Two Norwegian lasses in Edinburgh

Da var det tid for utenlandstur med lillesøster igjen! Denne gangen vestover til Skottland, nærmere bestemt hovedstaden Edinburgh.

De som har lest reiseinnleggene fra Irland, Wales/ Devon og Sverige vet at vi to søstrene er glade i 1) natur og utsikt, 2) koselige små butikker (ikke typiske turistbutikker men slike med sjarme), 3) kulturopplevelser og 4) lokalt folkeliv - å prate med folk. Det fikk vi også oppleve denne gangen - stort sett i løpet av en dag!

Sistnevnte punkt ble blant annet ivaretatt fordi søster, som er engelsklærer på videregående, hadde med seg jobb-ipaden og skulle intervjue noen ekte skotter om hva det er å være skotsk. Vår hyggelige husvertinne på B&B-en Craigmoss Guest House fortalte at hun var en patriot, mens den yngre og like så trivelige IT-konsulenten Lisa regnet seg som britisk og heller ville fremheve Skottlands teknologiske nyvinninger enn den evinnelige haggisen (som smaker som lungemos - jeg prøvde den med tyrkisk couscous), sekkepipen og tartanen (som hun ikke likte). Kjekt å få sett saken fra begge sider! Dere vet kanskje at skottene skal stemme over løsrivelse fra Storbritannia i 2014?

Nok prat. Her kommer noen bilder som gir et inntrykk av denne flotte byen.

"Vår" Bed & Breakfast i midten (rødt hus).

Trappeoppgangen i Craigmoss Guest House.
Med tartan på golvet, selvfølgelig!

Dette er faktisk midt i sentrum! Opp på Calton Hill, en vulkansk klippe.

Her ser vi litt av National Monument på Calton Hill,
en Parthenon-kopi som fordi skottene hadde dårlig råd aldri fikk mer enn 12 søyler.
I bakgrunnen byen med kystlinjen bak.
 

Vi stakk innom en kirkegård som virkelig viste forskjellen på rike og fattige.
"Memento mori".

Utsikt over byen (her må du snu hodet, ja) fra en enda større ås, nemlig
Arthur's Seat i Holyrood Park (takk, lillesøs!). Det var her vi traff Lisa med hunden.

Så var det kultur. Her sitter jeg faktisk inne i Elephant House, kafeen der
J.K. Rowling begynte på fortellingen om Harry Potter. Stas!

Og så fikk vi se/høre musikalen Cats! En herlig opplevelse.

Dørskilt på en speil-butikk. Klikk på bildet for å forstørre.
Da får du deg en god latter.

 

En ting var slett ikke bra ved denne ellers så flotte byen: søppel. I gatene, i parkene, på stiene. Håper de kan gjøre noe med dette, for det trekker ned inntrykket betraktelig.

Ble det noen bøker på Lesehesten, da? Selvfølgelig. Vi var blant annet inne på en koselig liten barnebokbruktbutikk, Old Children's Bookshelf, der barnebibliotekaren siklet over gamle utgaver av Bobsey-barna, Polyanna i Holywood (det visste du ikke!) og masse klassikere. Claire, den hyggelige ekspeditøren (vikar), var kanadisk og hadde mye å fortelle om både bøkene de solgte og sitt eget land (som vi skal til til sommeren...) Jeg kjøpte med meg Good Wives, som er en fortsettelse av den mer kjente og filmatiserte Little Women.

Ellers kjøpte jeg ei artig sitatbok, Keep calm and carry on, med glupe ord fra hele verden. Du skal få et sitat her:

After a day's walk everything has twice its usual value.
(G M Trevelyan)

På flyplassen i Amsterdam kjøpte jeg Religion for Atheists av Alain de Botton. Forfatteren forteller om positive trekk ved organisert religion som ikke-troende må finne alternativer til. Har til nå lest om community (fellesskap). Interessant.

I løpet av helga ble jeg forresten ferdig med bok 2 i Sevenwaters-serien. Irsk handling, men passet likevel godt på denne Skottlands-turen.

