Lesing i september (del 2). Ungdomsbøker

I september leste jeg altså om igjen GONE-bøkene av Michael Grant, som jeg sist gang leste fra 2009 og utover. Dette er en intenst spennende serie (litt som en TV-serie med mye action og hopp i scener), men den tar også opp store spørsmål om menneskepsyken, det ondes problem og samfunnsspørsmål. Vi får se hvordan personer virkelig forandrer seg og/ eller endrer modenhet i møte med en uvirkelig krise. Jeg hadde glemt avslutningen, så serien ble like spennende for meg denne gangen! 

(Og nå fikk jeg vite at det fins to oppfølgerbøker som ikke er oversatt til norsk. De må jeg lese!)

---

Utbryterne av Nina Borge er en helt ny dystopi. Vel 50 år fram i tid er vi i en verden plaget av ekstrem luftforurensning, og et Norge hvor gamle byer (som Sandefjord, Drammen og Oslo) ligger i ruiner etter klimaødeleggelser. 

 

I Norge styrer feministpartiet med hard hånd. Vi har en slags moderne Egalias døtre (Gerd Brantenberg), hvor kvinnene har både reell, fysisk makt og definisjonsmakt over mennene og hvor kjønnene er strengt adskilt. Menn er farlige, dyriske og sinte, får jenter høre, og det å skulle tenke på større spørsmål som politikk og forskning ligger ikke til deres natur, heter det (et vrengebilde av det som også i Norge har vært "fakta" om kvinner). Så gutter og menn skal slippe å styre og bestemme.
Det er også et element av seksuell undertrykkelse i samfunnet; gutter blir seksuelt utnyttet ut fra en reell fare for falske voldtektsanklager. 

Vi møter tidlig de to heltene som får meg til å tenke på Katniss og hennes venner/ medkjempere i Dødslekene-serien:
Carla, en ung forskerlærling vokst opp på feministenes jentehjem og eslet til å bli en framtredende "hvitkofte".
Noah, en gutt som bor ute i den nærliggende skogen og har blitt dobbeltagent i motstandsbevegelsen. Noahs mor, Johanna Berg, er en ledende forsker og Carlas mentor; de har funnet fram til en formel for å løse problemet med luftforurensning. Ideelt sett skulle denne formelen kommet alle land i verden til gode, men den norske regjeringen trenger penger og vil ha den selv. 

Carla må komme seg til Oslo med formelen og få sendt den til Johannas samarbeidspartnere i ulike land - uten å bli tatt av verken feministene eller motstandsbevegelsen. Noah må motvillig bli med henne på oppdraget, som Carla selv også er veldig usikker på. Hun har jo lært at feministene er de gode, at de vil godt, og at menn er farlige. Snart vil både hun og Noah lære at det fins mange nyanser av sannhet og det gode.

Utbryterne er intens og fengslende. Jeg ville virkelig vite hvordan det gikk med Carla og Noah. 

 

Er dette en antifeministisk roman? Tanken streifet meg i starten. Alt right-menn ville kanskje lett etter argumenter for sitt syn her på mannen som undertrykt. Men jeg opplever ikke boka slik; mer som en advarsel mot (blant annet) kjønnsbasert diskriminering, fordommer og båstenking. Vi trenger alle kjønn og alle bakgrunner for å løse problemene vi står overfor og lage et godt samfunn.  

Bok 365 har skrevet en fin anmeldelse av boka her. 

---

Kirsebærhjerte av Cathy Cassidy er første boka i en søt serie, Sjokoladesøstrene (på engelsk Chocolate Box Sisters). Visstnok er den blitt en internasjonal bestselger. Den minner meg litt om Jenter i jeans-serien av Ann Brashares, selv om en her følger bare en jente om gangen. 

