Jippi for Septimus Heap

Jeg var usikker på om serien om Septimus Heap av Angie Sage kunne måle seg med Harry Potter-bøkene. Om de i det hele tatt kunne sammenlignes.
Jeg har nettopp lest "Magi", den første boka. Det var veldig spennende, og også med litt humor!

Det er lite her som en forbinder med Harry Potter - ingen trollmannsskole, ingen rumpeldunk, ikke noen uvitende umagisk verden som ligner på vår. Ingen sjokoladefrosker eller føniksfugl. Ingen flyvende sopelimer og desperanter. Så det detaljerte, gjennomført humoristiske trollmannsuniverset er borte.

Men vi får høre om usynlighetsmagi, et eldgammelt egyptisk drageskip, tustetasser og en hamskiftende katt. Og vennskapet mellom prinsessen Jenna, fosterbroren Nicko, Gutt 514, magikerspøkelset Alfred og heksen Martha er veldig bra beskrevet. De må alle rømme fra en ond trollmann (som nok er litt dummere og mer klossete enn den godeste Voldemort).

Jeg har lest ei bok som kanskje enda mer minner meg om Septimus Heap-fortellinga: "Urchin av de dansende stjerner". Her er det et lite ekorn som har en ukjent bakgrunn og som kjemper mot onde intriger i et slott. - Heksen Martha kan ligne litt på Nynaeve i Tidshjulet-serien.
Ei fantasybok vil vel alltid bli inspirert av andre fantasybøker. Men jeg ble positivt overrasket; disse bøkene står på egne bein! Jeg kan godt tenke meg å kjøpe inn flere i serien.

Skjerp deg, Jonny! - eller: Hva er god litteratur?

Jonny Halberg har gjort det. Gjort meg irritert. Han har lansert begrepet "mellomlitteratur" - for romaner som "Berlinerpoplene" og "Wonderboy". De er for tilgjengelige, sier for mye. Skal tro hva slags syn Jonny har på hva som er god litteratur? Det ser ut som han fremdeles mener at litteratur først og fremst skal sette ting under debatt. Det må iallfall være LITT arbeid med å lese ei bok, en kan ikke få alt opp i hendene.
Jeg har også reagert på bøker som er fulle av klisjeer, bøker som en bare sitter igjen med en tom følelse med etterpå. Men kanskje enda verre er bøker som jeg ikke skjønner noe av, og som ikke gir meg noe som helst! Jeg vil ikke jobbe når jeg leser - jeg leser for å slappe av, nyte, innta den gode litteraturen!
Så det så.

PS1: Forresten har jeg nettopp lest "Rose Madder" av Stephen King. Den var helt spesiell, selvfølgelig - startet som et hverdagsdrama om kvinnemishandling og sluttet i grøss... lesverdig, men kanskje grøssen kunne vært unngått.
PS2: Robert Jordan er død - snufs! Og uten at den siste boka ble ferdig:(

Virkelige mennesker

Selv om jeg er veldig glad i fantasy og andre eventyr, er det lite som er så godt som ei god nåtidshistorie. Ei historie som får deg til å føle at du er der: Du ser, du kjenner, du gråter, du ler. Jeg leste ei sånn bok i går. Den heter "Ligge i grønne enger". Det har vært venteliste på boka i lange tider, sannsynligvis mye på grunn av viraken rundt de to første i serien (Berlinerpoplene og Eremittkrepsene.) Men vet du hva? De har fortjent det. Jeg har veldig lite til felles med en grisebonde i Trøndelag, eller en designerhomse i København. Men jeg kan komme dem helt inn på livet mens jeg sitter i min egen sofa.
Det kalles skjønnlitteratur. Det skjønner jeg.