Hester 2: norsk

Først Hest og hemmeligheter av Christine Mysen. Dette er en ny hesteserie, norsk, og jeg leste den første boka Mysterier. Hovedpersonen heter Linn; hun bor sammen med farmoren Ninni. Faren er mye ute og reiser - hvorfor vet vi ikke, men kan det ha noe med den blonde, sure dama som kommer på uventet besøk å gjøre? Mora forsvant da Linn var to år, og ingen vil snakke om det. Stallen til Linn og familien er oppkalt etter henne. Men Linn trives hos Ninni; hun er den typisk koselige og omsorgsfulle bestemortypen som stadig baker nydelige rundstykker.

Det er flere mysterier som må løses. Det er blondinen som kommer på besøk og er uvenn med faren, det er det store spørsmålet om hva faren egentlig gjør, en arabisk skriftrull Linn får til bursdagen - og, ikke minst, en gammel låve det spøker i. Det er der den første boka slutter, i en skikkelig cliffhanger!

Her er også den unge gutten/mentoren jeg etterlyste, denne gangen stallgutten Sondre. Han er to år eldre enn Linn og ganske så perfekt. Det er helt klart følelser begge veier, og de preger fortellinga. Det er fint, men her ligger også  mye av svakheten i romanen. Klisjeer i plot, personbeskrivelser og spesielt språk trekker ned.

Ei anna norsk hestebok med cliffhanger (norsk ord?) er Milla og midnattsmysteriet av Berit Bertling. Den handler om tre venninner, Milla, Oda og Freddy, som alle er hestejenter. Og som boka om Linn er preget av forholdet til Sondre, er denne preget av venninneforholdet. De tre jentene er ganske forskjellige. Freddy er den som handler før hun tenker, Oda den litt sure og Milla den diplomatiske, den midt i mellom som holder dem sammen.
Her er det også mysterier som må løses.

• En ponni forsvinner fra en gard der den har blitt vanskjøttet, og de tre blir beskyldt for å ha stjålet den. Ikke så rart kanskje, siden de var på stedet og kranglet med den brutale eieren. Like etterpå forsvinner nytt utstyr fra ridesenteret, Freddys utstyr. Hvor kan det være? Og er det en sammenheng? 
• En klassevenninne, Elina, blir mobbet fordi hun har stygge klær og dårlig råd. Det er noe rart med henne. 
• Oda oppfører seg annerledes enn vanlig, og iallfall en voksen leser vil skjønne fort hva oppførselen handler om. På slutten (spoiler spoiler) forsvinner hun, og da må en jo bare lese videre!  

En ekte britisk bibliotekarhelt

(Det er dessverre ikke han du ser på bildet. Spike er ikke bibliotekar, han er vampyr. Han er midlertidig ute av stand til å bite mennesker og drikker derfor blod gjennom et sugerør fra en kopp som det står "Kiss the librarian" på. Måtte bare bruke dette bildet.)

Bibliotekaren som eier kruset (og badekaret som Spike ligger bundet i) heter Giles. Han er en ekte, gammeldags brite, en veloppdragen akademiker som elsker lukten av bøker. Og hold dere fast: han er en bibliotekar-helt!  

Rupert Giles er nemlig vokteren til Buffy, vampyrjegeren fra tv-serien jeg nå har sett så å si alle episodene i. I starten legger en kanskje mest merke til brilleskyvingen, den lette stammingen, den tilknappede dressen og den dannede, britiske uttalen, men etter hvert kommer flere sider fram. Han blir ikke bare en trener og veileder for Buffy, han blir en slags farsfigur og den voksne, trygge hjelperen i Scooby-gjengen som har svar på det meste mellom himmel og jord. Iallfall det en kan lese fra bøker. OG: han har en heller røff fortid som tenåringen "Ripper", som lekte med mørk magi sammen med noen kamerater. Men det er lenge siden, selvfølgelig.

I en episode i tv-serien ("Band candy", sesong 3) får vi se Giles virkelig slå seg løs. En av vennene hans fra Ripper-tida lager søtsaker som får alle voksne til å oppføre seg som tenåringer. Og altså også Giles. Det er en av de morsomste episodene, og spesielt den nye (eller gamle) dialekten hans fikk meg til å spole tilbake flere ganger. Ikke mye received pronounciation der, nei:) Og i T-skjorte. Nok om det.

