindgrens värld (selvfølgelig!), Gotland og Stockholm. Det kan bli et kjør hvis vi ikke passer på å stoppe opp og nyte ting. Og godta at vi ikke får med oss alt.
I tillegg skal vi bo et par netter i en ekte svensk stuga ved sjøen, uten strøm og innlagt vann. Det blir kjekt! (Mine kollegaer, som er vokst opp med faste stølsopphold i fjellet og eier hytter med det mest nødvendige, småler litt da.)

Før jeg leste Gösta Berlings saga raste jeg gjennom sju Kulla Gulla-bøker som jeg har skaffet meg i senere tid og som jeg husker at jeg leste som barn.
Denne serien til Martha Sandwall-Bergström handler om det svenske hittebarnet Gulla (Gunilla), som blir barnehjemsbarn og siden tjenestejente i flere fattigslige husholdninger før hun blir oppdaget av en herregårdseier som viser seg å være bestefaren hennes.

Gulla er praktisk, finner alltid på gode løsninger på ting og har et varmt hjerte som banker for både rik og fattig, ung eller gammel. Hun respekterer alle, uansett stand og bakgrunn. Jeg må bare beundre evnen jenta har til å gjøre det beste ut av tilværelsen og ikke gi opp. Hun ikke bare overlever vanskelige forhold selv, men hjelper andre å overleve.

Serien er nok barn av sin tid (skrevet på 1940-tallet), det merkes i en viss fordomsfullhet mot "sydlandske" (og amerikanske!) personer og favorisering av det nordiske utseendet. Det er også lett å gjette hva som skal skje i løpet av serien. Når det er sagt, er bøkene likevel god lesning, syns jeg.
Forfatteren var ifølge Wikipedia prestedatter, men jobbet som tjenestejente selv, og visste dermed hva det var å være fattig i Småland. Senere forsørget hun sin egen familie gjennom å være forfatter. 

Kulla-Gulla ble film i 1956 og gikk også som tv-serie på 80-tallet.

Pawsitively pedagogiske mysterier, sier Humphrey

Faber & Faber, 2012

Jeg holder på å lese Mysteries, According to Humphrey av Betty G. Birney, ei engelsk barnebok med en begavet hamster som hovedperson. Humphrey er en klassemaskot som faktisk kan både lese og skrive, og han liker å få et ord med i laget selv om mennesker flest bare oppfatter det som piping.

Boka er lett å lese når en først har lært seg engelsk; jeg tipper den innholdsmessig passer godt for barn fra 7 til 11 år. Hamsteren er både søt og intelligent, boka har en særegen språkhumor ("pawsitively squeky -VERY VERY VERY), og det er scener som også norske barn vil kjenne seg igjen i.

Det er utgitt mange bøker om Humphrey på engelsk, og underveis i denne fortellinga kommer han med små glimt fra tidligere bravader uten at en føler en bør kjenne til dem detaljert.
Bøkene er visstnok veldig populære i USA. Her kan du finne nettsiden til bøkene og forfatteren.

Det er èn ting en norsk og i det minste voksen leser vil legge raskt merke til: denne romanserien er gjennom-pedagogisk (hvis Mysteries er representativ). Barna skal lære noe (for eksempel om språk) gjennom Humphreys fortelling, og de skal skjønne at klare regler og grenser i klasserommet er riktig.

Jeg må innrømme at jeg ikke er den beste talspersonen for fri flyt og lek på skolen; jeg var den eneste som satt igjen i klasserommet da alle de andre elevene snek seg ut av vinduet mens læreren var ute et ærend. Jeg var plagsomt oppdragen, gjorde aldri noe galt, husket alltid leksene og rakte alltid opp hånda. (Kjenner meg faktisk godt igjen i Too-Helpful-Holly i boka.)
Men, tross alt: Humphreys lovprisning av Mrs. Brisbanes fortrinn som engasjert ordensmenneske og pirkinga på vikaren Mr. E, som bare leker med barna (edutainment!) og ikke lærer vekk noen ting på en ordentlig måte, gjør at jeg mister gleden over mysteriene som tross alt fins.