For å si det kort og enkelt: dra til Edinburgh, folkens!

Ventepåblogginnleggbunka: spenning

Det er tid for å skrive om spenningsbøkene som hadde begynt å samle støv på vpbi-hylla! Obs: det gjorde de ikke nødvendigvis fordi jeg ikke likte dem. Bøker jeg slett ikke liker a) lar jeg være å skrive om, eller b) skriver sint og frustrert om ganske rett etterpå og prøver å glemme dem siden.

Cappelen Damm, 2012

U. Poznanski: Erebos

• noe av det skumleste jeg vet er bøker eller filmer der en sympatisk og likandes person forandrer væremåte og tenkemåte. Det skjer her. 16-årige Nick starter som en kritisk observatør som er bekymret for bestevennen sin, men blir selv forandret den dagen han får en umerket dvd av en klassekamerat. Nesten uten at han merker det selv... forandringen virker like troverdig som den er skummel, og det er godt gjort.   
• etter hvert føles passasjene i spillverdenen - og det som skjer med Nicks avatar Sarius - nesten virkelige, som en parallell verden. Det er også slik det føles for Nick - fascinerende. 
• en kan tolke boka slik at den advarer mot engasjerende dataspill, men dette er bare en bitteliten del av bildet. (Jeg fikk faktisk lyst til å starte med dataspill!) Hevn og gruppepress er mer sentrale temaer. Hvor langt kan en gå for å få det en føler en fortjener? Og hvor langt kan en gå for å utføre ordre uten å kjenne den en tar ordrer fra?

Hva betyr Erebos (Store norske leksikon)?
Erebos var med på Cappelen Damms bokbloggturné.


Cappelen Damm, 2012

Robinson Wells: Variantene

• dette er en framtidsthriller som jeg hadde store forventninger til. Andre bloggere har til dels vært veldig positive.
• Jeg for min del fikk problemer med at jeg ikke likte hovedpersonen Benson, som kommer til en skole der de voksne glimrer med sitt fravær. Var han for kjekk? For overlegen? Var han lite troverdig? Hva var det egentlig?
• jeg hadde også problemer med inndelingen i gjengene på skolen - de autoritære, bøllene og de midt imellom - den virker veldig klisjepreget; blant annet klærne de går i (eller måten de bruker dem på) er så opplagt.  
• likevel kan jeg skjønne at lesere kan bli revet med, det skjedde meg også underveis. Ideen er også god. Tror romanen kan passe både gutter og jenter.
• Boka er for lettbeint for meg, men det er mulig at jeg blir for voksen i analysen av denne typiske ungdomsboka. (Noe som får meg til å tenke: hvem leser jeg for? Og hvem skriver jeg for?)

Variantene var også med på bokbloggturnéen.

Schibsted, 2012

Michael Grant: Gone - Frykten

• denne skumle science fiction-serien med mursteins-sidevendere gir nå ENDELIG svar på hva som har skjedd utenfor den klaustrofobiske Rebus-kula. De voksne får fortelle sin historie, en fin avveksling. 
• i tillegg møter en igjen kjente og kjære og fryktede personer, som til dels av har forandret seg ganske mye. Astrid har for eksempel mistet troen på hva det nå enn var hun egentlig trodde på. Og seg selv.
• det er fremdeles ingen serie for den lettskremte leseren, og heller ikke for den spenningssugne som egentlig ikke har tid til å lese tjukke bøker. (Det skal sies at det er god luft mellom linjene.)
• Her skrev jeg om bok 4.
• jeg får lyst til å lage handlingskart, men har jeg tid til det? Nei.

En liten splatter-smakebit skal dere få:

Hun skrek på nytt da det gikk opp for henne at hun ikke var på Clifftop. Hun var ute i skogen og hang fra et høyt tre. Den venstre hånden og yttersiden av venstre legg hadde smeltet inn i treet.
Inn i selve treet.