Ellers har jeg nå lest fire av tegneseriebøkene i Buffy Omnibus-serien. Disse har handling fra før første episode og mellom episodene i tv-serien (altså ikke etter serieslutt, som season 8). I Buffy Omnibus 1, som jeg likte best, får vi vite hva som skjedde med Giles før han kom til Sunnydale og ble Buffys vokter. Han måtte gå igjennom en hard prøve der han faktisk møtte seg selv igjen som Ripper. Spennende.

HER er Giles (spilt av Anthony Stewart Head).

Hester 1

Jeg har aldri hatt noe forhold til hester. Jeg var med på en ridetur med kusina mi for mange år siden. Rideturen varte noen få sekunder, i trav. Så datt jeg av, og klatret ikke opp igjen med en gang som jeg har hørt at en skal gjøre.
Mange barn og voksne er glad i hester, spesielt jenter. Er det fordi vi av natur er mer glade i dyr? Det fins også bokserier om disse firbente. Jeg tenkte jeg skulle gjøre meg mer kjent med dem.

Først svenske Lisbeth Pahnkes Britta og Silver-serie. Den tredje boka heter Britta saler sin Silver, og den kom først ut så tidlig som i 1967. Det merker du på latinpugging på skolen og 60-årsmote på fest (+ noen gammeldagse uttrykk), men ellers gjør det ingen ting. Det er forholdet mellom Britta og ponnien Silver som er viktigst.
15-årige Britta har fått Silver av foreldrene som trøst etter at den første hesten hennes døde. Når handlinga begynner er forholdet deres bare få dager gammelt, og alt er nytt. Britta må finne en stall, hun må lære ponnien å lyde seg og samtidig føle seg trygg, hun må få ham kastrert, han må takle å ha en vogn bak seg. Og til slutt kan hun prøve å ri ham.
Koselig serie! Tror faktisk jeg leste den en gang.

Kate og drømmehesten av Patricia Leitch foregår i det skotske høylandet. En familie flytter til et gammelt hus langt inni (fyll inn) for å komme seg vekk fra det travle livet i byen Stopton. Faren har vært tilsynslærer og skal nå tjene penger på å skrive bøker og lage pottemakeri. Barna - tolvårige Kate, en yngre bror og ei eldre søster - må begynne på nye skoler, og det byr på problemer. Læreren til de to yngste er en fortidslevning, med beltestraff og det hele, og Kate blir det nye utfrysingsobjektet. Det gjør det ikke bedre at hun er hodestups forelska og ikke klarer å følge helt med.
Den hun er forelska i er araberhesten Shanti. Det er en håpløs kjærlighet, siden Shanti er livredd etter å ha blitt mishandlet på et sirkus og nå streifer vilt rundt i markene. Kate har ett mål, en tanke i hodet: Shanti skal bli hennes.
Denne boka er på mange måter mer følelsesfylt og dramatisk enn Britta-serien. Kate er selv et typisk følelsesmenneske som handler først og tenker etterpå, hun drømmer og maler og er litt i sin egen verden. Det er intenst, litt urealistisk, kanskje?

Hold deg fast: i boka om Kate er det en bibliotekassistent og en bokbilsjåfør! Den førstnevnte er av hysj-hysj-typen og peker på Stille-skiltet med en fet finger, den andre er et helt forferdelig eksemplar som lar Kate dra av sted med uforrettet sak fordi de som bodde i Finmory House før henne ikke leverte tilbake bøkene.
Jeg sier bare, folkens: denne var sannsynligvis en psykopat.

Ellers har disse to bøkene en eldre gutt, nesten som en mentor, med i persongalleriet. Britta har Lasse, som hun nok er litt betatt av og som hjelper henne med Silver; Kate har den litt mystiske Ken som fulgte etter dem fra byen og som hjelper henne å redde Shanti fra uværet. Jeg har en idé om at denne eldre gutten er en gjennomgangsfigur i flere serier - men det vet jeg ikke før jeg har lest mer!

