Altså, Ungdommens kritikerpris

Jeg lovte at jeg skulle vurdere de nominerte bøkene til Ungdommens kritikerpris. Nå er de raskt gjennomskummet. Jeg kommer ikke til å vurdere de "litterære kvalitetene" (jeg er ikke akademisk nok!) eller nyskaping i en sjanger, men lesbarheten og drivet som jeg tror de fleste ungdommer (og voksne lesehester) er ute etter.
Jeg fikk ikke tak i Knausgårds Min kamp (surprise!). Har heller ikke tatt for meg diktsamlinga Avhymninger.

1. Tsjernobylfortellinger av Ingrid Storholmen. Den beste av de nominerte etter min mening; sterke fortellinger fra mange mennesker som på ulike måter ble påvirket av Tsjernobylulykken i 1986. Vi treffer de som var på vakt på kjernekraftverket da ulykken skjedde, de som måtte rømme fra gård og grunn, de som ble syke av stråling. Mennesker som deg og meg.

2. Sex, død og ekteskap av Jon Øystein Flink. Veldig morsom, selv om hovedpersonen er (unnskyld uttrykket) en drittsekk og etter alle moralske regler ender opp (spoiler spoiler spoiler) med en kniv i magen. Boka begynner med et mislykka selvmordsforsøk på et toalett med ipodmusikk i ørene. Neste forsøk foregår i et Tbanespor i Oslo som dessverre er midlertidig forlatt. Osv. osv. Det viser seg at det er familien til forloveden som får ham til å prøve dette. De er nemlig forferdelig innpåslitne, pratete og ignorante. Selv er han en akademisk, verdensvant musikkelsker og forfatter. Ellers er han misfornøyd med det meste. Det høres deprimerende ut, men humoren hjelper veldig (iallfall for de som kan se den). Et seksuelt forhold til en 13åring (forlovedens kusine) er også med i denne mannens bedrifter. (Hvor har jeg hørt om noe lignende nå nettopp, nærmere bestemt i den litterære skandalepressen? Hm).

3. Toget fra Ajaccio av Anne Oterholm. Rett fram og ganske lett å lese. Handler om en noen og trettiårig mann, Sindre, som "kidnapper" de to sønnene sine og tar dem med på ferietur til kontinentet. Han gjør så godt han kan for at de skal trives og få med seg litt europeisk kultur, men det har de problemer med å forstå (kanskje fordi han oppfører seg så barnslig). Selv møter han blant annet en middelaldrende fransk vinbonde (var det ikke det?) og ei sensuell, men likevel sjenert og ikke minst gift kvinne som han begge har affærer med. Innimellom kommer kommentarer fra Sindres tremenning, som han også har hatt et forhold til. Ting går ikke så bra for Sindre, men jeg likte likevel boka.

4. Der lyset slipper inn av Gabriel M. V. Moro. Ikke la deg lure, denne er ikke moro. Heller interessant og ganske vakker; ei historie fra Venezia i 1524 der hedersmannen Don Gabriel Moro (ojsann! sjekk forfatternavnet!) og tjeneren/vennen hans, dvergen Tadzio, spiller hovedrollene. Don Gabriel redder Tadzio fra fattigdom og fornedrelse etter at dvergen har reddet livet hans. De får et nært forhold;  kjærlighet blandet med aktelse og begjær. Don Gabriel viser seg å være sodomitt (dvs homofil), og dette interesserer Tadzio spesielt. Det er også ett eller annet om en jødisk ghetto (var Tadzios unge kjærlighet derfra?) og jødehat, samt forholdet mellom praktisk vitenskap og åndelighet.
Dett var dett.

5. Min døde mann av Arne Lygre. Lygre ser ut til å være plaget av den villfarelse som enkelte forfattere synes å ha, at all diktning av litterær kvalitet skal være poetisk, uforståelig, vanskelig tilgjengelig, som en drøm du ikke klarer å fange, den flyr av sted, du husker ikke hvor den kom fra, du vet ikke hvor den skal hen.
Forresten er dette den fjerde av disse som har sex mellom menn med i handlingen i større eller mindre grad. (Kanskje Knausgård også?). Jeg lurer på hva gutter på videregående tenker om dette, siden en stor overvekt av dem sannsynligvis er heterofile? 

6. Alle barn er laget av ild av Nicolai Houm. Sannsynligvis nominert fordi den er, som boka over, vanskelig tilgjengelig. Iallfall fikk jeg det inntrykket i gjennomskummingen.

