Min fantasifulle, men ikke fullt så fantastiske, historie

Foto: Synne Fredriksen

Fantasy-interessen min begynte med Narnia på 80-tallet. Jeg husker at boka Løven, heksa og klesskapet gikk som føljetong i et blad jeg abonnerte på, og den var kjempespennende. De første bøkene (egentlig nummer 2-5) ble til tv-serie, og den filmatiseringen ble jeg aldri fortrolig med - og bøkene tapte seg litt utover i serien. Hesten og hans gutt var veldig rar. Den siste striden var absurd og skummel. Men det var min første innføring i den "ikke-realistiske" litteraturens rike.

En annen serie jeg likte veldig godt var Mørket kommer av Susan Cooper. (Når jeg tenker meg om, så var det vel disse to fantasyseriene jeg hadde å velge mellom på den tida:)) Senere har jeg prøvd å lese den, og magien er ikke helt der, men jeg kjenner at jeg fryser litt på ryggen når Merriman (som senere blir avslørt som Merlin. Ups - spoiler) dukker opp. Elsker hele Merlin-skikkelsen.

Jeg var vel rundt 11 år gammel den natta jeg drømte om fire barn og ei løve. Korte drømmebilder, men såpass sterke at jeg husket dem da jeg våknet. Så satte jeg meg ved skrivemaskinen min og begynte på fortellinga Reisen under jorda. De fire barna ble søsken (Narnia?), løva ble til ei tam løve som så ble vill, og ei nydelig prinsesse med trollhale, en ond greve, en gutt på flukt og en gammel trollmann fikk plass i fantasiverdenen. Pluss en spøkelseskladd-lignende skikkelse som utstrålte mørke og alle slags grusomheter. Barna ble skilt fra hverandre og fikk forskjellige oppgaver; de eldste skulle samle magiske tegn (Mørket kommer?) gjennom å møte sin egen indre fiende...
Fortellinga ble på 27 skrivemaskinsider, med tegninger til og noen sanger. Til og med et hørespillmanus!
De siste sidene skrev jeg først da jeg var i slutten av tenårene.

Når jeg nå ser på Reisen under jorda er det vanskelig å lese den som litteratur. Selvfølgelig. Selv om min egen fantasi som elleveåring var upåklagelig, er det mange logiske brister, klisjeer, språklige feil, partier som kunne vært korta ned eller utbrodert, rare sjangerblandinger osv. osv. Jeg var en ivrig leser, men ingen god skriver.

Så spør jeg meg selv: kunne jeg skrevet den om? Kunne jeg lansert den? Kunne jeg vært en forfatter? Og ville det i så fall blitt ei barnebok? Jeg har lagd noen småhistorier i voksen alder som handler om de samme personene, men som er mer for ungdommer eller voksne. (Nå har barna blitt unge voksne med voksne liv og har glemt alt om landet under jorda, men plutselig husker de glimt.)
Jeg har lest endel bøker som prøver å være god fantasy, men som faller igjennom. Prøver å være fantasifulle og nyskapende, men blir dumme. Ville jeg vært 1) fantasifull nok og 2) nøktern nok til å lage ei god bok?

Foreløpig trives jeg VELDIG godt som leser.

Hester 3

Det er virkelig på tide at jeg blogger om de siste hestebøkene jeg tok med hjem for å lese (de andre finner du her og her). 

1. Helt hestegal av Kathy Helidoniotis, første i den australske serien Hestegal. Denne er både søt og morsom.
Anna er hundre prosent innstilt på å få kjøpe sin egen hest, og må dermed tjene penger selv. For eksempel ved å lage garasjesalg av pappas gamle "skrot" mens han er borte! Så må hun en dag flytte ut på landet sammen med foreldrene, til en liten plass uten bestevenninnen Jenny og yndlingshesten Princess. Riktignok får hun ridesenteret som nærmeste nabo, men der venter to - hva skal jeg si - utrolig ekle medryttere som vil gjøre livet farlig for henne.

2. Torsdager med Sigge av Lin Hallberg og Margareta Nordqvist. Bok 2 i den svenske serien om ponnien Sigge, som Elina har blitt så glad i. Søt, passer best for 8-10-åringer kanskje. Her får vi virkelig se hvordan livet på hestesenteret kan være. De eldre jentene er en slags faddere som hjelper de minste. Iallfall er det meningen. Jeg husker en scene der Elina skal gjøre Sigge klar til ridning mens Jossan ser på, og alt blir bare feil... Alt som skjer utenfor ridesenteret er uvesentlig i denne boka.

3. Mette og Mikki av Dorte Roholte. Serie med veldig korte, lettleste bøker. Mette får ponnien Mikki på 10-årsdagen sin, og blir selvfølgelig veldig glad... Men bestevenninna Nina blir misunnelig, og forholdet mellom dem blir vanskelig. Mette får ei ny venninne, men det går også bare sånn halvveis. Her handler kanskje halvparten om hest og resten om vennskap og skole. Fin bok!

4. Saras drøm av Pia Hagmar, første i en laaaaang serie om Sara! Ganske lettlest og fin, skjønner hvorfor den er populær. Sara må flytte, akkurat som hestegale Kathy, denne gangen sammen med moren til et hus inni skogen. Faren bor et annet sted og har fått en ny kjæreste, Elisabeth, som han får en sønn med. Ikke så lett for Sara å forholde seg til det. Saras mor har ridd litt selv og hjelper henne når hun mister motet og vil slutte på rideskolen. I tillegg har hun ei venninne, Anna. Jeg tror at en lang serie som denne må ha endel spenning utenom ridekonkurranser og trening for at det skal bli interessant å følge med.

5. Farlig sommer av Ingrid Wiese. Serie: Stall Nova. Norsk serie igjen med krim-vri. Som i Milla og midnattsmysteriet (også spenning) er det en jentegjeng (+ en lillebror) som overnatter alene på et ridesenter, og det er da det skumle skjer. En kjekk gutt som nettopp har kommet til ridesenteret forsvinner.
Det har kommet fire bøker til nå, og jeg håper det kommer fler! For selv om personene er veldig sjablongaktige (guttejenta, den "blonde" jenta (som er mørk), den snille jenta) er det spennende, og hester + spenning = populært! Barn flest tenker vel ikke på om personene er typer heller, det gjør rett og slett handlinga lettere å forstå.

Sånn. Det var det.
Forresten, jeg har glemt den unge mentor-gutten. Han er faktisk ikke i noen av seriene i denne bloggposten. Så da legger jeg vekk den teorien :)

En spennende pakke

I dag kom det en fin pakke fra Biblioteksentralen til biblioteket vårt. Slike pakker er alltid spennende, helt til du ser den lange lista fra Norsk kulturråd ligge øverst... neida. Men bestilte bøker, og spesielt barnebøker for min del, er tross alt de mest interessante.

I dag kom blant annet Utemmet, bok 4 i House of night-serien (på norsk, jeg har jo kjøpt bok 1-7 på engelsk), Titanens forbannelse, bok 3 i Percy Jackson-serien, OG Nærmere, bok 4 i Tunneler-serien. Jippi for den siste! Den skal jeg nå ta med meg hjem. Og lese og lese. Må jo vite hvordan det går med Will og de andre.

Ellers fant jeg Kokainkongen, som jeg ikke kjenner så mye til, men jeg prøver å ta med meg det jeg kan av nynorske spenningsbøker for gutter, siden vi er en nynorskkommune. Og tro meg, de bøkene er det ytterst få av.

Kunsten å lese... noter

Jeg har vært på øvingshelg med koret jeg går i. Kjempekjekt! Stor stemning, god mat og fine opplevelser. Men også krevende. Det sliter litt på stemmen, og det krever KONSENTRASJON. Du må følge med på dirigenten, men før det må du kunne notene så godt at du tør å bare se på ham (mer om noter her). (Jeg fikk forresten vite av en dirigent en gang at jeg så for intenst på ham, men det er en parentes. Og før du spør - nei, jeg var ikke forelska i ham.)

Jeg har aldri tenkt på det å lese noter som å lese, men det er jo det vi faktisk gjør. Vi følger en rekke med symboler med øynene og tolker dem - ikke som språkbilder, men som lydbilder med en spesiell tonehøyde og lengde. Flere noter sammen blir en linje og en melodi, akkurat som bokstaver blir til ord og setninger. Det er viktig å vite hvilke noter som kommer før og etter (eller under og over), hvor lenge du skal holde tonen, om du skal synge en linje flere ganger...

Men når disse tekniske tingene er på plass er det på tide å virkelig lage MUSIKK, akkurat som du lever deg inn i en verden når du leser ord.
- Da er det plagsomt å måtte tenke på avkodingen igjen. Var det virkelig "hund" du leste? Eller var det en "munn"? Var det en "a" eller en "e"-tone? Det er best hvis det kommer automatisk!

I tillegg følger det jo gjerne en tekst med musikken. Og da er den med i "tolkningen", ideelt sett. Den kan du tenke på når du vet hvordan ordene skal uttales.

Har jeg skremt noen bort fra korsang nå? Ikke meningen.

Dagen derpå

For å si det med få ord:
Jeg elsket Fugl Føniks av Suzanne Collins.
Jeg gjorde den ferdig på to og en halv time i går kveld/natt.
Jeg grøsset og gned meg i øynene og gråt litt.

For å si det med flere ord (SPOILER! Les helst ikke videre hvis du ikke har lest boka selv!):
Jeg var spent på hvordan det kom til å gå med meg som leser gjennom boka. Ikke bare Katniss, som virkelig har sitt å stri med, men med meg som har hatt så fine og sterke opplevelser med de to første bøkene. Det gjorde at jeg satt og spente meg litt i begynnelsen. Men det gikk over.

Boka begynner en stund etter slutten av Opp i flammer, der Katniss blir reddet fra arenaen i Dødslekene av opprørssoldater, mens vennen Peeta blir tatt av president Snow, mannen bak lekene. Nå er Katniss og de andre overlevende fra Distrikt 12 installert under jorda i Distrikt 13, som ikke var utslettet som hele Panem har blitt lurt til å tro. Gjennom mange år har det underjordiske distriktet planlagt en revolusjon, og med Katniss har de håpet om å få gjennomført den. Hun havner i en fortvilet situasjon. Selvfølgelig vil hun at Panem skal bli fritt, at storbyen Capitol skal miste makten. Men hun vil ikke være Spottekråken, den karismatiske lederen.