Dette er ei klassisk følegodt-bok for tweens med en romantisk utgang. Og førsteboka handler om outsideren, den nye (ste)søsteren Cherry. Jeg har lest flere bøker i det siste om den litt nerdete og fantasifulle jenta som vinner den kjekke god-på-bunnen-drømmeprinsen i kampen med den blonde bitchen (som her tilfeldigvis er hennes nye stesøster). Ja, og så har vår forteller selvfølgelig en stor hemmelighet som kan ødelegge for det nye livet hun prøver å bygge opp sammen med faren.

Men jeg fikk jo iallfall LITT lyst til å besøke de særegne søstrene i det store huset, og smake på en håndlaget sjokolade eller to. 

---

Virusvår: unge stemmer om en ny virkelighet er Pax forlag sin antologi, resultat av en skrivekonkurranse utlyst av DUS - Den unge scenen. 

Og vi har et par scenetekster her også, blant andre den symbolske og følelsessterke Rød og blå - et lite stykke underbevissthet av Selma Baalerud. Her blir en "hvit" person malt over av blå og røde farger som symboliserer passivitet og aktivitet, depresjon og livsglede. Det blå tar helt over etter hvert som landet og aktivitetene stenges ned. 

Både usikkerhet og kjedsomhet er blant følelsene som kommer fram i tekstene. Og ikke minst sinne. Skuffelse og frustrasjon for at en ikke får oppleve det en hadde planlagt. Folkehøyskolen stenger ned. Kalenderen mangler farger. En får ikke lov til å rulle rundt i andres spy...

Det er stor variasjon i tekstene. Ikke alle treffer like godt, særlig språklig. Men noen stemmer får en virkelig lyst til å høre mer fra.  

 

---

Det fins etter hvert ganske mange bøker om jenter som er i overgangen mellom det barnslige og det mer modne (eller lek og gutteprat, rent konkret!)
Kunsten å tryne av Jan Tore Noreng har litt av det samme, men her fra to gutters synsvinkel. Vår hovedperson er helt tydelig den modne og i en klasse for seg selv.

 

Samuel og kameraten Jonas har vært nerder; de har alltid gått under radaren til de kule folka i klassen. Men etter at de begynte med parkour en sommer har kroppene deres - og kanskje også selvtilliten - forandret seg, og det merker de andre. Særlig alfajentene Anette og Helene, som nå plutselig viser interesse for dem. En interesse som Samuel ikke helt vet hvordan han skal takle. 

(Her assosierer jeg til den norske ungdomsfilmen Psychobitch, hvor det fins en underliggende - og ødeleggende - forventning om at den populære jenta er den selvfølgelige drømmen for en gutt i toppen av hierarkiet.)

Samuel har i stedet blitt interessert i - ja, dødsforelska i - den mystiske jenta Ella. Med henne kan han snakke om det meste. Men kan han fortelle de andre om henne?

 

Så skjer det noe på en fest som ikke Samuel deltok på. Jonas sier til Samuel at han har blitt anklaget for voldtektsforsøk, men det er jo selvfølgelig bare tull. En hevnaksjon. 

Eller?

Et vårlig samleinnlegg, del 1 (fakta)

Til nå i år - i løpet av årets fem første måneder - har jeg lest:

• 12 fakta og dokumentar-bøker
• 23 romaner
• 16 tegneserier
• 19 ungdomsbøker
• 16 barnebøker

Og av disse 86 bøkene har jeg rukket å blogge om 37 stykker. Altså er det 49 titler som ikke har fått noen omtale. Dette vil jeg prøve å bøte på... i et par innlegg som forhåpentligvis ikke blir altfor lange.
Først tar jeg for meg faktabøkene. Den første har ungdom som hovedmålgruppe, ellers passer de nok best for voksne. 

