Bokelskere.no og Litteratursiden.dk

Litteratursiden.dk er ei dansk nettside eid og lagd av bibliotek i Danmark (kåret til Årets bibliotek i 2009). Bokelskere.no er ei norsk nettside som to privatpersoner (André Nesse og Tore Renberg) har tatt initiativ til og som nå har tusenvis av brukere. En av dem er meg!

Begge sidene har muligheter for bokanbefalinger og "bokhyller" der brukerne fører opp bøker de har lest (eller - i bokelskerne.no: også de en VIL lese). Du har også muligheter for å bli "venner" med andre lesere og lage ulike lister. Sidene har kobling til både bibliotek og nettbokhandlere.

Det er likevel en veldig viktig forskjell mellom de to sidene som virker inn på både utseende og innhold. Bokelskere er brukerstyrt; det er leserne selv som lager alt innhold, kommenterer, skriver sitater, lager lister og så videre. Vi er aktive!
Litteratursiden har redaktører som er bibliotekarer, og de står ansvarlige for mye av innholdet. De har en grei måte å vise forskjellen mellom brukerstoff og redaktørstoff på; et tegn med to forskjellige farger. Redaktørene lager egne anmeldelser, de lager lister, og de sjekker alt som blir skrevet.

Det kan være fordeler og ulemper ved begge deler.

Bokelskere har en lav terskel; det eneste du trenger å gjøre for å være med er å være glad i bøker. Du trenger ikke kunne skrive godt, siden er for en stor del grafisk, og du kan "like" og sette terningkast. Den er enkel å bruke. Du kan til og med koble til Facebook.
Litteratursiden vil (tenker jeg) kunne stoppe en del lesere fra å lage seg en konto og skape innhold. Du vet at det er fagfolk der som følger med på hva du skriver. I tillegg er sida ikke veldig kreativ; den er (som bibliotekarene?) nøytral og saklig.

Bokelskere er en blanding av personlig og offentlig. Du bygger opp din egen bokhylle og sorterer den som du vil, men du får også lett kontakt med andre som har samme smak som du og kan kommunisere med dem. Litteratursiden er først og fremst utovervendt (har ikke helt oversikten her, fordi jeg ikke har konto); brukerne får og gir anbefalinger.

Én ting er ekstra bra med Litteratursiden: en bibliotekar kan litt om hvordan en systematiserer informasjon. Hvordan en setter emneord og fører ting (for eksempel bøker) inn i kategorier. Og det kan virke firkanta og kaldt, men det har også en funksjon.
I Bokelskere fins det mange emneord som ikke egentlig er emneord, se denne lista: http://bokelskere.no/emneord/. Hva med for eksempel "arbeid med biografi"? Eller "elendig bok!"?
Det er fordi folk har uendelig mange syn på hva gode emneord er, og også hvordan de skal skrives.
Bibliotekverdenen har på sin side egne lister med emneord som det er lurt å bruke. Det skaper forutsigbarhet og gjør at en får færre, men bedre treff ved søk på emneord.

Også listene på Litteratursiden er av en helt annen type enn på Bokelskere: http://www.litteratursiden.dk/lister . For eksempel har du "Afrikanske forfattere" og "Agenter og spioner" (redaksjonslister), eller "100 fantastiske ungdomsbøker" (brukerlagd liste). Denne siden er en skatt, alfabetisk emneoversikt: http://www.litteratursiden.dk/lister/aa-alfabetisk-oversigt
De har også "Noget der ligner"-lister, veldig bra for de som har lest ei bok og vil ha ... ja, ei som ligner! (Mer personlige "vil lese"-lister står under fanen "Brugernes egne lister").

På Bokelskere legger brukere også ut sine personlige "vil lese"-lister eller "spyr av-lister", men disse kommer innimellom mer saklige emnelister og samarbeidslister som "lesernes 100 beste romaner". De ulike typene lister er ikke systematisert i kategorier så vidt jeg kan se, en må søke på emne for lista. Dette gjør meg med min bibliotekarhjerne litt frustrert.
"Spyr av-lister" og lignende vil sannsynligvis være mest interessant for leseren selv og bokelskervenner.
Men så er det mange som liker å lese ulike typer bøker. Er det da viktig å vite hvilke romaner som har handling fra Afrika, for eksempel?

