Bragepris og julenisse på en torsdag

Nå er altså Brageprisen delt ut. Prisen for beste barne- og ungdomsbok gikk til Inga Sætre med tegneserieromanen Fallteknikk. Gratulerer!

Jeg var så heldig å få være med på avstemningen i denne kategorien:) Vi skulle velge mellom fire nominerte: Fallteknikk, science fiction-romanen Aarons maskin av Sverre Knudsen, den tegnede fagboka Gjøken av Bjørn Arild Ersland og Hilde Kramer og ungdomsboka Utfor av Sunniva Relling Berg. Jeg får si at jeg håpet at Utfor skulle nå helt opp; den er utrolig bra skrevet! Den har jeg planer om å skrive et innlegg om senere.

Cappelen Damm, 2011

Vinneren falt jeg ikke helt for, og jeg tror ikke det har med formatet å gjøre (jeg liker tegneserier); jeg klarte ikke å sympatisere med hovedpersonen og engasjere meg i historien. Tegningene var enkle og litt uvørent lagd, det gjorde meg frustrert. Men den har altså falt i smak hos andre! Vil du ha en positiv anmeldelse kan du for eksempel lese dette innlegget på bloggen Flukten fra virkeligheten.
En ulempe med Brageprisen er blandinga av bøker innen ulike sjangre og former på nominasjonslista. Barne- og ungdomslitteratur er et så bredt felt! Thomas Espedal, vinneren i kategorien skjønnlitteratur med romanen Imot naturen, etterlyste også en egen kategori for dikt.

Ellers har julestemninga begynt å snike seg inn! Vi har stilt ut julehobbybøker og adventsbøker for barn på biblioteket, og jeg har funnet ut at jeg vet altfor lite om julebøker. Mye spennende og vakkert! I dag leste jeg både i Brev til julenissen (1986) og Brev fra julenissen, sistnevnte er skrevet av J.R.R. Tolkien til hans egne barn i brevs form med lekre illustrasjoner.
Kanskje det kommer noen anmeldelser av julebøker? Vi får se.
Håper alle får ei fin adventstid!

Tiden, 1997

Ungdomsbøker - november (del 2)

Gyldendal, 2011

1. Himmelen begynner her av Jandy Nelson

Fra omtalen: "Lennie er sytten år og lever et stille liv i skyggen av den utadvendte søsteren Bailey - en tilværelse hun trives med. Men en dag skjer det utenkelige - Bailey faller om i hjerteattakk og dør. Sorgen og savnet er uendelig, og Lennie trekker seg unna alt og alle. Samtidig opplever hun sin første virkelige forelskelse; svimlende og forbudte følelser som får Lennies verden til å eksplodere. Jandy Nelson debuterte som skjønnlitterær forfatter i 2010 med denne ungdomsromanen. Boken er så langt oversatt til nærmere tjue språk, og hylles av lesere verden over."

Mine tanker om boka:

• kjente og kjære tema: 1) forbudt kjærlighet, noe Katarina von Bredow har spesialisert seg på her i Norden (Bare ikke deg, Søskenkjærlighet, Ekspert på å rødme mm.) Og for å ta et enda mer aktuelt eksempel: Twilight, der Bella forelsker seg i bestevennen sin samtidig som hun har en kjæreste - litt som Lennie. Dette klassiske plottet slår an hos mange. I tillegg kommer 2) det såre og triste med ei død søster (død har også vært et vanlig tema de siste par årene).
• Lennie skriver små beskjeder til Bailey (som kjæresten senere finner), de viser hvor vanskelig hun har det og hvor knyttet hun er til søsteren sin. Fint innslag i fortellinga.
• Intenst, godt skrevet syns jeg. Har også masse humor.
• Positivt at Lennie utvikler seg og våger å komme ut av skyggen! Blant annet finner hun ut at hun vil konkurrere med selvsikre Rachel om plassen som 1. solist i korpset (et pluss: musikkinteressert hovedperson).
• Guttene blir jeg ikke helt overbevist av, de er veldig perfekte - romantiske helter. Jeg klarer ikke helt å godta Joe, selv om det er han som er "ledig" (søster Bailey spøker alltid i bakgrunnen med Toby); han blir veldig macho og er for eksempel veldig opptatt av at han skal være hennes første.
  Som Lennie sier selv: "Man kan klippe attenhundretallsromanen i småbiter med hagesaksen, men man blir ikke kvitt den likevel." - Så dette blir ei blanding av guilty pleasure og følegodt-bok for meg.

