Mitt bankande hjarte

Cappelen Damm, 2011

Det er så mye en kan ta for gitt.
For eksempel at en har en kropp som fungerer. Sterke muskler. En smidig hud som holder bakteriene ute. Øyne som kan ta inn lys i de rette vinklene. Et hjerte som banker blodet rundt i kroppen.

Amanda på 13 og et halvt, snart 14, har et hjerte med problemer. Det er rett og slett for stort! Det klarer ikke å pumpe godt nok. Hun blir slitnere og slitnere. Redd for å dø. Redd for å gå glipp av det som skjer rundt henne. Skolen. Venner. David i parallellklassen, som heldigvis fortsetter å snakke om at de to skal bygge en flåte sammen.
Hun trenger noe å håpe på, lengte etter.

Mitt bankande hjarte av Alf Kjetil Walgermo er ei fin bok om et vanskelig tema. Den er lett å lese, med korte setninger. En del fakta om hjertetransplantasjoner og sykehusliv føyes naturlig inn.
Første del av boka handler om helt vanlige tenåringstema. Kropp, skole, den første forelskelsen, det å være barn eller voksen. Så blir Amandas sykdom en realitet, og livet blir en ventetid. Hun venter på å få et nytt hjerte. Eller å dø?

Jeg reagerte på musikkreferansene i boka. Amanda har Lady Gaga-plakat på rommet - helt moderne - men ellers leser vi om 80-tallsbandene på farens iPod. Band jeg vet om fra da jeg var ung (ikke så rart, siden forfatteren er født samme år som jeg)! Ungdomsbokforfatterens evige utfordring: å finne plassen på ei linje mellom (over-)kulhet/aktualitet og det klassiske, tidløse. Språk, populærkultur, navn (er Trond og Jenny vanlige tenåringsnavn i dag?).
Men dette er bare småting!
Handlinga foregår i et lite småbymiljø et sted langs kysten, med småbåter, sykkelturer og bygdefester. En gammel mann i et lilla naust blir en av Amandas venner som hun kan betro seg til.

Det viktigste Mitt bankande hjarte gjorde for meg i kveld var å få meg til å stoppe opp og kjenne: ja, hjertet mitt banker faktisk.
Litt "saklig" skryt: Boka har fått gode kritikker, har blitt solgt til mange land og er med på tXt-lista til høsten (leseaksjon for ungdomsskolen)! Lesebabbel-Eli har skrevet om den her. Den var også med på Bokbloggturneen.

-----

Forfatteren har forresten også skrevet barnebok om et annet vanskelig tema, foreldre som dør (i Mor og far i himmelen). Ellers kan jeg nevne at Bjørn Sortland har skrevet om syke barn og ungdommer i Ærlighetsminuttet (øyesykdom) og Kva tåler så lite at det knuser om du seier namnet på det? (kreft). Begge forfatterne forteller på en fin, poetisk og lys måte. Hva nå enn det måtte bety.

Jeg skal holde rundt deg og håpet (fra jente til venn etter Utøya)

Råutkast/affektversjon av en sang om håp etter Utøya, funnet på YouTube. Nydelig skrevet og sunget!

Når noen skyter på framtida vår
en fredag, hva er det som foregår?
Når noen skriker, noen ber
Når det ikke finnes ord mer

Da skjelver du og rister
virkeligheten brister
Og du skal få gråte
Jeg skal holde rundt deg og håpet
Og du skal få gråte
Da skal du få gråte

Når noen skyter godheten ned
vår ungdom, vår åpenhet og fred
Når noen trøster, noen ber
Når det ikke finnes ord mer

Da skjelver du og rister
virkeligheten brister
Og du skal få gråte
Jeg skal holde rundt deg og håpet
Og du skal få gråte
Da skal du få gråte

Sårbare, lille, ville verden, dette skjedde
klarer vi å ikke bli redde?
Vi må la tiden komme, som en vind
mild og myk over tanke og kinn
klarer vi å ikke hate lenger
- og sammen være all kjærlighet vi trenger?