Jeg lurer på hvordan et norsk barn ville lese Birneys bok. Vil bare den veloppdragne ungen kjenne seg igjen i moralen og verdenssynet og føle at han/hun kan sympatisere med hamsteren?

Hva tenker dere om pedagogiske pekefingre i barnebøker? Er det noe vi trenger å få tilbake også i Norge, og i så fall i hvilken form? (Eventuelle lærer-lesere av bloggen kan ekstra gjerne svare!)

Til slutt en liten Humphrey-boktrailer som en bibliotekar (jah!) har lagd. Kos dere med den!

Smakebit på en søndag: Gösta Berlings saga

Så er det søndag igjen, og enda ei uke er snart ferdig. Dagens smakebit kommer fra den svenske klassikeren Gösta Berlings saga av Selma Lagerlöf, først utgitt i 1891 men med handling fra den svenske landsbygda på 1820-tallet. Sitatet kommer fra side 26 (norsk tobindsutgave):

Han lutet pannen mot dørposten, strakte armene over hodet og gråt, så hjertet kunne briste.
Majorfruen slengte pipen i peisen og kom frem til Gösta. Bevegelsene hennes ble plutselig myke som en mors.
- Så, så, gutten min!
Og hun fikk ham ned på benken ved siden av døren, der gråt han med hodet mot hennes knær.
- Vil du fremdeles dø?

Dette er ekte poesi, ekte dramatikk, og jeg nyter det. Lagerlöf har en varm og levende måte å beskrive mennesker og natur på som gjør at jeg føler at jeg er der, at jeg ser det skje, og at alt er en del av alt. Nesten religiøst, men ikke helt. (Jeg har forresten lest Kristuslegender av samme forfatter, og de anbefales til alle som lengter etter en følelse av allmennmenneskelig, vakker høytid!)

Jeg syntes det passet å lese ei svensk bok siden jeg skal til broderlandet i sommer. Det gleder jeg meg til. Det kommer sikkert reisebrev derfra!

Gösta Berlings saga er filmatisert flere ganger, og her er et klipp fra 1924-utgaven med Greta Garbo.


Finn flere smakebiter på bloggen Flukten fra virkeligheten, denne gangen med en giveaway!

Solstorm 2: Nymånenatt

Aschehoug, 2012

Bok 2 i den norske katastrofethriller-serien Solstorm av May Grethe Lerum er nå lest! Her kan du se anmeldelsen av den første boka, Himmelslør. Jeg syntes starten på serien var fascinerende (med noen forbehold).

Andreboka begynner på sykehuset, der hovedpersonen Maja sitter og våker over broren Thomas, som (SPOILER for de som ikke har lest førsteboka!) ligger i koma etter et selvmordsforsøk. Bare Maja og storebroren Kristian vet om steinene broren hadde i jakkelomma. Og bare Maja husker de krasse ordene hun møtte broren med før det skjedde; det skaper skyldfølelse hos henne. Og mamma Johanna er fortvila. Så fortvila at gleden blir desto større når Thomas våkner igjen etter en helbredelsesseanse med en kristen sekt. Og så glad blir hun at hun like godt flytter inn hos denne sekten sammen med Thomas.

Det går sikkert an å lese mellom linjene at jeg er litt skeptisk. Jeg skjønner at Johanna (et kroneksempel på et følelsesmenneske!) blir ekstatisk når sønnen våkner. En opplevelse som den må gjøre noe med et menneske! Men jeg godtar ikke at hjernekapringen kan skje så fort. Johanna oppfører seg som et barn og mister min sympati fullstendig. Og Maja er den som må være voksen, selv om hun er en tenåring.  (En kan si at hun får den oppgaven Katniss har i sin familie i Dødslekene-serien, selv om moren der er apatisk og ikke hyper.)   