Dagligvare kan være så mangt

Jeg har medlemsskap i Coop, men pleier stort sett å bare skumme gjennom medlemsbladet. Men denne gangen fikk jeg faktisk med meg et tilbud: en samle-cd med a-ha pluss VG (som jeg aldri kjøper) for 99 kroner!!! Jeg har vært fan av bandet lenge, såpass at det er dem jeg nevner når yndlingsband er spørsmålet. Men har aldri hatt de kjente sangene i hylla.

Jeg satte på cd-en med en gang jeg kom hjem. Take on me fløt ut av høyttaleren. Alle de kjente sangene er der... men også noen jeg aldri har hørt, som denne. Og da kom jeg til å tenke på hvor flink Morten Harket egentlig er til å synge! Røff basstemme, lyse toner med operasleng, alt mulig så uanstrengt.

OK, OK, han er ikke stygg heller.

Nå telte han deg også!!!

Jeg har lenge tenkt at jeg må skrive om bøkene jeg har lest, det er sånn det er med den dårlige samvittigheten, men nå har jeg fått en sjanse til å gjøre noe som forhåpentlig vis ikke krever det store hjernearbeidet! Jeg har blitt tagga av Mari og skal svare på noen spørsmål.

•Hvilken bok leser du akkurat nå? Jeg har begynt på Farlig formue av Ken Follett, men leser andre ting i mellomtida. Nettopp ferdig med Juli av Tania Kjeldset (koselig sommerbok uten de store overraskelsene, men som tar opp et alvorlig tema - alkoholisme).
•Hvor liker du best å lese? I sofaen, med beina mot bordkanten. Trenger å bøye beina for å slappe av!
•Hvilken bok skulle du ønske kunne blitt filmatisert? Jeg har hatt dårlige erfaringer med bøker som har blitt filma (som denne), så jeg er forsiktig med å ønske meg noen. Den neste Narnia-filmen, kanskje? Likte de to første.
•Hva er favorittboken din? Dødslekene av Suzanne Collins er iallfall den som har gjort mest inntrykk og som jeg anbefaler hele tida!
•Er det noen bøker du ser frem til å lese de neste månedene? Hvilke? Tredje bok i Dødslekene-serien, selvfølgelig! Den norske tittelen er Fugl Føniks.
•Hva synes du er den fineste forsiden på en bok? Vanskelig, ofte syns jeg forsida ødelegger for innsida, men er enig med Mari i at Slaget på Vigrid er nydelig. Innsida også.

Og så skal en tagge tre bloggere. Jeg velger Silje (som akkurat nå er opptatt av innredning, men også leser bøker. Ikke sant?), de tre vise kvinnene i Lom og til slutt dyrekjære Frostsol.

Lampeåndens barn i skogen

Jeg liker bøkene om Lampeåndens barn. Jeg gjentar, jeg liker bøkene om Lampeåndens barn. Og de som har lest bøkene vet hvem som hele tiden gjentar ting og som er en i overkant snobbete, men trofast brite: butleren Stunning. Tvillingene John og Philippa Gaunt er akkurat så henholdsvis nysgjerrige og veslevoksne som tidlige tenåringer kan være, og jeg elsker dem. Onkel Nimrod, som en gang introduserte tvillingene for djinnenes verden, er kjempeklok og vet (nesten) alltid hva han skal gjøre.

Denne femte boka i serien av P.B. Kerr begynner med at Layla Gaunt (djinnmor) er i en vanskelig situasjon. Hun har nemlig overtatt kroppen til familiens hushjelp etter at hennes egen kropp ble ødelagt, og folk rundt begynner å lure på hva som har skjedd. Hun reiser av sted for å ta en operasjon så hun blir seg selv.
Barna hennes reiser til herr Vodyannoys landsted for at Philippa skal få delta i en djinnverso-turnering (bløffespill, tilsvarer trollmannssjakk i Harry Potter?). John har et eget mål: å finne et snakkende ouija-brett og mane fram ånden til sin avdøde venn Rakshasas. Og så begynner problemene...