Samlaget, 2012

Asbjørn Rydland: Mørkemanaren

"Eg har ikkje gjort noko gale!" ropte han, men minnet om dei daude kavaleristane fór gjennom hovudet hans, og han visste det var løgn.
"Eg har redda folk!"
"Og så...? Trur du dei trur deg, Koll? Trur du dei bryr seg? Du er farleg. Annleis. Og menneske veit berre om ein ting å gjera med slike som deg."

• dette er tredje (men ikke siste) bok om "Drakeguten" Koll, som i starten av fantasyserien fant ei hule med en død drage, til hjelp for landsbyen Kervad som vil utvinne drageegg. Nå er det fiender som vil ha tak i denne hula og skatten den skjuler, og de har mørke krefter på sin side.  
• boka blir etter hvert veldig mørk; dette har mye med Kolls forhold til sine egne magiske krefter å gjøre - stemmer bare han hører, stemmene til Nordavinden og en eldgammel drage, en slags urkrefter som det er vanskelig å forhandle med. Hva skjer når han slipper disse til og selv mister kontrollen?
• jeg stoppet av og til opp for å tenke: så utrolig bra skrevet denne boka er!
• jeg savnet det større bymiljøet i bok 2; Kolls verden blir litt for liten for meg. Uansett - jeg er spent på fortsettelsen.

St.Martins, 2012

• tiende bok i House of Night-serien, lest på engelsk. Her skrev jeg om bok
• fortsetter i et jevnt driv! Det er for eksempel både mørke, magi og litt romantikk også i bok ti.
• Få overraskelser, den største er kanskje at en av Zoeys tvilling-venninner har blitt "onde" (i klartekst: flørter med den onde gutten). 
• serien er grei underholdning og ikke helt uten dybde, for eksempel har vi en heltinne som trenger å lære å tro på seg selv (og delvis klarer det).

Bian Shen

Gyldendal, 2013

 

Hun kjente ham nesten ikke igjen. Han smilte mot henne, kastet elegant ut et pledd i luften og førte det ned mot det grønne gresset. Raven unnskyldte seg til moren og gikk sakte mot ham. Hun husket ennå det første han sa:
"Og hva skal du gjøre når du blir voksen?"
Hun hadde sett lenge på ham før hun svarte.
"Ta igjen for alle årene som barn."

Før jul fikk jeg fra forlaget et leseeksemplar av spenningsromanen Bian Shen (utgitt nå i februar), skrevet av debutanten Torbjørn Øverland Amundsen. Nå har jeg lest den på nytt for å repetere innhold og finne ut om mine første følelser for boka fremdeles er der.

Og det er de! Jeg får igjen en følelse av å lese noe stort. En roman med driv, med en gjennomarbeidet verden: en historie, en filosofi og en plan. En thriller med hele verden som lekeplass, så å si.

Kort om innholdet:
Den norske tenåringen Arthur våkner en morgen og er overrasket over at han lever. Det er nemlig fjortenårsdagen hans, og han har levd hundrevis av liv tidligere, men aldri tidligere blitt fjorten. Bian Shen - gjenfødelsen der kroppen han bor i, dør, og sjelen flytter inn i en nyfødt baby - har vært det eneste faste i tilværelsen hans. Nå har han kanskje en sjanse til å bli voksen. Hvorfor?
I USA har Nathaniel, en voksen forsker, funnet et dataprogram som skal lokalisere alle mennesker på planeten. Problemet er at han får et altfor lite tall til svar: 421. Hvem er disse 421 hjernene som gir så store utslag på satelittene? - De to guttene møtes og får et livsviktig og livsfarlig oppdrag som fører dem både rundt i verden og inn i sine egne sinn.

Jeg liker særlig samspillet mellom de to hovedpersonene. De møter hverandre først med en intens skepsis, så skjønner de at de må samarbeide; etter hvert kommuniserer de uanstrengt, med humor og med en voksende sympati for hverandre. De blir et team - men må betale en høy pris.