Det jeg likevel reagerer mest på - det som møtte meg fra første side - var språket. Jeg kan ikke huske at det var fullt så tydelig i Himmelslør, men her går det ikke an å overse: Lerum har tatt ord, bøyninger og uttrykk hun kunne brukt (og nok har brukt) i den historiske serien Livets døtre (faktisk er Nymånenatt tittelen på en av bøkene i serien!) og puttet dem inn i en moderne ungdomsroman. Det er ei ung jente som har synsvinkelen store deler av tida, en tenåring som du og jeg kunne møtt i Norge i dag, men det er ikke ei sånn jente jeg ser for meg når jeg leser første side:
"Visst var det hennes skyld at han lå der!"
"...hun hadde bitterlig forstått at folk frøs i hjel."
"når selveste sola ble sint og sendte stormer mot jorden, kunne intet menneske stanse det."
"hun møtte ikke kvinnens blikk, svarte knapt på spørsmålet."
Og tenåringsgutten Andreas sier litt uti boka: "Kjæreste Majaen min...går det bra med deg? Jeg er så lei meg, jeg skulle så gjerne vært hos deg i går."
Kjæreste May Grethe, det går ikke an! 
(Det er ikke det at jeg vil at Maja skal si "og han bare... og så bare... hæ, lizzom?", men du skjønner hvilken retning jeg vil i?)

Ellers har jeg litt av de samme innvendingene som jeg hadde til Dystopia 3 - ei bifortelling (her: Majas kamp mot sekten) blir så sentral at det JEG syns ville vært interessant (katastrofen etter solstormen) kommer i bakgrunnen. Bifortellinga tar ikke over som hos Torkildsen, det skal sies, og vi får glimt fra det som skjer ellers i Fredrikstad - men den dominerer. Helt til vi kommer til siste episode - da blir det virkelig thrillerspennende, og dumme meg kjenner at jeg tross alt må få vite hvordan det går videre i neste bok. Jeg må vite hvordan det går med det store skipet!

Bare husk: språkvask. Jah.

Dikt: rh drt sy fi rt ytæuyy

Foto: O. Fredriksen

rh drt sy fi rt ytæuyy
lsm fry jkrøår ¨ g¨ dk¨ rom nøp,dy
røørt g¨ rom lør,
lkrmmr rom d,oø
jkrøårt fry\

(på vanleg touch-metode:)

eg ser at du er trøytt
kan det hjelpe å få sjå ein blomst
eller få ein klem
kjenne ein smil
hjelper det?

Synne -12
(dummr 23)

Framsjå og baksjå: mai

Foto: Ennor (flickr.com)



 Her oppsummerte jeg april som lesemåned, og nå er årets femte måned godt og vel forbi! Jeg har hatt eller fått mange bøker å glede meg til, og noen er allerede fortært.

I flyttemåneden mai (med bokhyller fiks ferdige!) rakk jeg å lese 28 bøker. Av disse var det bare ei bok som kan karakteriseres som voksenroman. Jeg leste:

• ei amerikansk spenningsbok som er vanskelig å sjangerfeste, men lett å verdsette!
• 4 tegneserier for store og små (bloggbare!)
• barnebøker (blant annet en svensk serie som det skal blogges om!)
• ei bunke med bildebøker fra Norsk Kulturfond
• resten ungdomsbøker

Selv om leseaktiviteten var forholdsvis høy, var bokblogginga noe laber. Ellers skrev jeg et litt oppgitt innlegg om kommentarinnstillinger, jeg hadde min første gibort, skrev om koblinga mellom Melodi Grand Prix og fantasy og tipsa om den nye Facebook-sida til bloggen.

Var noen av de leste bøkene så gode at de kan bli kandidater til neste års bokvideo (Best i 2012)?

• American Gods (nevnt over) kan igrunnen komme høyt i flere sjangre!
• Sangen om en brukket nese var ei veldig god barnebok.
• Flight er en vakker tegneserie.

