Baksjå og framsjå: september

Sett utenfor en bokhandel i Telemark.
Nesten særskriving. Måtte bare si det.

Oktober har startet. Er det noe nytt i Sørlands-lesehestens leseverden? (Her kan du se oppsummeringa fra august, som flaut nok er bare tre innlegg siden... nok om det.)

Jeg har hatt min private PC inne til reparasjon, og det betyr at det har blitt mindre tid til å surfe og skrive på nettet. (Disse setningene er skrevet mens jeg sitter bak en jobb-PC og venter på at folk skal komme for å låne.) Og uten nett-tid hjemme blir det jo automatisk mer tid til å lese papirbøker, ikke sant? Jeg kjenner at det har vært godt de siste dagene. Jeg prata nettopp om smarttelefoner med ei venninne, disse dingsene som gjør at en alltid er tilgjengelig for de en nett-kommuniserer med. Ikke så tilgjengelig for folk i det fysiske rommet du er i. Jeg tviholder fortsatt på den dumme telefonen min fordi jeg ikke har lyst til å bli som flertallet på videoen under:



Men dette innlegget handler om måneden som gikk. Hva leste jeg?

• Siggen og den nye naboen av Øystein Løk, barnebok som jeg tenker meg vil passe godt til høytlesning for 1. eller 2. klasse. Tar opp temaer som mobbing og nye foreldre og er ellers, helt enkelt, hyggelig lesning.
• siste bok i Tunneler-serien, Terminal (Roderick Gordon og Brian Williams). Og wow. Slutten er ikke fullt så grøssete som bok 5, men spennende nok likevel, og med en slutt som... ja. "Du skal ikke spoile." Jeg håper på å få skrevet mer om boka senere.
• to serieromaner kjøpt i Oslo, nevnt i dette innlegget.
• tre nye oversatte barnebøker som nok passer ekstra godt for jenter (i det minste to av dem). Ei finsk røverjente, ei nederlandsk frittalende jente og ei tegneglad, pinglesdagbok-aktig amerikansk ei. God lesning. Jeg brukte disse i bokprat for mellomtrinnet på en skole, og det virket som de falt i smak! 
• en tankevekkende og nokså tragisk roman fra dagens Italia. Stikkord: vennskap, kropp og (manglende) framtid.
• Klemmeboken, som jeg lagde en gibort av (og det er ingen tvil om hvem som får et eksemplar: Bente Lill!)
• ei bok om seksualitetens plass i religionene. 
• en strålende godt skrevet norsk fantasy, debutantroman, som jeg håper å skrive mer om senere: Odinsbarn av Siri Pettersen. 
• to ungdomsbøker av Vigdis Bjørkøy, om adoptivjenta Linn og forsøkene hennes på å finne plassen sin i sitt eget liv.
• en brevroman for ungdom, korrespondansen mellom en norsk gutt og ei tyrkisk jente, likte også denne.
• første bok i vampyrserien Morganville. Foreløpig uten det store innslaget av vampyrer, og det gjør meg ingen ting.

Sum: 15 bøker, 122 bøker fra nyttår til utgangen av måneden. Fra septemberlesinga vil jeg trekke fram Odinsbarn og muligens en av de oversatte barnebøkene som Best i 2013-kandidater.

Hva skjer så i oktober?
Jeg har nettopp katalogisert en bunke med barne- og ungdomsbøker på jobb, der kan det nok være bøker jeg vil lese. Ellers kjøpte jeg faktisk 6 romaner i dag på salg på bokhandelen (10 kroner per pocketbok!); det er sjeldent! Jeg tror faktisk at Lesehesten fra Sørlandet må innføre kjøpestopp; det høres litt rart ut, men slik er det. Mitt psykiske ve og vel står på spill...
I helga kjøpte jeg tre grafiske romaner på Outland; de er alle lest og ga meg mye. Sannsynligvis månedens beste leseopplevelser. Den ene var ei Bone-bok (Jeff Smith); de andre to er skrevet av Craig Thompson (som skrev Tepper) og er mer trist/alvorlig lesning, men utrolig flott lagd. Tenk at jeg kan sette dem i bokhylla mi:)

Her er ellers et bilde av noen av bøkene som venter på meg - hva syns du jeg burde begynne med først? 

Så ønsker jeg alle en fortsatt
god lesemåned! 
Eller en generelt god måned, for deg som ikke leser fullt så mye!

Wasn't it good? Norwegian Wood - og mini-gibort!

Norwegian Wood av Haruki Murakami er boka som fortjener et lengre, dampende blidt innlegg, jamfør smakebit her. Nå er jeg redd for at det ikke blir så dampende; dels fordi jeg må ta boka fram og kikke i den for å få litt av den gode følelsen tilbake (lenge siden jeg leste den) og dels fordi jeg har et visst press på meg - ei lesegruppe på biblioteket skal snakke om den, og det er venteliste på dette eksemplaret!

