Før korona drev jeg med noe som heter blogging. Ikke så ofte, men av og til. Skrev i stedet for å prate på video. Og leste!
Her er en liten oppsummering av den siste "normale" måneden dette semesteret.
Hvordan var februar for Lesehesten fra Sørlandet?
- Melodi Grand Prix (men fikk heller ikke stemt i første del av finalen... nå virker dette som en veldig, veldig liten ting.)
- Snø, masse snø - ikke mesteparten akkurat der jeg bor, men i fjellet
en times tid unna gikk det jo ras på Bergensbanen. En forfatter som
skulle ha skrivekurs for ungdomsskoleelever her måtte utsette kurset
(det endte med at han kom bare få dager før både et nytt ras og korona-stenging!
- Så blant annet Tunnelen på kino, som virket farlig relevant fordi den også foregår i vinterfjellet!
- Holdt meg frisk! Anløp til forkjølelse ble kvalt med litt hvitløk og varm drikke.
Hvordan var lese-februar?
 |
En oversikt over 9 bøker jeg anbefalte
i en ganske så populær Facebook-utfordring. |
Jeg leste 2 faktabøker for voksne, 2 romaner (1 krim), 1 diktbok, 6
tegneserier, | ungdomsbok og 13 barnebøker; det vil si 24 bøker til
sammen. Alle var mine egne eller lånt på biblioteket.
Blant
forfatterne var det 9 norske, 1 tysker, 1 svenske, 2 australiere, 1
japaner, 1 japanskamerikaner, 2 fransker (tror jeg!), pluss en italiensk
og en belgisk illustratør. Med to unntak har jeg altså holdt meg til
Europa. 11 menn og 9 damer lagde bøkene jeg leste.
Kort og godt om februarbøkene
 |
| Manifest, 2015 |
Den første faktaboka,
Hvem skal eie Norge? av Knut
Gjerseth Olsen, tar for seg eierskapet til norske naturressurser: olje,
mineraler, skog, fisk og vannkraft. Faktisk er tanken om nasjonalt
eierskap ganske så ny i Norge. Og er den på vei ut? Veldig interessante
spørsmål.
Jeg bor i en vannkraftkommune som tjener på lokalt
eierskap, så jeg syns det er vanskelig å ta stilling til den aktuelle
saken om hjemfall (nasjonalisering) av kraft. Men jeg blir i alle fall
urolig av mulighetene for at norske naturressurser kjøpes opp av
utenlandske investorer og firma. Når noe vi er helt avhengige av for å
overleve, blir en kapital å tjene penger på og investere i, må vi ha
muligheten til å sette grenser.
Boka er fem år gammel, og det har nok skjedd saker og ting i Norge siden da.
Kanskje det fins oppdateringer i to av fjorårets bøker om henholdsvis ny- og markedsliberalisme?
Det er nok nå av Linn Stalsberg og
Markedsfundamentalismen av Trond Hofvind m.fl.
Abort: en etisk argumentasjon av Berit Austveg leste jeg for å få et faglig grunnlag til omtalen min av forlagsgaven
Oppdrag abort (en ungdomsroman lest i januar, ikke enda omtalt). Ei nyttig bok å lese for å få en oversikt over både lovgivning rundt om i verden (og i Norge) og en drøfting rundt etiske spørsmål. Både medisinske og religiøse synspunkt er nevnt. - Visste du at jødene ikke tror at et foster har sjel, som en del kristne tror?
Før jeg leste Austvegs bok, hadde jeg ikke tenkt på hvor praktisk vanskelig det kan være å få utført abort også i Norge (blant annet pga avstander). Jeg ante ingenting om den overveldende andelen helsepersonell som - for ikke lenge siden - reserverte seg mot å utføre aborter på regionsykehuset i området jeg vokste opp i. Noe som heldigvis aldri hadde en betydning for meg personlig.
Jeg leste
Rapportar frå havet: loggdikt av Hildegunn Dale. Ifølge et nettkurs jeg nylig tok om lyrikk, ligger dikt nærmere sakprosa enn litterær prosa. Det er denne diktsamlinga et prakteksempel på. Jeg ble sittende med Google Maps ved siden av meg for å sjekke de ulike stedene Dale nevner at hun og familien seiler innom med seilbåten sin på ferden rundt de europeiske kystene.
Det gjorde nok sitt til at jeg ikke helt klarte å nyte lyrikken. Men jeg ble fascinert av denne turen, som en kanskje skulle turt å ta selv en gang?
Så leste jeg et par romaner.