Du skjelver og du rister
virkeligheten brister
Og du skal få gråte
Jeg skal holde rundt deg og håpet
Og du skal få gråte
Da skal du få grate

Sigri Sandberg Meløy

Meningen med alt

Jeg er straks ferdig med sommerferien min. Den har vært perfekt! Fått slappet av, opplevd mye nytt (reise til Irland) og til og med nytt sommerværet et par dager.
Torsdagen ble så fin, med båttur langs Sørlandskysten, at jeg begynte å tenke på et dikt. Det skulle handle om hvor god min tilværelse er - muligheter for lykkestunder med havsalt luft, sol mot ansiktet og bølgeskvulp - og hvor tilsvarende vond tilværelsen kan være for for eksempel ei kvinne i Somalia som ikke har vann verken til seg selv eller barnet sitt.
Jeg ville spørre den som eventuelt har ansvaret for dette hvorfor jeg har det så bra, og hvorfor hun har det så vondt. Hvorfor skjer alt?

Så kom terrorangrepet dagen etterpå, i Oslo. Eksplosjonen i hovedstaden var dramatisk - Norges 11. september-, men det er tragedien på Utøya som kjennes langt inn i hjertet. Og jeg spør meg igjen: hvorfor? Jeg så en ung mann på TV, overlevende fra skytingen, sitte på sykehuset og si: "jeg hadde englevakt... men så var det mange andre som..."
Som ikke hadde englevakt?
Hvor var englene?

Det er i dager som disse at tro settes på prøve. Troen på en Gud som passer på. Eller: troen på mennesket, at alle er gode på bunnen. All you need is love.

Hva tror du på?

Dette ble et litt depressivt innlegg fra en lesehest som fremdeles har det bra personlig, og håper leserne av bloggen har det samme!

Tilbake i tid: 2 gode romaner

Vintage, 2005

1. The Time Traveler's Wife av Audrey Niffenegger. (På norsk: Den tidsreisendes kvinne)
Den ultimate romanen om tidsreiser? Tok litt tid å lese; 500 sider tettpakket med livsfilosofi, romantikk, humor og spenning.
Boka handler om Henry, en mann som får anfall der han reiser i tid, gjerne bakover. Det første anfallet kommer når han er barn, etter ei tragisk bilulykke der mora dør. De er ustoppelige, og Henry kan dukke opp hvor som helst når som helst - naken. For å ikke fryse i hjel og/ eller bli fengslet for blotting må han skaffe seg klær raskt, ofte på uærlig vis. Han risikerer å bli overfalt, innestengt eller komme ut for ulykker. Han prøver likevel å leve et normalt liv, og som 28-åring arbeider han som bibliotekar på Newberry Library.
En dag møter han Clare, som er den andre hovedpersonen (kapitlene veksler mellom de to); hun er 20. Hun kan fortelle at hun kjenner ham godt, selv om de aldri har møtt hverandre i nåtid. Første gang for henne var da hun var 7. Siden har han dukket opp i ei eng ved Clares hjem mange ganger i ulike aldre. Henrys tidsreise-møter med Clare ligger fram i tid. Og i fortida.
 
Forvirra? Jeg ble nok det av og til. Boka er bygd opp på en tilsynelatende usystematisk måte, veksler mellom Clares og Henrys nåtidsnotater og fortellinger fra tidsreisene, men gradvis får en vite ting om de to som kommer til å påvirke framtida, en får frampek til dramatiske episoder og møter mennesker som vil bety mye for dem - venner og familie. I begynnelsen er det stort sett fascinerende, men det blir intenst spennende (og trist).

Jeg falt for Niffeneggers roman. Den er så innholdsrik og er skrevet så godt, jeg blir glad i personene, og den har så mange flotte partier som jeg dessverre ikke har merket av for sitering. Ord jeg gjerne vil lese om igjen. Når jeg får tid.
Jeg kan forresten ikke skjønne hvordan noen får til å filme ei bok som dette. Her er traileren (2009).