Men ei bok som jeg vurderer som en vinner til "Best i 2013" må jo få noe mer enn en smakebit og et par små setninger. Jeg begynner med enda ett sitat, fra starten av boka. Jeg-personen Toru Watanabe (37) sitter på et fly til Hamburg og får høre Beatles-sangen Norwegian Wood i høyttalerne, en melodi som gir ham en fysisk reaksjon og drar fram igjen såre minner fra atten år tidligere (s. 13-14):

"Kom hit. Kanskje brønnen ligger her et sted," ropte jeg til ryggen hennes. Naoko stoppet opp, lo, og stakk armen sin fort inn i min. Resten av veien tilbake gikk vi side om side.
"Er du helt sikker på at du aldri vil glemme meg?" spurte Naoko med tynn, hviskende stemme. 
"Aldri. Jeg kommer aldri til å glemme deg," sa jeg. "Det er ingen grunn til at jeg skal glemme deg."
*
Like fullt blir minnene svakere og svakere, og altfor mye har jeg glemt.

Resten av boka holder seg stort sett i denne fortiden, hvor Toru (nesten 20) er teaterstudent i Japan og bor på et internat med en stammende, noe nevrotisk ryddig kartstudent (Kamikaze). Han har ellers to venner, Naoko og Nagazawa, som er vidt forskjellige, men påvirker Toru på hver sin måte.

Naoko var opprinnelig kjæresten til Torus bestevenn Kizuki, og de tre brukte mye tid sammen helt til Kizuki uventet - for Toru, i det minste - tok livet av seg. Nå deler Toru og Naoko sorgen, og etter hvert en dypere følelse av tilhørighet, som de ikke vet helt hva de skal gjøre med. Naoko er redd og vanskelig å nå inn til, og utvikler etter hvert alvorlige psykiske problemer.

Så er det Nagazawa. Den unge mannen som sluker damer og spytter dem ut igjen. Lynende intelligent og grunnleggende ond, etter Torus vurderinger. Nagazawa har en kjæreste, men krever at hun skal godta at han har sex med andre, samtidig som han behandler henne dårlig. Toru kan ikke skjønne hvordan denne pene, glupe jenta holder ut, og det er klart hvor sympatien hans ligger. Likevel er det et slags vennskap mellom de to guttene.

Etter hvert kommer også Midori Kobayashi inn på banen. Frisk, frittalende og frittenkende. Hun er jenta han ikke trenger å snakke forsiktig til eller være redd for å røre ved. Hun snakker selv om hva som helst, fra politikk til munnsex. Det føles frigjørende for Toru. Men er de bare venner, eller noe mer? Her blir han med henne for å besøke faren, som ligger på det siste på sykehuset, og hun sier (side 219):

"Jeg har en følelse av at far forsøkte å be deg ta vare på meg, ta deg av meg."
"Å?"
"M-m. Slikt skjønner jeg meg på. Ren intuisjon. Hva svarte du?"
"Jeg ante jo ikke hva jeg skulle si, så jeg bare forsikret ham om at det ville gå så fint så, ingen grunn til bekymring."
"Høres ut som om du har gitt ham et løfte. Om at du skal passe på meg," sa Midori og så meg alvorlig inn i øynene.
"Nei, er du gal?" Jeg forsøkte forfjamset å snakke meg vekk. "Jeg skjønte jo ikke hva han snakket om... du kan da ikke mene...!"
"Rolig, rolig! Det var en spøk. Jeg fikk bare så lyst til å erte deg," gliste Midori. "Men du er fryktelig søt når du blir tatt på senga!"

Norwegian Wood er en stor fortelling. Ikke på den måten at den handler om store verdensbegivenheter,  spenner over et langt tidsrom eller har et stort persongalleri. Det er oversiktlig og nært. Men det er dypt. Det store ligger i hvor godt Murakami klarer å beskrive følelsene og tankene til disse unge menneskene. Usikkerheten. Ømheten. Fortvilelsen. Håpet.
Språket er enkelt, men vakkert. Miljøbeskrivelsene såpass levende at jeg får lyst til å besøke stedene. Gå inn i den strenge internatblokka og se Kamazaki gjøre morgengymnastikk. Spionere på Nagazawa på byen. Høre Naokos venninne spille gitar. Sitte på taket av butikken med Midori. Gå i enga, og kanskje inn i skogen.
Fortellinga om Watanabe og vennene hans er rett og slett til å falle for. Jeg for min del både lo og grein.

Jeg tror faktisk jeg, en bibliotekar med enkel tilgang til all verdens bøker, må ha den for meg selv.

Var dette dampende nok?

--

Og så har jeg tenkt å ha min andre gibort (giveaway) på denne bloggen! Jeg kjøpte jo flere eksemplar av Klemmeboken og har to å gi bort. Har du lyst på ett, med en hilsen fra meg inni, skriv det i en kommentar under med epostadressen din. Så trekker jeg - ikke på noen teknisk fancy måte, men helt ærlig - og kanskje du blir en heldig vinner?
Fristen for å skrive kommentar er neste søndag, 29. september klokka 13.00.