Av og til nytter det bare ikke

Schibsted, 2009

Noen ganger må jeg arbeide med ei bok til de grader at jeg nesten gir opp.
De dødes bibliotek av Glenn Cooper er en av dem. Jeg leste den ferdig i går.

Jeg er slett ikke redd for tykke bøker, tvert imot kjenner jeg en varm følelse i magen når jeg aner at jeg har mange spennende sider foran meg. Og jeg liker adventure: mysterier som skal løses, kryptiske koder, gamle forbannelser og så videre. Denne burde være perfekt.
Den dårlige følelsen begynte ganske tidlig.

Det begynte med en finansmann, David Fischer, og hans verden som jeg vet null om og som derfor ikke traff meg helt. Først når han blir slått ned på gaten blir han en hvilken som helst, gjenkjennbar, dødelig person.
Men hvor er biblioteket tittelen lover meg? De døde kommer på rekke og rad, mennesker uten noen sammenheng med hverandre og fra ulike samfunnslag. Døden møter hver og en av dem etter at de har fått et postkort med et bilde av en kiste og deres egen dødsdato - dagens dato. Men biblioteket? Når det kommer, kommer det fantasirikt og intenst godt, men det tar lang tid.

Men det største problemet med boka er ikke den trege oppbygginga av spenning. Det er plottet, som er bygd opp av scener fra tre ulike tidsperioder:

• Isle of Wight, hundreårsskiftet 700/800, på et kloster. Her blir det født en gutt 7. juli 777 som er sjuende sønn av sjuende sønn. (Men det er ikke fantasy!)  
• Samme sted, 1947, en utgravning som fører til en stor oppdagelse og etterpå lysskye operasjoner fra britiske og amerikanske myndigheter for å skjule oppdagelsen. Kan det ha med ufoer å gjøre?
• USA, 2009, der den såkalte Dommedagsmorderen går løs, og Will må løse gåten sammen med sin kompanjong Nancy.

Scenene (kapitlene) blir innledet med årstall og sted, det er flott. MEN vi hopper ikke bare fram og tilbake i tid gjennom hundreårene, men også internt i tre tidsperiodene. "Ett år tidligere" og "En måned tidligere".
Det skaper spenning, javisst, god spenning, men gjør det også ekstremt krevende å lese.

Jeg vurderte å gi opp, men tok fram notatboka mi og tegnet handlingskart, og plutselig klarte jeg å knytte trådene sammen og glede meg litt over fortellinga.
Sånn skal ikke ei spenningsbok være. Parallellhandlinger er fint, frampek eller tilbakeblikk er OK, men ikke et sammensurium av denne typen.

Jeg så nettopp en film som gav meg litt av den samme følelsen: Skyggen (The Ghostwriter) (valgt, må jeg innrømme, fordi Ewan McGregor var i hovedrollen). Den handler om en forfatter som skal redigere (eller skrive på nytt?) en tidligere britisk statsministers memoarer. Den første memoarforfatteren døde i det som så ut som en drukningsulykke.
Her hadde jeg hele tiden en følelse av å være utenfor det som skulle være en spennende politisk thriller.

Og hvem liker å være utenfor?

YouTube o'hoy!

Nå har jeg lagt ut en 100% selvlagd videosnutt på YouTube. Det er litt uhøytidelig eksperimentering, men også reklame for den fine fjellheimen jeg bor i.



Ellers så er jeg i en litt vrien situasjon bokmessig disse dagene. Jeg er rastløs. Kan begynne på ei bok og så på den neste. Engasjementet er ikke helt der.
Men jeg kan si så mye som at jeg

• har lest ei Skiveverden-bok som faktisk ikke falt helt i smak
• har lest ferdig Pitbull-Terje på sporet av den tapte far. Den var fin!
• har bestilt Buffy sesong 8 på Amazon (for å gi den en ny sjanse), sammen med en serie jeg fikk tips om på Buffy-kveld sist lørdag.

Flickr og nettkidsa (uten den store sammenhengen)

I dag var jeg på et Wordpress-kurs (Hallingdalsbiblioteka har fått nye nettsider! Yey!) der jeg faktisk fikk et veldig godt tips om Flickr, som jeg nevnte i går. På Flickrcc er det ferdig avgrensning til bilder som har Creative Commons-lisens (og dermed kan brukes fritt). Bildet du ser her er et sånt. (NB: for å finne fotografnavnet må du klikke på bildenavnet under "Attribution".)