Som sagt, det er fordeler og ulemper med begge nettsidene.
Hva vil være mest viktig for deg, og hvorfor? Faglig kvalitet, oversikt og system eller venneanbefalinger og personlig tilpasning?

Romantisk i dag?

Cappelen, 2002

Vindens sang av Tamara McKinley var lenge en sann glede å lese. Nydelige naturskildringer; du kan ane at forfatteren akkurat som personene i romanen elsker det australske landskapet og kontrastene der. Personene er lette å få følelser for; med ei bannende papegøye og ei piperøykende gammel tante som de mest fargerike (og humoristiske) innslagene. Og vi har et Mysterium. Ikke undervurdér betydningen av et Mysterium. Det var det som først og fremst dro meg gjennom boka.

Vi møter Ellie i 1936 i den australske ødemarka, ei nesten fjorten år gammel jente som har levd ganske stusslig etter at mora forlot henne og faren. På vei til slektninger kommer de to ut for en livsfarlig sandstorm fordi faren er for stolt til å søke ly. Når hun slipper taket i ham etter at stormen har reist sin vei, er han død. Ellie treffer heldigvis to unge tvillingbrødre, Charlie og Joe, som slår følge med henne til hun kommer til tante Aurelias gard Warratah. Der er tilfeldigvis også Ellies fisefine mor Alicia, som ikke ser ut til å angre på at hun forlot datteren for en elsker.

Noen tiår senere møter vi Claire, Ellies eldste datter som bor i Sydney; en vakker og litt hippie-aktig dyrlege. Hun har holdt seg borte fra foreldre og søster i flere år etter en uforklart krangel, men nå har grandtante Aurelia "bedt" henne komme hjem til garden. Når Aurelia "ber" er det best å lyde. Claire gruer seg og vet at hun vil få svar på spørsmål som har gnagd henne lenge. Det er Ellie og Aurelia som sitter på hemmelighetene, og også Claires driftige søster, som strever på nabogården Jarrah, vil bli preget av avsløringene.

Det store Mysteriet for leseren er faktisk ikke det samme som for Claire og Leanne. Leseren lurer på hvem Claires "pappa" og Ellies "mann" er, for han får ikke noe navn. Etter hvert som Ellie mimrer om den første tiden hun bodde på Warratah stiger spenningen. Kan han være Charlie, den lyse, frihetssøkende og frekke broren? Eller Joe, hans mørkhårede, snille og kloke tvilling? Eller en helt annen mann? Det får vi ikke vite før de siste sidene.

Jeg kan avsløre at jeg ble skuffet. Og så ble jeg litt irritert på grunn av denne skuffelsen. Hadde jeg ventet meg ei nyskapende, frisk vinkling ut av det blå? En utenomjordisk skapning, kanskje?
Romantikk, det er det du finner i Vindens sang. Om det er snakk om naturromantikk, gardsromantikk eller god gammeldags romantisk kjærlighet. Og er du innstilt på det, kan du glede deg!  

(I tillegg kommer skildringer av andre verdenskrig i Australia. Tenk at mennene lot kvinner og barn være alene igjen på gårdene med tungt arbeid og i konstant frykt for dårlige nyheter, for å gjøre det en ekte australsk mann "egentlig" burde gjøre: kjempe mot fienden.)

Det jeg vil huske best er nok bildet av Charlie på hesten, med armene spredt ut i vinden som en ørn som vil fly.

Mine Billyer

Endelig har bokhyllene mine kommet. De står nå i hver sine rom, fremdeles flatpakket, og fingrene klør etter å sette i gang. Men kvart på åtte om kvelden er litt seint.

La meg presentere:

Store-Billy


Store-Billy

















Lille-Billy (som kommer til å henge på tvers) og Lange-Billy (som egentlig ikke er lengre enn Store-Billy, men litt smalere)

(Her skulle det vært et bilde, men av en eller annen grunn vil ikke Blogger godta at jeg legger inn mer enn ett bilde.)

Store-Billy på soverommet blir helt klart en bok-Billy. Jeg har allerede ryddet ut bøker fra den før så stappfulle Gamle-Billy og lagt dem klare.
Lille-Billy og Lange-Billy er jeg litt mer usikker på. Men hylleplass er alltid godt å ha!

Ellers har jeg nå kommet et stykke i Vindens sang av Tamara McKinley, en forfatter som Elida anbefalte meg å lese. Takk skal du ha, foreløpig veldig bra lesning!

