Saman er ein mindre aleine

Sånn kan det sies. Og det kan være sant! Ingen er så alene som den som er i ei gruppe, men som føler seg utenfor. Da hjelper det ikke om du ser folk, hører dem prate, ser dem le.
Da er det bedre å treffe andre som også er ensomme. Kanskje en høytidelig snakkende eks-adelsønn som stammer, men som har en hemmelig drøm om å stå på en scene. Eller ei anorektisk jente med store kunstnerevner og ei sutrete mor. Eller en kokk som er tøff i trynet, men som også kan gråte. Slik er ungdommene i boka av Anna Gavalda.
En feel good-roman, vil jeg si. Hva er nå egentlig det? Kanskje ei bok som får deg til å føle, gråte, le - og som du får lyst til å begynne på en gang til.

Vær så snill...

...IKKE se neste episode av Criminal Minds på TV2! Eller, det vil si, hvis du så den første delen i går er det kanskje best å se slutten... en psykopatisk gutt med en fryktelig far i hjernen (og i munnen) leser et bibelutdrag direkte på en videoblogg (kan det være YouTube?). Ikke et hvilket som helst utdrag, men et om den forferdelige Jesabel som skal bli spist av hunder.
Mine poeng er:
1) Ikke se Criminal Minds uten å være forberedt på sterke scener.
2) Ikke tro at alle bibelutdrag er representative for hele boka.
3) Ikke tro at alt som blir vist på internett er bare underholdning.
4) Vil du ha "trygg" spenning? Prøv med ei bok i stedet, den er det lettere å legge fra seg når det blir for sterkt. Tror jeg.

Principesa!

Livet er herlig! Det mener iallfall Guido i en film fra 1997. Og det mener jeg også etter å ha sett filmen! Den er bare nydelig! Litt komikk er ikke heller å forakte. Det minner meg om Chaplin-filmene, som har mye humor med en til dels alvorlig undertone.
Historien foregår i 1930-årene i Italia. Kelneren Guido treffer prinsessen i sitt liv, og gjør merkelige ting for å vinne hjertet hennes. Så kommer krigen...

Jeg lo, jeg gråt. Sånn skal en film være.