Katniss blir det likevel, og ikke som en sminket opprører med manus, men som en fortvilet tenåring som prøver å skjønne hvorfor uskyldige må dø og vil arbeide mot det med nebb og klør.
Noe av det første som skjer er at vår heltinne besøker et sykehus fullt av døende mennesker. De lyser opp når de ser henne, for hun er symbolet på revolusjonen, det håpet de har. Når hun kommer ut av bygget blir distriktet bombet av Capitols fartøy. Hun får ordre om å flykte, men hva gjør hun? Hun forsvarer de uskyldige med våpnene hun har.
Sykehuset blir ikke reddet, og det er et eksempel på Collins' styrke, syns jeg: hun gjør ikke ting enkelt, hun skaper en helt som ikke får alt til å rette seg opp, en helt som blir fortvilet og motløs, akkurat som vi ville blitt. Men hun står på.

Så er det spenningen som gjelder forholdet til Peeta. Peeta er som sagt kidnappet av Capitol og president Snow. Han ber Katniss på "direktesendt" TV om å legge ned våpnene så ikke - akkurat - uskyldige dør. Er han en forræder som gjør det Snow vil? Eller har han et poeng? Vi som har blitt kjent med Peeta vet at han er snill, men ikke naiv.
Så skjer det forferdelige: når Peeta blir reddet fra fangenskapet er han en helt annen person. Hjernevasket av Snow til å tro at Katniss er en morderisk mutant, en han må drepe. Og det klarer han nesten. Alle minnene han har om henne (og husk, han var virkelig forelsket i henne) har blitt vridd til noe ondt, noe galt. Jeg trodde at han kom til å være bablende, redd, skadet, men dette var faktisk verre.

Forholdet mellom ham, Katniss og Storm blir altså ikke noe enkelt trekantdrama (hvis de fins?), som jeg - flaut nok - forventet. Storm, som Katniss dermed vender seg til og søker støtte hos, viser seg å være en hardere kriger enn hun trodde. En som kan gå over lik for revolusjonen.

Likevel, de tre er sammen i den siste aksjonen mot Capitol der målet er å drepe president Snow. Her får jeg virkelig assosiasjoner til Ellie og gjengen i I morgen-serien til John Marsden. Det er nervepirrende, alle er utslitte og redde, men de holder sammen. Reptil-mutanter gjør flukten enda mer grusom, jeg får den samme følelsen som mot slutten av bok 1. Noen Katniss - og leseren - virkelig har fått sympati med må bøte med livet.
Men jeg kan røpe så mye som at de tre overlever. Forandret, men levende.

I Dødslekene er det lyse flettet inn i det mørke, det vakre i det grusomme. Her er et vers fra sangen Katniss synger når hun besøker det utbombede hjemmet sitt i Distrikt 12. Sangen gir henne lyse minner om faren, selv om meningen med ordene er bekmørk.

Vil du, vil du
bli med meg til treet
Med et kjede av tau, side om side med meg.
Rare ting skjedde der
Rart vil det være
Om vi møtes ved midnatt i død manns tre

Fugl føniks

NÅ HAR DEN KOMMET! jeg skrev om den her og var veldig veldig frustrert for at det var så lenge til neste bok og jeg lagde nedtelling og så KOM den med posten i dag og jeg kjente hvordan jeg ble fylt av forventning og glede jeg har skjønt at noen er skuffa over den men uansett gleder jeg meg til å lese den

så det så

Stjernene

Du sier: se på stjernene
Så mange de er
Så liten du er

Jeg sier: de er mange
Men jeg er ikke liten
Jeg er stor
i min verden

Men i din…?

smf 2010

Av og til...

... kjenner jeg presset av vente på blogginnlegg-bokbunka mi! I dag fikk vi ei bestillingsliste på helt ferske bøker til et leseprosjekt på en barneskole - KJEMPEBRA! - og en av disse var den siste Septimus Heap-boka av Angie Sage, med tittelen Sirene. Den har jeg hjemme, og den er ferdiglest.

Jeg husker at jeg skrev veldig begeistra om forrige bok og venta på denne. Nå har det jo kommet andre bøker i mellomtiden og stilt serien i skyggen for ei stund - men.
Det tok ikke lang tid før jeg fikk en sånn Septimus Heap-følelse. Vanskelig å forklare. Jeg er inne i en helt egen verden med personer jeg liker og ikke liker og spennende steder og morsomme navn og masse fantasi. Jeg elsker Septimus, Jenna, Nicko og dragen Flambert. Martha Overgård er jeg fremdeles litt skeptisk til, selv om hun er på den lyse siden, men Simon, Septimus' forræderske bror som jeg var så sint på i første bok, har vokst i mine øyne. Selv om han symbolsk sagt er omtrent på høyde med ei dørmatte. Han prøver så godt han kan å være god.
Det er noe med de skurkene som har noe godt på bunnen:)

Handlinga foregår som før i en klassisk fantasyverden, middelalderaktig, med drager, skriptorier, svære borger, prinsesser og skumle huler. Med det magiske krydderet, selvfølgelig: amuletter, portaler til andre verdener og andre tider, spøkelser og så videre. Men uten originalitet blir det ingen Septimus Heap-verden. Og i Sirene: en katteaktig mannsfigur som rømmer fra et fyrtårn i en toppmoderne ubåt. Rett og slett litt ny teknologi.

Jeg kan ikke få sagt nok gode ting om denne serien!
OK, nå blir Sirene med på jobb i morra.

Kjærlighet og vennskap

Noen tror at kjærlighet ikke er noe for alle
fordi barn er for små
og foreldre er for gamle til å bli forelsket.

Andre mener at vi kan være glad i hverandre
i alle aldre,
men at det bare fins forskjellige måter
å være glad i hverandre på.

Noen mener at du ikke kan være glad i noen
som ikke er glad i deg,
for det er meningsløst
og du blir bare lei deg av det.

Andre tror at det å være glad i noen
betyr å gi bort kjærlighet
uten å vente seg noe tilbake,
fordi det er det å gi du blir glad av.

Jeg tror ikke jeg har anmeldt bildebøker før. Sier bare: LES Kjærlighet og vennskap av Oscar Brenifer og Jacques Després! Du blir mest sannsynlig glad av den! Passer for alle aldre. Flotte bilder.

Min leserpersonlighet

Jeg fikk tips om at bloggen Biblioteker og labyrinter hadde lagt ut en test for leserpersonlighet. Jeg elsker tester, så jeg tenkte jeg kunne fylle ut denne.

1) Leser du rutinemessig bøker om igjen?
Nei. Jeg har for mye jeg skulle ha lest! Men det hender en sjelden gang at ei virkelig god bok blir lest flere ganger.

2) Er du opptatt av å holde bøkene dine pene?
Ikke veldig. Men de holder seg fine når jeg ikke leser dem flere ganger:)

3) Har du lister av bøker du planlegger å lese?
Ikke skriftlig iallfall. 

4) Hvordan velger du ut hvilke bøker du leser?
Det varierer. Ofte er det ei ny bok i en serie, eller baksida ser spennende ut... leser gjerne første sida. Veldig sjelden at jeg leser ei bok fordi "alle" har gjort det.
Tidlig om høsten leser jeg nok mer bøker for å forberede meg til bokprat for barn og ungdom. For å holde meg oppdatert. Men ser den forferdelig kjedelig ut legger jeg den fra meg...

5) Finnes det bøker du aldri ville nedverdiget deg til å lese grunnet omtale?
Vet ikke. Hva betyr "nedverdiget"?

6) Leser du alltid ferdig en bok hvis du ikke liker den?
Leser stort sett begynnelse, slutt og noe midt i mellom.

7) Hvor mye leser du hver dag?
I gjennomsnitt 1 time, det blir dessverre nedprioritert. (Fint uttrykk for at jeg lar andre ting stjele oppmerksomheten:))

8 ) Tenker du noen gang på at du burde skjerpe hva eller hvordan du leser, på samme måte som du tenker at du burde spise sunnere eller trene mer?
Kanskje at jeg bør lese litt saktere for å virkelig få med meg finesser i språket osv. Men det har jeg ikke tid til!

9) Språk eller handling, eller er dette et absurd spørsmål? Tenk fort.
Begge deler!

10) Regner du mer enn 60% av din lesertid som avslapning?
Ja, når ikke jeg forbereder meg til bokprat!

11) Er litteratur hovedsaklig underholdning, dannelse eller flukt?
Flukt, kanskje? Varierer.

12) Har du noen gang likt en bok og nektet å innrømme det av kulturstatusårsaker?
Kunne vært House of night-serien? Men jeg har jo innrømmet det på internett, og da er det jo offentlig!

Og ikke nok med det

Kasiopeiia har et innlegg der hun utfordrer folk til å lage en seksordsnovelle. Dette hørtes artig ut, så jeg ville prøve!

Du gikk forbi meg, helt rolig.

Tar du utfordringa?

Gratulerer til meg selv! (innlegg nummer 250)

Når jeg er ferdig med dette innlegget har jeg 250 stykker på bloggen min. Hvor mange bøker jeg har blogga om tør jeg ikke gjette på, men det har jo vært ikke-bok-relaterte tekster og musikk også.

Jeg skal "feire" jubileet med å skrive et par setninger om hver av bøkene jeg har hatt liggende til oppsamling. Jeg setter en tidsfrist: til paien er ferdigstekt i ovnen. 25-30 minutter.

OK. Det skulle gå helt fint.

1. Først En pingles dagbok: Rodrick ruler av Jeff Kinney. Jeg blogga om første bok her. Denne er også morsom, med de enkle men virkningsfulle tegningene, skolehumoren, Greg som egentlig ikke mener det så veldig godt og dermed får sin straff (?). Dypt urettferdig, siden bøllete storebror Rodrick sjelden blir avslørt.