Uther og Merlin

Norsk versjon: Thule, 1994

Jeg har alltid vært fascinert av Arthur-legendene, og spesielt skikkelsen Merlin. Han er gåtefull, det er usikkert hvor han kommer fra, om han er menneske, gud eller kanskje - som i Uther, tegneserieversjonen av Bo Hampton og Dan Abnett - halvt demon.

Det første møtet mitt med Merlin var i Mørket kommer-bøkene til Susan Cooper, som den tidløse Merriman på besøk i vår "moderne" verden. Senere Arthur-bøkene til Kevin Crossley-Holland, Rosemary Sutcliff og Sigrid Undset (disse husker jeg lite fra). For ikke så lenge siden leste jeg Avalon-serien til Marion Zimmer Bradley, den feministiske versjonen av Arthur-legendene; der er Merlin magikeren og veilederen som arbeider for fred mellom gammel og ny tro.
Jeg ble først i voksen alder kjent med Disney-versjonen, den sprø og godlunte trollmannen som bygger litt (så mye en Disney-versjon kan bygge) på Sverdet i stenen av Terrence White. Så det har alltid vært noe mystisk med Merlin.

Han er den urokkelige seeren, den som vet hva som skal skje. Han kan være en hjelper og rådgiver, men han kan også forlate en mann og se på at han går under for å overlate plassen til den rette arvtageren. Slik han gjør det i Uther, der den unge og fremadstormende krigerkongen Uther Pendragon faller for begjæret til den gifte Igraine. Gjennom tryllekunst forfører han henne, får mannen hennes drept - og blir far til Arthur. Jeg kjente historien fra før, men den er gripende. Akkurat som tragedien som senere rammer Arthur, Guinevere og Lancelot... Gjennom Uther får en samtidig litt engelsk historie, fra ei dramatisk tid.

Det er spennende at nettopp Uther blir spilt av min yndlingsbibliotekar (Anthony Stewart Head) i den nye tv-serien Merlin!

Er Skranglebein Likanes?

Damm, 2007

"Hva er det som foregår?" spurte Stephanie. "Hvem var han? Hva ville han? Og hvem er egentlig du?"
"Jeg er meg," sa Skranglebein, plukket opp hatten og parykken sin og plasserte begge deler på et bord like ved.
"Når det gjelder ham, så vet jeg ikke hvem han er. Jeg har aldri sett ham før i mitt liv."
"Du skjøt ham."
"Det stemmer."
"Og du kastet flammer på ham."
"Ja, det gjorde jeg."
Stephanies ben kjentes svake, og hodet kjentes lett.
"Herr Likanes, du er et skjelett."



Skranglebein er en sjarmerende skjelettdetektiv/agent med rettferdighetssans blandet med et brennende hevnønske. Stephanie er en ganske normal, men sosialt uerfaren jentunge som lengter etter et annerledes, spennende liv. Når detektiven redder jenta fra den visse død en skummel natt i huset hun har arvet fra grøsserforfatter-onkel Gordon, blir de en slags venner. Og kompanjonger. De er rett og slett dynamitt.

Skranglebein Likanes av Derek Landy er spennende lesning. Grøssete. Papirmenn med betonghender, selvhelende storskurker og vampyrer (som i denne versjonen er vanlige mennesker om dagen og hudløse udyr om natten! skriv det opp på listen over vampyrvarianter) er blant de koselige vesnene de to vennene må overvinne. For å hindre at de ansiktsløse - en slags guder - kommer tilbake til vår verden. Redskapene deres er litt elementmagi (ildkuler, luftputer med mer), kampsportmoves og en skarp tunge. Ja, og så en speilbildedobbeltgjenger.

Jeg likte både bok 1 og bok 2 (Lek med ilden) ganske godt. Figurene er til å stole på, de er superhelter med menneskelige styrker og svakheter. Det er stadig noe som skjer, og det er gjort plass til litt humor.
Men.

Landy er altfor flink til å beskrive kamper ned til minste detalj. Du ser filmen for ditt indre øye. Helten gjør et sprang, får inn et slag, blir så revet over ende, stort sår, heltinnen dytter uhyret i magen, uhyret banker henne gul og blå, helten våkner til live og skyter uhyret, det blir til en edderkopp som stikker heltinnen i magen, osv. osv.
Kampene ender så å si alltid med at heltene våre kommer seg unna, og jeg merket spesielt mot slutten av andre bok at jeg blafret meg gjennom de lange scenene.
Dessverre er dette noe jeg kommer til å huske når jeg ser boka senere. Stor sympati overfor Likanes og Stephanie (Valkyrie Torn), magiske septre og mørke kjellere, men såååååååå mye slag og spark.