Cappelen Damm, 2011

2. Mot (novellesamling)

I fjor kom Nesten som før, som jeg såvidt nevnte her, i år er det altså mot det er snakk om. Ni etablerte (må en vel kunne si?) norske ungdomsbokforfattere skriver hver sin novelle med dette felles temaet. Jeg som leser tenkte sjelden på temaet, siden novellene ellers er så forskjellige.

• Sverre Henmo forteller om Boye som skriver ei stygg melding om læreren på veggen, lar en annen elev først ta på seg skylden og så finner ut at han må stå for det han har gjort. 
• Ingelin Røssland forteller om Emma, som tøffer seg foran rektor og senere kommer på uanmeldt besøk. Forholdet mellom voksne og barn er et tilleggstema.  
• Taran Bjørnstad forteller om Erling, ny på skolen med en fremmed dialekt og problemer med å skaffe seg venner. Han blir den som hjelper en klassekamerat. Likte denne ekstra godt.
• Harald Rosenløw Eeg om jenta som planlegger å møte en mann hun egentlig ikke kjenner i mørket i skogen. Typisk "eegsk" novelle med en helt spesiell stemning.
• Anette Münch om en gutt (tror lenge det er ei jente!) som kysser en annen gutt, liker det men har problemer med å innrømme det når den tøffeste gutten spør ham rett ut.
• Charlotte Glaser Munch om Thomas som opplever et seksuelt overgrep - og tier i skam. Uvanlig tema i ei ungdomsbok, men kanskje mer aktuelt enn vi håper?
• Hans Petter Laberg om gutten som henger på en vegg under vinduet til jenta han er forelska i og prøver å komme seg løs uten å omkomme. Tittelen "Veggpryd" er kronen på verket! 
• Lars Mæhle om Aron som prøver å tøffe seg for noen smågutter og blir en kattemorder med sjelekvaler. En av de beste!
• Renate Nedregård om Magnus som ofrer vennskapet med Emilie - og ofrer henne - for å holde seg inne med de tøffe gutta etter en fest der hun ble misbrukt.
  
  Av disse novellene er Munchs og Nedregårds tøffest lesning, med Mæhles på en tredjeplass. Labergs er den eneste en kan kalle morsom. Men alle har noe ved seg.
  
  Mot var med på bokbloggturneen. Det var også boka under. Begge to er også anmeldt av Bokslukerne.  

Cappelen Damm, 2011

3. Minus meg av Ingelin Røssland
Fra omtalen: "Linda er snart 13 år og deltar i en stupekonkurranse da hun får hjertestans. Hun reddes av den mystiske Njål, og det viser seg at hun har en svært sjelden hjertefeil og trenger et nytt hjerte, ellers kommer hun til å dø. Njål begynner å dukke opp flere ganger, og Linda skjønner at hun må rydde opp i en del ting og at hun virkelig må leve, dersom hun ikke har så lang tid igjen. "

Mine tanker om boka: jeg følte ikke at denne traff meg, men klarer ikke helt å sette ord på hvorfor. Det kan ha hatt noe med språket å gjøre: det er tidvis mange korte setninger etter hverandre og andre ganger flere innskudd, og det blir litt tungt å lese. Ordene faller ikke så lett og føles av og til kunstige. Kanskje Røssland burde holde seg til nynorsk? Ellers er Njål, hennes selverklært "nye bestevenn", en smule ustabil (minner meg litt om Linus i denne boka), og jeg falt ikke for ham. Men idéen er god, og nå skal jeg slutte å skrive mer  for å unngå å komme med floskler (livet, dødet, kjærligheten).

Heksa fra Nord har anmeldt boka, og det samme har Pervoluto.

Ungdomsbøker - november (del 1)

Her kommer noen ord om ei bunke ungdomsbøker jeg leste for ei stund siden. Disse må en vel kunne si har "spenning" som felles merkelapp.

Mangschou, 2011

1. Heaven av Christoph Marzi.
Fra omslaget: "Det er natt i London. David tar snarveien over takene og snubler over ei jente. Hun heter Heaven. Hun er vidunderlig. Og hun hevder at to menn har stjålet hjertet hennes. Skåret det ut av kroppen med kniv. Bli med på en nervepirrende reise gjennom London! Urban fantasy på sitt beste."