2. Sangen om Lucy av Bjørn Ingvaldsen. Hovedpersonen skaffer kreftsjuk mor en tur til Paris. For det har vært drømmen hennes lenge. Tror han? Det å oppfylle drømmen blir et prestisjeprosjekt for ham, selv om det er kjærlighet også som ligger bak.

3. Strandløven av Susanne Agerholm. Søt, fargerik, lettlest tekst. Handler om ei lita jente og en liten gutt som får besøk av strandløven på stranden. Likte fortellinga, men jeg ble utrolig irritert over at forfatteren konsekvent bruker "han" i objektsform. Fy på hun. Eller forlaget.

4. Sort magi av Peter Gotthardt. Første bok i en serie (Det forheksede slott) om tre venninner som går inn i et slott og havner i alternative verdener. Denne gangen i en trollmannsverden. Ikke veldig bra skrevet, men vil nok slå an. Slutter med en informativ tekst (her om magi).

5. Overnatte av Annika Thor. Kjempesøt, lettlest fortelling om hvor vanskelig det kan være å overnatte borte for første gang. Godt at pappa ikke er langt borte. Kan leses høyt, men sju-åtteåringer som har lest litt kan også bruke den.

6. Petrika og tryllestaven av Anne-Berit Aspås. Søt fortelling om Petrika som har en heks til mor og bor i et stort, mørkt slott, men som egentlig ønsker seg et vanlig liv. Fin, men falt ikke helt for den.

7. Blod, svette og tårer av Ingeborg Arvola. Her er vi hos 10-12-åringlesergruppa. Fortelleren hater den nye kjæresten til mamma og vil gjøre livet surt for ham på alle mulige og av og til ganske ekle måter. Synes synd på stakkars mannen! Selvfølgelig ender den godt. Minner om Verdens ondeste stemor av Kristin Sandberg.

8. (Og nå er det såvidt jeg klarer det) Alt skal bli bra av Geir Moseng. For de litt eldre igjen. Skal være grøssete, men faller igjennom i mine øyne. Hovedpersonen har flyttet til et nytt sted sammen med moren sin, og snart skjønner en at det er morens skyld. Hun er nemlig ei hurpe. - Noen grøsserelementer, samtidig et forsøk på realisme. Ble ikke så bra, syns jeg.

Nå er paien ferdig!

Jippi! (Nynorsk spenning)

Men nokre soger kan ikkje gløymast eller haldast fast berre på ein plass. Dei kan rett nok ta til i det små, kanskje berre med ei lita hending i ein liten landsby langsmed elva, men så veks dei seg større og større. Ingen kan vita kvar slike soger tar vegen. Dei kan leva i fleire hundre år og reisa til fjerne kystar og framande land, heilt til dei nesten ikkje liknar seg sjølv lenger. Men uansett kor langt dei drar, og kor lenge dei lever, så kjenner alle dei.
Om soga om Drakeguten er ei slik historie?
Vi får sjå. Ho startar iallfall smått nok.



I fjor kom Landet under isen av Lars Mæhle. Ei tjukk fantasybok som jeg blogga om her og som vant årets Upris (forkortelse for Ungdomsprisen). Likte den kjempegodt, men jeg vet at ikke alle er glade i mursteiner. (Er det spennende nok, så kommer en seg igjennom. Bare tenk på Harry Potter!)
Uansett. Det kommer få nynorske spenningsbøker. Fantasy har det vært veldig lite av. Og så kommer det to så gode utgivelser på to år!

Med en gang jeg begynte å lese Drakeguten av Asbjørn Rydland fikk jeg en sitrende følelse. Følelsen av å ha noe stort i hendene. Noe med god kvalitet, originalitet og driv og spenning. Jeg ble fenga. Og boka holdt på meg helt til slutten.
Den kan minne littegrann om Skammar-serien til Lene Kaaberbøl. Men den er også noe for seg selv.
Forfatteren har drevet med laiv rollespill. Det blir det visstnok fantasi og fortellerglede av.
Denne anbefales altså!

Dagens matriotiske

Da jeg gikk på skolen hadde vi av og til regler. Regler som skulle lære oss å huske ting. For eksempel navnene på byene i Agder. I Aust-Agder: Lille Gode Arne Trenger Ris (Lillesand, Grimstad, Arendal, Tvedestrand, Risør). I Vest-Agder: Kristian Maler Far Flekkete (Kristiansand, Mandal, Farsund, Flekkefjord). Det var veldig praktisk; jeg husker dem ennå og kan dermed si hvor sørlandsbyene ligger.

Det er bare ett problem. Nå er det en by som mangler i regla. Og den mangler også i et atlas vi nettopp fikk fra Norsk kulturfond. Nemlig byen der jeg bodde i 11 år: Lyngdal. Nå var den riktignok ikke en by den gangen, da hadde den ikke kulturhus engang og ikke noe badeland. Bibelcamping hadde vi selvfølgelig, og dyrsku og handelens dag. Lyngdal fikk bystatus nyttår 2001, og jeg var til stede under feiringa. Vi stod der i gatene og så ordføreren kjøre forbi i en cadillac (?), gjennom den flotte "byporten" som nok ble montert ned rett etterpå. Litt flaue var vi, men jeg syns iallfall det var stas.

Lyngdal er altså en sørlandsby. Men når kommer den inn i byregla?

Hester 2: norsk

Først Hest og hemmeligheter av Christine Mysen. Dette er en ny hesteserie, norsk, og jeg leste den første boka Mysterier. Hovedpersonen heter Linn; hun bor sammen med farmoren Ninni. Faren er mye ute og reiser - hvorfor vet vi ikke, men kan det ha noe med den blonde, sure dama som kommer på uventet besøk å gjøre? Mora forsvant da Linn var to år, og ingen vil snakke om det. Stallen til Linn og familien er oppkalt etter henne. Men Linn trives hos Ninni; hun er den typisk koselige og omsorgsfulle bestemortypen som stadig baker nydelige rundstykker.

Det er flere mysterier som må løses. Det er blondinen som kommer på besøk og er uvenn med faren, det er det store spørsmålet om hva faren egentlig gjør, en arabisk skriftrull Linn får til bursdagen - og, ikke minst, en gammel låve det spøker i. Det er der den første boka slutter, i en skikkelig cliffhanger!

Her er også den unge gutten/mentoren jeg etterlyste, denne gangen stallgutten Sondre. Han er to år eldre enn Linn og ganske så perfekt. Det er helt klart følelser begge veier, og de preger fortellinga. Det er fint, men her ligger også  mye av svakheten i romanen. Klisjeer i plot, personbeskrivelser og spesielt språk trekker ned.

Ei anna norsk hestebok med cliffhanger (norsk ord?) er Milla og midnattsmysteriet av Berit Bertling. Den handler om tre venninner, Milla, Oda og Freddy, som alle er hestejenter. Og som boka om Linn er preget av forholdet til Sondre, er denne preget av venninneforholdet. De tre jentene er ganske forskjellige. Freddy er den som handler før hun tenker, Oda den litt sure og Milla den diplomatiske, den midt i mellom som holder dem sammen.
Her er det også mysterier som må løses.

• En ponni forsvinner fra en gard der den har blitt vanskjøttet, og de tre blir beskyldt for å ha stjålet den. Ikke så rart kanskje, siden de var på stedet og kranglet med den brutale eieren. Like etterpå forsvinner nytt utstyr fra ridesenteret, Freddys utstyr. Hvor kan det være? Og er det en sammenheng? 
• En klassevenninne, Elina, blir mobbet fordi hun har stygge klær og dårlig råd. Det er noe rart med henne. 
• Oda oppfører seg annerledes enn vanlig, og iallfall en voksen leser vil skjønne fort hva oppførselen handler om. På slutten (spoiler spoiler) forsvinner hun, og da må en jo bare lese videre!  

En ekte britisk bibliotekarhelt

(Det er dessverre ikke han du ser på bildet. Spike er ikke bibliotekar, han er vampyr. Han er midlertidig ute av stand til å bite mennesker og drikker derfor blod gjennom et sugerør fra en kopp som det står "Kiss the librarian" på. Måtte bare bruke dette bildet.)

Bibliotekaren som eier kruset (og badekaret som Spike ligger bundet i) heter Giles. Han er en ekte, gammeldags brite, en veloppdragen akademiker som elsker lukten av bøker. Og hold dere fast: han er en bibliotekar-helt!  

Rupert Giles er nemlig vokteren til Buffy, vampyrjegeren fra tv-serien jeg nå har sett så å si alle episodene i. I starten legger en kanskje mest merke til brilleskyvingen, den lette stammingen, den tilknappede dressen og den dannede, britiske uttalen, men etter hvert kommer flere sider fram. Han blir ikke bare en trener og veileder for Buffy, han blir en slags farsfigur og den voksne, trygge hjelperen i Scooby-gjengen som har svar på det meste mellom himmel og jord. Iallfall det en kan lese fra bøker. OG: han har en heller røff fortid som tenåringen "Ripper", som lekte med mørk magi sammen med noen kamerater. Men det er lenge siden, selvfølgelig.

I en episode i tv-serien ("Band candy", sesong 3) får vi se Giles virkelig slå seg løs. En av vennene hans fra Ripper-tida lager søtsaker som får alle voksne til å oppføre seg som tenåringer. Og altså også Giles. Det er en av de morsomste episodene, og spesielt den nye (eller gamle) dialekten hans fikk meg til å spole tilbake flere ganger. Ikke mye received pronounciation der, nei:) Og i T-skjorte. Nok om det.

Ellers har jeg nå lest fire av tegneseriebøkene i Buffy Omnibus-serien. Disse har handling fra før første episode og mellom episodene i tv-serien (altså ikke etter serieslutt, som season 8). I Buffy Omnibus 1, som jeg likte best, får vi vite hva som skjedde med Giles før han kom til Sunnydale og ble Buffys vokter. Han måtte gå igjennom en hard prøve der han faktisk møtte seg selv igjen som Ripper. Spennende.

HER er Giles (spilt av Anthony Stewart Head).

Hester 1

Jeg har aldri hatt noe forhold til hester. Jeg var med på en ridetur med kusina mi for mange år siden. Rideturen varte noen få sekunder, i trav. Så datt jeg av, og klatret ikke opp igjen med en gang som jeg har hørt at en skal gjøre.
Mange barn og voksne er glad i hester, spesielt jenter. Er det fordi vi av natur er mer glade i dyr? Det fins også bokserier om disse firbente. Jeg tenkte jeg skulle gjøre meg mer kjent med dem.