Gyldendal, 2018

Før øya synker av Teresa Grøtan leste jeg rett etter nyttår, og den faller inn under et tema som jeg har vært opptatt av de siste årene: klimaendringer. Jeg abonnerer på nyheter fra diverse miljøorganisasjoner, det hender jeg også gir dem penger, og jeg fryser på ryggen når jeg leser om det norske oljefondet som jeg samtidig er en "del" av og som blant annet har et nytt prosjekt gående i Brasil. (Hva kan et oljefirma gjøre når det blir slutt på oljen her oppe? Grave andre steder, selvfølgelig! Og Oljefondet investerer i prosjekter som bygger opp under katastrofen, ifølge NRK.)

Uansett. Grøtans bok er lettlest, bilderik og tankevekkende med flere historier fra virkeligheten hvor ungdommer - i målgruppas alder - ser bevis på klimaendringene i sitt nærmiljø. Også på Svalbard, som formelt er en del av Norge.

Humanist, 2018

Jakten på den grønne lykken av Bjørn Stærk passer jo perfekt å nevne etterpå. Denne boka kjøpte jeg til meg selv, så jeg kan kikke i den senere om jeg får lyst. Undertittelen er "tanker fra sykkelsetet", og nettopp sykkelen blir et symbol for reisene Stærk har tatt de siste årene både fysisk og mentalt, og endringene i hans eget tankesett. Lenge bekymret han seg ikke nevneverdig for sitt eget forbruk, forurensende flyreiser, unyttige kjøp. Og han var ikke blant de verste... likevel. Noe skjedde. Han begynte å bli nysgjerrig på linjene fra produksjon til vare, på følgene forbruk kan ha utover det vi selv opplever.

Jeg har funnet ut at jeg lett faller for bøker som tar utgangspunkt i det helt personlige - forfatterens opplevelser og tanker - og vender blikket utover. Det blir ikke bare informativt, men noe jeg som leser må ta stilling til.

Manifest, 2018

Det jeg skulle sagt av Anja Sletteland og Hannah Helseth inneholder også både den personlige engasjementet og det generelle overblikket. Undertittelen sier det meste: håndbok mot seksuell trakassering.
Boka er lettlest, den er oversiktlig og samtidig tettpakket av viktig informasjon.
Et sentralt poeng for forfatterne er at det som blir satt ord på og kalt ved navn, blir lettere å forholde seg til.

Med utgangspunkt i #metoo-bevegelsen beskriver Helseth og Sletteland hva seksuell trakassering er og eventuelt ikke er, hvilke typer som finnes - og hvordan virksomheter og samfunn kan jobbe mot trakasserende tendenser. I tillegg får ofre for trakassering råd om hvordan de skal forholde seg, og de som lurer på hvordan de kan flørte på en ikke-trakasserende måte, får konkrete tips. Mange lesere vil kunne relatere til små historier fra virkeligheten som er nevnt i teksten.
Jeg slenger med rådene om ikke-trakasserende sjarmøroppførsel.

Gyldendal, 2018

Så har vi to personlige historier til: Jeg lever et liv som ligner deres av Jan Grue, som jeg leste på Ebokbib, og Du som er i himmelen av Alf Kjetil Walgermo.

Grue forteller om det å leve med en muskelsykdom og ofte føle andres nedvurderende blikk, men likevel klare mer enn legene hadde spådd og folk flest skulle tro. Han gjør seg tanker om hvorfor akkurat han har nådd så langt. Boka fikk Kritikerprisen 2018.

Samlaget, 2018

Walgermo på sin side forteller om sorgen etter å ha mistet en datter i spontanabort rett før termin, og om hvordan denne opplevelsen satte gudstroen på prøve - men uten at han mistet den.  
Det er verdt å merke seg at forfatteren i tre av sine skjønnlitterære bøker har skrevet om døden: barneboka Mor og far i himmelen (2009) samt ungdomsbøkene Mitt bankande hjarte (2011) og Kjære søster (2015).