Mine tanker om boka: ganske spennende og med et friskt nytt (samtidig litt morbid!) tema. De to hovedpersonene er ekte ungdommer og har både gleder og stress som hører til - enda mer enn vanlig for David (som er foreldreløs og har et ublutt forhold med sosialarbeideren sin) og Heaven (som er morløs, rastløs og nå også hjerteløs og i fare). Akkurat dette med sosialarbeideren fikk meg til å tenke "ok: ikke for de yngste", samtidig følte jeg at jeg gjerne skulle gitt den også til spenningssugne og leseglade tolvåringer. Det er litt forviklinger her, et mysterium og action. Mysteriene, de foreldreløse hovedpersonene og de skumle skurkene minte meg om Neil Gaimans eventyrbøker for den yngre garde, Stjernestøv og Kirkegårdsboken. Bittelite minus for at heller ikke denne tyske forfatteren vil skrive om sitt eget land! Selv om London er en spennende by.

Mari på Flukten fra virkeligheten har også anmeldt boka.

Omnipax, 2011

2. Heksesot av Kari Sverdrup.
Fra omslaget: "Ella ønsker ikke å være en outsider, likevel er det akkurat det hun blir på det nye stedet. En alvorlig hjertesykdom har ført til at hun har vært mye borte fra skolen. Likevel er hun flinkere enn de fleste, og det tåles ikke. Når mor driver med alternativ medisin, blir det enda en grunn til å fryse henne ut. Men Ella finner en spesiell måte å klare seg på. Hekseritualene skal hjelpe henne. Og vennskapet med Anna. Frittstående fortsettelse av Tilfeldig engel."

Mine tanker om boka: ja, så kom endelig fortsettelsen av ungdomsboka jeg likte best av de jeg leste i fjor! Denne gangen blir fortellinga fortalt gjennom Ella, den svartkledte og litt mystiske jenta som sjelden møtte opp på Annas skole. Igjen fikk jeg en magisk følelse. (Det KAN jo også ha noe med det faktumet å gjøre at hekseri har mye plass i denne boka. For Ella driver med hvit magi - for å beskytte seg mot mobberne og sitt eget ustyrlige raseri. Jeg personlig har et litt anstrengt forhold til hekseri fordi jeg ikke kan si om det er noe hold i det eller ikke. Uten dette svaret dirrer et lite spørsmål inn i denne bokformidleren: vil ungjenter som leser dette prøve å begynne med magi? Og er det i så fall OK?) - Likevel, jeg likte boka. Den kan leses uavhengig, men det gir en ekstra effekt å få både Annas og Ellas historie om stedet de bor på, skolen og ikke minst mennene i livene deres.

Gyldendal, 2011

3. Blade: Spille død av Tim Bowler.
Fra omslaget: "Blade gjemmer seg. Spiller død. Noen er etter ham, og han vil ikke bli funnet. Han vet at disse folka ikke er til å spøke med. Men Blade kan passe på seg selv. Det er han nødt til. Det handler ikke om å vinne. Det handler om å overleve. Blade lever livet sitt i storbyens gater. Han klarer seg, men prøver å glemme fortiden. Spørsmålet er om ham har noen framtid? I det siste har han gjemt seg. Spilt død. Han vet at folk leter etter han. Folk som mener alvor. Som er farlige. Men Blade har kontroll, og vet hvordan han skal holde seg unna. Helt til han treffer noen som sakte begynner å rive ned forsvarsverkene hans."

Mine tanker om boka: Blade lever et tøft liv, kanskje det tøffeste jeg har lest om i ei ungdomsbok. Boka er kort, det passer bra for de som ikke orker lange bøker, det er stadig noe som skjer, og en får samtidig noe å tenke på. Første bok i serie. Kommer nok til å anbefale den til neste gutt som spør om noe kort og spennende:)