Først svenske Lisbeth Pahnkes Britta og Silver-serie. Den tredje boka heter Britta saler sin Silver, og den kom først ut så tidlig som i 1967. Det merker du på latinpugging på skolen og 60-årsmote på fest (+ noen gammeldagse uttrykk), men ellers gjør det ingen ting. Det er forholdet mellom Britta og ponnien Silver som er viktigst.
15-årige Britta har fått Silver av foreldrene som trøst etter at den første hesten hennes døde. Når handlinga begynner er forholdet deres bare få dager gammelt, og alt er nytt. Britta må finne en stall, hun må lære ponnien å lyde seg og samtidig føle seg trygg, hun må få ham kastrert, han må takle å ha en vogn bak seg. Og til slutt kan hun prøve å ri ham.
Koselig serie! Tror faktisk jeg leste den en gang.

Kate og drømmehesten av Patricia Leitch foregår i det skotske høylandet. En familie flytter til et gammelt hus langt inni (fyll inn) for å komme seg vekk fra det travle livet i byen Stopton. Faren har vært tilsynslærer og skal nå tjene penger på å skrive bøker og lage pottemakeri. Barna - tolvårige Kate, en yngre bror og ei eldre søster - må begynne på nye skoler, og det byr på problemer. Læreren til de to yngste er en fortidslevning, med beltestraff og det hele, og Kate blir det nye utfrysingsobjektet. Det gjør det ikke bedre at hun er hodestups forelska og ikke klarer å følge helt med.
Den hun er forelska i er araberhesten Shanti. Det er en håpløs kjærlighet, siden Shanti er livredd etter å ha blitt mishandlet på et sirkus og nå streifer vilt rundt i markene. Kate har ett mål, en tanke i hodet: Shanti skal bli hennes.
Denne boka er på mange måter mer følelsesfylt og dramatisk enn Britta-serien. Kate er selv et typisk følelsesmenneske som handler først og tenker etterpå, hun drømmer og maler og er litt i sin egen verden. Det er intenst, litt urealistisk, kanskje?

Hold deg fast: i boka om Kate er det en bibliotekassistent og en bokbilsjåfør! Den førstnevnte er av hysj-hysj-typen og peker på Stille-skiltet med en fet finger, den andre er et helt forferdelig eksemplar som lar Kate dra av sted med uforrettet sak fordi de som bodde i Finmory House før henne ikke leverte tilbake bøkene.
Jeg sier bare, folkens: denne var sannsynligvis en psykopat.

Ellers har disse to bøkene en eldre gutt, nesten som en mentor, med i persongalleriet. Britta har Lasse, som hun nok er litt betatt av og som hjelper henne med Silver; Kate har den litt mystiske Ken som fulgte etter dem fra byen og som hjelper henne å redde Shanti fra uværet. Jeg har en idé om at denne eldre gutten er en gjennomgangsfigur i flere serier - men det vet jeg ikke før jeg har lest mer!

Dagligvare kan være så mangt

Jeg har medlemsskap i Coop, men pleier stort sett å bare skumme gjennom medlemsbladet. Men denne gangen fikk jeg faktisk med meg et tilbud: en samle-cd med a-ha pluss VG (som jeg aldri kjøper) for 99 kroner!!! Jeg har vært fan av bandet lenge, såpass at det er dem jeg nevner når yndlingsband er spørsmålet. Men har aldri hatt de kjente sangene i hylla.

Jeg satte på cd-en med en gang jeg kom hjem. Take on me fløt ut av høyttaleren. Alle de kjente sangene er der... men også noen jeg aldri har hørt, som denne. Og da kom jeg til å tenke på hvor flink Morten Harket egentlig er til å synge! Røff basstemme, lyse toner med operasleng, alt mulig så uanstrengt.

OK, OK, han er ikke stygg heller.

Nå telte han deg også!!!

Jeg har lenge tenkt at jeg må skrive om bøkene jeg har lest, det er sånn det er med den dårlige samvittigheten, men nå har jeg fått en sjanse til å gjøre noe som forhåpentlig vis ikke krever det store hjernearbeidet! Jeg har blitt tagga av Mari og skal svare på noen spørsmål.

•Hvilken bok leser du akkurat nå? Jeg har begynt på Farlig formue av Ken Follett, men leser andre ting i mellomtida. Nettopp ferdig med Juli av Tania Kjeldset (koselig sommerbok uten de store overraskelsene, men som tar opp et alvorlig tema - alkoholisme).
•Hvor liker du best å lese? I sofaen, med beina mot bordkanten. Trenger å bøye beina for å slappe av!
•Hvilken bok skulle du ønske kunne blitt filmatisert? Jeg har hatt dårlige erfaringer med bøker som har blitt filma (som denne), så jeg er forsiktig med å ønske meg noen. Den neste Narnia-filmen, kanskje? Likte de to første.
•Hva er favorittboken din? Dødslekene av Suzanne Collins er iallfall den som har gjort mest inntrykk og som jeg anbefaler hele tida!
•Er det noen bøker du ser frem til å lese de neste månedene? Hvilke? Tredje bok i Dødslekene-serien, selvfølgelig! Den norske tittelen er Fugl Føniks.
•Hva synes du er den fineste forsiden på en bok? Vanskelig, ofte syns jeg forsida ødelegger for innsida, men er enig med Mari i at Slaget på Vigrid er nydelig. Innsida også.

Og så skal en tagge tre bloggere. Jeg velger Silje (som akkurat nå er opptatt av innredning, men også leser bøker. Ikke sant?), de tre vise kvinnene i Lom og til slutt dyrekjære Frostsol.

Lampeåndens barn i skogen

Jeg liker bøkene om Lampeåndens barn. Jeg gjentar, jeg liker bøkene om Lampeåndens barn. Og de som har lest bøkene vet hvem som hele tiden gjentar ting og som er en i overkant snobbete, men trofast brite: butleren Stunning. Tvillingene John og Philippa Gaunt er akkurat så henholdsvis nysgjerrige og veslevoksne som tidlige tenåringer kan være, og jeg elsker dem. Onkel Nimrod, som en gang introduserte tvillingene for djinnenes verden, er kjempeklok og vet (nesten) alltid hva han skal gjøre.

Denne femte boka i serien av P.B. Kerr begynner med at Layla Gaunt (djinnmor) er i en vanskelig situasjon. Hun har nemlig overtatt kroppen til familiens hushjelp etter at hennes egen kropp ble ødelagt, og folk rundt begynner å lure på hva som har skjedd. Hun reiser av sted for å ta en operasjon så hun blir seg selv.
Barna hennes reiser til herr Vodyannoys landsted for at Philippa skal få delta i en djinnverso-turnering (bløffespill, tilsvarer trollmannssjakk i Harry Potter?). John har et eget mål: å finne et snakkende ouija-brett og mane fram ånden til sin avdøde venn Rakshasas. Og så begynner problemene...

Dette er spennende. Det er morsomt, selv om Stunning gjentar seg litt mye og vi gang på gang får vite at  jungelføreren Sicko (som alltid er syk) stadig har gode sosiale instinkter, god hørsel osv. på tross av at en hodejegerstamme sugde alt fettet fra hodet hans så han nå er et levende eksempel på et krympehode. (Æsj, jeg gjentar: Æsj.) Sicko fører tvillingene, Nimrod og Stunning inn i Amazonas-jungelen på jakt etter en inkalegende, for at de skal hindre at verden skal gå under. De møter groteskt forstørra tusenbein, Nimrod og John låner kroppene til to leoparder, de blir tatt til fange... og hva sier du til en kamp mellom spanske spøkelser og peruanske mumiekonger?  I tillegg skjer det noe skummelt med en viktig person som gjør at det bare MÅ komme ei bok til!

Tre lister

Liste 1 - barnebøker jeg har lest og planlegger å blogge om:
Bjørn Ingvaldsen - Sangen om Lucy
Peter Gotthardt - Det forheksede slott
Annika Thor - Overnatte
Geir Moseng - Alt skal bli bra

Liste 2 - barnebøker som står på vent:
Erna Osland - Den uendelege reisa
Finn Roaas - Spilledåsens hemmelighet

Liste 3 - bøker vi fikk i gave til biblioteket og som jeg snappa til meg (etter at boksamlinga hadde fått sitt, selvfølgelig):
Ken Follett - Farlig formue (holder på med nå)
Henning Mankell - Tea bag
Mark Billingham - Sov godt
Marce Piercy - Fly hjem til ditt hus
Ellers holder jeg på med Skogens øye av P.B. Kerr, siste bok i serien om Lampeåndens barn. Spennende det!
Ja, og så var jeg jo i England og Wales i sommer. Kanskje det kommer noen bilder derfra? Følg med, kjære leser.

Bibbi Bokkens magiske bibliotek

Når jeg skal forberede bokprat for ungene på biblioteket er jeg selvfølgelig på jakt etter gode bøker å vise fram. Denne boka har stått i hylla, og den har fått stå der på grunn av tittelen, men nå har jeg lest den! Kanskje det var noe jeg kunne bruke der?

Boka viser seg å være et bestillingsverk, bestilt til Bokåret 1993 og skrevet av de anerkjente forfatterne Klaus Hagerup og Jostein Gaarder. Det er ganske tydelig!

Her er det masse informasjon om alt fra depotbibliotek til trykketyper til norske forfattere, med boksitater og dikt og til og med en oversikt over Deweys (Djuis) desimalklassifikasjonssystem. (Og bibliotekarene nikker på hodet.)
All denne informasjonen er innbakt i ei spenningsfortelling der søskenbarna Nils og Berit skriver brev til hverandre - i form av ei bok - om mystiske ting de opplever. Det er ei rar dame der som rett og slett sikler i en butikk med bøker (hun viser seg snart å være bibliotekar), det er en slesk, skallet skurk (som viser seg å være ... aksjonær i et videoselskap) og et stort hus som bøker forsvinner inn i.

