 |
| Aschehoug, 2011 |
1.
Himmelslør (Solstorm) av May Grethe Lerum.
Nå har jeg altså fått lest igjennom begynnelsen av Solstorm-serien. Den var lett å komme igjennom, ganske spennende - og stort sett godt skrevet, syns jeg. Boka slutter med en cliffhanger, og jeg er spent på å vite hvordan det går videre med Maja og spesielt broren hennes Thomas.
Bok 2 i Den 4. parallell-serien,
Carrington-katastrofen, handler om hvor ekstreme forhold en kan komme til å leve under i en strømløs, kaotisk verden. Lerum er helt klart mer optimistisk, selv om hun også forteller om fortvilte mennesker, mennesker som skor seg på krisen og som opptrer hensynsløst (sterkt å lese om den "perfekte" festen til Cecilia). Hun får fram håpet, dette at mennesker flest tross alt har en iboende trang til å hjelpe hverandre. Iallfall til et visst punkt. Den viktigste hovedpersonen, Maja, og kjæresten Andreas, ofrer seg både for familien og andre - men ikke uten komplikasjoner.
Så er det andre som helt klart er egoistiske og nådeløse. Først og fremst Ronny, en tvers igjennom utrivelig fyr (en vanskelig oppvekst hjelper lite på sympatien), som etter å ha overlevd flere ekle døgn innestengt i en heis lar rusavhengigheten styre og gjør forferdelige ting. Det er først og fremst dette som skaper action i boka.
Barnebokkritikk.no har skrevet en fin anmeldelse, og jeg var enig i mye av den - både gode og mindre gode sider ved boka.
 |
| Harper Collins, 2011 |
2.
Divergent av Veronica Roth.
Lest for andre gang nettopp - og jeg tror nå jeg faktisk har funnet den beste framtidsthrilleren/ dystopien jeg har lest så langt. Ja, faktisk bedre enn
Dødslekene. Jeg leste
Divergent på engelsk,
regner med at den snart blir oversatt. Neste bok i serien kommer til våren.
Selve premissene for samfunnet i Roths bok er ekstreme, men om en godtar dem er de ekstremt sterke. En tenker seg at samfunnet (et sted i tidligere USA) etter et sammenbrudd har blitt delt inn i fem ulike faksjoner - hver med sine spesielle egenskaper og oppgaver. Dauntless er de modige krigerne, Erudite de kunnskapstørste forskerne, Amity de elskelige omsorgsarbeiderne, Candor de 100 % sannferdige dommerne og Abnegation de uselviske lederne. Hver av faksjonene har strenge regler for oppførsel og et spesielt tankesett. Hovedpersonen Beatrice har vokst opp i Abnegation, men som 16-åring får hun velge selv hvem hun vil være - etter en test som tar utgangspunkt i de ulike egenskapene. Bytter hun faksjon vil det bety at hun mister kontakten med familien, så det er ikke noe enkelt valg.
Beatrice viser seg etter testen å være en
divergent - en person som ikke kan settes i bås fordi hun er for kompleks. Hun får vite at hun aldri må røpe dette for noen. Og Beatrice - med det nye navnet Tris - velger å bli en Dauntless. Det første hun skal gjøre er å hoppe på og av et tog i fart, og senere gjennomgår hun flere harde og farlige tester som skal bekrefte om hun er modig nok. Dauntless har beveget seg bort fra det opprinnelige motivet om å bruke mot til å beskytte de svake og hjelpe hverandre; lederne er harde og brutale og oppmuntrer til egoisme. Alle utenom Four, den mystiske attenåringen som hjelper Tris og etter hvert blir veldig viktig for henne.
Boka er rett og slett veldig godt lagd, og jeg får en følelse av at det som skjer kunne vært virkelig. Personene er troverdige, språket er godt og spenningen til å ta og føle på.
Maria,
Julie, Heksa fra Nord og
Bokelskerinnen har også mye fint å si.
 |
| Cappelen Damm, 2011 |
3.
Aarons maskin av Sverre Knudsen
Denne spenningsromanen - også en framtidsroman - ble nominert til Brageprisen i år. Det er en ganske bra roman, men var helt klar mer ujevn enn
Divergent. På sitt beste er den utrolig spennende, på sitt verste forvirrende og frustrerende.
Det første jeg reagerte på var at jeg ikke klarte å finne ut hvor gammel hovedpersonen Aaron var. Han blir først beskrevet som om han skulle være en åtte-niåring, men så får en vite at han er høyere enn mamma - altså en tenåring. Det er veldig viktig å kunne se personene klart for seg, så dette ble jeg skuffa over.
Aaron flytter til det digre leilighetskomplekset Libercasa med Mamma; hun er skuespiller uten jobb. Pappa skal ha fått en viktig stilling i organisasjonen Libercorp (dette viser seg etter hvert å være bare halvveis sant), og de ser ham sjelden. Mamma forandrer seg uten at Aaron kan sette fingeren på hvordan. Og så får han treffe den store oppfinneren Julian Libermal som arbeider med Libermaskinen - maskinen som skal gjøre menneskene 100 % gode. Aaron er flink med datamaskiner og blir opplært i å styre maskinen.
Det er nok denne maskinen jeg har mest problemer med. Ikke fordi ideen er dårlig, den er fascinerende, men fordi jeg aldri skjønner helt hva Libermaskinen
egentlig gjør. Den skiller på en måte lutter velvilje fra pur egoisme, men hva er egentlig godt og vondt? Det er ulike teorier om dette i løpet av boka, og selv mot slutten er jeg forvirra. Når maskinen er så viktig for bokas budskap og jeg ikke blir fortrolig med den, da...
- Når det er sagt, så fins det episoder og utsagn jeg får lyst til å huske, det er mye dramatikk, og personene er særegne. Jeg har lyst til å like
Aarons maskin, men klarte det ikke helt.
Boka var en del av
Bokbloggturneen, og
Barnebokkritikk.no har anmeldt den (og her står det også mer om ideologi og filosofi, som er viktige tema i boka).