Solstorm

I dag var det bokmesse i Hallingdal, det årlige samarbeidsprosjektet mellom biblioteka og bokhandlene i regionen. Det er først og fremst fokus på lokale utgivelser - og de er det mange av! - men også alltid plass til en eller to som er kjente utenfor dalføret. I år: Hans Olav Lahlum og May Grete Lerum (som er lokal i den forstand at hun bodde her tidligere! Best kjent for serien Livets døtre).
Lahlum fikk jeg dessverre ikke med meg - var visstnok morsomt! (traileren til den nye krimromanen Menneskefluene finner du her) - men Lerum traff jeg og fikk høre henne fortelle om den nye ungdomsboka si, Himmelslør. Den er første bok i serien Solstorm, en framtidsthriller som skummelt nok handler om nærmeste framtid, 2011/2012.
Jeg har begynt å lese, og boka virker spennende. Tanken om en solstorm som kan slå ut høyspentnettet og gjør oss strømløse - med alt det innebærer - er skremmende aktuell. Det mest skremmende er at vi sjelden hører noe om det.

Her finner du mer om fenomenet solstorm på Wikipedia.
Senest i september meldte VG at en solstorm var på vei mot jorda.

Oppdatering (se kommentarfeltet): Har du spørsmål til forfatteren, så skriv til maylerum@gmail.com eller "bevenn" henne på Facebook; hun vil svare!

Tanker etter Breaking Dawn del 1

Jeg har nettopp sett Breaking Dawn, del 1 på kino. Hvis du har tenkt å se filmen og vil at opplevelsen skal være helt ny og overraskende (bortsett fra det du sannsynligvis vet som leser), ikke les videre her.

(For den som er ukjent med Twilight: Breaking Dawn er fjerde og siste bok i serien om mennesket Bella og vampyren Edward, som etter mye om og men - blant annet et trekantdrama med varulven Jacob og fiendskap med vampyrklanen Volturiene - skal gifte seg og leve sammen evig. Evig fordi Bella skal bli vampyr, noe Edward motvillig har gått med på og utsetter så lenge som mulig. Hun vil unngå å bli gammel og grå mens kjæresten er evig ung og vakker, han er redd for at hun skal miste sjelen sin og bli et blodtørstig monster. Siste bok blir to filmer, som i Harry Potter-serien.)

Jeg var nervøs, hadde lest både slakt og jubel på forhånd, og var redd for å bli skuffa. Men: lenge siden jeg leste boka, husker lite av den, så jeg hadde ikke så store ønsker, og gledet meg mest.
Ja, bryllupet tok lang tid. De ble nesten ikke ferdige. Men det er klart, en må vel dvele litt ved Bellas siste dag med et noenlunde normalt liv?

Jeg leste en anmeldelse på IMDB som ønsket seg mer av Leah og Jacob. Jeg var også fascinert av Leah da jeg leste boka, hennes skjebne og hvordan den er en parallell til Jacobs, men syns det ble vist fram ok.

Ulvene var vel overanimerte. Scenene der de kommuniserer med hverandre fikk meg til å tenke på en ren animasjonsfilm, og det er vel ikke meningen. Når det er sagt: ulvene som mennesker har blitt mine favoritter, spesielt gullungen Seth!

Jeg var forberedt på ei veldig syk Bella. Men hvordan har de klart å gjøre det så ekstremt? Det gjorde vondt langt inn i kroppen min iallfall.
Heldigvis var fødselen slørete og uklar, filmet i glimt, jeg hadde ikke taklet å se den i "helfigur". Filmen som helhet er ganske kunstnerisk og vakker.
Imprintingen - det var det virkelig viktige for meg. Og ja, det syns jeg ble helt perfekt.
Vampyriseringen også. Siste scene (før "teaserscenen" med Volturiene): skremmende godt lagd. Stillhet gir en flott effekt i en film som ellers er full av elegant piano- og strykemusikk.

De som har lest og likt bøkene vil jeg tro er fornøyd med mesteparten av filmen. De som er klare for mye romantikk, dveling ved følelser og en del dramatikk med et LITT spesielt innhold (vampyrbaby som suger livet ut av moren, ærlig talt!) - samt godt skuespill.

Dødsengler

Aschehoug, 2011

Jeg har lest Dødsengler: Momentum av Steffen R. M. Sørum.