Ellers vil jeg nevne at jeg for et par uker siden leste boka Nettkidsa: barnas digitale hverdag av Per Kristian Bjørkeng. Skrevet av en smånervøs nybakt pappa som tidligere var ganske liberal når det gjaldt hva barn skulle få gjøre på nettet. Veldig interessant bok!

A propos: I God Morgen Norge i dag tidlig (les artikkelen her) så jeg et innslag om Facebook og barn under 13 (som er den teoretiske grensa for å bli med på nettstedet). Jeg syns ikke barn ned i 9-års-alderen bør være på Facebook ("Face"). Til og med for en voksen er det lett å miste oversikten over hva som er privat og offentlig, og det kan bli enda en arena for nettmobbing for de små. Det kan også se ut til at det jeg ser på som en fordel med Facebook - idéen om at du skal være ærlig om hvem du er - er på vikende front.
Og så må jeg innrømme at jeg syns vi 100% modne, seriøse voksne (!) skal få ha noe for oss selv.
Hva syns du?

Her er reprise fra onsdagens sending av FBI (Forbrukerinspektørene), som handlet om sosiale medier.

God bok: Sosiale medier - hvordan ta over verden uten å gå ut av huset



Aschehoug, 2010
ISBN: 9788203196348

 Boka for alle bloggere!

Ida Jackson (før kjent som Virrvarr, nå med bloggen Ida Jackson) har skrevet denne fascinerende og informative boka som

• fengslet meg
• gjorde meg stolt av å være blogger og innholdsleverandør på nettet
• ga meg gode tips til videre blogging
• med mer.
  
  Sosiale medier handler ikke bare om blogging; den gir ei kort historisk framstilling av det sosiale nettet og sier litt om alt fra kommentarer på nettsider til sosiale nettsamfunn som Facebook. Etiske og sosiale aspekter ved publisering av innhold på nettet er diskutert på en flott og saklig, likevel direkte, måte.
  
  Jeg kommer til å huske dette best: 
• bildet på bloggosfæren som et nettverk av øyer, der en bygger broer mellom blogger og bloggsamfunn. Bloggerne du har minst til felles med er de mest interessante fordi de kan formidle innholdet ditt til bloggere og miljøer du ellers ikke ville ha nådd, og gi deg friske innspill. Dyrk de svake relasjonene!
• idéen om at alle som publiserer innhold på internett veksler mellom "slør" (gjemme seg) og "speil" (framheve seg). Du er åpen og selvutleverende eller anonym i ulik grad. Hva kan jeg tenke meg å fortelle på bloggen min, og hva er for privat? Jackson selv fant ut at hun ville fortelle om sine erfaringer fra psykiatrien.  
• tanken om at nettbrukere med en funksjonshemming også skal kunne få med seg det jeg skriver. Svaksynte/blinde som bruker leselist trenger alternative tekster til bilder og lenker som ikke bare sier "her" (noe jeg er litt for flink til).
• dette at bilder skal publiseres etter loven. Fotografer skal alltid navngis. Hvis ikke bildet er under en såkalt Creative Commons-lisens der fotografen bestemmer at bildet kan brukes fritt, skal en også spørre fotografen før en bruker bildet på sin side. Elin (lunacia) er flink til dette. Jeg er på vei. Flickr er en fin ting!

Ellers gir Jackson tips om god blogging. Jeg merker meg spesielt disse:

• variasjon i formen er bra; kort og langt, med bilder og uten osv. (Jeg skriver meg bak øret at jeg skriver for langt!) 
• kreativt innhold er bra. For eksempel: lister (10 på topp osv.), temadager, intervju, reportasjer fra arrangementer, bruke gjestebloggere.
• være aktiv på andres blogger og svare på kommentarer. Bli kjent med publikum og skrive for dem!

Å forske på slekta

Fotograf ukjent

I går hadde biblioteket besøk av ei ung jente på utplassering fra videregående. Etter hvert som hun fikk omvisning og informasjon og små oppgaver ble jeg minnet på en ting som jeg alltid har visst: folkebiblioteket er en arbeidsplass med variasjoner! Selv om vi har hver våre oppgaver har vi også en del felles. Det er mye rutine, men menneskene vi møter i løpet av dagen og behovene de har gjør jobben levende. (Hvilken bedrift - utenom dagligvare - når så mange forskjellige mennesker?) Og så kan vi av og til få spennende oppgaver som denne, i går:

Ei dame ringte fra Oslo for å få informasjon om kusina si, som døde i ei ulykke i Ål under krigen. Hun hadde lyst til å få vite så mye at hun kunne fortelle slekta si om dette.
Dermed ble det oppslag i lokalhistoriske bøker, og også en tur sammen med jenta bort til bygdearkivet (hvor vi så etter avisartikler fra 1940). Da føler en seg som en ekte detektiv.

