Mørke er assosiert med ondskap. Folk flest tror at onde tilbøyeligheter fins i større eller mindre grad i alle skapninger, med godhet som en kontrast. Og sjeldent svart-hvitt, gjerne med nyanser mellom mørkt og lyst. En handling kan være god eller ond alt etter motiv og resultat. Men mange tror også at det fins en Ondskap, et Mørke, en personlig kraft med tilhengere som kan skilles ut fra Lyset og som en må ta opp kampen mot.
Noen politikere bruker slik argumentasjon. I straffesaker kan det forekomme. De store verdensreligionene har det som sin hovedtese, grunnlaget for teologi og trosliv. Det fins en Ondskap. Det fins en Godhet. Mørke og Lys. En må velge den ene eller andre siden.
Det fins mørke og lys i bøker også. I kriminalromaner fins mørket i skurken, den som utfører ugjerningene. Kanskje til og med også i offeret. Og noen etterforskere strever med mørke tendenser i seg selv. Men som oftest er det en nyanse.
I fantasy er ofte ondskapen Mørket med stor M, en fullstendig ond person eller kraft som kan sees og merkes, om ikke med det blotte øyet, så ved hjelp av magi. Tenk på Sauron i Ringenes Herre, Voldemort i Harry Potter-bøkene - skikkelser som på grunn av tørst etter allmakt har blitt symboler på Onskapen og Mørket i egen høye person. De er skikkelser som våre venner, heltene, må kjempe mot. Og om de kanskje ikke er ondskapens kjerne eller kilde, har de likevel kommet for langt til noen gang å snu og omfavne Lyset. Slik blir det lett å følge med i kampen. Men det er nyansene og de personene/kreftene som kan bikke over til den ene eller andre siden som skaper den ekstra spenningen.
House of Night-serien har Neferet, professoren/prestinnen som gjør opprør mot den gode gudinnen Nyx og lanserer seg selv som gudinne mens hun offisielt er på det Godes side. Vår helt Zoey og vennene hennes strever med å avsløre henne for verden, men de er bare ungdommer som den etablerte vampyrverdenen ikke umiddelbart tror på. De føler at de er alene i kampen mot Mørket.
- Interessant nok er Nyx en natt-gudinne, god selv om natt er mørke. Et stykke ut i serien introduseres den hvite og den svarte oksen, der den svarte oksen personifiserer Godheten. Så i House of Night er symbolene litt annerledes enn det en vanligvis tenker.
Neferet er uten tvil ond, hun allierer seg med Mørket. Men ellers møter en flere personer som kan bikke både i den ene og den andre retningen, og gjør det - til og med i den innerste sirkelen. Zoey og vennene hennes kan se bak overflaten, se strimer av lys der folk flest ser bekmørke (og omvendt), og vi vet vel at troen på det gode i et menneske kan lede det til Lyset? Iallfall av og til. Det fins en balansegang mellom å være naiv og å være åpen - eller, som ravnegutten Rephaim sier om faren Kalona: han stoler ikke på en forandring, men han håper.
Darkness does not always equate to evil; light does not always bring good. See with true sight!
Nå har jeg lest de ni første bøkene i serien og er spent på fortsettelsen. Forfatterne skaper stadig nye vrier på handlingen, og det handler mye om personene som bikker mellom det gode og det onde. De dør, de blir omskapt, de bytter side, kanskje de forelsker seg, og de inngår nye avtaler. Skaper spenning.
Den foreløpig siste boka,
Destined, tar oss også med inn i hodet på nye personer: hestepasserprofessoren Lenobia og "tvillingen" Shaunee som prøver å stå på egne bein. Leseren får rett og slett ikke tid til å kjede seg.
Jeg kan fremdeles irritere meg over småpjatt og klisjeer. Men handlingen fengsler iallfall undertegnede, som nå skal en tur ut i det rent fysiske
LYSET
og nyte det!
