En lesering, en lesering

Jeg er med i ei bokgruppe som møtes en tirsdag i måneden og prater om/diskuterer ei bok. I går var det Mirjam Kristensens bok En ettermiddag om høsten som skulle analyseres.
Sånt er spennende. Ofte har de fleste fått en felles leserfølelse - til en viss grad. Og i går var dommen: for mye blir ikke sagt i denne boka, for mye henger i det blå!
Jeg satt der og ville forsvare boka (ikke bare fordi det er min heimbygding som har skrevet den...), og det jeg sa fikk de andre til å se litt nytt på ting. Kanskje. Og vice versa. Det merkelige var at selv om flertallet hadde problemer med boka, så husket vi ganske mange detaljer!

Iread...do you?

Utrolig kjekt, altså!
Facebook (min yndlingsside per dags dato) har en "funksjon" som heter Iread. Sannsynligvis er det noen andre som har laget den og så latt Facebook inkorporere den. Nok om det.
Her kan jeg fylle bokhyllen min med bøker jeg har lest - og vil lese, legge inn kortere eller lengre anmeldelser, se hva andre skriver om bøkene, og anbefale bøker eller få anbefalinger.
Jeg fikk en hel liste fra ei Facebook-venninne her om dagen over bøker hun mente jeg burde prøve. Gikk igjennom den, og vips! hadde jeg funnet noen tips til ny lesing!

Jeg fant blant andre to bøker av Walter Moers. Hans "Kaptein Blåbjørns 13 1/2 liv" er min yndlingsbok, selv om jeg bare har lest den en gang. Så da er det naturlig å kikke på de andre to. Spesielt fristende når de får så gode kritikker på Iread!

Og ja, jeg gikk sporenstreks på Amazon for å kjøpe bøkene.

Søstrene Boleyn

Har du hørt om Anne Boleyn? Det hadde jeg, skam å melde, ikke gjort heller før jeg leste Søstrene Boleyn av Philippa Gregory. Anne var Henrik den åttendes andre kone, og hun endte livet sitt med hodet på en blokk. Hvorfor? Derom strides de lærde...
Denne romanen (som blir kalt for veldig fiktiv i Wikipedia-artikkelen)har Annes søster Mary som forteller. Anne blir satt i et dårlig lys utover i boka, mer og mer hensynsløs, vrang og egoistisk. Men var hun egentlig det?

Dette var ei sterk bok, spennende på sin måte! Det som kanskje gjorde størst inntrykk på meg var hvordan de to søstrene ble brukt som brikker i familiens spill ved å bli kongens elskerinner og etter hvert kone (Anne). Onkelen og de andre i familien ønsket høytstående titler, eiendommer og penger, og dermed ble jentenes egne ønsker oversett. Jeg tenker rett og slett på tvangsekteskap. En ekstrem form for det arrangerte ekteskapet som vi kjenner blant annet fra engelske romaner. Var det virkelig så ille i et vestlig land på den tiden?

Uansett, verd å lese altså!

Så var det Artemis igjen, da...

Men denne gangen er det den opprinnelige Artemis - den greske gudinnen - det er snakk om. Og mange andre gudinner fra ulike deler av verden. Og katter. Og hekser. Og eventyrfortellende bestemødre og grandtanter. Og et mystisk tårn med åttekantet loftsrom.
Jeg har nettopp lest ferdig en trilogi av Gerd Eva Lillo. Den har stått i barnebokhylla på biblioteket, så å si ikke utlånt. Hvorfor ikke? lurte jeg på. Fordi de er svarte og har litt merkelige bilder utenpå? Når jeg leser dem er det andre ting som slår meg!
Jeg vet ikke hva jeg skal tenke og tro om barnebøker som lovpriser Artemis og Skade og kattegudinnen Bast. For det er eventyr, men på grensen til gudedyrkelse. Jeg måtte google forfatternavnet etterpå for å se om Lillo er med i en eller annen heksekult. Jeg fant riktignok ei side der det sto om kattegudinnen Bast, og ei om "guddommelig" sjakkspill, men ikke wicca og mystiske seanser i månelyset.
Er jeg bare overfølsom for religiøsitet i ulike former? Er jeg for pedagogisk? Tar jeg feil når jeg tenker at følsomme barnehjerner vil bli prestinner etter gjennomlesning av Bestemor Stemsens eventyrlige katter?
Men en ting er positivt: her er det kvinner i alle hovedroller, og de er helter:)
Og så er det en ganske spennende og veldig original historie.