Kapitlene er ganske korte, og selv om boka er på over 500 sider er den såpass spennende oppbygd at den er rask å komme igjennom. Av og til stopper filosofiske betraktninger eller tekniske (data-/fysikk-) forklaringer - ofte i samtaler mellom Arthur og Nathaniel - handlinga opp. Denne leseren godtar iallfall det førstnevnte, fordi betraktningene er så viktige (Hvem er gode og onde? Er drap og tortur alltid galt? Er det rett å ofre få mennesker for de mange?) og en naturlig del av det som skjer. Ellers er det mellom kapitlene i hovedplottet småkapitler i kursiv, der en ukjent jeg-person forteller om sine liv. Snart blir det klart at denne er en av de gjenfødte Barna; mer vil jeg ikke røpe.

Dette blir første boka i en trilogi. I neste bok håper jeg å få svar på en del spørsmål jeg satt igjen med etter at Bian Shen var ferdiglest. For å si det rett ut: jeg var utrolig forvirra. Det er fint at ei spenningsbok blir mer intens mot slutten, det er bare å forvente, men her skjedde det så masse som ikke ble fullt ut forklart, og det er frustrerende. Jeg vil gjerne vite hvilke forutsetninger hovedpersonen har i en fortsettelse. Jeg skrev i starten at boka har en plan, men plantegninga er noe ullen.

Amundsen åpner forresten opp for medskaping - leseren kan være med og lage Bian Shen-verdenen ved å skrive bakgrunnshistorier til figurene! Les mer om det her.

Les Bokelskerinnens intervju med forfatteren her.

Tips: ny blogg

For noen innlegg siden meldte jeg at jeg kanskje ville lage en blogg om veien min vekk fra kristen tro. Den er nå i gang, og du finner den her: http://sliksomegvar.blogspot.no/ Følg meg gjerne der også hvis du syns emnet er interessant!

Bare for å si det: Lesehest-bloggen er ikke i fare! Akkurat nå er jeg i en klemme med flere ventepåblogginnlegg, men venter på at knuten skal løsne. Leser om igjen Bian Shen, den romanen fortjener et skikkelig innlegg.

Ha ei fin uke!

Mothers and Brothers and Sisters (og hemmeligheter)

Jeg har nettopp kommet meg igjennom alle sesongene av ABC-serien "Brothers and Sisters" på dvd. Jeg kjøpte dem en gang i høst; begynte på første sesong men så ble livet så travelt. (Burde jeg startet en "Brothers and Sisters"-gruppe à la Buffy-gjengen?) Nå har jeg altså fått høre matriarken Nora Walkers siste visdomsord, lånt fra George Eliot:

It's never too late to be what you might have been. 

Stemmer det? Det er kanskje en typisk amerikansk tanke, men det er lov å holde på den littegrann.

Det har vært ei veldig fin reise gjennom fem år av Walker-familiens liv. Det startet ganske så dramatisk og med en mørk tone egentlig; vi møter en familie som virker litt dysfunksjonell og kranglete, selv om de varme følelsene helt klart ligger i bunnen. Mye er vanskelig - eller nesten umulig - å prate om. Men så dør faren i familien - patriarken og styreren av familiebedriften Ojai Foods - i første episode, og han har hatt hemmeligheter både privat og i bedriften. Mor Nora, onkel Saul og barna Sarah, Tommy, Kitty, Kevin og Tommy blir rett og slett nødt til å snakke ut om ting. Jeg skal ikke røpe for mye, men stadig nye hemmeligheter blir avslørt, allianser blir bygd og familien må streve med å holde sammen. Men det KLARER de. Helt utrolig, faktisk.

Én ting er ikke helt som det skal, kanskje: det er stort sett umulig å holde lenge på hemmeligheter i Walker-familien. Det er alltid noen som sladrer om den minste ting, uten eller under press. Det trenger ikke å være fakta som "avsløres", flere av dem er også flinke til å trekke feilslutninger, og det skaper forviklinger. Av og til morsomme, andre ganger ganske alvorlige. Personer som kommer utenfra og får et møte med Walkerne blir gjerne sjokkerte over hvor mye som blir diskutert og betrodd og analysert og ristet fram - gjerne ved middagsbordet. Men gjennom alt klarer de å beholde et godt forhold til hverandre.