Historie er spennende, når du tenker på det.

Mannen på bildet er min tipp-tipp-tipp-oldefar. Tror jeg.

Magiske Gaiman

Bilde: Serieforlaget

Merkelig at han heter Gaiman egentlig (lystig mann). Jeg har et inntrykk av at han er ganske dyster og mørk!
Det er Neil Gaiman jeg tenker på. Jeg skrev om en av bøkene hans her. 

Nå har jeg lest to bøker til. Den første er en tegneserie, Aldristeds, som bygger på Gaimans bok Neverwhere og er skrevet/tegnet av Mike Carey og Glenn Fabry.

Dette er ei sånn bok som jeg får en grøssete følelse av. Ikke nødvendigvis fordi det er monstre og brutale mord/torturscener der, men fordi jeg ikke får verdenen til å henge sammen. Og det er meningen. Den handler om en hemmelig verden, et alternativt London (London Neden) som du kommer inn i med litt hjelp. Og da kommer du for eksempel inn i denne verdenen langt oppe i lufta, for eksempel på en skyskrapervegg. Det er flere nivåer og verdener i London Neden, og den inneholder steder som tilsvarer det virkelige London.

Hovedpersonen Richard Mayhew redder ei hardt skadd, merkelig kledd, jente (Door) på fortauet i vår verden og tar seg av henne. Han er (dum)snill og gir en beskjed fra henne til Markien av Caracas, som fører Richard med seg i London Neden. Markien er svart i ansiktet (du ser bare øyne og røde lepper) og en mystisk skikkelse som jeg har bestemt meg for å se på som en hjelper.
Richard kommer seg ut av eventyrverdenen, men ting har forandret seg: han eksisterer ikke lenger i den virkelige verden. Kjæresten har glemt ham, jobben hans har andre tatt, leiligheten blir solgt. Kanskje ikke så rart at han går tilbake til Doors verden. Der blir han med på et oppdrag han nesten ikke kommer levende tilbake fra.

Det var på mange måter ei skremmende bok. Men god? Ja. For en fantasi!



Gollancz forlag (2007)

 Og så noe ganske annerledes: Good Omens, som Gaiman har skrevet sammen med Terry Pratchett (se her og her), en av mine favorittforfattere i fantasysjangeren. Dette har blitt en slags moderne, sykt morsom, apokalyptisk (endetids-) spenningsroman med noen overnaturlige - nærmere bestemt guddommelige/satanistiske - innslag. Hvis jeg tipper rett, så er det Pratchett som har bidratt med humoren. Den er over alt. Ting blir snudd opp ned, parodiert og overdrevet. Jeg elsker det! Og nevner i fleng: en radio som ikke vil spille annet enn Queen-låter, en bibelutgave der oversetteren har skrevet inn et nidvers om sin egen strenge sjef, en "proff" heksejeger som tror at alle hekser har flere enn to brystvorter, Hells Angels-medlemmer som skaffer seg navn som Grievous Bodily Harm og Really Cool People.

I korte trekk handler boka om en fallen (eller sakte dalende) engel og en fremdeles himmelsk engel som har feilet i oppdraget sitt: å passe på Antikrist, som ble født hos den sataniske nonneordenen the Chattering Order of St Beryl (chattering betyr plaprende, og plapring er deres hovedgeskjeft). Det har blitt en forbytting av tre babyer, så Antikrist (med menneskenavnet Adam) vokser opp helt uten planlagte påvirkninger fra den "onde" og den "gode" siden. Når feilen er oppdaget, må de to englene finne ham straks for å få ham til å velge side og styre jordens siste dager. I mellomtiden har de fire rytterne fra Johannes Åpenbaring - Krig, Hungersnød, Forurensning og Død - gjort sitt for å forberede undergangen med henholdsvis framtrylling av strid på fredelige plasser, lansering av kunstig mat uten næringsstoffer og dumping av olje i sjøen.

