Vi er midt i oktober, og her kommer en liten oppsummering av bøkene jeg
har lest og føler at jeg burde ha skrevet noen ord om, mest for min egen
del - for at ganske så raskt slukte bøker også kan få en ekstra runde i
tankene. Jeg deler bunka i to, her kommer de første seks bøkene.
Beyond the Wand
av Tom Felton er selvbiografien til skuespilleren som spilte Draco
Malfoy, Harry Potters uvenn på trollmannsskolen Hogwarts. Boka var et
spontankjøp på Outland (i Trondheim i sommer?) og ganske underholdende.
Mye dreier seg rundt skuespillerens likheter med og forskjeller fra
skurken han spilte og om opplevelsene fra innspillingen av filmene, men
en får også vite litt om privatlivet hans og et ublidt møte med
hardkjøret i Hollywood. Jeg tipper at jeg gir den bort så andre får
glede av den. (Kanskje biblioteket?)
Eg hadde ikkje orka Gud utan Jesus
av Sigri Sandberg er ei samtalebok med biskopen i Oslo, Kari Veiteberg.
Forfatteren selv er prestedatter (men har forlatt kristentroen) og har
dermed et godt utgangspunkt for samtaler om bibelsyn, kirkeliv, himmel
og helvete - men også om mer allmennmenneskelige ting som kroppslig
helse. Språket er som i alle Sandbergs bøker, enkelt og vinklingen passe
personlig. Omslaget er prydet av et fotografi av Veiteberg som
vinterbader.
Så ei mer typisk faktabok, men fremdeles med en personlig vri: Bacon eller bestevenn? av paret Lise F. Grimnes og Andreas Haga. Boka har barn og ungdom som primærmålgruppe, men jeg som voksen fikk mye ut av den.
Her
fortelles det om fem ulike dyrearter - hund, tiger, hest, gris og rotte
- og deres forhold til menneskedyret. Hva har vi brukt de andre artene
til? Hva skiller oss fra dem som art? Og ikke minst: er det etisk å
bruke de ulike dyrene til kjæledyr, arbeid, mat, klær, forsøksdyr, eller
bare utrydde dem? Og hvorfor (ikke)? Hva kan vi gjøre med (de andre)
dyrene med god samvittighet for å hjelpe menneskene til å overleve? Og
går det an å leve med ulike syn på disse spørsmålene? (Svaret på det
siste er jo "ja" - dette er en debattbok, først og fremst - men med
ekstra hjerte for andre arter).
Den vesle jenta og havet
av Odd Eirik Sætre Færevåg gjorde jeg ferdig for ei stund siden. Ei
samling noveller, eller er det en sammenhengende fortelling? Alle
tekstene er iallfall knyttet til øysamfunnet Røvær i Haugesund kommune,
hvor forfatteren vokste opp og nå igjen bor. Tekstene handler om
dagligliv på øyene, om familieliv, om tragiske hendelser både for
enkeltfamilier og samfunnet som helhet, men også om selve
skriveprosessen og mer vidtfavnende temaer. Fortelleren eller
fortellerne (?) er tydelige i flere av tekstene. Av og til blir det litt
for gjentakende og fabulerende for min smak.
Teksten som berørte meg
mest, var skrevet med en blomst som forteller. Strandnelliken som blir
plukket av ei lita jente og senere pynter graven hennes på ei av de
andre øyene.
En får en viss ide om at det var ei jente som druknet i
virkeligheten, men hvem det var og akkurat hvordan det skjedde forblir
uklart.
100 umistelige ting av Lucy Dillon har et omslag
hvor vi ser ei dame med ryggen til oss. For bokfolk har dette motivet en
spesiell betydning, tegnet på at boka er en del av en sjanger
(fortellinger om kvinner som er i en ny og/ eller kritisk situasjon hvor
de må revurdere livet sitt). Omslaget har også en anbefaling av Jojo
Moyes, som er veldig populær i denne sjangeren.
Nysingel og
rekonvalesent dame i sin beste alder møter rik og sympatisk type som har
gnisninger i ekteskapet. Det kunne vært så enkelt som det, men det som
gjør meg mer interessert er prosjektet hovedpersonen Gina har hvor hun
går igjennom gamle ting som det er knyttet minner til, for å velge om
hun vil ha dem (og minnene) med seg videre i livet. Det kan en
nostalgiker som meg kjenne seg igjen i.
Så var det Farvel, Farah Diba, den nyeste thrilleren til Karin Fossum. Fikk forhåndseksemplaret på et forlagsmøte.
Nettopp
setningen på baksiden "Denne fortellingen er ikke som du tror" gjorde
at jeg snart klarte å gjette meg fram til hvem som egentlig var skurken i
historien om lille Kandis, som blir kidnappet av en mann og ført ut i
skogen.
Det er fremdeles spennende og opprivende, men for min del altså uten det typiske overraskelsesmomentet jeg tror jeg ønsket meg.
Kandis er veldig moden for alderen. En skjønner forsåvidt hvorfor hun har måttet bli det - og vet at det fins flere som henne.