Så tenker jeg: hva er egentlig den ideelle familien? Den fins ikke, antar jeg. Uansett måtte det være én der en føler seg trygg på å si ting og føler seg verdsatt.

Jeg vet at jeg er veldig glad i familien jeg vokste opp i. At brevene hjemmefra for alltid vil bli bevart. Og jeg elsker hver telefonsamtale og gleder meg til ferier sammen.

Hvis jeg hadde vært jøde...

Hvis jeg hadde vært jøde
(altså født av en jødisk kvinne)
og bodd i Oslo
26. november 1942
ville jeg
ganske sikkert,
kanskje,
vært blant dem som hørte banket på døra
fikk noen minutter til å pakke det mest nødvendige
ble skysset ut i en bil
kanskje med min egen, norske nabo som sjåfør
ned til havna
der "Donau" ventet
blitt stuet inn i båten
for aldri å vende tilbake
til livet
og verdigheten
som menneske.

Eller ville jeg
vært av dem som
av en eller annen grunn,
det en kan kalle en tilfeldighet,
kom seg unna
og siden bare kjente det havdype savnet
og den ubeskrivelige fortvilelsen
hver gang tanken på de jeg elsket
snek seg fram?

Aschehoug, 2012

LES Nærmere høst av Marianne Kaurin. Det gjør vondt langt inn i brystet, men du, så godt vi har av det, du og jeg.

Vpbi-bunka: Gud og sånn

Det fins så mange tanker om Gud. Eller gud, om du vil. Og noen av dem er samlet mellom to permer. Eller de har Gud som et deltema, en inspirasjon, en som er bakenfor og drar i trådene - eller opptrer som en fysisk venn.

Verbum forlag, 2001

Jeg har lyst til å nevne om igjen Simon Flem Devolds bok Hvem skapte Gud?, som jeg lånte og leste ferdig før jul men som har blitt stående i hylla mi. Den ble så sterk for meg, for også jeg hadde tanker om Gud som barn, og noen av betroelsene fra barna til Simon kan minne meg om disse tankene, andre er en smule annerledes. Alltid ærlige. For eksempel disse linjene fra Anne-Lise på 9 år (s.14):

Jeg lurer så mye på hvem Gud er oppi Himmelen. Kanskje han kjeder seg sammen med alle englene? På søndagsskolen var det en som sa at i Himmelen synger de hele tiden. Hvis de bare synger slike sanger som tante Esther synger, så kan jeg godt tenke meg at Gud har det veldig kjedelig. Så jeg lurte på om du kan si hvem Gud er. På forhånd takk.

Men det kunne ikke Simon si. Han har tanker og ideer, men som han sier, Gud kan en bare tro på, han (eller hun?) kan ikke bevises.

Libretto forlag, 2012

Sarah Winman har skrevet romanen Da Gud var en kanin. Bokelskerinnen skrev en flott omtale som fikk meg til å kjøpe boka i jula. Spesielt tittelen fenget meg. Hvordan kan en gi en kanin navnet Gud, og hva kan dette føre til?  - Det viser seg at Ellie, hovedpersonen, får et ublidt møte med en streng prest på søndagsskolen etter et - akkurat - ærlig spørsmål, og resonnerer seg fram til at Gud i Himmelen ikke elsker henne. Og gamle herr Golan i nabohuset ser ut til å trenge hennes vennskap, men viser det på en upassende måte. Da må hun finne en venn som kan være en virkelig venn, og en gud som kan være til trøst. Broren hennes, som alltid vil bety mye for henne, gir henne en kanin og sier hun kan kalle den Gud.
Alt dette skjer i løpet av de første få sidene, og romanen er rett og slett skrivekunst - vakkert skrevet og en gripende historie om vennskap, identitet og kjærlighet. (Når jeg tenker meg om, kunne den kanskje fortjent en plass i "Best i 2012", men det fikk den ikke. Se på dette som en oppreisning!)