Forresten, enda et pluss: handlingen foregår i Dublin, som jeg har vært i!

Kjære støvsuger

- eller hersens støvsuger,
alt etter som

Du har din faste plass
i skapet,
men flyr nå og da inn i tankene mine
Iallfall om lørdagen

Da fyker du og det du representerer
svusj innom hjernevinningene
og skriker på oppmerksomhet

Tid for helgevask!
Du vet at det ikke blir skikkelig helg uten!
Skjerp deg, din rotekopp!

Støv skal suges opp
og skitt vaskes vekk
Og så blir alt fryd og gammen

Det er ubehagelig å ha en
støvsuger i hjernen

Men så er jeg jo glad for at
jeg har en plass å støvsuge

Synne mars-11

Jeg elsker bloggen din!

Astrid Terese fra bloggen Betraktninger har gitt meg en “I love your blog” award. Tusen takk! Jeg er glad i din blogg også; den er så variert, jeg vet sjelden hva jeg får:)

Reglene er slik:

- Lenk til den som ga deg awarden

- Besvar spørsmålene

- Gi prisen videre til ti bloggere





Her er mine svar:

1. Hvorfor startet du å blogge?

Det vet jeg faktisk ikke. Det var i 2007, og jeg regner med at jeg rett og slett syntes blogging virket spennende. Hadde først og fremst tenkt å blogge om bøker, og det har jeg beholdt fokuset på.

2. Hvilke blogger følger du?

De aller fleste er bokblogger, selv om jeg liker bedre altmuligblogger med litt bokprat i enn rene "bokanmelder-blogger". Jeg bruker Google Reader, så det er forsåvidt litt uklart hvem som blogger om hva:) Abonnerer på Unshelved, en bibliotektegneserie som tar hverdagen min helt på kornet (og som har friske bokanmeldelser).
Jeg følger også med på bloggen til en inngifta slektning som skriver om innredning OG bloggen til Rebecca, innvandra californier.

3. Favorittmakeupmerke?
Vet faktisk ikke. Tenker ikke på merke! Men har visst brukt litt Clinique.

4. Favorittklesmerke?
Samme som over. Kjøper mest på nettbutikker.

5. Ditt må-ha make-up produkt?
Ingen! Selv om jeg har blitt litt avhengig av eyeliner.

6. Favorittfarge(r)?
Grønt og oransj. Det siste spesielt på lønnetrær om høsten. Men ingen av disse fargene går jeg kledd i.

7. Parfyme?
Se punkt 3 og 4!

8. Favorittfilm?
Phantom of the Opera. Eller Dead Poets' Society, som jeg så på skolen for mange år siden og som gjorde uutslettelig inntrykk. Og Love actually er en perfekt julefilm.
Ellers er det vel ingen hemmelighet at jeg for tida er veldig opptatt av Buffy:)

9. Hvilket land vil du besøke og hvorfor?
Om vinteren: et varmt ett.

10. Still det siste spørsmålet ditt selv: Hva hadde du lyst til å bli da du var liten?
Forfatter, oversetter eller bibliotekar.

Ti blogganbefalinger: I love your blog

Knirk
Anitas blogg
3 vise kvinner
Underhold meg (Flukten fra virkeligheten)
Av en annen verden
Balders bokblogg
Elis lesebabbel
My first, my last, my everything
Ellikens bokhylle
... og så sender jeg en tilbake til Astrid Terese.

Det er jammen meg noen blog awarder ute og går!

Og de er ikke å forakte.
Den siste fikk jeg av Ann Kristin i dag; en Beautiful Blogger award (nydeligbloggerpremie, blir det vel oversatt til norsk). Tusen takk!
Her kommer spørsmålsrekka:

1. Ta opp nærmeste bok og slå opp på side 18, linje 4. Hva står det der?
innrømme," sa moren lavt, før faren kom inn i bilen til

2. Hva er det siste du så på TV?
Noen få scener av 70s show, det er bra. Ser egentlig stort sett på TV når jeg spiser! (I kveld skal jeg se på Bibliotektjuven!)