Å, det er så mange ting jeg kunne sagt om boka. Ord blir fattige. Jeg skulle ønske Good Omens var oversatt til norsk; alle burde få sjansen til å lese den. Men vis meg den oversetteren som vil ta på seg den oppgaven!

Barnebøker om vinteren - del 1

Forlag: Samlaget

1. Harry og Ivar tryllar jula inn av Lars Mæhle. For å være helt ærlig har jeg ikke lest hele, men det er fordi jeg ikke har fått tid. Begynnelsen lover bra, og jeg leste høyt om Harrys frekke julegaveønskeliste for en fjerde-klasse. Spesielt læreren lo! Kan leses også utenom jula. Mæhle skriver godt, enten det er humor eller fantasy (som denne).

2. Heavykatten og gitaren av Roald Kaldestad. Også av den artige sorten og fin til høytlesning. Her må en passe på å lage de rette stemmene. Heavykatten skal være tøff og raspete, Pinnsvinet Philip sjenert og poetisk og Discodansemusa pipete og jålete. Gitaren er det litt verre å etterligne. (Den skal gi tilhørerne en overjordisk god opplevelse og få dem til å danse. Sett i gang!)
Både denne og Harry og Ivar-boka har en detektivgåte. Spenning + humor = sant.

3. Falsk alarm, Yuzi av Dannah Gresh. Bok i den amerikanske Secret Keeper Girl-serien, utgitt på Lunde forlag. Dette er et kristent forlag, og det skinner igjennom, spesielt siden det er noen spørsmål til samtale bakerst med utgangspunkt i bibelord. Boka er ellers morsom og lett å lese.

Boka begynner bra og med en artig episode (ikke for hovedpersonen!) Yuzi er ufrivillig utsending og må stå utkledd i maiskolbekostyme på en popkornfestival på et nytt sted. Så går det ikke så bra på første skoledag, dessverre: læreren gir henne skylden for noe hun ikke har gjort. Yuzi har siden stort sett en tanke i hodet: å finne den som har gjort det og gi ham/henne en velfortjent straff. Hun får hjelp av ei gruppe med medelever som også har vært uheldige; jentene danner gruppen Secret Keeper Girl. De bruker mye fantasi på å finne den skyldige og klarer det til slutt ved hjelp av et hjerte på en joggesko.

Problemet mitt når jeg leser er at jeg forventer - og får - et inntrykk av at litt av ansvaret for det som har skjedd  blir lagt på Yuzi. Hun har nemlig den store oppgaven det er å tilgi en person som har ødelagt for henne, helst glemme det hele. Til og med før han/hun har sagt unnskyld.
En kan si at det er galt å hevne seg og at det er best å ikke dvele ved onde følelser, men i mer alvorlige situasjoner kan offeret lide ved en slik tankegang. Det fins også rettferdighet. - Det får da også Yuzi i slutten av boka.

4. Mai-Britt, Mars-Britt og campingvogna av Anne Holt og Anne Holt. Den ene Anne Holt har lagd Karsten og Petra-bøkene sammen med Tor Åge Bringsværd; den andre var i sin tid politifullmektig i Oslo og skriver krim. Men nå har de lagd noe sammen. Ei søt historie om ei skikkelig jentejente og ei skikkelig guttejente.
Mai-Britt er stille, sjenert, snill. Mars-Britt heter egentlig ikke Mars-Britt; det er noe hun finner på første gang de to møtes. Hun har i det hele tatt en vill fantasi. Jeg har en mistanke om at det har skjedd en forbyttelse et sted, for Mai-Britts mor er rotete og utradisjonell; Mars-Britts mamma er pen og ordentlig og ønsker seg ei datter som liker rosa. Og det gjør ikke Mars-Britt, langt derifra! Nei, takke seg til en Rambo-plakat på rommet!
Jeg mistenker et kjønnsrolletema her.
Men boka er fin, har morsomme episoder og kan passe til høytlesning - spesielt til rosa småjenter, kanskje?

5. Gnøkkel og Fnøkkel og det synkende tonometer av Stian Barsnes-Simonsen. Barnebokkritikk har skrevet om boka her, og jeg er enig i endel av kritikken om dårlige rim og personer med en uklar funksjon i handlinga. Fortellinga er virkelig preget av at det hører musikk til. Det følger med en cd som jeg hørte litt på, og det er tre personer som synger mange ulike roller. De klarer ikke variere stemmen sånn at en hører de ulike figurene. Kanskje de har kostymer live?
Når det er sagt: idéen om en planet der alle lager musikk i steden for å spise mat er veldig bra! Og jeg blir litt spent på hvordan det går når brødrene Gnøkkel og Fnøkkel skal dra til den mørke siden av Melo for å finne tonometerets hemmelighet.