Av disse holder jeg en knapp på Tsjernobylfortellinger og Sex, død og ekteskap. Pluss Min kamp. Neste torsdag faller dommen, vi får se!

Phantastes

I awoke one morning with the usual perplexity of mind which accompanies the return of consciousness. As I lay and looked through the eastern window of my room, a faint streak of peach colour, dividing a cloud that just rose above the low swell of the horizon, announced the approach of the sun.
As my thoughts, which a deep and apparently dreamless sleep had dissolved, began again to assume crystalline forms, the strange events of the foregoing night presented themselves anew to my wondering consciousness.


Slik starter den nydelige romanen Phantastes: a Faery Romance for Men and Women (1858) av George MacDonald, boka som regnes som starten på selveste fantasysjangeren. Fantasyfortellinger handler om ting som rett og slett ikke kan skje i virkeligheten, gjerne i en parallell verden der våre naturlover ikke gjelder. Noe lignende har vært skrevet før; Gullivers reiser kan kanskje ligne på fantasy, men med Phantastes introduserte MacDonald den typiske overgangen fra vår verden til den magiske. Og den magiske verdenen var ikke ment som en allegori, den hadde en verdi i seg selv (men sier selvfølgelig noe om livet, døden og kjærligheten).

Hovedpersonen, Anodos, får et helt spesielt besøk på sin tjueførste bursdag. En bitteliten kvinneskikkelse dukker opp i et skatoll og viser seg snart i stor størrelse som en "høy, grasiøs kvinne, med lyst ansikt og store blå øyne. Hennes mørke hår fløt bak henne, bølgete men uten krøller, ned til hennes midje, og så stod hennes skikkelse klart fram i sin hvite drakt." Hun sier at han skal få reise til eventyrlandet neste morgen.
Og neste morgen, når Anodos våkner i sengen sin som han pleier, oppdager han at rommet er overfylt av vann og står midt i en skog.

Anodos begynner reisen sin litt uten mål og mening. Han møter frekke blomsterfeer, gode hjelpere og et forferdelig uhyre, hovedskurken Eiken (blanding av tre og troll), som han blir reddet fra av et kvinnelig bøketre. Men så kommer han inn i en hule der han ser den Hvite Damen, nediset i et marmorgulv. Han klarer å synge henne fri fra marmoren, men hun forsvinner. Siden blir oppholdet hans i eventyrland en intens og til tider hodeløs leting etter henne. Men han (spoiler spoiler spoiler!) forstår til slutt at du må sette fri den du elsker.

Dette er, som sagt, ei nydelig bok. Magisk. Klassisk. Og faktisk er språket lett å forstå for den som kan engelsk. (En av MacDonalds etterfølgere, William Morris, brukte et eldre, mer arkaisk språk helt bevisst.) Poetisk.

Jeg merker også hvordan denne boka har påvirket andre fantasybøker! Et eksempel er huset med de fire dørene (Tårenes dør, Sukkenes dør, Skrekkens dør og Evighetens dør), der jeg kom til å tenke på beskrivelsen av et rom i Magidepartementet (Harry Potter og Føniksordenen; en av mine store skuffelser at rommet ikke ble med i filmen) med helt like dører som skjuler ukjente farer. Ellers har du for eksempel portalene i Tidshjuletserien (Jordan) og Den mørke materien (Pullman).

Er glad for å ha fått lese denne! Burde være pensum for alle fantasyelskere!

Mange tenker forresten at fantasybøker er eventyr, altså først og fremst for barn. Men McDonald sa:

I write, not for children, but for the child-like, whether they be of five, or fifty, or seventy-five.

Skrekk (med aldersgrense)

"Madeline snudde seg endelig mot henne. Huden hennes var beksvart og læraktig. Øynene var store gule rundinger. Gapet hennes var gapet til en løve, og det dryppet spytt fra hoggtennene hennes. En lav guttural knurring steg opp fra strupen hennes.
Sandy skrek."

""Din tid er omme," hveste hun.
Så skjedde noe utrolig nifst. Øynene hennes begynte å gløde som kullbiter. Fingrene hennes vokste og ble til klør. Jakka hennes forvandlet seg til store, læraktige vinger. Hun var ikke et menneske lenger. Hun var en skrukkete heks med flaggermusvinger og klør og en munn full av gule hoggtenner, og hun hadde helt opplagt tenkt å rive meg i filler."

Disse utdragene er ikke hentet fra Darren Shans grøsserserier, men fra henholdsvis Mørkets rike av Frank E. Peretti og Lyntyven av Rick Riordan. 