The Good, the Bad and the Barbie av Tanya Lee Stone lånte jeg

Speak, 2015

på Drammensbiblioteket. Jeg leverte den tilbake før jeg fikk tatt notater, så kan bare nevne at boka forteller Barbiedukkens historie - helt fra det banebrytende, på flere måter feministiske utgangspunktet til et mer markedsstyrt resultat utover på 1900-tallet. Hva ville produsentene med Barbie, og hva ville samfunnet - eller skal vi si de ulike delene av samfunnet - ha? Boka kom ut i 2015.

Og ellers? 

Jeg begynte nettopp på Den mørke hemmeligheten i Tysfjord, men kjente snart på at den ville bli for mørk for meg, så jeg la den vekk. Men jeg har nettopp fått med meg at kjendisen Erlend Elias, som nå er aktuell med en selvbiografisk bok, faktisk er fra Tysfjord (anmeldelse i VG kan du lese her).


Fred er ei det beste av Dag Hoel vil jeg vente med til et innlegg om krig (og fred?) sammen med Jan Guillous Århundre-serie og den mye omtalte Leksikon om lys og mørke av Simon Stranger. Jeg kan si såpass at Hoels bok om våpenindustrien smetter fint inn i rekken av faktabøker med en personlig vri.

En fin trio

Kari Slaatsveen: Kvinnen som ble saget i to

Gloria forlag, 2018

Her har vi en salig blanding med dels mininoveller, dels dikt. Noveller i poesiformat? Ofte er setningene og ordene kunstferdig fordelt på siden, men uten at det føles utilgjengelig eller kunstig.

Noen av tekstene handler om oppdiktede personer, andre om "jeg", eller om sprø ting som lovdatavalser ("Forskrift om endring i forskrift om endring osv.") og planter som vokser gjennom tak og golv i en blokk. Eller bare om en måned, oktober. Et visst anstrøk av humor, men også litt trist. "Jeg" sier opp og mister kontakten med kollegaene sine, føler seg alene.

Jeg falt særlig for "Ikke et møte", hvor jeg-personen ser en person hun gruer seg til å møte; skal hun stanse eller gå forbi, og vil noen si noe, og hvordan vil det føles?

Boka er lettlest og variert, men også tankevekkende.

Andre bloggere som har omtalt boka: Glamourbibliotekaren,  Elise Cathrin.

---

Vigmostad og Bjørke, 2018

Therese Aasvik: Byer uten deg

Her har vi en fullbefaren roman: en reise- og kunstroman, som forlaget skriver.

Det egentlige, hemmelige motivet for Astrids reise rundt i Nord-Europa er at hun leter etter (de tidligere) ekskjærestene til mannen som forlot henne i Oslo. Han har hatt et privat reiseprosjekt hvor han reiser fra land til land og aktivt går inn for å bli sammen med en ny, lokal dame i hver storby. Bare noen måneder skal de være sammen, så drar han videre. Vår heltinne er både bitter og sorgfull og intenst opptatt av å få vite sannheten - hvorfor valgte han henne, og valgte henne så bort? Hva slags inntrykk fikk de andre kvinnene av ham; hvem sitter med sannheten?

Samtidig er hun offisielt sett på en studiereise hvor hun skal få inspirasjon til å lage et veggmaleri på Tøyen. Hva i all verden skal hun lage, og hvordan kan hun bli sikker nok på seg selv til å utføre denne oppgaven? Hun møter både ekser og kunstnere som på hver sine måter inspirerer. Og setter tankene i sving.

Underveis tenker hun tilbake på tiden med kvinnebedåreren. Sitat fra side 196:


Du la et vater oppå bildet og justerte til den lille bobla hvilte i midten. Bildet var i sort-hvitt, Escher var en av dine favoritter. I en sirkulær form stod engler og demoner ved siden av hverandre, i hverandre, omrisset av demonvingen utgjorde også omrisset av englevingene, de var hverandres omriss. Demonene var tegnet i sort, mens englene var det hvite rommet imellom. 
- I only see the demons, sa jeg.
Du snudde deg mot meg. Lyset kom på i øynene dine, du trakk meg inntil deg,
- I only see the angel, sa du.
- I'm not an angel, sa jeg.