Fortellinga er original, og det er kjempefine tanker der om bøker, lesing og fantasi. Idéen om at det fins tusenvis av fortellinger som bare venter på å bli sluppet løs.... den er så fin!

Men. Boka er et barn av sin tid, der detektivene ikke hadde hjelp av hverken epost, Wikipedia eller mobiltelefoner. De sender en fysisk bok til hverandre i posten. Nils rynker på nesa over idéen om elektroniske dataregistre (han vil beholde kortkatalogen), og så videre. I tillegg blir aktuelle og kjente forfattere uaktuelle og ukjente. Jeg tror barn i dag vil stusse over mange ting.

(Jeg husker godt den tida jeg skrev SKIKKELIGE brev til brevvennene mine. Noen fra utlandet til og med; de sendte bilder av seg selv og hadde ei nydelig håndskrift. Brevene lå i konvolutter og hadde frimerker på, og kanskje de var pyntet med klistremerker?)

Jeg vet ikke hva jeg vil gjøre med Bibbi Bokkens magiske bibliotek. Skal den få stå på hylla?

En sommerfugl, en badeball... og en bibliotekar

Vi nærmer oss havet nå, landskapet utenfor bilvinduet har forandret seg. Trærne står spredt, mellom åpne jorder og bergknauser som stikker opp her og der. Alt rundt oss virker så evig, uforanderlig og udødelig.
Jeg ønsker at vi kunne leve evig, at ingen ville miste noen de er glad i, at ingen ville dø. Jeg ønsker at jeg kunne slippe å føle, slippe å tenke. Men om og om igjen skyller de samme følelsene og tankene over meg. Jeg tenker på dagene rett etter at mamma døde, og selv om det har gått lang tid, er det like vondt ennå.

Jeg er ferdig med Sommerengel av Anniken Bjørnes. Vakker bok som handler om hvordan en 12-åring og faren hennes takler den første sommerferien uten mamma. Det har vært fryktelig tungt for dem (pappa sitter stort sett stille med en badeball i fanget), men når Gabriella får se en nydelig, hvit sommerfugl den siste dagen på skolen skjønner vi at en forandring er på vei. Det er spesielt viktig når de skal være på hytta, som de har så mange gode minner fra... Der finner Gabriella en gave som mamma la igjen året før, og hun finner igjen fantasien.

Det er lett å merke at jenta som forteller er glad i å lese og ikke minst skrive; teksten er full av poetiske vendinger og av og til litt gammeldagse uttrykk. Og siden jeg kjenner meg igjen kan jeg ikke godt kritisere det. Det passer her! Fine bilder, sterke følelser.

Faren er - OBS - bibliotekar, og gjett hva slags skussmål han får?
... en seriøs bibliotekar, ren og pen i tøyet, og med nesa nedi ei bok. Alltid alvorlig. Men mamma hadde heldigvis lært ham litt om at livet kunne være moro også. At det ikke var farlig å være litt barnslig innimellom. Eller litt møkkete.

Ja, ja. Om hundre år er kanskje alle fordommer glemt.
Fins det ei liste eller en hovedoppgave eller noe om bibliotekaren i skjønnlitteratur? Den vil jeg gjerne se!

En bibliotekars klage

Inspirert av Elis blogginnlegg.

Det er vanskelig å være bibliotekar.
Ja, et kjedelig image er arven vi har.
Er vi hjelpsomme, rolige, proffe? Å ja!
Men når emnet er mote, da faller vi fra.

Biblioteket bør helst ikke være for pent.
Men det skal være praktisk og ryddig og rent.
Har vi matchende farger? Hei, det var jo bra!
Men det er vel en bonus, det er ikke vårt fag.

En fra vår bransje med på et slag Tande-P?
Alt for lett, ville bare vært dårlig TV.
Hun med hornbriller, sjal, flate sko uten tå
er en bibliotekar. Det må alle forstå.

Men hva kan vi ta tak i? Er skjørtet for kort
faller oppmerksomheten mot servicen bort.
Og en meterdyp utringning? Slett ikke kjekt.
Tenk på hva det gjør med den oppvoksende slekt.

Jeg har endelig lært hva Maskaraer er.
Og når jeg åpner skapet har jeg "ingen" klær.
Jeg har kommet et stykke på shoppingens vei.
MEN:
Fotformskoene får ingen ta i fra meg!!!


- To kommentarer:
1. Diktet er ment litt ironisk, men også seriøst.
2. Alf Tande-P hadde programmet Hodejegerne på NRK, der personer med ulike yrker utførte oppgaver de slett ikke kunne bare fordi panelet hadde gjettet hva de jobbet med, men ville se dem dumme seg ut.

Ondskap

Ondskap kan vise seg i mange former. Nå for tida er det populært å lese om såkalt overnaturlig ondskap, monstre og spøkelser (og vampyrer, selvfølgelig...) Men vi mennesker klarer jammen meg å lage noen problemer i virkelighetens verden også.
Nok om det. 3 bøker lest:

1. Malice av Chris Wooding. Malice betyr ondskap. Boka er en grøss-/spenningsroman med noen tegneserieruter inni (som ikke hjelper på noe som helst for min del fordi tegningene er uklare), og den handler om en verden som styres av den onde Tall Jack. Det går an å komme seg inn i Malice ved hjelp av tryllekunster, og noen faller for fristelsen - og angrer. En av dem er Lucas. Og vennene hans, Seth og Kaia, må finne ut hva som har skjedd.
Jeg likte boka. Den var skrevet på en levende måte, med akkurat nok detaljer til at jeg så det for meg. Språket var bra.
Jeg kom til å tenke på Tunneler av Roderick Gordon underveis. Men boka er annerledes, mye mer mørk og grøssete. Og heltene er tøffere.

2. Jakten av Baroch Tendler. Her kommer den realistiske ondskapen inn. Stedet er Oslo, hovedpersonene er tre gutter som begynner i tiende på Grønland. Johan er tater, Qasim pakistaner og Mounir palestiner. Handlinga settes i gang når Mounirs mor blir funnet død. Faren er forsvunnet, og mediene fronter saken som æresdrap. Samtidig finner guttene nazistiske slagord på veggene i nærmiljøet, og noen skumle typer er altfor mystifistiske til å la være å spionere på (synes Qasim). Det blir skummelt, og når de for en gangs skyld vil gjøre noe så uskyldig som å dra på jakt skjer det... ja, jeg sier ikke mer.

En annen ting som skjer er at Mounir og Johan får følelser for hverandre. Johan stritter imot, men klarer det ikke i lengden. Ungdomsbøker med homofile hovedpersoner er det få av i dag.  - Jeg vet at Tor Fretheim har vært innom emnet (Kysset som fikk snøen til å smelte), men det er lenge siden. Bente Clod skrev om lesber i Body Effex. Fins det andre?
Likte denne boka også. Pleier å reagere på a-endelser i bokmålsbøker, men dette virka (!) naturlig, med mye spennende slang...

3. Buffy the vampire slayer season 8 (to første hefter). Serien fortsetter i tegneserieform! Jeg lånte denne, og er glad for at jeg ikke brukte penger på den, for jeg ble skuffa. Jeg kjente såvidt igjen personene, men miljøet var helt annerledes (forsåvidt naturlig, siden Sunnydale - spoiler spoiler - ble utsletta i slutten av sesong 7). Ingen skole, ingen magibutikk eller skolebibliotek (!!!), ingen teppebelagt krypt... Det er forvirrende drømmeverdener, store slott og militærbaser. Men det som forstyrret meg mest var idéen om at det nå er mange hundre kvinnelige vampyrjegere rundt om i verden. Buffy er ikke enestående lenger.
Sukk.
Jeg så nettopp et intervju med noen av skuespillerne fra tv-serien der de sa at de var spente på å se tegneserien og lurte på hva som skjedde med personene de spiller. Sikkert interessant! Men jeg klarte ikke å skille denne fra andre science fiction- og drømmebøker jeg har kikket i.

Tilbake til nåtiden

I går så jeg den aller siste episoden av Buffy, etter et maraton av filmtitting forrige uke. Jeg kom meg gjennom 42 episoder à 30 minutter på 8 dager. Sesong 5-7.

Det var skummelt trist å bli ferdig. Jeg gled inn i det som blir kalt "the buffyverse" og følte at jeg ble kastet ut igjen. Selvfølgelig kan jeg se serien om igjen (kanskje begynne helt på begynnelsen), men det er noe med første gang...

Hva var det som gjorde at jeg ble så fascinert?

1. Det overnaturlige, den helt konkrete og av og til grusomme kampen mellom det gode og det onde utenfor og også inni skikkelsene. (Selv om jeg spolte i de fleste kampscenene.) Buffy og vennene kjemper ikke bare mot monstre, men mot tidsforskyvninger, fortryllelser som skaper stumhet eller spontan sang og dans, roboter og til og med selve døden. Variert og spennende!

2. Det realistiske. Serien tar opp forskjellige tema, spesielt det å vokse opp og finne plassen sin i samfunnet, venneflokken og -her- i kampen mot det onde... Også mer alvorlige ting som sykdom og død. Og ikke minst: jeg ble glad i personene, ville se hvordan det gikk med dem, hvordan de løste problemer og viste følelser...

"It's all about power" sier Buffy. Og makt er et viktig tema. Noen får makt og må lære å kontrollere den, andre mister makt og må bygge opp en ny identitet og selvtillit. Og alle har makt over hverandres liv. Det er sterkt. Og det gjelder jo også i virkeligheten!

Har du makt? Hva gjør du i så fall med den?

Barndommens glada lekar

Når jeg har tenkt på barndommen min, har jeg alltid sett for meg at jeg satt i godkroken i sofaen og leste. Nesten hele tida. Vel, det stemmer ikke. Siste kveld i sørlandsferien min satt jeg med lillesøster og så igjennom et lite utdrag av alle tegningene vi tegnet for mange år siden. Pappa har spart på dem.

Bøkene var en utrolig inspirasjonskilde og ga næring til fantasien (!), og dette skinte igjennom i mine to andre hovedaktiviteter: tegning og skriving. Jeg tegnet MASSE. Av og til tegnet jeg til historiene jeg skrev. Tegneserier, noveller, forsøk på romaner...
For eksempel skrev jeg om Superpølsa. Husker ikke helt hva den handlet om annet enn at Superpølsa egentlig var en vanlig gutt som av en eller annen grunn fikk superkrefter når han tok på seg pølseskinn. Utrolig oppfinnsomt!