Fra omslaget: "I Oslo rammes to bygninger av en gasseksplosjon. Mystiske kvinnevesener dukker opp, like vakre som de er dødbringende. Farlige engler som er i ferd med å drepe uskyldige ofre. Heldigvis har Mikkel, Noor, Peder og Ida krefter som speiler englenes egenskaper. Egenskaper som gjør at de selv kan redde verden. Men hvordan? "Dødsengler" tar deg flere tusen fot over bakken, ned stupbratte heng, og styrter inn i Slottet på 17. mai. Alt for å redde menneskeheten fra seg selv. "

Mine tanker om boka:

Dette må være noe helt nytt i norsk sammenheng! Engler i den norske fjellheimen kjemper mot ungdommer med superkrefter (styrke til å sprenge dører, en kropp som leger seg selv). Grøssete, hint om splattereffekter (men uten sammenligning med denne), actionfylt så en kan se for seg filmen (vil noen i Norge tørre å lage film av den?), med spennende idéer som ligger bak. Jeg vil si at mye handler om forholdet til vold og aggressivitet. Hvor kommer volden fra? (Vil den forsvinne hvis den maskuline delen av befolkningen forsvinner? Eller vil den faktisk bli verre?)

Dette var ei bok jeg ikke klarte å legge fra meg. Vil anbefale den til ungdommer, men også voksne med et "fantasy-gen" (ja, vi er nok en egen rase) kan lese den. En av hovedpersonene, Peder, er over studenttida og er dermed et slags voksen-alibi.
En av de andre voksen-personene i romanen viser seg å være en gammel nazist. Rar og særegen, men slett ikke ond, og den som hjelper Mikkel og Ida til å se hva som skjer. Leseren får ikke servert noe forsvar for nazismen, men vi blir minnet på at en sak stort sett har flere sider, også en krig.

Et visst slektskap med Kjetil Johnsens serie Den 4. parallell (har nå lest siste bok); tanker om tidshull og overnaturlige vesener som reiser mellom paralleller - men tykkere og fyldigere. Kommer også til å tenke på denne boka, eller (hvis en går utenlands) denne serien. Godt skrevet - dette tenkte jeg mange ganger. Slutten er litt merkelig, de siste sidene blir dratt ut og jeg tror Sørum kunne kuttet den ned noe.

Forfatteren selv formidler mange tanker om boka og prosjektet som ledet opp til den, på sida Indre Oslo, kjemp! I et fiktivt intervju med karakteren Noor forteller han blant annet om hvordan han selv lett kunne blitt rammet av eksplosjonen 22. juli. Han traff Utøya-ungdommer på bussen før tragedien der - ei uke før korrekturen på romanen skulle være ferdig. Rart.

Andre anmeldelser:
Ungdomsboka
Elis lesebabbel

Årets feelbad-roman?

Aschehoug, 2011

-Hva i all verden er det dere snakker om? Hva har de gjort med min datter? Jeg forlanger å få vite det nøyaktig i dette øyeblikk, ellers skal jeg Gud hjelpe meg sende dere begge-
-Vampyrisme, sa jeg til slutt. - Datteren deres bærer tegn på vampyrisme, og jeg trenger å kjøre en stake gjennom hjertet og kappe hodet av henne for å unngå at hun vender tilbake fra de døde for å drikke menneskeblod.
- Men vi er ikke sikre, skjøt Jonathan inn i et forsøk på å dempe sjokket.
Stillheten var overveldende.

Nei, jeg hadde ingen god følelse etter å ha lest denne andre boka i serien Dr. Schnabels krønike. Og det er nok heller ikke meningen.

Boka er rett og slett vanskelig å komme igjennom. Det betyr ikke at den er dårlig skrevet, selv om det etter ei grøssete innledning (som sier noe om det som kommer) tar litt tid før handlinga kommer i gang. Språket er bevisst gammeldags og gir en følelse av å lese en klassiker, men det er heller ikke spesielt vanskelig tilgjengelig (selv om en kan lure på om et så høytidelig språk passer til den attenårige fortelleren). "Vanskelig" betyr bare at innholdet er sterk kost.

Første bok om vampyrjegeren Vlad, Vampyrjegeren, blogget jeg om her. Den var også mørk med heslige episoder, men hadde et visst innslag av noe lett og lyst i form av de vampyriserte "kjæledyrene" Bunny og Batty, Vlads venner. Dette gjorde at boka tross alt kunne (etter mitt skjønn) karakteriseres som ei ungdomsbok.
I De dødes hus har disse to forsvunnet inn i halvmørket (det kan jeg nok si uten å røpe for mye), og skjebnen deres er faktisk med og bidrar til den vonde stemninga.