Byer uten deg blir mer og mer spennende etter hvert som historien nærmer seg en løsning. Dette er ingen rosa romanse, men heller ikke helsvart.

Andre blogger som har omtalt boka: Tine sin blogg, Sansenomaden, Overtenking,

---

Cappelen Damm, 2019

Maggie O'Farrell: Jeg er, jeg er, jeg er: ett hjerteslag fra døden

Denne boka fikk jeg anbefalt av en kulturhus-kollega som gjerne kommer med personlige boktips. Hun strålte, rett og slett! Denne måtte jeg altså lese. Jeg tok bibliotekeksemplaret med meg på påsketur, og boka var et fint selskap som jeg gjerne anbefaler videre.

Farrells bok er delt inn i 17 snapshots fra nær døden-opplevelser forfatteren eller hennes nærmeste har hatt. Ukronologisk, men likevel med en naturlig rekkefølge.
Det starter med at "jeg" overlever et skummelt møte oppe i de nordamerikanske fjellene (en kvinne som traff den samme mannen etterpå ble drept). Ellers er vi innom nesten-drukninger, en dramatisk flytur, en påkjørsel, et overfall, en livsfarlig fødsel, en sirkuslek som nesten går galt, en forgiftning.
Utenom disse ekstremtilfellene fortelles det også om alvorlige senskader etter en hjernehinnebetennelse, og om en hyperallergisk datter. Her er et sitat fra side 215 (om hjernehinnebetennelsen):

Det er en underlig følelse, ikke å kunne bevege seg. Det er ikke en tung følelse, som en kunne tro, men lett. Du bebor kroppen på samme måte som et hus: Kroppen er et reisverk du må leve i, som best du kan, mens du flagrer fra vegg til vegg. Konstruksjonen sitter fast, men du - den usynlige, indre delen av deg selv - er alt annet enn det. Huden din registrerer varme, kulde, en skrukk i et laken, tyngden av et teppe, en merkelapp som klør, men det har ingenting med deg å gjøre. Ikke nå lenger. 

Temaet kan virke dystert, men teksten føles ikke dyster. Forfatteren har vært i så spesielle situasjoner at hun har rukket å forberede seg på det verste mange ganger, og hendelsene og sykdommene blir beskrevet med en slags letthet som likevel berører.

Hvordan ville jeg opplevd en nesten-ulykke av den typen Maggie O'Farrell har hatt? Eller hatt den typen kroppslige plager? Hva ville det gjort med mitt syn på liv og død, helse og sykdom? Det lurer jeg på.

Et par titler fra slutten av bokbingoen

Bazar, 2016

Boka om et sted jeg vil reise til (New Zealand)

Et håp ved verdens ende av Sarah Lark

Omslaget til denne boka viser en dame med ryggen til, og det syns jeg passer (ut fra klisjétanken om snill og lettlest underholdning for voksne damer - som det likevel er noe i). Trass i interessante historiske beskrivelser er Larks bok i bunn og grunn en klassisk romantisk reise hvor personene (særlig én) må gjennom farer og uhyrligheter før lykken kan komme.

Boka kan leses for seg, men er en fortsettelse av trilogien som startet med Den lange, hvite sjøens land (2013). Vi har hoppet litt i tid, men visstnok er det et par bikarakterer - minst - som hun har fortalt om før.

Et håp ved verdens ende foregår under og rett etter 2. verdenskrig. Helena (18) er ei polsk ungjente som har havnet i en iransk flyktningeleir sammen med sin ganske guttegale og egoistiske lillesøster. Mindreårige får lov til å reise til New Zealand for å starte et nytt liv der, men Helena overtar søsterens plass i et glimt av trass. Dessverre er det en mann i flokken som vet hvem hun er og presser henne seksuelt mot at han holder tett. Helena kommer fram til det nye landet og finner der ut at hun er gravid, vil ta livet sitt, men blir til alt hell reddet av Mannen i sitt liv, en ung flyger som er hjemsendt fra krigen i Europa. 