Kanskje en setning fra tredje bok kan oppsummere det hele?
"Ja, eventyr er det og eventyr blir det, og livet er det mest eventyrlige av alt."

Ha ha og snufs snufs

Ha ha: Ellens annerledes konkurranse av Monica Vikstrøm-Jokela. Femte bok i en søt serie som jeg kunne blitt lei av fordi jeg sjelden får overraskelser, men som trimmer lattermusklene mine like fullt! Her skal Ellen prøve å hevne seg på Daniel fordi han stadig dummer henne ut. Eller er det egentlig han som gjør det? Hvilken utfordring det er å skulle gjøre en gutt flau når han tar alt med et smil og opptrer utrooooolig overlegent...

Snufs snufs: Det er mitt liv av Katarina von Bredow. Dette er dødsens (eller skal vi si livsens?) alvorlig. Ei 15 år gammel jente blir gravid med kjæresten og tar et valg som folk rundt henne ikke ser på som et reelt alternativ. Sterkt, uansett hva en mener om emnet abort.

Litt action, takk!

Er ferdig med Vokter-serien. Fornøyd? Ganske! Da den siste boka, Vokternes valg, var lagt ned, tenkte jeg at det var noen spørsmål jeg ikke hadde fått svar på, men sånn skal det være. Og jeg kjente at jeg er stolt over at det er en norsk forfatter som har funnet på en så drøy historie.

Det var ikke bare action. Handlingen kretset rundt en gruppe - Vokterne - som skulle motarbeide det slue Imperiet og redde utenomjordiske fra det pengegriske grepet deres. For å hindre dem i dette måtte vennene trekke seg tilbake innimellom og planlegge, omgruppere seg, hvile ut mellom slagene - og så kjempe.

Hvis du ser bort fra ufoene, hamskifterne, implantatene og de fryktelige drapshundene, minner denne serien meg mye om I morgen-serien til John Marsden, faktisk! Der er det også snakk om sabotasjer, våpen, aksjoner, overlevelse, lojalitet og vennskap. Nå har jeg lest tre av bøkene i Marsdens serie og pustet lettet ut over at Ellie (SPOILERSPOILERSPOILERSPOILERSPOILER!!!!!) slapp ut av dødsfengselet.

Nettopp det at I morgen-serien ikke inneholder utenomjordiske science fiction-elementer gjør at aldersgrensa går litt oppover. Det er verre å lese om virkelige mennesker som blåses i filler enn morderiske, genmanipulerte hunder som blåses i filler.
Men begge deler kan, tro det eller ei, inngå i en positiv leseropplevelse. Det skulle ikke vært sånn?

Det er verre når småbarna skyter gangstere i dataspill.

Vokterne

Nei da, nei da ... jeg har ikke glemt bloggen!

Nå holder jeg på med serien "Vokterne" av Willy Ustad. Lite utlånt på biblioteket, og en venn av meg syntes den var kjedelig, men likevel tror jeg den kan ha potensiale.

Vokter-serien er en slags ufo-grøsser-actionserie. Handlinga foregår i vår verden, men med et virkelig urealistisk innslag: en mystisk bydel som gjennom flere år gradvis har forsvunnet fra innbyggernes bevissthet. Dessverre. For den viser seg å være åstedet for et eksperiment, åstedet for en utenomjordisk klan som ble ønsket velkommen for mer enn hundre år siden.

Hovedpersonen er en av de som ikke glemmer byen, og nysgjerrig som han er havner han midt i løvens hule...

Nå har jeg lest tre bøker, og har lyst til å lese de neste tre, altså.