Virago, 2009

2. Sacred hearts av Sarah Dunant.
Kjøpt i Irland, og disse ordene på baksida falt jeg for: 1570 - illicit love affair - glorious voice - power play.
Denne romanen går tilbake i tid på en annen måte; vi er i Italia i 1570, i Santa Caterina-klosteret. Her arbeider blant andre søster Zuana, som har arvet farens interesse for og håndlag med medisiner og sykepleie. Hun havnet i klosteret for 17 år siden mot sin vilje etter farens død. Men hun føler nå at hun er på rett plass.

En dag får klosteret ei ny novise, Serafina, som vekker opp Zuanas gamle minner. Den unge jenta har blitt sendt til klosteret av foreldrene etter en romanse med sanglæreren Jacopo, og alt hun ønsker er å komme seg ut og tilbake til ham. Men hun er nødt til å bli der ett år før hun kan prøve å slippe fri, og hun går inn for å vise hvor intenst hun hater sitt nye liv. Blant annet nekter hun å bruke englestemmen sin i klosterkoret. Hun blir motvillig Zuanas assistent, og samarbeidet forandrer dem begge. Og det får følger for hele klosteret, som er effektivt styrt av Zuanas tidligere venninne - nå abbedissen som alle skal lyde blindt.

Jeg har ingen som helst planer om å gå i kloster. Men: rent hypotetisk ville jeg heller vært i et kloster som arrangerer konserter og framfører helgenskuespill, lager berømte marsipanfrukter og har besøksdager, enn i det abbedissens rival ønsker seg - fullstendig avstengt fra omverdenen, uten musikkinstrumenter, uten medisiner, hysterisk og helsefarlig opptatt av denslags mirakler som helst oppstår når en "helgen" er gal av sult og selvpining. Jeg fikk vondt i magen i tanken på at denne fraksjonen skulle vinne. (Selv om abbedissen heller ikke hadde alt sitt på det tørre.)  
Jeg kommer til å tenke på Stormenes tid; prior Philip og hans venner har mye av de samme utfordringene. Renkespill og korrupsjon som kanskje virker helt absurde på en nordmann. Vi er jo et fritt og demokratisk land, eller hur?    
Ellers var det enkeltskjebnene som fenget meg. Serafina spesielt!

Sacred hearts er en god historisk roman, jeg er fornøyd med kjøpet! Men får du angst av høye murvegger, tunge ikoner i fritt fall og poetiske beskrivelser av magekramper er det kanskje ikke boka for deg.

Hva leser så en lesehest de siste dagene av ferien? Har kikket litt i denne, irskinspirert som jeg er:

Litte, Brown, 1989

      

Harry Potter og Dødstalismanene, del 2 (full av spoilere!)

I går så jeg siste film om Harry Potter på kino! Hadde ventet på det lenge. Og ryktet om seksere og femmere i norske aviser skrudde forventningene skyhøyt opp (tross bange anelser i fjor). Farlig, sånt!
Selv om det var en flott film var jeg ikke hundre prosent fornøyd, og den får noe mellom en firer og femmer fra meg.

Først noe som ikke gjelder filmen som sådan: tredimensjonale forstyrrelser. Jeg satt der bebrillet og lurte på hvor 3D-elementene egentlig skulle komme inn. Den norske underteksten - som jeg sjelden leser fordi jeg har lest bøkene på engelsk - stod tydelig ut, og ellers noen enkeltgjenstander lag på lag. Da jeg endelig hadde bestemt meg for at jeg ikke ville gruble over effektene var vi nesten ferdige med scenene i Shell's Cottage. Moralen er: Synne, se filmen igjen i 2D!
Svevende Voldemort-biter var bra, selv om en overaktiv fantasi kan lure på om disse flakene vil invadere oss i salen, som speilbitene i H.C. Andersens eventyr om Snødronningen.