Jeg var også opptatt av orden. Jeg lagde faktisk (bibliotek-)katalogkort til fortellingene. Nesten litt flaut og iallfall fascinerende!

Ferielesing 2

4 bøker jeg vil nevne fra har lest-bunka mi (kom igjen, du vet at du får dårlig samvittighet når du ikke skriver om ei bok du har lest. Nok om det):

7a av Bjarne Reuter. Grøss med en liten sjuendeklasse og de to lærerne deres i rollene. De reiser på klassetur til et gammelt, merkelig hus. En av elevene har fått mareritt om huset på forhånd, og når de kommer dit opplever de at de selv forandrer personlighet. Kanskje blir de mer like passasjerene på et skip som forsvant sporløst for mange år siden? Sjøreisen går som en parallellhistorie i dagbokform, og spenningen stiger samtidig som grøsset i nåtidsfortellingen - når skipet nærmer seg området der mange andre skip har forsvunnet...
Det skumleste er faktisk ikke tingen som ligger gjemt i et digert vannkar i kjelleren, det verste er måten huset påvirker gjestene på. Nesten som i Ondskapens hotell, som jeg var så dum å se en gang.

Bare for en uke av Tone Ørvik. Virkelig spennende på en helt annen måte. Ei amerikansk jente må bli med foreldrene til Afrika der de skal være hjelpearbeidere. De mellomlander i Dublin, og der får Christine sjansen til å prøve seg på et selvstendig liv. Hun gjør en avtale med en motvillig voksen om at hun skal leve på gata i bare ei uke, forkledd som gutt for sikkerhets skyld. Med mobiltelefon og penger og jevnlig kontakt, selvfølgelig. Men det romantiske bildet av friheten på gata forsvinner veldig fort. Og på bare ei uke kan så mye skje... action som gir deg noe å tenke på. Jeg tenkte på Dublin, som jeg besøkte i vinter. Da så jeg tydeligvis solsida av byen!

Den siste magiker av Sigbjørn Mostue. Jeg likte Gravbøygen våkner og Nissedreperen, men Krakens gap falt ikke i smak, så jeg var skeptisk. En magiker... i Kløfta? Dessverre ble det et nytt eksempel på norske "magi i vår verden"-fantasybøker som ikke holder (iallfall mine) mål. Skummebok.

Labyrinten av Kate Mosse (bildet over er fra Chartres-katedralen, som er med i boka). Husker at jeg leste denne (faktisk i fjor sommer!) og likte den. Labyrinten er til forveksling lik, med to parallelle historier - en nåtids og en fortids - og magisk spenning. Med antikke koder og skjulte skatter, mørke kirker og grotter... Det er som Anne B. Ragde skriver på omslaget: "En miks av Rosens navn, Da Vinci-koden og Ringenes herre - med andre ord litt av en lesefest!"  Eller som jeg ville ha sagt det: en blanding av Taita og den 7. gåten og I all evighet. Ett lite minus: klarte ikke helt å følge med på hvor mange skatter som egentlig var funnet når og hvor og av hvem. Lag gjerne et kart for deg selv:)

Ferielesing...

Jeg leste Skam av Karin Alvtegen på toget til Snartemo for snart to uker siden. Ei dramatisk bok på et psykologisk plan, om syke mennesker som kanskje ikke er så unormale likevel.

På turen til/fra England tok jeg med meg Jotnens hjemkomst av Andreas Bull-Hansen (aka Bjørn A. Bull-Hansen eller B. Andreas Bull-Hansen), første bok i en serie. Lover godt. Romanen begynner i Oslo-området en gang i udefinerbar framtid, ei framtid full av kriminalitet, terror og stress. Hovedpersonen Tyrar er med i det hemmelige politiet og ikke er redd for å bruke vold i jakten på skurker. Han har en ukjent fortid, han vet bare at han ble funnet i Tsjetsjenia som voksen og tatt med til Norge, der han giftet seg med hjelpearbeideren som fant ham i ruinene.
En dag blir kjæresten og sønnen kidnappet. En mystisk, enøyd mann viser ham et bilde av to brente kropper og egger ham til å ta hevn. I skuddvekslingen som følger blir Tyrar drept... og våkner opp i et helt annet miljø. I Åsgard, de norrøne gudenes hjem. Og han får vite hvem han egentlig er.
Det er spennende å lese om skikkelsene fra den norrøne mytologien. Men du får ikke følelsen av at gudene er guder, de er som vanlige, skrøpelige mennesker drevet av frykt, sjalusi og kjærlighet, en slags vikinger (jf denne boka). Og det gjør ingen ting!

Så har jeg endelig lest ei bok av Knausgård: Min kamp 4. Deler av den, iallfall. Her er Karl Ove lærervikar i ei bittelita kystbygd i Nord-Norge. Veldig bra skrevet! Vet ikke helt hvorfor jeg ikke leste den ferdig.

Nattjakt, den foreløpig siste norske boka i I morgen-serien av John Marsden, var like spennende som forventet. Ellie og de andre ungdommene blir plutselig barnevakter, og etter mye dramatikk (blant annet en halsbrekkende biljakt) finner de tilbake til Hell (Helvete). De har virkelig fått smaken på krig...

I Honest box-en i Llanwrtyd betalte jeg for koseboka 311 Pelican Court av Debbie Macomber. God reisebok, men etter hvert ble ting så forutsigbare at jeg ikke leste videre. Men det er vel forutsigbare happy endings som er vitsen med kosebøker!

Ellers begynte jeg på Dødelig fare av Charlaine Harris, bok 4 i True Blood. Beklager, alle fans - jeg klarer ikke å engasjere meg! Den minner meg om Vampire diaries, bare mer moderne og mer sexy.

Små, søte løgnere av Sara Shepard: vakre, vellykkede jenter med fryktelige hemmeligheter blir terrorisert av det som kan være en forsvunnet eks-venninne. Jeg bare skummet!

Monsterjenta: Blodsbånd av Stefan Ljungqvist: svensk fantasy for barn, oversatt til norsk! Wow! Men jeg fikk veldig snart en merkelig følelse av at jeg kunne skrevet boka selv i 5. klasse. Dessverre.

Siste bok: Oda! av Kjetil Bjørnstad. Den leste jeg fordi jeg skal synge Sommernatt ved fjorden, som nettopp handler om Oda Krogh og Hans Jæger, en av hennes mange elskere (eller skal vi si kjærligheter?). Veldig trist historie, med et språk bare en musiker kan lage!

Green and pleasant land

Er nettopp ferdig med turen til England (Devon) og Wales. Kjempekjekt! Været var stort sett akkurat passe (sol langs kysten, behagelig kjølig på gåtur), vi møtte hyggelige mennesker og fikk øve oss på engelsken. Har dessverre ikke bilder, siden jeg brukte det gamle ikke-digitale kameraet mitt, men bare vent!

I Devon gled jeg nedover ei skråning med pebbles (runde steiner) og fikk duppa tærne i godt, Syden-varmt sjøvann. Jeg så smale Postman Pat-veier innestengt mellom digre voller/hekker, og tradisjonelle murhus (cottages) med stråtak. Jeg smakte cream tea (obs! kommer fra Devon!) for første gang og var innom en av mange butikker med lokalt lagd kunst. Men det jeg merket meg mest var de mektig store trærne, mye større enn våre.

I Wales overnattet vi i Bed and Breakfast i "Britain's smallest town", Llanwrtyd. Der gikk vi akkurat glipp av prinsebesøk (Charles og Camilla) i landsbyen, men fikk se første del av triatlon med jogging, sumpsvømming (!) og sykling. Selv gikk vi turer i terrenget rundt, som er ganske kupert (men ikke typiske fjell). Vi reiste med toget (som tilsvarer buss i Norge - veldig godt utbygd nett) til havnebyen Swansea (litt grå og trist til du kommer til havneområdet). Vi prata med et koselig, walisisk par, OG vi stakk innom en bokhandel i Llanwrtyd - et halvmørkt rom med stappfulle bokhyller og en "honesty box" å putte penger på.
Turen ble avslutta med et besøk hos en brasiliansk-britisk familie utenfor London.

Bare sju dager - kan du tro det?

Ferie!

Nå er det ferie i tre uker! Det er ikke det at jeg er lei av jobben, men det er noe godt med noen fridager likevel. Spise jordbær sammen med mamma og pappa. Sole seg på plenen og bade i elva. Gjøre ingen ting!
Det blir ikke noe latmannsliv, nei. I tillegg til to konserter skal søster og jeg til Sørvest-England og Wales om bare 5 dager til. Det blir koselig. Så ei av bøkene jeg tar med meg hjem er Opplev Storbritannia. Heldigvis er vi ganske samstemte i interessene våre og kommer nok til å få tid til å nyte følelsen av å være der, uten stress.

Jeg var i hyllene på biblioteket i dag for å finne toglesing. I magasinet (ryddet der, må vite!) fant jeg to bøker om Bjugn-saken. Triste greier, men jeg ble interessert - og bøkene er i pocket. Så de er med til vurdering. Har faktisk lest den første allerede. Skummelt.
Ellers tok jeg med:
Skam av Karin Alvtegen
Purpurelvene av Jean-Christophe Grange

Og så har jeg bestilt bøker på det lokale biblioteket som mamma skal låne til meg.
OK, jeg LOVER at jeg ikke skal sløse vekk ferien på bare lesing! Av og til trenger en lesefri også.

Bok og film

Jeg har sett Eclipse i kveld! Og for en opplevelse!  Sjelden går jeg ut av en kino med en så avslappa og likevel glad og oppstemt følelse. Denne får en sekser.
Den er mer intens enn forrige film (ikke så rart siden den inneholder blodtørstige nyfødte vampyrer!), men ikke for mye, og det beste syns jeg faktisk er at vi får se bakgrunnen til Rosalie og Jasper i Cullen-klanen (fra "gamle dager"!) + scener fra forberedelsen til de nyfødte (tatt fra Bree Tanner, sikkert!). Det blir ikke bare sjalusi og trekantforhold og forvirra følelser, det er levende scener og spenning underveis. I tillegg ble alle hvis- og når-ene til Stephenie Meyer (i trekantforholdet) gjort veldig enkle og greie. De tre hovedpersonene gjør forresten en god jobb, men ikke den største.