3. Bortsett fra datamaskinen, hva hører du nå?
Veggklokka som tikker.

4. Når var du sist ute og hva gjorde du da?
På vei hjem fra jobb, for godt og vel 4 timer siden. Skjønte at med varmen følger både sjarmerende snødrypp og store slapsepytter.

5. Hva har du på deg nå?
Dongeribukse, topp og ei kjempebehagelig strikkejakke.

6. Hva var den siste filmen du så?
American Beauty (for første gang siden skolen!)

7. Ville du vurdert å flytte til utlandet?
Nei. .

Jeg sender premien videre til:
Rebecca goes to Norway (og hva svarer DU på punkt 7?)
Heims lille verdenshjørne
- her stod det ikke noe om antall, og det kommer ganske mange i neste premieblogg, så to er nok:)

Bokprat for niende

Mandag var altså den første niendeklassen på besøk på biblioteket dette skoleåret. 22 mer eller mindre morratrøtte ungdommer som jeg skulle riste litt i og føre dem inn i (eller tilbake til) litteraturens vidunderlige verden.

Jeg pratet om disse bøkene:

• Dødslekene av Suzanne Collins (surprise!)
• Har det klikka for Lottie Biggs? av Hayley Long
• Kurt kurér av Erlend Loe
• Regines bok av Regine Stokke
• Herlig uærlig av Ally Carter

... og Sexy av Joyce Carol Oates. Denne siste prøvde jeg å fortelle fra heller enn å fortelle om, så jeg gikk inn i scenen der sexy Darren står nervøs på stupebrettet under et skolestevne. Boka handler om pedofili og ryktespredning, og den er veldig intens. Umulig å være nøytral til det en leser.  
Jeg så at elevene ble litt satt ut og ille berørt. Kanskje jeg burde valgt ei anna bok? Men den er så bra at jeg håper flere leser den.

To av disse ble lånt, forresten: Dødslekene og Regines bok. Jeg tror det har gått RYKTER om dem.

Hvorfor blir fantasybøker så like?

Det er ikke mitt spørsmål, det er et spørsmål og en påstand fra Marie L. Kleve i Dagbladet. Sist mandag anmeldte de flere fantasybøker på nettsida si (jippi for Dagbladet!), og i forbindelse med det skrev Kleve en artikkel.
Hun skriver at fantasysjangeren er sjablongpreget, at altfor mange bøker i sjangeren ligner på hverandre.  

Flere ganger har jeg intervjuet forfattere i ferd med å lansere bøker som ligner mistenkelig på internasjonale bestselgere. Ofte er de påfallende lite påvirkelige: De begynte å skrive om trollmannskoler lenge før «Harry Potter». Og nei, de har aldri åpnet en «Twilight»-bok.

Hun kaller fantasy "ungdommens svar på krimsjangeren":

Storselgende, spennende og handlingsdrevne romanserier, som kan være fantastisk gode på sitt beste - men som like ofte er over gjennomsnittlig preget av klisjéfylt språk, flate personer og variasjoner over det samme plottet.

Etter min mening har Kleve to problemer i premissene for påstanden sin (noe flere av de illsinte kommentarene til artikkelen peker på!).

For det første ser hun på fantasy som ungdomslitteratur. Det er det faktisk ikke, selv om det er typisk for sjangeren at helten er ung, usikker og uerfaren i starten. Det fins hundrevis av bøker som ikke er tilpasset barn/ ungdommer (noen kaller fantasy eventyr for voksne), og disse nevner hun ikke. Hun ser ut til å tro at det er de voksne som har overtatt ungdommenes litteratursmak, og ikke omvendt.

Det at Kleve kaller fantasy "virkelighetsflukt" (som får ungdommen til å lese) gir meg et inntrykk av at hun ikke tar sjangeren på alvor. Det hender jeg opplever det selv som fantasyleser i møte med rene "realister".
Virkelighetsflukt handler om at du trenger å glemme ditt eget vanskelige/traurige liv og leter etter spenning, trygghet eller lignende. Det er sjeldent det som er motivet for en fantasy-leser. (Jeg for min del elsker ei god historie!)

Jeg legger merke til at de som kommenterer artikkelen stort sett nevner engelske titler for å understreke at fantasysjangeren er variert. Sannsynligvis kjenner hun ikke disse. Det er flaut få fantasyserier som er oversatt til norsk, og dermed er det "ungdomsseriene" en gjerne får med seg om en ikke er en veldig ivrig leser.