Piggsvin forlag, 2012

Bjørn Sortland kom i fjor ut med den lille, lekkert utseende romanen Ho tok av seg blusen og sa ho var bibliotekar. Artig tittel! Men hva i all verden har dette med Gud å gjøre?

Gud er en realitet i hovedpersonen Ivars liv. Ivar er 40 år, ungkar, kristen og med en klokketro på det å være jomfru til han blir gift. Fordi han tror på ekteskapet som Guds gode ordning. Men så er det det, da, at Ivar som folk flest ikke har lyst til å vente. Det vil si, han forelsker seg først og fremst. I alle damene han ser. Han er klar til å gifte seg på flekken - og tilpasse livet sitt til den han skal gifte seg med: "Eg har alltid, alltid ønskt å forplikta meg, med kropp og sjel, alt mitt skal bli hennar, utan atterhald." Vil damene ha en slik mann, spør han seg? Ja, si det. Han får sjansen til å finne det ut når han må holde skrivekurs for tre eksnarkomane damer. Jeg vil ikke røpe mer! Boka er også artig illustrert av Øyvind Torseter. Anbefales!

Gyldendal, 2012

Så har jeg lest ei bok som på en annen måte handler om den kristne guden jeg vokste opp med: Teltmakeren av Atle Næss. For den som kjenner fortellingene og brevene fra Nye Testamentet er dette kjempeinteressant. Ellers kan det være litt vanskelig å følge med. Eller kan boka kanskje være ei fin innføring i temaet "de første kristne"? Uansett.

Teltmakeren handler om Onesimus, en ung mann fra Frygia som blir fanget av slavehandlere og solgt til ullhandleren Filemon i Kolossai. Der får han etter hvert mer ansvar og frihet som Filemons medhjelper, men lengter fremdeles etter å bli virkelig fri. På en handelsreise til Laodikea prøver han å rømme. Han blir funnet, men hjelpen kommer fra en mann han bare har hørt rykter om: teltmakeren Paulos, som sitter fanget i Efesos.

Paulos ser snart på Onesimus som en sønn, vil at den unge mannen skal bli døpt som kristen og at han skal hjelpe ham på reisene rundt i området - der de må prøve å dempe forvirringen som oppstår når de ulike "Khristos-predikantene" - blant andre Petros (Peter, Jesu disippel) - hevder å ha hver sine svar på hvordan en kristen skal være og leve. Og det er en alvorlig tanke - når ikke de første kristne var enige, hvordan kan en forvente at de skal være det i dag?

I tillegg til Onesimus møter vi hovedsakelig vertshusjenta Xenia, som har blitt leid ut som hore til kundene på vertshuset og som får et nytt - og dramatisk - liv i møtet med Onesimus og de kristne. Virkelig sterk historie!

Fagbokforlaget, 2005

Så over til faktalitteraturen:
For ikke mange år siden arbeidet over 20 forskere - teologer, språkforskere, medieforskere og samfunnsvitere - med prosjektet "Gud på Sørlandet: mer venn og mindre allmektig?" (Universitetet i Agder). Arbeidshypotesen kan en lese ut av undertittelen; de hadde et inntrykk av at Gud hadde blitt mer snill og personlig og mindre som en altseende, moralsk vokter - og ville teste dette.

Resultatene ble publisert i flere bøker, og jeg har lest praktboka Gud på Sørlandet, den mer utfyllende Mykere kristendom? Sørlandsreligion i endring og en av rapportene fra underprosjektene, Å campe med Gud: en studie av kristne sommerstevner på Sørlandet (Irene Trysnes). Anbefales alle som er interesserte i utviklingene som har skjedd i kristen tro og lære, om de er lesehester fra Sørlandet eller ikke!

Baksjå og framsjå: Januar

Under panseret på Billy.

Tid for oppsummering av årets første måned! Her oppsummerte jeg desember 2012.