Perettis bok tar utgangspunkt i den kristne troen på engler og djevler (iallfall én Djevel) og utdyper den til det grøsseligste. Det er ingen barnebok. Og det som står der kan være virkelig, mener Peretti. Mennesker blir forført og besatt og fortvilet gjennom personlige, onde makter som bare gode krefter og bønn kan drive ut.

Riordans barnebok (ny nå) starter med en advarsel:
Jeg har aldri ønsket å være halvblods. Hvis du leser dette fordi du tror du kanskje er det selv, så lytt til mitt råd: Lukk boka med det samme (...) Hvis du er helt normal og leser dette fordi du tror det er fri, fantasi: flott. Les videre. Jeg misunner deg for at du klarer å tro at ingenting av dette har skjedd.
Fortelleren (hovedpersonen Percy Jackson) hevder at det overnaturlige fins, at greske guder har fått menneskebarn som går rundt i vår verden som mistilpassede vesener med spesielle evner. Disse menneskebarna tiltrekker seg ekle monstre og urvesener, som den beskrevet overfor.
Men vil forfatteren si med hånden på hjertet at han tror på Zevs og Athene? Neppe. Han bare får oss til å tro det ... eller?

Jeg har kommet halvveis i Lyntyven og klarer ikke å bestemme meg for om jeg liker den. Tror kanskje den passer litt for godt på film. For mye av alt, og det fantastiske blir for ekstremt og unaturlig i den "naturlige" settingen. Av en eller annen grunn tror jeg mer på Perettis parallelle, åndelige univers der grusomhetene "bare" syder under overflaten (iallfall i begynnelsen).
Men jeg likte jo Bartimeustrilogien av Stroud, og der var det nok av demoner å ta av. Hm, kunne mennesker se dem?
Tror kanskje det har mest med skrivekunst å gjøre. Forfatterens evne til å skape en virkelighet som vi tror på.

... Hva var egentlig poenget mitt?

Alle mine kjære

Fordi denne boka kommer som film (forhåpentligvis hit også) og fordi søsteren min snakket om den leste jeg Alle mine kjære av Alice Sebold for andre gang. Angrer ikke! Hadde glemt detaljer, men husket den intense spenningen og ble faktisk ikke skuffet over slutten, som er ganske overraskende:)

Den handler rett og slett om det å leve. Å fortsette å leve når du har mistet en du ikke kunne miste. En venn, en datter, en søster, som har blitt drept på en bestialsk måte, før hun fikk virkelig begynt på livet sitt.

Her er traileren til filmen som jeg selvfølgelig gleder meg til å se.

Alle mine kjære

HVA SKJER?

Jeg prøvde her om dagen å begynne på Tidshjulet (Robert Jordan) for andre gang. Sist (for et par år siden?) ble jeg vel ferdig med bok 6, men tok en pause fordi det var så mye annet å lese.
Denne gangen reagerte jeg sånn på den overdrevent poetiske og samtidig pompøse begynnelsen at jeg ikke fikk lyst til å lese videre.

Palasset skalv fremdeles av og til, mens jorden rumlet av minnene og stønnet som om den ville forsverge det som hadde skjedd. Solstråler som trengte gjennom revner i veggene, fikk støvfnugg til å glitre der de ennå hang i luften.

(Flukten fra Emondsmark, s. 11)

Det er jo egentlig nydelig skrevet. Hvorfor reagerer jeg negativt?

Og jeg prøvde i helga å lese serien Mørket kommer!, som inspirerte meg - sammen med Narnia-bøkene - til å skrive mitt eget fantasy-eventyr for 20 år siden (upublisert!). Denne gangen måtte jeg virkelig jobbe for å komme meg igjennom - ikke fordi bøkene var vanskelige å forstå, det er de ikke, men fordi det her var noe av det pompøse igjen, i magien som skjer, i stor kontrast til den jordnære, enkle fortellinga som tydelig er skrevet for barn.

"Se på meg, Will," sa han. Skjæret fra ringen med vokslysene på bordet glitret i det strie, hvite håret og la de dype, underlig skyggelagte øynene hans i enda dypere skygge. De ble til mørke grotter i det magre ansiktet. "Jeg heter Merriman Lyon," sa han. "Jeg hilser deg velkommen, Will Stanton. Vi har ventet lenge på deg."

(Mørket kommer, s.47)

I det siste tilfellet er det nok voksenspøkelset som kaster sine skygger over leseropplevelsen. En spennende historie som fengslet meg som barn er nå tørr og rar. Og sånn vil det nok være i mange tilfeller, dessverre!