For det andre blir fantasybegrepet hennes for vidt. Vampyrbøker à la Twilight-serien handler om overnaturlige vesener, men er de dermed fantasy? Hva med bøker krydret med falne engler, udødelige vesener og tidsreiser?
Det er vanskelig å trekke grenser, helt klart. High fantasy - bøker som handler om en helt klart oppdiktet verden med eventyrskapninger og magi - er vel de eneste en kan spikre.

Og når artikkelforfatteren tar Twilight med i vurderinga kan jeg skjønne påstanden om at fantasybøker blir så like. Jeg har nevnt det selv flere ganger, det kommer stadig romantiske bøker med overnaturlige innslag, og disse ligner til forveksling på hverandre.

MEN tar hun feil i alt hun skriver? Ikke nødvendigvis. Èn ting er jeg iallfall helt enig i:

De beste fantasybøkene er ikke bare spennende historier, de er også god litteratur.

Og det gjelder etter mitt skjønn Alanya-serien. Se neste blogginnlegg (tror jeg)!

En liten prinsesse

Jeg later virkelig som jeg er en prinsesse noen ganger. Jeg later som det, så kan jeg prøve å oppføre meg som det.

Av og til kommer gamle barnebøker ut på nytt. En liten prinsesse av Frances H. Burnett er en av dem. Den første komplette norske utgaven kom i fjor, oversatt av vår alles kjære Torstein Bugge Høverstad (tips: den svarthåra trollmannsgutten med sikksakkarret). Nå har jeg lest den, og jeg likte den godt!

Boka er en ren oppskrift i medfølelse og omsorg og takknemlighet. Sara er rett og slett ei irriterende uselvisk jente. Bakgrunnen hennes (rikmannsdatter oppvokst i India) og alt hun har fått av penger og evner gjør henne ikke overlegen, hun gjør livet lettere for andre. Når hun mister alt, gir hun av det lille hun har. Og alltid tenker hun positivt og later som om det gråe er fargerikt, det kalde varmt. Så på en måte handler En liten prinsesse også om fantasiens kraft.

Da jeg hadde lest ferdig og bladd forbi den eventyraktig optimistiske slutten, tenkte jeg: så naivt. Alle fattige blir jo ikke rike selv om de er positive og snille! Og ingen mennesker er så engleaktige!

Men så leste jeg et etterskrift de har gjort plass til i denne utgaven, om forfatteren Frances H. Burnett som også ble kalt "The Romantic Lady". Hun hadde faktisk kjent det harde, fattige livet på kroppen. Først i slummen i Manchester, så som aleneforsørger for seg selv og fire søsken i USA. Så hun visste hva det var å ha det vanskelig, og skjønte at en ikke kommer lett til rikdom. Sannsynligvis hadde hun dagdrømmer akkurat som Sara.

Jeg husket hovedhandlingen i boka fra manga-tegnefilmen jeg så for MANGE år siden, Prinsesse Sara. Spesielt den dramatiske scenen der Saras flotte bursdag blir et mareritt, når bestyrerinnen på barnehjemmet får vite at jenta er konkurs. Ellers husket jeg at Frøken Minchin snakket stavangersk, med en virkelig bråkete og streng stemme.

Oppdatering på lørdag

Jeg har nå lånt med meg hjem Skranglebein Likanes nummer 1 og 2 (Derek Landy). Litt fordi jeg har lyst og litt fordi jeg i dagene som kommer skal ha bokprat for niendeklassinger på biblioteket.

Jeg har lest eneren før, men for såpass lenge siden at jeg må repetere. (Det har jeg også gjort med bok 3 og 4 i Alanya-serien, som det snart kommer et innlegg om).

Skranglebein Likanes er ei bok av den sprø og spennende typen, så den vil nok passe for mange unge lesere.
Artig da at Balder i 4. klasse har anmeldt den! Bokbloggen hans fikk jeg tips om av Anita i dag, og den skal jeg følge. Vi voksne bokbloggere kan i teorien vurdere barne- og ungdomsbøker til den store gullmedaljen uten å egentlig vite hva målgruppen syns om dem.

Ellers har jeg fått en "I love your blog award" som jeg vil følge opp i nærmeste framtid. Jippi!

Feit

For et par uker siden leste jeg boka Feit: mitt liv som tjukkas av Kristian Fjellanger. Forfatteren skriver om hvordan han en dag fikk nok av sine 140 kilo og starta et skikkelig treningsopplegg (menn "slanker" seg ikke!), med ett mål for øyet: å få sex.