Dette er spennende. Det er morsomt, selv om Stunning gjentar seg litt mye og vi gang på gang får vite at  jungelføreren Sicko (som alltid er syk) stadig har gode sosiale instinkter, god hørsel osv. på tross av at en hodejegerstamme sugde alt fettet fra hodet hans så han nå er et levende eksempel på et krympehode. (Æsj, jeg gjentar: Æsj.) Sicko fører tvillingene, Nimrod og Stunning inn i Amazonas-jungelen på jakt etter en inkalegende, for at de skal hindre at verden skal gå under. De møter groteskt forstørra tusenbein, Nimrod og John låner kroppene til to leoparder, de blir tatt til fange... og hva sier du til en kamp mellom spanske spøkelser og peruanske mumiekonger?  I tillegg skjer det noe skummelt med en viktig person som gjør at det bare MÅ komme ei bok til!

Tre lister

Liste 1 - barnebøker jeg har lest og planlegger å blogge om:
Bjørn Ingvaldsen - Sangen om Lucy
Peter Gotthardt - Det forheksede slott
Annika Thor - Overnatte
Geir Moseng - Alt skal bli bra

Liste 2 - barnebøker som står på vent:
Erna Osland - Den uendelege reisa
Finn Roaas - Spilledåsens hemmelighet

Liste 3 - bøker vi fikk i gave til biblioteket og som jeg snappa til meg (etter at boksamlinga hadde fått sitt, selvfølgelig):
Ken Follett - Farlig formue (holder på med nå)
Henning Mankell - Tea bag
Mark Billingham - Sov godt
Marce Piercy - Fly hjem til ditt hus
Ellers holder jeg på med Skogens øye av P.B. Kerr, siste bok i serien om Lampeåndens barn. Spennende det!
Ja, og så var jeg jo i England og Wales i sommer. Kanskje det kommer noen bilder derfra? Følg med, kjære leser.

Bibbi Bokkens magiske bibliotek

Når jeg skal forberede bokprat for ungene på biblioteket er jeg selvfølgelig på jakt etter gode bøker å vise fram. Denne boka har stått i hylla, og den har fått stå der på grunn av tittelen, men nå har jeg lest den! Kanskje det var noe jeg kunne bruke der?

Boka viser seg å være et bestillingsverk, bestilt til Bokåret 1993 og skrevet av de anerkjente forfatterne Klaus Hagerup og Jostein Gaarder. Det er ganske tydelig!

Her er det masse informasjon om alt fra depotbibliotek til trykketyper til norske forfattere, med boksitater og dikt og til og med en oversikt over Deweys (Djuis) desimalklassifikasjonssystem. (Og bibliotekarene nikker på hodet.)
All denne informasjonen er innbakt i ei spenningsfortelling der søskenbarna Nils og Berit skriver brev til hverandre - i form av ei bok - om mystiske ting de opplever. Det er ei rar dame der som rett og slett sikler i en butikk med bøker (hun viser seg snart å være bibliotekar), det er en slesk, skallet skurk (som viser seg å være ... aksjonær i et videoselskap) og et stort hus som bøker forsvinner inn i.

Fortellinga er original, og det er kjempefine tanker der om bøker, lesing og fantasi. Idéen om at det fins tusenvis av fortellinger som bare venter på å bli sluppet løs.... den er så fin!

Men. Boka er et barn av sin tid, der detektivene ikke hadde hjelp av hverken epost, Wikipedia eller mobiltelefoner. De sender en fysisk bok til hverandre i posten. Nils rynker på nesa over idéen om elektroniske dataregistre (han vil beholde kortkatalogen), og så videre. I tillegg blir aktuelle og kjente forfattere uaktuelle og ukjente. Jeg tror barn i dag vil stusse over mange ting.

(Jeg husker godt den tida jeg skrev SKIKKELIGE brev til brevvennene mine. Noen fra utlandet til og med; de sendte bilder av seg selv og hadde ei nydelig håndskrift. Brevene lå i konvolutter og hadde frimerker på, og kanskje de var pyntet med klistremerker?)

Jeg vet ikke hva jeg vil gjøre med Bibbi Bokkens magiske bibliotek. Skal den få stå på hylla?

