Senebetennelse

Det er først når en ikke kan bruke en kroppsdel at en skjønner hvor viktig den er. Jeg har fått senebetennelse i armen(e), og det begynner å bli tungvint. Jeg bruker armene nesten som før, men er forsiktig med å løfte tunge ting. Ikke så bra når en skal være med å rydde i hyller, registrere inn blytunge bøker eller lignende.
Sikkert bra at jeg har ferie snart.
Forresten så har jeg funnet fram "Sataniske vers" til ferien. Vi får se om jeg orker å ta den med hjem!

Å lese Harry Potter igjen

Nå er det veldig lenge siden jeg leste "Harry Potter og de vises stein". Det var vel en gang i forrige årtusen. Så mye var nytt for meg at jeg nesten ikke kan tro at jeg har lest den helt igjennom....
Filmen har jeg sett. Mange ganger. Den følger boka, stort sett. Noen små omveier er tatt bort. Noen artige innslag det samme.
Kan jeg si at boka er god? Den gir meg iallfall en god følelse. Litt haltende og omstendelig, jamfør omveiene, men fantasien er det ingen ting å si på. Og selve historien om Harry, Hermine og Ronny som kjemper for å hindre Voldemort i å finne de vises stein er praktfull!
Så får det ikke hjelpe om jeg blir litt skuffa over svakheter jeg aldri la merke til.
-Forresten, jeg ble Hermine på en test det var link til i Facebook. Det er jeg stolt av!

Epileptic

Uhyggen bare sniker seg inn når jeg åpner tegneserieromanen av David B som nettopp er utgitt på norsk. En mildt sagt tjukk mann med måne og et døsig blikk prøver å få fram noen ord til broren sin. Han har visst glemt protesen sin (tannprotesen?).
Hm. Tittelen er "Epileptisk". Det begynner å demre for meg, og jeg leser videre.
Ja, faktisk: det er den tjukke mannen som er epileptiker. Han har blitt tjukk og døsig av medisinene, og har fått måne av alle fallene i løpet av årene. "David B" ser tilbake på oppveksten med broren sin.

Jeg har epilepsi. Altså burde jeg være overvektig, døsig og hårløs. Men det er jeg ikke. Jeg er ei helt vanlig jente som ingen kan se det på.

Selvfølgelig fins det grader av sjukdommen, og det er mange som har virkelig store anfall. Noen får ikke hjelp av medisiner. Det er disse folk flest tenker på når de hører ordet "epilepsi".

Det var ikke gøy å få diagnosen. Enda verre er det å lese ei bok som "Epileptisk", og vite at mange folkebibliotek i Norge har fått den gratis.

Jeg får lyst til å gjemme den vekk, selv om vi i prinsippet er imot sensur, og selv om boka har blitt prist opp og ned i mente.

Vi får se hva jeg gjør.