Men Tidshjulet, da?
Jeg liker Ringenes herre veldig godt, og er ikke den storslagen, magisk og pompøs?
Den er vel kanskje enkel og jordnær i sin storslagenhet.
For å si det poetisk.

Jeg skal ikke la dette stoppe gleden min over å lese fantasy!

Prosjekter

Litt uregelmessig med innlegg her nå!
Har mange prosjekter på lesefronten, litt for mange, kanskje.

I går ble jeg ferdig med Phantastes av George MacDonald. Nydelig! Må bare skrive mer om den senere!

I forrige innlegg antydet jeg at jeg ville vurdere bøkene som er nominert til Ungdommens kritikerpris. Kommer også!

I kveld har jeg begynt på denne boka, et must for de som vil vite hva som skjer bakenfor og utenfor romanene og filmene om vår alles kjære Harry Potter; fangrupper, fanfiction, trollmannsrock, nettsteder. Fascinerende. Forfatteren er nettredaktør for fansida the Leaky Cauldron.
Mer om denne også etter hvert.

But till then, her kommer den nye traileren til første del av siste film:

Ungdommens kritikerpris - for ungdom?

Nå har biblioteket fått en plakat i posten med lista over de nominerte til Ungdommens kritikerpris.
Jeg er ingen storleser av litteratur for voksne, men umiddelbart fikk jeg en følelse av at dette ikke var de mest tilgjengelige romanene/novellesamlingene utgitt i fjor.
Jeg må lese dem før jeg kan si noe mer. Men her er lista med noen argumenter fra nominasjonskomiteen (Cathrine Krøger, Merete Granlund og Kristine Isaksen):

Jon Øystein Flink: Sex, død og ekteskap (handler om selvmord og usosiale unge menn med et livstrett raseri mot Norge. Tunglett alvor, elegant avslutning).

Nicolai Houm: Alle barn er laget av ild ("veldreide noveller preget av sterkt engasjement", om grunnleggende menneskelige behov satt inn i tidstypiske kontekster som nettbaserte skrivekurs og konsekvensene av en verdensomspennende finanskrise. Intelligent bruk av kontraster, undertekst, humor og og ofte uventede og sjokkerende sluttpoeng).

Karl Ove Knausgård: Min kamp. Første bok (første bok i 6-binds selvbiografi, mye om forholdet til faren. Uanstrengt og velformulert strøm av detaljerte minner og interessante refleksjoner, burde visstnok vært lengre).

Arne Lygre: Min døde mann (svært velkomponert roman om et tilfeldig møte mellom tre homofile menn. Stillferdig, stilren, rystende).

Gabriel M.V. Moro: Der lyset slipper inn (pageturner, imponerende idéhistorisk innsikt. Spektakulær, men ikke spekulativ).

Steinar Opstad: Avhymninger (diktsamling med tydelig og personlig poetisk jeg, melankolsk farvel med religionen, enkle, men med høyt refleksjonsnivå).

Anne Oterholm: Toget fra Ajaccio (lite dramatisk, men merkelig foruroligende om uansvarlige voksne).

Ingrid Storholmen: Tsjernobylfortellinger (politiske og poetiske prosafortellinger; kjernekraftulykken sett gjennom ulike personer som bodde i området og etterkommerne deres; fakta menneskeliggjort).

Kjære Ingunn Man eater

Jeg satt her borte og leste Anne B. Ragdes fortelling om deg. Greide ikke å legge boka fra meg. Den var ualminnelig saftig, men også veldig følsom.
Jeg fikk assosiasjoner til en litt ekstrem Bridget Jones. Bortsett fra at Bridget synger "don't wanna be all by myself", og du ville sløyfet "don't". Du er livredd for ordet "kjæreste". Du føler deg bare virkelig trygg når menn gir deg seksuelle komplimenter.
Ekstremt følsom for dypere følelser, altså. Nærhetsallergi.
Fascinerende.
Og komisk. For eksempel der du pakker sammen sakene til den utro kjæresten din og gir dem til Fretex mens han er på jobb.

Og jammen skjer det ikke en forandring i livet ditt også.
Takk for en god opplevelse.

Kjære Tonje!

Trudde aldri at eg skulle bli så glad i deg, Tonje frå Glimmerdalen. Det viltre, raude krøllehåret, fregnene, føtene som peikar litt kvar sin veg, ein liten måse på hovudet og fullt av tankar inni.
Du fekk meg til å gråte. Takk skal du ha.
Og du fekk meg til å hugse korleis denne forteljinga pressa tårene mine fram for mange år sidan.

Ein god klem frå
Synne