Nei til Keisemda - Leve Bløygen og det vesle landet ved bekken!

Cappelen forlag

Eg vil slå eit slag for Dustefjerten og Bollefisen og Bidger og Esmiluni. For Andungen som lurer på alt mogeleg rart og Holesnusken som myser mistenksamt mot folka rundt seg. For songglade Oktavia og bakeglade Kavringreven og alle dei andre.

Det er Rune Belsvik som har skrive bøkene om Dustefjerten i det vesle landet ved bekken (5 bøker + ei bok om boka) og om dei 13 innbyggarane i Bløygen (2 bøker). Eit perfekt eksempel på bøker som er mynta på barn (iallfall frå forlaget si side), men som vaksne kan smile og le av. Fordi me kjenner oss att. Det er typer: Den sjølvsentrerte, nysgjerrige småungen, dama som alltid er irriterande optimistisk, den gamle gubben som har meldt seg ut (men som snakkar med ein spade innanfor husets fire veggar). Dustefjerten sjølv er den mest "normale", det vil seie minst typete (sjølv om han er ploppestein-nerd).

Eg fekk den idéstreken å gi pappa ei samleutgåve av Dustefjerten-bøkene til jul eit år. Han stussa over tittelen, men koste seg med bøkene.

Så kan ein jo seie at det spesielt er dei som bur i små bygder truga av fråflytting og med ekte agurknytt i avisa som vil kjenne seg att i Bløygen-bøkene. Der har dei det så fint og flott med sin lille butikk og si lille bru heilt til ordførar Rosina Myrl ein dag slepp ut eit lite sukk og Keisemda kjem inn i bygda (i boka Tøddel Blisterplytt). Likevel, kven kjenner seg vel ikkje motlaus og liten og frustrert av og til?

Fyrste bok om Bløygen, Verdas mest forelska par, er eit spark til alle dei sprø konkurransane folk finn på og lagar stort oppstyr av. Bløygen kommune sender Bidger og Esmiluni til konkurransa i pludring og romantikk, og viss det berre hadde handla om sterke kjensler, så hadde det ikkje vore noko problem ... men her skal det dansast og konverserast mens tusenvis av folk ser på. (Kjensler er det som kjent vanskeleg å måle.) Litt ekte sjalusi gjer det endå meir spennande.

OK. Berre les bøkene.

Tidsreiser

Foto: adcuz (via Flickr)

Jeg ble inspirert av Aeon-paradokset - og flere andre bøker jeg har lest i det siste - til å lage ei liste over bøker som handler om tidsreiser. Hvis jeg utvider litt kan jeg også ta med parallelle verdener, men jeg venter med dem. Så nå har jeg oppretta ei egen side med navnet "tidsreiser"!

Ellers har jeg store problemer med å oppfylle punkt 7 i litteraturmålene for 2011, det om ventepåblogginnleggbunka. Men det kommer snart mer kjøtt på beina! Har noen barnebøker og ungdomsbøker jeg tenkte jeg kunne skrive noen setninger om.

En av dem begynte jeg såvidt å lese på, så stoppa jeg på grunn av dårlig språk. Uff.

En av tusen ting

Foto: flickr.com (ToOb)

En kopp med ferdig, glovarm te,
til meg
Bare én av tusen ting
Jeg har verdens beste jobb 

Synne -11

Billy

Ett av litteraturmålene mine for 2011 var å kjøpe ei ny bokhylle. Som dere ser nedenfor, så begynner det å bli litt krise.

Jeg har bestemt meg for at det blir ei Billy-hylle fra IKEA. Men hvilken farge?

Har lyst på en sprø rødfarge. Men den passer slett ikke sammen med de lysegrønne veggene der hylla skal stå. Jeg KAN flytte den hvite inn på soverommet og eventuelt male den i en ny farge, og kjøpe en trehvit (eller brun?) til stua (vil passe bedre til pc-pulten).

Har lyst på et større hyllesystem, men det er det nok ikke plass til i den lille stua mi. Dessverre.

Livet er fullt av vanskelige valg.

Soverommet

Kontorkroken