Ritualer av Kristin Hauge var fin lesning, jeg kom personene tett innpå livet: to godt voksne, skilte foreldre, og datteren deres, som litt for sent er klar for å se på familiens fortid og hjemmet med nye øyne. Alle tre opplever ulike former for kriser, men klarer de å møtes i dette og virkelig se hverandre?
Krattlandet av Chris Hammer var månedens krim. Ofte skuffer krimbøker meg; de blir blodløse og har for lettvinte løsninger. Men denne falt virkelig i smak. Hovedpersonen er journalist og reiser til en tørkerammet og nesten fraflyttet australsk småby for å oppklare et mysterium rundt en prest som grep til våpen året før. Bit for bit pusler han sammen et bilde av hvorfor dette skjedde, og flere av innbyggerne i byen viser seg å ha hemmeligheter - sammen med visse maktpersoner. Mye av sjarmen med denne boka ligger i beskrivelsen av tørken, av småbyen og av personene en møter. Det er en viss spenning og framdrift i boka som aldri blir heseblesende.
Barnebøker (og ei ungdomsbok)
Februar var en litt ekstrem lesemåned på barnebokfronten.
Jeg tok blant annet for meg hele Aurora-serien til Anne-Cath. Vestly (som jo ville vært 100 år i år). Sju bøker med mange gullkorn! Facebook-profilen mine gikk varm med sitater, for eksempel dette:
"Er jeg snill?" sa Aurora og så spent på pappa.
Pappa så forundret på henne.
"Er jeg slem da?" sa Aurora og så helt vettskremt ut.
"Neimen, Aurora," sa pappa. "Du er et lite menneske."
(Aurora i Holland, s. 39)
Og dette:
"Je tør itte, men je gjør det likevæl," sa mormor, "og da vil je jinne gå fysst,
for ellers miste je motet."
(Aurora fra Fabelvik, s. 53)
Jeg har aldri hatt noe nært forhold til Vestlys fortellinger i bokform, og dette var et forsøk på å bøte på det. Tror jeg traff et riktig valg om serie; Aurora ble jeg iallfall glad i. Og pappaen hennes. Selv om mye av synsvinkelen ligger hos Aurora, føles det som om det er pappa som er hovedpersonen. (Er det bare fordi jeg som leser det, er voksen?)
Auroras pappa lærer altså å kjøre bil, selv om han er livredd. Han sjonglerer barnepass (sammen med Aurora) med doktoravhandlinger. Lager kakelotteri på Tirilltoppen for å motvirke fiendskap mellom blokkene når bærbuskene blir plyndret. Holder pianokonsert. Blir lærer i Lofoten og inviterer hele klassen med hjem på middag for å vise fram likestilling i praksis. Og ikke minst er han en lyttende og veldig forståelsesfull pappa.
Her har vi en fint fungerende familie som tar de fleste utfordringer med godt humør og ser løsninger der andre ville sett problemer. Disse kunne en gjerne hatt med seg under koronakrisen!
Og vi møter ei jente, Aurora, som har et våkent øye for de sprø forskjellene i samfunnet og er seg bevisst det barn lærer av fordommer fra voksne. Ofte ser foreldrene det gjennom leken når Aurora aper etter personer de har møtt, om kvelden før de skal legge seg.
TAKK, Anne-Cath.
I februar leste jeg også
Momo av Michael Ende på nytt, en tidløs fabel om tiden og om hvor viktig det å lytte til hverandre, bruke tid sammen og fortelle hverandre historier.
Og jeg fikk endelig fortært fortsettelsen på Charlie og sjokoladefabrikken av Roald Dahl:
Charlie og den store glassheisen. Charlie og familien havner ved en feiltakelse i verdensrommet sammen med Willy Wonka, hvor de blant annet kobler seg til en romstasjon og oppdager noen farlige romvesener som vil ta over jorden. Ute i rommet er de overvåket av ingen ringere enn den amerikanske presidenten og hans stab. Presidenten er litt barnslig og ikke altfor opplyst, men heldigvis også godlynt og ikke av de mest militære (til beste for både Charlie og gjengen og sitt eget land, tenker jo jeg).
Når jeg leser disse bøkene, klarer jeg ikke helt å bestemme meg for om Wonka er godlynt og splitter pine gæren eller en narsissistisk kjeltring. Kanskje han er alt det!
Jeg leste flere barnebøker om barn som opplever det magiske, mystiske.
Morkhel, helten i den nye barneboka
Gresshoppens sang av Julia Kahrs, finner ut at hun kan snakke med dyr og havner på et "sanatorium" sammen med andre barn med overnaturlige evner. De må avsløre og overliste et snakkende ekorn med skumle planer.