Han klarte å slanke bort halve seg. Men fremdeles klarer han ikke å se på seg selv som slank og får dårlig samvittighet når han spiser kake eller en feit middag. 

I dag fant jeg boka på et bord i biblioteket sammen med et tomt kjekspapir. Hm.

Litt rastløs

... i leseveien.
Leser ganske lett og overfladisk og fort for tida. Klarer ikke å slå meg til ro.
Har nå lest

• Mannen med ljåen av Terry Pratchett. Av en eller annen merkelig grunn ikke etter min smak. Hvem har sagt at alle bøker av en forfatter skal være like gode? Helt fra starten måtte jeg vri hjernen min for å få med meg detaljer, og leste etter hvert litt her og der. Romanen, som handler om
  1) DØDEN som mister jobben sin og blir hjelpegutt på en farm og
  2) små, aggressive handlekorger på jul og mystiske snøkuler som popper opp i hovedstaden,
  er i kjent Pratchett-stil.
  En artig småting: det var et par referanser til Magiske Maurits, og jeg kjente igjen navnet på politimannen fra Ankh-Mopork. Selv om bøkene kan leses hver for seg, hender det altså at de nevner hverandre.
  Har lånt med meg to Skiveverden-bøker til. Kanskje jeg skal vente litt med dem.
• Pitbull-Terje på sporet av den tapte far av Endre Lund Eriksen. Bok 3 i serien om Jim og Pitbull-Terje. Handler om noe så viktig som det å vite hvor du kommer fra. Ei stund siden jeg leste den første boka, og har ikke lest den andre.
• diverse ungdomsbøker som jeg ikke har tenkt å si noe mye her, rett og slett fordi jeg ikke vil presse meg selv til å blogge om alt jeg leser. Men det var snakk om Fangesøstre (røft om et jentefengsel der kreativitet og originalitet får straff), Det forsvunne manuskriptet (Frøken Detektiv-aktig spenning i England), Vi er de døde (grøss som jeg ikke fullførte på grunn av lite troverdig språk, jamfør Hulderhaugen og Rubinrød), Svarte-Mathilda (også grøss, veldig grøss!) og Nesten som før (novellesamling om den kjempespennende tida i tenårene).

(Frøken Detektiv-aktig spenning fra England) ELLERS har jeg nå lest bok 1-5 i Buffy the Vampire Slayer season 8. Denne gangen var jeg forberedt på den sprø verdenen jeg skulle inn i, og da gikk alt så meget bedre.

For de som skulle lure: jeg har ikke lest alt dette siden forrige blogginnlegg. Det er vente-på-blogginnleggbunka som har blitt litt mindre.

Ny KF-bunke!

CappelenDamm, 2010

I mange fagmiljø har vi våre interne forkortelser. På folkebibliotekene har vi "KF", som betyr "kulturfond". Fortrinnsvis bøker, kjøpt av den norske staten og gitt til oss etter vurdering i fagutvalg. De fleste er bøker av norske forfattere, hurra!

Det er av og til diskusjoner rundt KF-bøkene. Hvilke bøker er gode nok til å bli med? Hvilke blir aldri mer enn "hyllefyll"?

Jeg tror jeg kan si at en overvekt av barne- og ungdomsbøkene fra kulturfondordninga har potensiale. Noen står og stråler med flotte farger og tøffe tema som selger seg selv, andre blir "solgt" med engasjert formidling. Så er det selvfølgelig noen som er potensielle støvsamlere.

Uansett. Nå sitter jeg og ser på ei bunke med barne- og ungdomsbøker vi har fått. Det er:

• faktabøker - om fisking (av Øyvind Berg, friluftslivsforkjemper på sin hals!), om hiphop (Øyvind Holen, i serien Faktaløve - men for barn eller ungdom?), hester (kjempefin bok av Mariangela Cacase!) og - selvfølgelig - om SKI (lekkert gjennomillustrert og informativ bok av Bjørn Ousland).
• dikt (Margrethe Munthe ville vært 150 år i fjor) og skuespill (To skodespel av Ingeborg Eliassen havner... inni kroken der, ja. Hvordan selger en den litteraturformen?). 
• ungdomsbøker - fotball (Best? av Torbjørn Moen, tredje bok i serie) og fantasy (Halvgudene av Mari Moen Holsve, som lesebabbel-Eli har blogget om her. Lese den?)
• barnebøker - også om fotball (Ikke bøll med benkesliterne av Kunstdetektiv-forfatteren Bjørn Sortland), om skyldfølelse og redsel (Bror blir redd av Gro Røsth. I serien Min første leseløve), om en forferdelig uheldig gutt (Teodor Sterk av Jan Chr. Næss. Grøss. Tør jeg lese den?) og om Røre, rabalder og en sulten sjiraff (Mari Kjetun; bok 2 om Tessa og Mikkel).