Der forrige bok først og fremst hadde groteske innslag av det overnaturlige slaget, har Bakkeid nå funnet fram historiske, splatter-aktige fakta som minner om den "morsomme" serien Fæle fakta. For det fins nok av grusomme handlinger som ble begått i vitenskapens navn på 1700-tallet i Europa (og selvfølgelig før og etter). Det gjelder ikke bare tortur og henrettelse av kriminelle. Sinnsyke pasienter ble behandlet med det en i dag vil kalle vanntortur, de ble tappet for blod og fikk etsende stoffer på huden. Og de levde under fæle forhold, skal en tro denne boka. (Helt bakerst finner en ei referanseliste, så forfatteren har gjort research).
Så tipper det over i det fantastiske når forfatteren viser hva som kunne skjedd hvis noen kunne og ville utvikle denne torturvitenskapen for å skape evig liv - ved bruk av vampyrblod.
Og han ikke bare nevner metodene, han beskriver dem og resultatene ganske så detaljert.

Det verste er likevel den følelsesmessige torturen leseren blir utsatt for. Det som var trygt, lyst og varmt, har blitt slimete og tragisk og mørkt. Jeg tør rett og slett ikke anbefale denne til ungdom uten å komme med en stor advarsel. Kanskje Bokelskerinnen rett og slett har fått en norsk grøsser-kandidat? Samtidig er det en krim av "whodunnit"-typen, der fortelleren ikke kan vite hvem som er venn og fiende.

Barnebokkritikk har anmeldt boka her. Som anmelderen skriver: "hadde det ikke vært for vampyrdyrene samt det usedvanlig heslige og grelle omslaget, kunne De dødes hus like gjerne vært utgitt for voksne".


 

Det er deilig å jobbe på bibliotek når...

... en liten låner er omsorgsfull og låner bøker også til sin pappa, helt på eget initiativ! (Og pappaen likte boka.)

... en annen liten låner forteller om hvordan han bare MÅ ligge og leser bøker etter offisiell lyseslukketid! Trøtt om morgenen, javel!

... en større låner leverer ei bok med salig blikk og sier "Den må du bare lese!"



 

Fornøyd eller ikke?

Jeg har altså fått meg en helt ny Sony Reader, endelig! Og denne modellen, PRS-T1 (verdens letteste ebok-leser per i dag), passer IKKE til det lekre røde skinnetuiet jeg kjøpte til forrige modell, PRS-650, som jeg aldri fikk fordi de plutselig ikke ville selge den i Norge. Nemlig.

Ikke helt fornøyd med denne modellen. Den virker faktisk enda mer kantete enn den jeg har prøvd tidligere, mer gammeldags. Den har Wi-Fi, men jeg regner med at jeg må ha et trådløst nettverk i huset da?  Det følger med en trykkpenn, men jeg finner ikke noe sted å feste den når den ikke er i bruk.
Ellers er den gjenkjennbar, og den virker greit til det den skal virke til: e-bøker i svart hvitt.

Så får vi se hvor mye jeg bruker den!

En helt annen ting som jeg VAR fornøyd med, så til de grader, var den nye filmen om de tre musketerer. Orlando Bloom briljerte som skurk, og Matthew MacFaddyen (sist nevnt i samme innlegg som readeren) gjorde seg som musketer! Noen friheter har filmskaperne tatt seg i forhold til originalen (kan leses om her), de har blant annet innført lekre luftskip, men jeg klager ikke. Anbefales!



Hva slags film liker du?

Blanda drops 2 (for de små)

Flere kulturfondbøker, lettlest i godstolen i går:

Samlaget, 2011

1. Klara kan mykje rart om klede av Teresa Grøtan. Fin fortelling med endel faktastoff innbakt om klær og hvor de kommer fra. Kan leses høyt eller lavt - høyt for de fra 6 år og oppover. Lekre, fargerike tegninger. Såvidt jeg vet har jeg aldri lest ei skjønnlitterær bok om klær før, iallfall barnebok, og det er artig. En kan også si at den handler om skole og om utrolige ting (en genser lagd av plastflasker?!?) som av og til kan være helt sanne.