I
Flaggermusmusikk av Tyra Teodora Tronstad er det tenåringsjenta Ellen som må ordne opp når moren forsvinner i lengre tid og lillebroren får stadig sterkere anfall. Familien bor sammen med en flokk flaggermus, og disse har noe med både morens årvisse forsvinning og lillebrorens sykdom å gjøre. Men hva?
Denne boka er - i pakt med en eldre målgruppe - tøffere og mer kompleks enn
Gresshoppens sang. Men de har noe felles i det at de tematiserer hva som er normalt og unormalt, og de har et mysterium som må løses med mye som står på spill.
Boka ser også ut til å fenge ungdommer, ifølge Uprisen.no.
Ninja-serien til Anh Do (australsk forfatter med vietnamesisk
Superbestemor! Nelsons bestemor er ei skikkelig tøff dame som har sprø, men virkningsfulle oppfinnelser i bakhånd til Nelsons kamp mot farens onde tvilling.
bakgrunn) handler også om annerledeshet, men er mer humoristiske og gjennomillustrerte bøker som kan passe godt for tegneserie- og dagbokfansen på barnetrinnet.
Hovedpersonen Nelson får ninjakrefter på tiårsdagen sin, men må lære å bruke dem på en målrettet måte. Den som lærer ham opp, er bestemor, som får meg til å tenke på en serie jeg så på Sommer-TV for mange år siden,
Superbestemor!
Så leste jeg ei realistisk spenningsbok for barn,
Tåkedis av Frode Eie Larsen og Dag Otto Lauritzen. Sistnevnte har vært konkurransesyklist, og dermed er det naturlig at hovedpersonen Hannah også driver med sykling. Faren, tilfeldigvis også skjærgårdsbyens politisjef, er treneren hennes.
Hannah og kameraten Einar må oppklare et mysterium rundt en forsvunnet politiker. Mannen som forsvant var sterk motstander av en gigantisk utbygging i den lille skjærgårdsbyen. Noe som får meg til å assosiere til ting jeg har lest om korrupsjon i enkelte kyst-kommunestyrer på Sørøstlandet.
Det er ikke veldig overraskende hvor skylden ligger, men det er heller ikke så uvanlig i spenningsbøker for barn. Jeg syns boka var spennende oppbygd, og den vil sikkert fenge målgruppa.
Tåkedis er første bok i serien
Mot og mysterier.
Jeg elsket dystopiserien til Sofia Nordin,
som jeg skrev om for noen år siden.
Alt skal brenne er en ganske annen bok, hverdagsrealisme. Samtidig er det visse likheter: jenter i hovedrollene, og de har et vennskap som utfordrer grenser. Her med en aktuell vri: miljøengasjement. Fortelleren er hun som gjerne dalter etter sin mer engasjerte og grenseløse venninne. Men etter hvert blir det vanskeligere og vanskeligere å tåle måten venninnen behandler henne på og kravene hun stiller. Så dette er et sterkt, men også skjevfordelt vennskap.
Boka begynner in medias res, midt i en dramatisk scene, før handlingene som ledet opp til denne gradvis blir avdekket.
Tegneserier
Jeg leste starten på den nye fantasyserien
Nikoline:
Kryptozoologi for begynnere av Sylvia Douyé og Paola Antista
. Hovedpersonen Nikoline og noen andre barn går på en magiskole hvor de skal lære seg å kjenne magiske dyr og egne krefter. Skumle ting skjer i og utenfor skolen, barn forsvinner.
Denne har en mørkere tone enn flere andre tegneserier jeg har lest i samme format, så den vil kunne fenge barn ganske langt oppi alder.
Enda mørkere er jo
Alene-serien av Gazotti og Vehlmann. I februar leste jeg de (foreløpig) siste bøkene i denne serien. Her er barna ikke bare alene, de kan ikke engang stole fullt og fast på andre barn eller på hverandre. Og selv om det også skjer farlige ting rent fysisk, vil jeg si at det er denne følelsesmessige usikkerheten som er verst både for barna og meg som leser!
Her skrev jeg om bok nummer 1.
Til slutt leste jeg foreløpig siste bok i den populære Amuletten-serien:
Supernova av Kazu Kibuishi. Det skal komme ei bok til, den er det mange som lengter etter! Og akkurat som i flere andre fantasyserier, må en hovedperson kjempe mot en magisk kraft som vil bruke helten til sitt formål.