Jeg hadde lest eller hørt at vi skulle få se Harry Potter-traileren før filmen, og det ble det ingen ting av. Men jeg er like glad. Jeg så den på nettet (dumme meg!) og ble skikkelig skuffa, fordi
1) de har vært så utrolig idiotiske å ta med scener fra den siste kampen mellom Harry og Voldemort! Som egentlig ikke skal komme før i siste film!!! Og NÅR i boka kom egentlig Voldemort nær nok til å ta kvelertak på helten vår? Hva TENKER de på?
2) jeg så noen scener som jeg naturlig nok (det er bok til film-forbannelsen) hadde tenkt meg helt annerledes. Varmere. Etter de to første filmene har fargene faktisk blitt kjølige, det går i blått, grått og sjøgrønt, og... i tillegg er det denne castingen, da, som jeg lenge har vært misfornøyd med.
Jeg prøver å si til meg selv at filmen er én tolkning av boka, og jeg har en annen. Men det er ikke noe gøy.
Kommer jeg til å se filmen(e) likevel? Selvfølgelig.

Har lest litt også

Siden sist:

Englelære av Danielle Trussoni. Dette bør være boka for meg. Spennende og magisk. En flokk med onde engler - 2 meter høye, hvite og nydelige (med røde øyne. Hm. Hørt det før?) som venter på at noen skal spille på en lyre langt under fjellet... en middelalderekspedisjon der bare en overlevde - og ble sprø... en organisasjon med en tilsynelatende umulig oppgave. Koder, skjulte skatter og gåter à la Dan Brown, og etter hvert med samme action-nivå.
Boka er delt i tre deler, med tilbakeblikk til den andre engleekspedisjonen under andre verdenskrig. Jeg likte best de to første. Det skjedde litt for mye på kort tid på slutten, og jeg falt av.
Men alt i alt en fin opplevelse!

Hypnotisøren av Lars Kepler (pseudonym). Grøss. Det vil si, det er krim, men av den grøssete typen. Kommer til å tenke på denne svenske boka. En ung gutt ligger knivskadd på sykehus etter å ha mistet foreldrene og en søster i et drap. En psykolog som har lovet seg selv å aldri hypnotisere mer (hvorfor? hvorfor? ja, det lurer vi på lenge!) bruker likevel denne metoden på gutten, og hvem viser seg å være morderen? Gutten, ja. Og han er en demonisk type som ikke lar seg stoppe av blødende sår og sykehusvegger. Litt som Håkan (?) i Lindquists bok, men mer ond. Men det viser seg - spoiler spoiler - at det også fins en annen galning der ute.

Så har du den siste boka i Artemis Fowl-serien: Artemis Fowl og tidsparadokset. Dette er noe helt annet! Dette er noe jeg kan kose meg med. Skurkete alver og tidsreiser og eksentriske dyrefiender og sånn. Ble ikke skuffa, Artemis holder koken!

Sist, men ikke minst: Twilight tegneserieroman. Denne hadde jeg tenkt å kjøpe på Amazon, men så fant jeg den på norsk i min lokale bokhandel! Nydelig tegnet. Passer kanskje spesielt for de som var misfornøyde med castingen til filmene (som jeg). Her er nemlig vampyrene manga-aktig pene. Det er svart hvitt-tegninger, men noen har farger, og dette skaper en spesiell effekt. NB: tegneserien dekker bare den første delen av Evighetens kyss.

Så gleder jeg meg til den nye filmen på onsdag! Selvfølgelig skal jeg på premieren!

Skoledager

For vel 20 år siden ble det lagd en liten film om skolen i gamle dager, og to av klassekameratene mine var så heldige å komme på TV... og i dag fikk jeg se filmen igjen! Helt utrolig!

Nyfødt vampyr

Er nettopp ferdig med Bree Tanners korte nye liv av Stephenie Meyer, den siste boka i Twilight-serien. Som en kanskje skjønner av tittelen er denne boka mye kortere enn Evighetens kyss (Twilight) og de neste tre.
Men det betyr at det er mye spenning på disse få sidene!

Bree er en av de "nyfødte" vampyrene som har blitt skapt av den rødhårede vampyren Victoria, Bellas dødsfiende, med ett formål: å drepe Bella. Men dette får ikke den lille hæren av nyfødte vite før rett før kampen. Bree skjønner likevel tidlig at noe ikke stemmer. For eksempel har de fått høre at solen er livsfarlig for vampyrer - som i legendene - men alle som har lest bøkene om Edward og Bella vet at solen "bare" får dem til å glitre. Dette oppdager Bree og Diego, en venn av henne. De to finner ut at de ikke vil bli med i det ville angrepet på Cullen-familien. Men Bree roter seg opp i det likevel. Og så kommer Volturiene...

Det er en fordel å ha lest de andre bøkene i serien først. Men kanskje det kan være en apetittvekker i stedet? Du vil vite hvem denne jenta er som har så søtt blod:)

Virkelig lesverdig bok!

Bilder fra barndommen

Eli har gitt meg en utfordring: å finne bildebøker som traff meg da jeg var barn. Kjempeartig utfordring!

Hun nevner Guds gjøgler av Tomie de Paola, og det er faktisk den boka jeg husker best. Veldig trist og nydelig. Har kjøpt den nå (salg på biblioteket:)).

Boka handler om den foreldreløse gutten Giovanni, som er flink til å sjonglere; så flink at han etter hvert blir med et omreisende teater med kunstene sine. Spesialiteten hans er "himmelens sol", en skinnende gyllen ball som han kaster til slutt i en fargerekke av baller. Folk jubler for ham.
Men så blir han gammel, og ingen vil se på ham lenger. Han vasker av seg sminken og forlater livet som gjøgler. I et kloster får han være med på bursdagen til det lille jesusbarnet, og sjonglerer med "himmelens sol" for siste gang foran billedstøtten av Maria og barnet. Så .... DØR han.... snufs!
Såvidt jeg husker var denne boka på Barne-TV, og det var nok en inspirasjonskilde når jeg skulle lese bøker... De har ikke God Bok! med Minken lenger. Høytlesing av bildebøker på TV ville ikke slått an i dag.

Ellers vil jeg nevne et par bildebøker som jeg ikke er helt sikker på om jeg har lest, men jeg leste seriene som hører til (romaner): Katitzi og Kulla-Gulla. Det var koselige serier som jeg likte godt den gangen. Bildebøkene heter Hvordan ble det senere, da Katitzi? og Kulla-Gulla på barneheimen/Kulla-Gulla tenestejente.

Men Lille larven Aldrimett og andre fortellinger om dyr og mennesker som forandrer seg til det ugjenkjennelige avskydde jeg...

Krim - hva skal til?

Jeg har lest tre krimbøker:
Isprinsessen av Camilla Läckberg
Havfruen av Camilla Läckberg
Byen med det store hjertet av Jørgen Gunnerud




Etter å ha lest den siste begynte jeg å tenke på hva det er som gjør ei krimbok god. For den var tung å komme igjennom, og jeg følte ikke at den ga meg noe.
Gunnerud har visst skrevet andre bøker med etterforskeren Knut Moen som har fått gode kritikker, men denne siste er rett og slett rar.

Kriposetterforskeren Knut Moen (avsnittet for savnede personer) hjelper til med å finne liket av en savnet kvinne i et vann, men så dummer han seg ut med en harrytur til Sverige (sabotasje, viser det seg) og trekker seg fra Kripos. Så gjør han veldig lite etterforskning etterpå. Det han GJØR er å koordinere en privat etterforsking og få referater fra intervjuer og undersøkelser andre har gjort. Ingen kontakt med pårørende, ingen kontakt med mistenkte, lite aktivitet alt i alt. Og synsvinkelen ligger bare hos ham.
Mysteriet blir oppklart, men politimannen står bare gjemt bak gardinet. Da blir det kjedelig.
Og uoversiktlig. Jeg trenger en scene eller i det minste en personbeskrivelse å henge saker på; her blir det bare navn som snurrer rundt.

Jeg har lest positive anmeldelser av boka, og de legger vekt på at handlinga er realistisk. Det er ingen psykotiske massemordere og gørr og blod her, det er økonomisk kriminalitet og andre statistisk sett vanlige lovbrudd. Men da stiller jeg høyere krav til en spennende handling!

Da er det noe annet med Camilla Läckberg. Hun skriver om mennesker som har opplevd vonde ting, gjerne for mange år siden, og som hevner seg eller myrder for å dekke over gamle forbrytelser. Det blir det blod og iallfall følelsesmessig gørr av. Havfruen er verst i så måte.
Det er spennende. Jeg syns jeg kjenner igjen oppbygginga fra norske krimbøker jeg har lest (Lindell og Fossum?): vi møter først morderen og/eller offeret, uten at morderen avsløres selvfølgelig, og så får vi små glimt fra morderen underveis, kanskje tilbakeblikk på viktige hendelser i fortida. Det gir en følelse av utrygghet som passer godt i krimsjangeren, syns jeg. Vi får en følelse av at morderen kan slå til igjen. En thriller-aktig krim?

Så møter vi etterforskeren eller etterforskerne, med mer eller mindre spennende privatliv utenom jobben. Her syns jeg Läckbergs bøker er perfekte. Det er to etterforskere; Erica, en nysgjerrig biografiforfatter, og Patrik, en dyktig politimann, som hjelper hverandre med å oppklare mordene. De oppsøker folk, underøker åsteder, er der det skjer. Samtidig har de et kjærlighetsforhold (begynner i den første boka, Isprinsessen. Eller, for Patriks del, gammel kjærlighet) som skaper spenning på sin måte.