Status for litteraturmålene til nå:

• reiseskildringer: 2 av 5 (ingen nye i mai)
• biografier: fremdeles 2 av 5
• ut av hylla (uleste, egne bøker jeg har i hylla): nådd! 10 av 5
• egne dikt: 2 av 5, ingen nye i mai 
• russisk (oversatt) bok: fremdeles 0 av 1

Ærlig innlegg om Dystopia 1, 2 og 3

Samlaget, 2011

Spenningsromanen Dystopia 3 av Terje Torkildsen har fått UPrisen, ungdommenes egen pris!  Jeg har hørt fine ord om serien, og noe må det jo være som gjør at det er verdt å komme seg forbi de første ekle sidene av bok 1? (Jeg hadde nemlig prøvd å begynne på den.) Ikke minst: den er på nynorsk, og nynorske spenningsbøker må vi bare løfte fram så ofte vi kan!
Så jeg gratulerer Torkildsen med prisen. Likevel er det med en bismak.

Dystopia 1 begynner i januar 2014. Unggutten Scott våkner opp etter ei skikkelig fyllekule i et mørkt rom han ikke kjenner og med spy i håret. Heldigvis kjenner han igjen kameraten sin, Victor, som sover av seg et enda sterkere stoff, men som heldigvis vet hvor de er når han våkner: i et privathus i London etter en fest. I doen finner Victor en diger bæsj, og det går ikke an å trekke ned fordi vannet er borte.
Det var det ekle.

Så kommer jeg meg gjennom disse sidene, og guttene kommer seg ut i Londons gater som er tomme for både folk og biler på grunn av en hundreårsflom (derav tittelen), og jeg merker at det er noe sympatisk med iallfall den ene av kameratene. Det er en grunn til at Scott blir kalt for Scout

- en gang speider, alltid speider!

Scotts villmarkskunnskaper  viser seg å være livsviktige for de to og resten av gjengen som er på skolereise fra International School of Stavanger. De må hjem til Norge, men hvordan skal de klare det i et kriserammet og etter hvert ganske kaotisk Storbritannia med stengte flyplasser? Når læreren etter hvert er ute av bildet (hvordan røper jeg ikke) er de tre guttene og tre jentene alene, og det blir utrolig dramatisk. Jeg merker at jeg blir virkelig dratt inn i handlinga, jeg heier på Scott & co, kryper sammen i stolen når ting blir farlig. Resten av første bok er veldig god, syns jeg, og fortjener oppmerksomhet. (Jeg klarer å glemme for eksempel forutsigbare karakterer, som Julie skriver om her.) Jeg får assosiasjoner til den britiske tv-serien Survivors.

Mens den første boka er ei dystopisk overlevelseshistorie, blir Dystopia 2 mer ei god, gammeldags spenningsbok for ungdom. Ungdommene bor på ei tidevannsøy i Sørvest-England, de klarer seg - mye på grunn av Scotts nevenytte og Deepikas matlaging - men en mistenkelig snill rikmann lurer i kulissene. Så skjer det et mord, og det blir farlig å leve på øya. Scott mistenker rikmannen. Likevel - tre av ungdommene velger å flytte til slottet hans som viser seg å være (her begynner det å bli nødvendig med spoilervarsel) et bordell.
Etter hvert blir det utrolig ubehagelig å lese videre. Flere av de viktige personene er utrolig naive og/ eller ensporede (to av dem har fortjent hverandre, kan en si), språket er fremdeles ungdommelig grovt, handlingsrekka blir veldig ekstrem, det er rett og slett ikke lystig lesning på noen måte. Jeg prøver å glemme dette og nyte det som tross alt fins av reell spenning.

Dystopia 3, som altså fikk den siste UPrisen, forflytter seg til Belgia (i båt) og til et slott der Marco fra boka Marki Marco (som faktisk fikk UPrisen i 2009) bor. Fire av ungdommene fra bok 1 er i live, men det harde været har angrepet også Sentral-Europa, og de blir isolert av flom. To ting kompliserer tilværelsen enda mer: 1) Marcos kone kan føde når som helst, men de kommer seg ikke til sykehus, og 2) et merkelig par - en skummelt utseende herr Advokat og transvestitten Mata Hari - har kommet til slottet som flyktninger. Så dør kokka på slottet på mystisk vis, og da er vi faktisk i gang med en Poirot-aktig whodunnit-krim.