Jeg fikk ingen overraskelser her. Personene er ganske svart-hvite. Helena er en sympatisk person, men det er sjeldent jeg virkelig blir grepet av hennes historie. Spenningen i boka blir dels bygd opp rundt en dum rival-misforståelse som blir oppklart for hovedpersonen (men ikke for meg) i siste liten. Og en scene mot slutten fikk meg til å skrive på Facebook:

 

Hva var bra?
Jeg likte beskrivelsene av gården Helena havnet på i New Zealand og fikk lyst til å bli bedre kjent med den - sammen med bipersonene fra tidligere bøker. Jeg ble også interessert i maoriene og forholdene deres, selv om dette også minner om historien til andre urinnvånere, med identitetskonflikter og undertrykking.
Ikke minst ante jeg ingen ting om de polske flyktningene som var i Iran og fikk lyst til å undersøke den saken nærmere.

Men noen stor leseropplevelse var ikke Larks bok.

Da var det en helt annen sak med...


Klassikeren

Denne utg. Cappelens bokklubb, 1993

Lady Chatterleys elsker av D. H. Lawrence

Vår tidsalder er i bunn og grunn tragisk, så vi nekter å ta den tragisk. Sammenbruddet er en fullbyrdet kjensgjerning, vi befinner oss blant ruinene, og vi tar fatt på å bygge oss nye små boliger og nære nye små håp. 

Slik starter denne engelske klassikeren fra 1928. Engelsk, tja, den ble ikke utgitt i Storbritannia før i 1960 (og ble da brakt for retten på grunn av "obscønt" innhold). Men forfatteren var engelsk og oppvokst i Midlands-området, som handlingen er fra.

Og ja, her er det krasse kritikker av et samtidig (mellomkrigs-)England. Den skitne industrialiseringen, materialismen og motsetningene mellom høy og lav, og på den andre av det overdrevne intellektuelle fokuset på de rent "åndelige" syslene i kunsten.

Når hovedpersonen Connie (Lady Chatterley) tar en biltur inn i området mannen hennes er herre over, blir hun redd og nedtrykt (s. 219):

Det (dagens England) var i ferd med å frembringe en ny menneskeslekt, overdrevent bevisst på den pengemessige og sosiale og politiske siden, men på den spontane, intuitive siden død, aldeles død.

Hvor var naturen blitt av, verdigheten, medmenneskeligheten og sanseligheten?
Og nettopp sanseligheten er jo det boka er mest kjent for. "Kjødets oppstandelse", som det står.
Motsetningen mellom ånd og kropp er blant annet et diskusjonstema i Clifford Chatterleys kameratkrets (noe Connie følger interessert med på, selv om hun er kvinne og ikke burde bry seg med den slags.) Men ellers får vi først og fremst demonstrert sanselighet i praksis. 

Skildringen av forholdet mellom Lady Chatterley, som er gift med den lamme aristokraten Clifford, og skogvokter Mellors, er veldig direkte. Særlig skogvokteren legger ikke fingrene imellom når han roser elskeren sin. Skildringen er på samme tid vakker og plump. Forfatteren får fram nyansene i kommunikasjonen mellom de to og skildrer følelsene av både tvil og lengsel, lyst og frustrasjon. Ikke alltid føles det bra, det de gjør sammen. Det er realistisk om seksualitetens mange sider.

Forholdet mellom en kvinne av overklassen og en fattigere mann (riktig nok utdannet, men kroppsarbeider) nørte ekstra opp under kritikk da boka den kom ut. En fattigere gift mann til og med, selv om Mellors bor alene når han møter Connie. Nettopp denne fraværende kona lager trøbbel en stund, og det er ikke noen selvfølge at elskerne skal få hverandre. 