Kagge, 2011

2. I skyggen av et frø av Trond Brænne. God bok, lett språk, også fin til høytlesning, om Indrani på 5 som bor i slummen i India. Boka er utgitt i forbindelse med organisasjonen FORUTs barneaksjon. Maj Britt Andersen hadde ei forestilling i år, Indranis sang (med utgitt CD), som handler om samme jenta.
Boka gir et fint innblikk i et liv langt borte. Og tenk at beskjeden "Du skal få begynne på skole" kan skape gledestårer hos ei lita jente:) (Det er helt sant)

Cappelen Damm, 2011

3. Ikke bare Ville Wilma av Andrea Bræin Hovig. Den tredje boka om Vilma, ei småjente med en livlig fantasi, et intenst ønske om å bli sett og et tilsynelatende konstant energioverskudd (for mye sukker?). Ei jente jeg kjenner at jeg kunne vært sammen med en knapp time, kanskje. Men pappa og hans nye kone Mari holder ut, ja, de passer igrunnen perfekt til henne. Her er det duka for både giftermål, Sydentur og ny baby, og Vilma har sterke meninger om alt sammen.

Samlaget, 2006

I tillegg har jeg lest Raude auge i natta av Michael Morpugo. Ei snill "spøkelseshistorie", der spøkelset er et menneskelig påfunn. Kan minne litt om Rampete Robin, der det er et perfekt familiemedlem som hovedpersonen (denne gangen ei jente, Mille) må komme overens med - og prøver å lure. (Det er også Rampete Robin-illustratøren som har lagd disse tegningene.) Lett å lese.

Blanda drops

Har lest tre av kulturfondbøkene jeg tok med hjem, og her faller dommen:

Samlaget, 2011

1. Politihunden Falk til teneste av Tone Nørvåg

- Gjer deg klar, Falk, no startar moroa! Hanne stiller seg opp ved sida av døra.
Ho slår ut teleskopbatongen og bankar på. Det vert heilt stille, musikken der inne stilnar.
- DET ER POLITIET! roper Hanne med mørk stemme. Falk bjeffar, og skikkelsane der inne vert ståande som fastfrosne nokre sekund.

Denne likte jeg. Søt bok, lettlest, litt spenning med ei krimgåte, og: hund - hund - hund! Tenker at fansen til menneskets beste venn (spesielt jentene?) vil falle for denne. I tillegg får en et mini-innblikk i politiarbeid.  Forfatteren jobber som politi, akkurat som den viktigste bipersonen Hanne.

Samlaget, 2011

2. Mysteriet med treningsnarkomanen av Signe Olaug Pedersen

- Sjå!
Simen peikar. Ein skikkelse reiser seg og kjem mot vindauget. Dei skimtar ansiktet til den gamle dama i det ho bøyer seg og strekkjer handa mot vindaugskarmen. Plukkar opp noko, før ho snur seg og går.
- Det såg ut som ho hadde ein strikkepinne i håret, ler Simen.

Denne boka handler om to åttendeklassinger, en gutt og ei jente, som først havner i klinsj og så blir medarbeidere i oppklaringa av et mysterium.
Hovedpersonen Herman er tøff i trynet, han spionerer på jentene i dusjen, kommer på kant med både foreldre og lærere, og han er det nok mange - spesielt eldre folk - vil se på som en typisk giddalaus og opprørsk tenåring. (Innerst inne har han myke sider.)
Jeg vet ikke om det er tøffe åttendeklassegutter som er målgruppa for denne boka. I så fall vil jeg si at jeg virkelig tviler på salgspotensialet. Hvorfor?

• illustrasjonene i svart-hvitt er lagd av en kunstner, men jeg syns dessverre at de ser uproffe ut. De er endimensjonale. Det tøffeste er den neongrønne bakgrunnen på omslaget. 
• jeg syns hele tiden jeg merker pedagogen bakom. Herman utvikler seg til å bli en snillere og mer hensynsfull gutt, i begynnelsen banner og slamrer han dører så det står etter, og snart sitter han pent og spiser pærer med ei eldre dame.
  Misforstå meg rett 1) selvfølgelig er det positivt at en usympatisk person viser sympatiske trekk, men det kunne vært gjort mer subtilt, og 2) jeg vil gjerne at unge og eldre skal oppdage hverandre og få god kontakt (og vi blir jo flere og flere eldre!), men det blir for søtt.     
• det er for mye risting på krøller, glitrende øyne og myke blikk.
• boka er i tillegg på nynorsk, det vil være en barriere for mange dessverre.
  MEN: Gi oss flere spennende, godt illustrerte, morsomme nynorske bøker, så ikke de som hater nynorsk får enda mer å argumentere med!