Så forflyttet vennene våre seg til Gringotts-banken, og denne scenen var veldig bra lagd! Liker riktignok ikke filmskapernes valg om å la Polyjuice-drikkere beholde sin egen stemme (startet i film 2), skulle gjerne hørt Helena Bonham Carter si "at once! ... Please?" Vil ikke stemmen røpe personen? Uansett - likte både goblinene, tvillingformelen og ikke minst dragen.

Siden gikk det raskt framover. Først en snartur innom Hogsmeade og et møte med Dumbledores bror Aberforth (som faktisk lignet på Albus - bra!) der vi kanskje kunne fått vite litt mer om eks-rektorens dystre hemmeligheter, men skitt la gå. Så kommer de seg inn på trollmannsskolen (maleriporten er nydelig!) og møter vennene sine. Sterkt! Tydelig slutt på filmserien - vi ser mange kjente og (delvis) kjære fjes (Slughorn! Cho Chang! Colin! Filch!) og får en følelse av fellesskap.
A propos slutt på serien: Bruken av musikk fra tidligere filmer er effektfull! Vi er i Harry Potter-familien! (Men som søster har sagt, fraværet av musikk i visse scener er også en genistrek.)
Etter en grøssende nazi-aktig scene hvor Snape oppfordrer til forræderi (avsløre Harry) står helten vår fram selv og utfordrer læreren, som flykter. Annerledes enn i boka, men gjør det mye? Har ikke bestemt meg.

Slaget på Hogwarts fyller det meste av filmen. Spennende og virkningsfullt! Ble letta over at det ikke viste seg å være noen orker i den digre, dataanimerte hæren til Voldemort.
MEN: Jeg ville heller sett Tonks og Lupin dø (hvorfor klarte de ikke å få tak i hverandres hender, forresten?) og Weasley-tvillingene bli skilt for siste gang - gjerne i sakte film, med eller uten stemningsfull musikk - enn Harry bli snurret inn i noen mystiske bånd av Voldemort og en spektakulær utforflying fra/rundt Hogwarts-tårnet. Kampscenen mellom de to var rett og slett for lang, syns jeg. Kanskje litt vel kort i boka, men begrensningens kunst, mine venner...
Heldigvis kuttet de ut den idiotiske idéen om at Voldemort griper tak i kjeven til Harry (sett i forhåndsklipp). De har jo tryllestavene sine, det er dem de kjemper med - med dramatisk negativt utfall for Voldemorts del.

Ellers var jeg fornøyd med det aller meste! For eksempel:

• Ron og Hermione i Mysteriekammeret. Yesssss! Savnet ei utdyping fra boka. Og de to har vel aldri hatt en scene helt alene som jeg kommer på.
• Snapes minner fra Tenketanken. Rickman spiller veldig følsomt og likevel ikke overdramatisk. Ikke rart Halvblodsprinsen har blitt kåret til den beste Potter-karakteren! 
• Helena Ravnklo (Den grå damen) og letingen etter diademet.
• Dødsscenen i skogen.
• King's Cross. Gambon blir bedre og bedre som Dumbledore! Minus for en "baby" som ligner for mye på Voldemort før oppstandelsen i film 4 (urg!). I boka kjente jeg noe som lignet på medfølelse for denne mystiske skapningen som Harry vil hjelpe.
• Epilogen. Her er det nesten umulig å ikke se etter effekter, sminke og så videre! Men skuespillerne var ikke oversminket, det var mer fokus på kroppsspråk og væremåte. Jeg ville likt en mer engstelig, liten Albus som Harry virkelig måtte trøste. Kanskje Ron kunne fått en morsom replikk mot slutten også? Kanskje i en slettet scene?

Jeg vil se filmen igjen og håper jeg kan få et bedre utbytte av den da!

Her har jeg anmeldt film 6, og her del 1 av film 7.

Til slutt en snutt fra Hillywood Show. Dobby var min favoritt!