I januar anmeldte jeg ei bok - Spøkelsesridderen av Cornelia Funke - og en film - Les Miserables (nå sett for andre gang). I tillegg publiserte jeg "Best i 2012". Og det var det! En avslappet bloggemåned. Men jeg leste selvfølgelig, se her:

• romanen jeg har tenkt lenge at jeg måtte lese, som lærte meg litt om Cuba (vpbi-bunka),
• 14 barnebøker (delvis som forberedelse til klassebesøk på jobb),
• ei ungdomsbok av en forfatter jeg har likt (Anne Ch. Østby), men denne boka (S for lengsel) ble forvirrende for meg. Det var ett eller annet med språket og også tidskoloritten jeg ikke fikk tak i. Men sterk historie.
• foreløpig siste boka i Gone-serien, Frykten (nå får vi endelig vite hva som skjedde med de voksne!),
• ei anna spenningsbok (dystopi) som jeg hadde store forventninger til, men som ikke fenget helt (Variantene)
• tredje bok om Drakeguten, Mørkemanaren, som er veldig godt skrevet.

Selv om disse bøkene var fine, håper jeg på bedre bøker som kan legges til i Best i 2013-lista.
I tillegg hadde jeg to prosjekter denne måneden. Det ene var lesing til teoriprøven, som jeg tok på onsdag (og stod! Jippi!) - dermed kom Veien til førerkortet på leselista mi. (Ja, jeg vet jeg er vel voksen for lappen! Lang historie.)

Den andre gjaldt et foredrag i Ål kyrkjestugu 23. januar, et foredrag jeg både grudde og gledet meg til og som nok kommer til å følge meg framover. For å si det kort og enkelt fortalte jeg om veien min fra en kristen tro og ut av den (jeg er altså "eks-kristen"). Flere av bøkene jeg leste - i tillegg til dagbøkene jeg nevnte her - var en slags forberedelse til foredraget (i tillegg til å være veldig interessant lesning):

• den nye romanen til Bjørn Sortland, som handler om en konservativ kristen ungkar og hans lengsler,
• en annen roman av Atle Næss som handler om den første kristne tida, med slaven Onesimus som hovedperson,
• tre rapportbøker fra prosjektet "Gud på Sørlandet" og i tillegg ei fagbok om sex, kjønn og kristentro.

Det kommer innlegg om flere av disse bøkene. Jeg kaster også ut et spørsmål: hvis jeg skulle finne på å lage en egen blogg om veien min fra kristentroen, ville du være interessert i å følge meg der?

Februar ser ut til å bli måneden der jeg tar vpbi-innleggene. Ellers har jeg lånt med meg hjem siste bok i Eragon-serien, siste bok i House of night-serien og Tom Egelands nyeste thriller. Iallfall to av dem er tykke. Så vi får se! Jeg leste forresten nettopp boka Bak lukkede dører (om voldtekt i Norge), den var veldig interessant.

Når jeg ser dem stå her rundt meg

Når jeg ser dem stå her rundt meg
små, storøyde, forventningsfulle,
blir det så alvorlig for meg
Mens jeg står her og snakker om
lånekort og hylleplassering
og hva et bibliotek er for noe
tenker jeg i mitt stille sinn:

De er så små,  men
de vil bli store.
Hvem de vil bli?
Lurer på
hvordan hver av dem vil takle livet.
Hva de vil lære
av godt og vondt.
Hvem som alltid vil få seg venner.
Hvem som vil surfe gjennom livet.
Hvem som vil få det de ønsker seg.
Hvem som vil bli mobbet,
utestengt,
plaget,
og hvem som vil streve
med å leve opp til alle krav
og gi opp
på en måte som ødelegger livet.

Jeg tar meg i å se på hver av dem og tenke:
Jeg håper at det ivrige skolelyset
vil finne ut at selv om bøker er mye,
så er det ikke alt.
Og at gutten med det allerede så skjeve smilet
vil vokse opp med respekt for andres grenser,
under alle livets forhold.
At ingen av disse som nå er så små
vil bli såret eller krenket eller mishandlet
noen sinne.
Sukket inni meg kommer fra magen.

Jeg ønsker meg, her jeg står,
at de alle vil oppleve å ha en bestevenn.

Synne -13