En sommerfugl, en badeball... og en bibliotekar

Vi nærmer oss havet nå, landskapet utenfor bilvinduet har forandret seg. Trærne står spredt, mellom åpne jorder og bergknauser som stikker opp her og der. Alt rundt oss virker så evig, uforanderlig og udødelig.
Jeg ønsker at vi kunne leve evig, at ingen ville miste noen de er glad i, at ingen ville dø. Jeg ønsker at jeg kunne slippe å føle, slippe å tenke. Men om og om igjen skyller de samme følelsene og tankene over meg. Jeg tenker på dagene rett etter at mamma døde, og selv om det har gått lang tid, er det like vondt ennå.

Jeg er ferdig med Sommerengel av Anniken Bjørnes. Vakker bok som handler om hvordan en 12-åring og faren hennes takler den første sommerferien uten mamma. Det har vært fryktelig tungt for dem (pappa sitter stort sett stille med en badeball i fanget), men når Gabriella får se en nydelig, hvit sommerfugl den siste dagen på skolen skjønner vi at en forandring er på vei. Det er spesielt viktig når de skal være på hytta, som de har så mange gode minner fra... Der finner Gabriella en gave som mamma la igjen året før, og hun finner igjen fantasien.

Det er lett å merke at jenta som forteller er glad i å lese og ikke minst skrive; teksten er full av poetiske vendinger og av og til litt gammeldagse uttrykk. Og siden jeg kjenner meg igjen kan jeg ikke godt kritisere det. Det passer her! Fine bilder, sterke følelser.

Faren er - OBS - bibliotekar, og gjett hva slags skussmål han får?
... en seriøs bibliotekar, ren og pen i tøyet, og med nesa nedi ei bok. Alltid alvorlig. Men mamma hadde heldigvis lært ham litt om at livet kunne være moro også. At det ikke var farlig å være litt barnslig innimellom. Eller litt møkkete.

Ja, ja. Om hundre år er kanskje alle fordommer glemt.
Fins det ei liste eller en hovedoppgave eller noe om bibliotekaren i skjønnlitteratur? Den vil jeg gjerne se!

En bibliotekars klage

Inspirert av Elis blogginnlegg.

Det er vanskelig å være bibliotekar.
Ja, et kjedelig image er arven vi har.
Er vi hjelpsomme, rolige, proffe? Å ja!
Men når emnet er mote, da faller vi fra.

Biblioteket bør helst ikke være for pent.
Men det skal være praktisk og ryddig og rent.
Har vi matchende farger? Hei, det var jo bra!
Men det er vel en bonus, det er ikke vårt fag.

En fra vår bransje med på et slag Tande-P?
Alt for lett, ville bare vært dårlig TV.
Hun med hornbriller, sjal, flate sko uten tå
er en bibliotekar. Det må alle forstå.

Men hva kan vi ta tak i? Er skjørtet for kort
faller oppmerksomheten mot servicen bort.
Og en meterdyp utringning? Slett ikke kjekt.
Tenk på hva det gjør med den oppvoksende slekt.

Jeg har endelig lært hva Maskaraer er.
Og når jeg åpner skapet har jeg "ingen" klær.
Jeg har kommet et stykke på shoppingens vei.
MEN:
Fotformskoene får ingen ta i fra meg!!!


- To kommentarer:
1. Diktet er ment litt ironisk, men også seriøst.
2. Alf Tande-P hadde programmet Hodejegerne på NRK, der personer med ulike yrker utførte oppgaver de slett ikke kunne bare fordi panelet hadde gjettet hva de jobbet med, men ville se dem dumme seg ut.

Ondskap

Ondskap kan vise seg i mange former. Nå for tida er det populært å lese om såkalt overnaturlig ondskap, monstre og spøkelser (og vampyrer, selvfølgelig...) Men vi mennesker klarer jammen meg å lage noen problemer i virkelighetens verden også.
Nok om det. 3 bøker lest:

1. Malice av Chris Wooding. Malice betyr ondskap. Boka er en grøss-/spenningsroman med noen tegneserieruter inni (som ikke hjelper på noe som helst for min del fordi tegningene er uklare), og den handler om en verden som styres av den onde Tall Jack. Det går an å komme seg inn i Malice ved hjelp av tryllekunster, og noen faller for fristelsen - og angrer. En av dem er Lucas. Og vennene hans, Seth og Kaia, må finne ut hva som har skjedd.
Jeg likte boka. Den var skrevet på en levende måte, med akkurat nok detaljer til at jeg så det for meg. Språket var bra.
Jeg kom til å tenke på Tunneler av Roderick Gordon underveis. Men boka er annerledes, mye mer mørk og grøssete. Og heltene er tøffere.