Andre anmeldelser jeg har lest av HP7 del 2:
The Witch of the North
Ikke bare ei bok (litt generell)
Bokmerker.org ("ikke altfor euforisk"), og en mer positiv her
The Daily Prophet (heller ekstatisk!)
Tonårsboken

Tilbake i hjemlandet

I går kveld landet søster og jeg på norsk jord etter sju hele dager på irsk jord. Det var en FLOTT opplevelse!

Vi startet turen (etter ei natt i Dublin) i Killarney, et typisk turiststed på vestkysten. Lite og sjarmerende, fullt av overnattingssteder, utesteder og butikker - og folk, spesielt om kvelden. Vi trakk oss litt tilbake, uavhengige av store folkemengder som vi er, og brukte en del tid på å utforske det flotte Kerry-landskapet (området Killarney ligger i) via buss (the Ring of Kerry) og leid sykkel (i nasjonalparken). Vi var på konsert med de nasjonale heltene High Kings - dessverre ble denne skjemmet av forferdelig dårlig lyd (men søster kjøpte en dvd).

Ring of Kerry, bilde fra bussen

Så bar det tilbake til Dublin, hvor vi var resten av tida. I tillegg til den obligatoriske shoppingrunden ble det en tur på elva Liffey, evensong i St. Patrick's Cathedral, lunsj i St. Stephen's Green-parken og nostalgisk intimteater med Peter Sheridan (som vi fikk hilse på etterpå!). Ellers var vi innom Writer's Museum (ikke så langt fra hotellet vårt), og jeg tok meg tid til Book of Kells og ikke minst Old Library på Trinity College.

Så ville jeg innom Dublin Public Library (artig å se hvordan bibliotekene ser ut andre steder!) Jeg fant dette på kartet, men det var vrient å finne det i virkeligheten. Det ligger midt inne i et kjøpesenter uten noen som helst slags merking i gata eller på veggen ute. Når en finner det, er det ganske anonymt og sterilt. I tillegg så det gammelt ut - ikke sjarmerende gammelt, men oransje vegger og falmede plakater-gammelt. Trøtt og trist. Ikke en europeisk hovedstad verd! Kan det ha noe med den mildt sagt anstrengte irske økonomien å gjøre? Når det er sagt, så hadde de et nydelig veggmaleri med motiv fra Løvenes konge i skranken i barneavdelinga, og bokutvalget der virket bra. De har visstnok mange aktiviteter og godt besøk. Likevel - en skuffelse altså.

Siste dagen ble det en tur til den irske "Rivieraen" nord for byen (Howth) og i sør (Dun Lougaire). Lokale folk kunne fortelle at vi var ekstremt heldige med været denne dagen, og det gjaldt hele oppholdet. Igjen håper jeg å få lagt ut noen bilder etter hvert!
Det var en lang tur rundt halvøya, først langs en sti over klippene (ut mot irskehavet) og så gjennom luksusstrøkene på sør- og vestsida. Det var nok lengre enn vi hadde beregna, men til slutt kom vi tilbake til landsbyen, slitne og røde. Og hva fikk jeg se? Et skilt der det stod "Bookshop"! Det ble den minste bokhandelen vi besøkte, rett og slett kalt "Little Shop of Books" men med et godt utvalg og en sjarmerende betjening (med hund). Der kjøpte jeg Sacred hearts av Sarah Dunant. Jeg rakk så vidt å begynne på den på flyet hjem. The Time Traveller's Wife er jeg ferdig med, det kommer nok en anmeldelse!

Det var en flott tur, med fine naturopplevelser og kulturopplevelser, men det jeg fikk mest ut av var kontakten med folk der vi reiste. Både turistene, som var i samme båt som oss, og de alltid så hyggelige irene.

High Kings - denne kvelden bare fine å SE på!