Men. Jeg vil vite hvordan det går med vårt eget land, utover det vi får vite om diplomatiske konflikter landene imellom! Jeg vil vite hvordan det går med oss i 2014, det er tross alt snakk om en dystopi - eller? Jeg er ikke katten interessert i hvem som drepte kokka eller hvorfor det ble gjort. Eller det som senere skjer på slottet. Alt bare faller sammen for min del. Personene er enten lite troverdige, ufrivillig morsomme eller sprø (og her er det faktisk ikke snakk om å være det minste politisk korrekt heller!), og jeg vekselvis kjeder meg, fniser og blir utrolig frustrert. Serien begynte jo så bra!

Så beklager, jeg kan ikke skjønne hvorfor ungdommene valgte denne boka i stedet for for eksempel Himmelslør, Høsten eller Maria-eksperimentet. Jeg har en teori om at de som stemte har et positivt forhold til de tidligere bøkene, kanskje også Marki Marco, og at det er det som har vippet vekten.

Det kommer forresten ei bok til. Så Torkildsen, du har en sjanse til å rette opp dette inntrykket og gjøre meg iallfall ganske fornøyd!

Smakebit på søndag: Specials

Simon and Chuster, 2010

Dagens smakebit kommer fra Specials av Scott Westerfeld, tredje bok i science fiction-serien Uglies. Jeg har lest ferdig den engelske utgaven og velger å sitere fra side 85 (NB - her kommer spoilere hvis du ikke har lest bok 1 og 2):

"But Zane...," Tally said. Her eyes felt hot. "You're shaking."
And it wasn't just the infirmity of his movements - it was his face, his eyes, his voice...Zane wasn't special.
His gaze fixed on her. "You can do it again, Tally."
"Do what?" she said.
"Undo what they did to you."

Tally Youngblood har blitt en Special - et slags overmenneske med grotesk skjønnhet, lynraske reflekser og en selvreparerende kropp. Hun har blitt en av de hun selv fryktet og lærte å hate. Hun og venninnen Shay er til alt overmål Cutters, med i ei undergruppe av Specials som utfører spesielt risikofylte operasjoner og avslører spionasje fra de som lever utenfor storbyen. "Cutters" heter de fordi de skader seg selv for å føle seg "icy", for å klarne tankene. De er bedre enn alle andre, og slik skal de være, syns Tally. Helt til hun møter igjen kjæresten Zane, som bare er en pretty, og det blir ukomfortabelt å føle seg overlegen...

Mens jeg leste denne tredje boka - og også bok to, Pretties (blogget om her), stilte jeg spørsmålstegn ved en ting som er viktig for plottet: Tallys evne til å skille seg ut, selv etter kirurgiske inngrep som skal gjøre henne lik andre i en gruppe. Jeg klarer ikke å tro på at hun har gjennomgått en "vellykka" operasjon når hun fremdeles opplever tvil og usikkerhet. Andre ganger - når det passer plottet, virker det som - er hun merkelig enspora og ekstrem. I tillegg savner jeg mer dveling ved hvordan Tallys dagligliv har forandret seg. Utseende og andre egenskaper samt fikse hjelpemidler blir beskrevet til minste detalj, men jeg føler likevel at noe mangler.

Når det er sagt: tredjeboka er akkurat så dramatisk som det passer avslutninga av en trilogi (det kom også en fortsettelse, Extras). Der det skorter på utfyllende miljøbeskrivelser og troverdig karakterbygging tar Westerfeld det igjen, kan en si, i filmaktige actionscener og en fascinerende verden. Jeg likte også slutten godt, og var fornøyd da jeg lukka boka etter siste side. Westerfeld har et viktig budskap - vi må bevare individualismen og se det store i hvert enkelt lille menneske - og ikke minst huske at det er helt greit å være vanlig, upen og ukjent.

Smakebit på en søndag er en utfordring fra bloggen Flukten fra virkeligheten. Besøk den for å få flere smakebiter og kanskje linke til din egen!