Og så til slutt: bildebøkene.
Bildebøker er unike i det at bildene ofte betyr minst like mye som teksten for leseren. Og da må de være gode.

Aschehoug, 2010

Hvor er vinter? et lite eventyr om å vente av Arne Berggren og Alexandra Myotte (prisbelønt kanadisk tegner) er et godt eksempel på ei vellykka bildebok. Helt etter min smak iallfall. "Nydelig" er det første ordet jeg kommer på. Korte setninger, litt poetisk men likevel greit å forstå. Flotte, fargerike tegninger med helt spesielle vinkler men med et gjenkjennelig motiv. OG ei nydelig historie om den lille jenta som venter på vinteren og snøen, og møter en liten snøgutt. (Jeg kommer til å tenke på Snømannen av Raymond Briggs, den vakre julefortellinga, og tårene presser seg fram.)

Ellers fikk vi

• Robins reise av Harald Nordberg (en gutt og pappaen hans blir stranda i ei trafikkøy som så blir ei ekte øy der de møter Fredag, Pinocchio og Peter Pan. Ikke naturvern, men fantasivern!),  
• De raske hendene av Line Stene Sander og Jens Kristensen (om ei stressa mamma om morgenen og en gutt som ønsker seg litt tid og omsorg)
• Sitronlimonaden av Hilde Henriksen og Helena Ohlsson (om en syrisk-norsk gutt som er både flau over og glad i sin syriske bakgrunn, mest av alt mamma. Kjempebra med ei sånn bok!)
• Drømmeprinsen av Justyna Nyka (som jeg slett ikke liker tegningene til. Hun har derimot en artig vri på idéen om prinsessa som må finne drømmeprinsen; denne finner ei prinsesse i stedet!)

Litteraturmål: status

Det er visst på tide å gjøre opp status for litteraturmålene jeg så freidig skrev ned før jul. Dette har blant andre Eva (Tanz) og Stine Marie gjort før meg.
1. Kjøpe ei ny bokhylle: den (det vil si de - har bestilt to) kommer forhåpentligvis i slutten av denne måneden og er faktisk Billy-hyller.
2. Fortsette å bruke mine rettigheter som leser: jeg har blitt flinkere til å stoppe lesinga av ei bok jeg ikke liker (3). Ellers holder jeg av og til smaken min for meg selv (10), ikke alt kommer ut på bloggen (så det så)!
3. Lese de uleste bøkene i bokhylla mi, blant dem The George MacDonald Treasury: MacDonald har jeg nå lest det meste av; Lilith orket jeg ikke å lese mer enn begynnelsen av. Ellers har jeg faktisk bare lest bøker lånt på biblioteket (utenom e-boka).
4. Være med på NaNoWriMo neste november: dette må selvfølgelig vente, men jeg har noen idéer! (det er vel lov?)
5. Lese ei bok på fransk: ikke gjort.
6. Lese minst ei bok med handling fra hver av de fem verdensdelene: har dekket USA og Europa, ingen overraskelser der. Har begynt med Jasper Jones fra Australia, men vet ikke om jeg fullfører den.
7. Aldri la ventepåblogginnleggbunka mi bli større enn tre bøker: dette kan jeg med hånden på hjertet si at jeg IKKE har greid å gjennomføre. Bunka nå er ganske stor, må nok ta et utvalg.
8. Lese ei bok jeg husker at jeg likte som barn: har lest både Ravnejenta og En liten prinsesse! Sistnevnte vet jeg ikke om jeg leste, men jeg husker en tegnefilm jeg så.
9. Blogge minst 5 dikt jeg har skrevet selv: har to; dette og dette.
10. Bruke minst like mye tid på lesing som film. Eh... teller nettlesing?

Nakne fingre

Har du
i det siste
kjent på snøen
med nakne fingre?

Synne -11