Nå har jeg gjort "litt" blogg-lesing med Google Reader. Masse aktivitet rundt omkring hos bokbloggerne! Og så har jeg oppdatert meg på Harry Potter. Fikk ikke med oss filmen i Irland, håper å få sett den i kveld. Jeg så nettopp klipp fra ei scene med Tonks og Lupus som utløste akutt grining.

Tid for litt reising igjen!

I morgen tidlig reiser jeg med søstera mi til Irland og blir der i 8 dager. Jeg håper på å komme med noen bilder på bloggen etterpå! I håndbagasjen kommer jeg til å ha med meg The Time Traveller's Wife av Audrey Niffenegger.
Hei så lenge!

Hva finnes Utenfor?

Mira Books, 2011

I let the waves of anguish pound in my chest. Abandoned and alone, I rode my emotions as I would surf in a water pipe, allowing the force of the liquid to take control.
Eventually, I fought for control and won. I shoved the sadness deep within me, locked it down and focused on the present. My shift was over.

Scruben Trella har mange følelser, men har lært å skyve dem vekk. Oppvokst sammen med andre foreldreløse scrubs (rengjørere?) i de nedre nivåene av verdenen Inside, innprentet propaganda fra de styrende i de øverste nivåene. Hun slipper de færreste innpå seg, hater folkemengder og sover best alene. Nå jobber hun som rengjører av rørsystemene i Inside - offisielt i de to nederste nivåene, men omfattende utforskning på egenhånd gjør at hun har fått tilnavnet Queen of the Pipes (rørdronningen). Hun vet om alle snarveier, vet hvilke sjakter og rør hun kan krype og klatre i for å komme seg fram. En dag introduserer vennen hennes, Cog, henne for profeten Broken Man. Han vil bevise at the Gateway er mulig å åpne - en dør til verdenen utenfor (Outside), som ingen har sett og som ingen offisielt skal kunne nå før døden. Trella er mildt sagt skeptisk til tanken, men tar utfordringen hans og blir innblandet på liv og død.

Trella er ei tøff jente, liten men veldig sterk fysisk, ikke veldig elskverdig - men har mennesker rundt seg som oppveier mangelen hennes på sosiale antenner. Blant annet kameraten Cog, "upperen" Riley (og her kunne jeg nevnt denne mannen men lar det være) og tekno-vennen Logan. Etter hvert får hun øynene åpnet for godhet blant sine egne og blant de hun har sett på som fienden.

Inside out av Maria V. Snyder ble altså boka jeg tok med meg på ferie. Jeg husket gode opplevelser fra Yelena-serien hennes og forventet det samme her. Og Snyder skriver godt! Mens Yelena-bøkene kan klassifiseres som fantasy, er dette som dere skjønner en framtidsroman. Fortsettelsen heter Outside in, og den må jeg finne!
En avstengt verden uten opplysninger om det utenfor er en skummel tanke. Og jeg fikk sjokk da jeg skjønte hva Outside egentlig er. Det får ikke du vite før du leser boka! (Se, jeg vet hvordan bokprat skal gjøres.)

Nå ser jeg for meg scener fra tv-serien Jenta fra fremtiden, som gikk som sommerkino på NRK for mange år siden. Dette var også en dystopi, der mennesker fra 90-åra fikk vite hvordan vår verden kunne bli med og uten en korrupt hersker ved roret. Så kan en si at Inside out har hoppet enda et hakk. For hvor er vår verden?    

Feriebok

Jeg har flere valg:
1. Den som hvisker av Sam Hayes (kjøpt på billigsalg på samvirkelaget som skal legges ned)
2. Sin mors datter av Joy Fielding (også kjøpt der)
3. Inside out av Maria V. Snyder

Så får vi se! I morra klokka 12 er nok en av disse i kofferten min. Jeg har forresten kjøpt meg en ny, nydelig rød en med god plass. Kunsten er å ikke fylle den stappfull (ennå). Det hadde vært praktisk å bare kunne si "Vingardium Leviosa" og la den sveve av sted foran meg.