Gyldendal, 2011

3. Den store tullingtesten av Yngve Frøyen

"Hvem kalte meg tjukk?" brølte den fremste dinosauren. "Hvem sa det?"
"Det var han!" peip en liten sladrehank og pekte på læreren. "Æresord! Det var ikke meg!"
Læreren pilte mot døra, men kom ikke langt.
Dinosauren heiste ham opp etter jakka.
"Jeg har lav forbrenning," snerret dinosauren. "Det er arvelig. Har du trøbbel med det, eller?"
"Nei, nei," gispet læreren og sprellet med beina. "Ha meg unnskyldt, herr dinosaur! Jeg ante ikke at mora di også var feit. Nei, hva er det jeg sier! Jeg mener ..."

Frøyen får en god femmer av meg. Jeg har falt for bøkene om Landet bak døra, vil gjerne lese de tre første (Landet bak døra, All makt til mumien, Gal manns kakao) igjen etter nå å ha lest bok fire. Denne starter med at hovedpersonen forteller om alt det utrolige som har skjedd til nå - et flott trekk. Finner ut at jeg har glemt en del.
Landet bak døra er fantasilandet over alle fantasiland. Her vekkes rett og slett alle drømmer til live, både vonde og gode. Denne gangen må Marcus følge etter farfar (som er forbausende rask til å være på dødens rand) først gjennom sitt eget skolemareritt og så inn i farfars indianer og hvit-fantasi. Farfar er så usympatisk at jeg kommer til å tenke på Elias' bestemor (Bjørn Ingvaldsens bøker); han har i starten ingen formildende trekk, og gnienheten hans fører Marcus og resten av gjengen inn i fare på fare. Dette endrer seg litt mot slutten, men uten at jeg føler det blir påtatt.
Jeg kunne lovprist denne boka i det vide og det brede. Den er full av unik fantasi, morsom, spennende med noen små grøsserelementer (men kan ikke sammenlignes med de skikkelige grøsserne av samme forfatter), og er faktisk filosofisk og rørende også. Og godt skrevet. Den passer for barn i alle aldre.
Og for å sparke litt til boka i punkt 2: denne er lekkert illustrert.
De tre første bøkene har kommet i samleutgave.

Det var ei optimistisk bunke!

sa sjefen min da hun så hvilke bøker - eller kanskje helst hvor mange bøker - jeg skal låne med meg hjem fra biblioteket i dag.
Vi har fått en ny runde med kulturfondbøker, noen av dem har jeg venta ei stund på, og jeg må jo holde meg oppdatert! På torsdag blir det en ny runde med bokprat, og det ville vært flott å ha noe nytt å presentere for for eksempel 6. trinn. Eller 9. trinn neste uke.

Dette er bøkene jeg låner med meg hjem:

• De dødes hus
• Dødsengler
• Mot
• Mysteriet med treningsnarkomanen (!)
• Den store tullingtesten
• Heksesot (uavhengig fortsettelse av boka jeg kåra til beste leste ungdomsbok i 2010!)
• Politihunden Falk til teneste

Jeg holder nå på med Artemis Fowl, og koser meg med den. Litt mye teknikk blir det av og til - serien passer nok best for gutter, hvis en skal la være å tenke kjønnsnøytralitet - men det er godt skrevet og spennende.
Ellers har jeg en del bøker jeg har lest i det siste og ikke blogga om. Bokanmeldelsene glimter med sitt fravær!
Jeg unnskylder meg med travle dager. Vet at det å ikke blogge kan slå tilbake på meg selv, for jeg husker mye bedre bøker jeg har skrevet om og slipper å tenke: "den var jo god... men hva var det den handla om?" Men så skal jo ikke livet og lesinga være bare stress heller.

Men: jeg har bestemt meg for at NaNoWriMo blir utsatt for min del. Altfor mye å gjøre utenom, klarer ikke å motivere meg nok. Håper å komme sterkere tilbake, og kanskje jeg poster starten på det som kanskje kan bli en roman, i denne måneden.