Erica og Patrik er sympatiske uten å være perfekte, og det syns jeg er bra. De er helt vanlige mennesker. Det blir ekstra tydelig når de skal på date for første gang, de kunne vært tenåringer:)  Erica lurer på om hun skal bruke de store, stygge trusene med ekstra støtte for mage og rumpe (som gjør at kroppen ser lekker ut med klær på), eller de vakre stringtrusene. - Det er humor, det er mørke og alle mulige menneskelige følelser.
Flere personer bidrar til den spesielle stemningen. Du har Anna, Ericas søster, som i starten lever i et ulykkelig ekteskap med en psykopat, og Patriks inkompetente sjef Mellberg, som har elefantego, null psykologisk teft og hentesveis med svær mage. Jeg kjenner tennene gnisse mot hverandre og får lyst til å ødelegge noe når jeg tenker på ham.

Min suksessoppskrift à la Läckberg: kontakt med morderens (gale) sinn underveis, sympatiske etterforskere med teft for mysterier og rett og slett LIV. Uansett om mordene er realistiske eller ikke.

Innlegg nummer 222! (eller: en "trilogi")

Dere husker kanskje at jeg skrev om Tunneler-"trilogien", som viste seg å slutte med et spørsmålstegn og flere mysterier. (Når jeg tenker meg om, har jeg nok ikke lest noe sted at det skulle være en trilogi, men det er noe med det magiske tallet 3 i boksammenheng.)
Arven-trilogien til Christopher Paolini er iallfall ingen trilogi. Da jeg hadde 50 sider igjen av den tredje boka, Brisingr, var det altfor mye uforløst spenning og for mange løse tråder igjen. Så jeg ble faktisk letta over at det kommer mer. Selv om jeg altså hadde vært igjennom i alt 2453 sider!

Det er en kjempefin serie Paolini har lagd. Det er high fantasy, helt klart inspirert av Ringenes herre. En ung helt med ukjent bakgrunn må reise ut for å redde verden; en verden befolket av alver, dverger, mennesker og selvfølgelig drager. Dragene er helt sentrale i disse bøkene; spesielt Eragons egen Safira. Hun er i en klasse for seg (og den vakreste av alle skapninger, syns hun selv).
Safira er den som gir humoren i fortellinga, ofte i samspillet med Eragon, men hun er også en farlig skapning.

Hvis jeg skal sette fingeren på noe: Kampscenene er ganske detaljerte og gjør sitt til at sidene blir mange. Det holder ikke å si at Roran (Eragons fetter) drepte nesten 200 mann egenhendig; vi går inn i kampen på ekte action-filmvis (eller samurai-vis) og ser hva som skjer. Jeg leste meg gjennom det med alvens hurtighet.

Roran er den klassiske krigerhelten, med svulmende armmuskler, mot, en våken hjerne og en rettferdig framferd. Han kjemper først for landsbyen han kommer fra og kjæresten Katrina, som han må befri, senere blir han med i kampen mot den onde Galbatorix.

Eragon, på sin side, hater kamp. Etter at han har blitt forandret av alvene (med spisse ører -jepp!) føler han seg knyttet til alle levende ting, så drap gjør ham uvel. Men han får hjelp av trolldom, alvestyrke og -hurtighet - og selvfølgelig Safira.

Handlingslinjene i boka, som stort sett er delt mellom de to (og faktisk Safira!) er spennende på hver sin måte.
Selv om Roran ikke har trolldom til hjelp, er kampene hans de letteste. For han vet hvem han er, hvem han kjemper for og hva han skal gjøre. Eragon opplever at ting er skjult for ham, han er bundet av mange slags løfter og har flere veier å velge mellom, og valgene betyr alt for utfallet av den store kampen.

For en kjedelig anmeldelse, tenker du kanskje. OK. Hva med:
- et nytt sverd som Eragon lager mens en alv inntar kroppen hans, lagd av blankstål han fikk fra et digert alvetre
- fotografier lagd av tanker og følelser
- en hann-alv med blå ulvepels som tiltrekker seg hunner på uforklarlig vis!
- en hunn-dverg som gråter i sorg foran gudebilder og får Eragon til å ønske at det er noe etter døden (ja, det er plass til eksistensielle spørsmål også!)
- en var-katt (Solembum), dels katt og dels gutt, som kommer med viktige profetier (de fleste ikke oppfylt enda)
- ei lita jente med en voksen stemme, fordømt til å føle andres smerte (fordi Eragon var uforsiktig med tryllekunster)
- dragenes og alvenes store hemmelighet, grunnen til at Galbatorix er uovervinnelig (får du selvfølgelig ikke vite noe om her!)

Jeg håper det skinner igjennom at jeg likte bøkene veldig godt og gleder meg til den neste.

Hvis dere syns jeg har vært stille lenge nå...

... så kommer det av at jeg har begynt på Eragon-serien av Christopher Paolini. Maaaange hundre sider. Tenkte å blogge om bøkene når jeg er ferdig.
Men det betyr ikke at det ikke skjer andre ting i livet mitt! Blant annet måtte jeg bare ta bilde av en virkelig levende og påståelig grein som fikk nærkontakt med postkassen min.

Multiple guy problems

Døren gikk opp, og herregud, jeg tror at hjertet mitt sluttet å slå (...) Det var den peneste gutten jeg noensinne hadde sett. Han var høy, mørkhåret og med en helt perfekt supermannlokk i pannen. Øynene var klar blå og...

Møt Erik, Zoey Redbirds nye flamme. Han er vampyryngling, som Zoey, og er allerede en erfaren skuespiller. Han har hatt noe på gang med den blonde bitchen (for et ord!) Afrodite, men snart skjønner han at Zoey er den rette for ham.
Jeg snakker om House of Night-serien. Her er det guttetrøbbel i lange baner!

Zoeys offisielle kjæreste når hun begynner på vampyrskolen er mennesket Heath, en kjekkas av en fotballspiller (amerikansk fotball!) som ble bestevennen hennes i tredje klasse da han sa at den altfor korte hårklippen hennes var fin. Han har store problemer med drikking, men han er en god gutt innerst inne.
Når Zoey blir vampyryngling vil ikke Heath slippe taket i henne, og han setter sitt eget liv i fare når han lar henne drikke blodet sitt, noe som lager et bånd mellom dem.

Men egentlig er det jo Erik hun vil ha. Eller?

Så møter Zoey den overnaturlig pene læreren Loren, som viser seg å være en slu flørter, og James Stark, verdens beste (og boklesende!!!) bueskytter, som faller for henne... og etter hvert lurer til og med en udødelig, Kalona, seg inn i Zoeys drømmer og vil være med på leken. Heldigvis ikke alle i første bok.
På ett tidspunkt har Zoey tre kjærester og en skummel drømmekjæreste.

Disse gutteproblemene bidrar nok til spenningen, men de gjør meg veldig forvirret også. Hvem er det egentlig som elsker henne mest? Hvem elsker hun mest? Hvem er best for henne? Kan hun kanskje ha flere på en gang? Det er akkurat som om P.C. og Kristin Cast har forlest seg på Twilight (Bella, Edward og Jacob) og tenkt at de vil skru skruen enda TO hakk.
Og jeg har ikke sett Buffy-serien, men jeg syns å huske at det er to gutter inne i bildet der også? Vampyrer?

Ja, og forresten, Dødslekene har en liten problematisk situasjon også. Katniss må velge mellom en senete, stolt jaktkompis og en sterk, snill bakersønn som hun kjemper på død og liv sammen med.
Det er til og med fangrupper på nettet for de to guttene.

Stakkars jenter.

Denne liker jeg 2: Opp i lufta

Skikkelig eventyrbok fra Artemis Fowls "pappa" med handling fra Irland på slutten av 1800-tallet.
Jeg ble litt skeptisk da jeg skjønte at den foregikk på 1800-tallet, siden jeg ikke er spesielt begeistra for historiske romaner - men det glemte jeg fort.

På den irske øya Store Saltee bor gutten Conor Broekhart med mor og far. Han er bestevenner med prinsesse Isabella (selv ei lita øy har en konge!), som blir med ham på ganske uskyldige eventyrferder rundt slottet. En av disse holder på å gå alvorlig galt når slottstårnet tar fyr, men snarrådige Conor redder seg og Isabella ned fra taket med en improvisert drake.
Conor vet nemlig litt om det å fly. Han ble faktisk født rett etter en dramatisk luftballong-styrt i Paris. Og han får en flink læremester, Victor, som ikke bare setter ham inn i  flykunstens hemmeligheter, men også i kampkunst.
Alt er ikke som det skal på den ellers så fredelige øya. På naboøya Lille Saltee er den grusomme Bonvilain hersker over et fengsel, men han har større ambisjoner og utfører to katastrofale mord i slottet. Conor blir fanget og dømt til fengselsstraff for mord han ikke har begått. Den geniale Bonvilain finner ut hvordan han skal knuse Conors far Declan og Conor på samme tid - han narrer faren til å tro at det er Conors drapsmann som sitter i cellen (slått til det ugjenkjennelige):

Et øyeblikk etter geleidet han Declan Broekhart inn i rommet. Conor hadde aldri før sett faren så ulykkelig. Declans rygg, som vanligvis var rak som en linjal, var nå kroket og skjelvende, og han holdt fast i Bonvilain slik en gammel mann støtter seg til pleieren sin. Ansiktet var det verste. Det var dratt av sorg: Øyne, munn og rynker rant som smeltet stearin.
"Her er han," sa Bonvilain lavt, med mye medlidenhet. "Dette er ham. Bare et par sekunder."
Conor beveget seg langsomt og forsiktig mot veggen, prøvde å rette seg opp.
Pappa, prøvde han å si. Pappa, hjelp meg. Men alt som unnslapp de hovne, forslåtte leppene var svake stønn.
Declan Broekhart raget over ham med tårene dryppende fra haken.
"Takket være deg," hvisket han. "Takket være deg..."
Og så gjorde han et framstøt mot Conor, ikke for å omfavne, men for å drepe ham.

- Conor blir sendt til fengselet, der han forandrer seg til en bitter, hard ung mann, ikke ulik Jean Valjean i Les miserables - eller Greven av Monte Cristo? Han blir torturert, hundset og truet av profesjonelle drapsmenn.

Det er vondt å lese.

Heldigvis blir han ikke der. En ekte Flyger må opp i lufta, selv om han er innestengt i stein!

Les boka! Jeg sier ikke mer.