2. Jakten av Baroch Tendler. Her kommer den realistiske ondskapen inn. Stedet er Oslo, hovedpersonene er tre gutter som begynner i tiende på Grønland. Johan er tater, Qasim pakistaner og Mounir palestiner. Handlinga settes i gang når Mounirs mor blir funnet død. Faren er forsvunnet, og mediene fronter saken som æresdrap. Samtidig finner guttene nazistiske slagord på veggene i nærmiljøet, og noen skumle typer er altfor mystifistiske til å la være å spionere på (synes Qasim). Det blir skummelt, og når de for en gangs skyld vil gjøre noe så uskyldig som å dra på jakt skjer det... ja, jeg sier ikke mer.

En annen ting som skjer er at Mounir og Johan får følelser for hverandre. Johan stritter imot, men klarer det ikke i lengden. Ungdomsbøker med homofile hovedpersoner er det få av i dag.  - Jeg vet at Tor Fretheim har vært innom emnet (Kysset som fikk snøen til å smelte), men det er lenge siden. Bente Clod skrev om lesber i Body Effex. Fins det andre?
Likte denne boka også. Pleier å reagere på a-endelser i bokmålsbøker, men dette virka (!) naturlig, med mye spennende slang...

3. Buffy the vampire slayer season 8 (to første hefter). Serien fortsetter i tegneserieform! Jeg lånte denne, og er glad for at jeg ikke brukte penger på den, for jeg ble skuffa. Jeg kjente såvidt igjen personene, men miljøet var helt annerledes (forsåvidt naturlig, siden Sunnydale - spoiler spoiler - ble utsletta i slutten av sesong 7). Ingen skole, ingen magibutikk eller skolebibliotek (!!!), ingen teppebelagt krypt... Det er forvirrende drømmeverdener, store slott og militærbaser. Men det som forstyrret meg mest var idéen om at det nå er mange hundre kvinnelige vampyrjegere rundt om i verden. Buffy er ikke enestående lenger.
Sukk.
Jeg så nettopp et intervju med noen av skuespillerne fra tv-serien der de sa at de var spente på å se tegneserien og lurte på hva som skjedde med personene de spiller. Sikkert interessant! Men jeg klarte ikke å skille denne fra andre science fiction- og drømmebøker jeg har kikket i.

Tilbake til nåtiden

I går så jeg den aller siste episoden av Buffy, etter et maraton av filmtitting forrige uke. Jeg kom meg gjennom 42 episoder à 30 minutter på 8 dager. Sesong 5-7.

Det var skummelt trist å bli ferdig. Jeg gled inn i det som blir kalt "the buffyverse" og følte at jeg ble kastet ut igjen. Selvfølgelig kan jeg se serien om igjen (kanskje begynne helt på begynnelsen), men det er noe med første gang...

Hva var det som gjorde at jeg ble så fascinert?

1. Det overnaturlige, den helt konkrete og av og til grusomme kampen mellom det gode og det onde utenfor og også inni skikkelsene. (Selv om jeg spolte i de fleste kampscenene.) Buffy og vennene kjemper ikke bare mot monstre, men mot tidsforskyvninger, fortryllelser som skaper stumhet eller spontan sang og dans, roboter og til og med selve døden. Variert og spennende!

2. Det realistiske. Serien tar opp forskjellige tema, spesielt det å vokse opp og finne plassen sin i samfunnet, venneflokken og -her- i kampen mot det onde... Også mer alvorlige ting som sykdom og død. Og ikke minst: jeg ble glad i personene, ville se hvordan det gikk med dem, hvordan de løste problemer og viste følelser...

"It's all about power" sier Buffy. Og makt er et viktig tema. Noen får makt og må lære å kontrollere den, andre mister makt og må bygge opp en ny identitet og selvtillit. Og alle har makt over hverandres liv. Det er sterkt. Og det gjelder jo også i virkeligheten!

Har du makt? Hva gjør du i så fall med den?