Mellors er den mest mangslungne figuren i boka: oppvokst i det lokale gruvesamfunnet, men utdannet, bokglad og reflektert. Han har likevel endt opp som kroppsarbeider igjen og understreker tilhørigheten sin - en slags trassig underdanighet (eller overlegenhet?) - ved å holde på en bred dialekt, også i de intime møtene. Er han rett og slett et personlig bilde på et England i endring og paradoks? 
I slutten av boka skriver han uansett et brev som mest sannsynlig kan tolkes som fortellerens - og forfatterens eget budskap om hva som gjør livet verdt å leve.

Lady Chatterleys elsker er ikke for hvemsomhelst i dag heller, men prøv den gjerne!

Vi kan godt få barn

Tiden, 2018

Vi kan godt få barn er et samarbeidsprosjekt med to forfattere: Jan Zahl og Mari Grydeland. Den blir på forlagssiden omtalt som en frittstående fortsettelse av Vi kan godt kysse, som faktisk kom for 14 år siden. Og Erle og Frank har blitt noen år eldre i "nåtiden" i bok to. Studietiden er over; de bor ikke lengre i kollektiv sammen med andre, men alene som par.

Det er to vekslende tidsplan i Vi kan godt få barn; en får tidlig vite at de to kjærestene faktisk har fått barn sammen, ei jente som begynner på skolen. Så kommer det tilbakeblikk - som tar ganske mye av plassen i romanen - hvor leseren får vite hvordan dette gikk til. I tilbakeblikkene starter de parforholdet i en 45 kvadratmeters leilighet på Tøyen.

Erle og Frank har helt ulike forventninger om familielivet. Erle liker generelt ikke barn (og bærer på en hemmelighet om en tidligere jobbkrise hvor et barn var involvert); hun vet ikke om hun vil bli mor. Hun elsker det urbane livet og vet nok også at morsrollen vil kunne endre på friheten hun holder så høyt.

Frank er derimot klar til å være far, mener han selv. Han og Erle har vært sammen en stund, de er etablerte med ganske bra jobber (iallfall han, som lærer), og i bakgrunnen spøker forventningene fra foreldrene på Vestlandet om en ny generasjon som kan bruke familiehytta. Eller kanskje til og med om at han og Erle skal flytte "hjem" til Stranda. Der Erle elsker friheten, kjenner Frank på behovet for stabilitet og rammer. Spørsmålet om barn eller ikke er symbolsk for hva slags liv de to vil ha sammen.

Så altså: hvordan kom de hit?

I tillegg får vi komplikasjoner i forholdet: en ekskollega (Erles) og en kollega (Franks) som de på hver sin kant må forholde seg til. Eller ikke.

Denne boka - som førsteboka - er skrevet på vekselvis nynorsk (Franks deler) og bokmål (Erles deler). Målformen blir et virkemiddel, der bokmål står for det urbane og nynorsk for det rurale, hvis en skal tenke språktradisjonelt. Grydeland skriver for Erle og Zahl for Frank. Som forfatterne sier i dette intervjuet på forlagssiden, er de ikke et par, men har hentet litt inspirasjon fra samliv på hver sin kant.

Du skal få et par smakebiter. Først fra Erle, side 38:

Han møtte meg på Hovedbanegården som en annen spion. Sola prøvde seg, bladene prøvde seg, blomstene bød på seg selv. København gjorde det meste ut av seg denne dagen, og jeg forsøkte å ikke la meg sjarmere. Denne byen. I solskinnet. Jeg hadde spritet hendene og glattet på klærne, uten at det hjalp det minste på sinnstilstanden. Det var munnen som trengte sprit. Hodemunnen min knitret. Hvem var jeg? 
A: hun som var helt lost, B: hun som prøvde å nettverke, C: hun som ikke måtte fucke opp livet sit, men som ofte sto i fare for å gjøre nettopp det.

Så Frank, side 295:

Eg svinga inn i gata vår, hadde opna glidelåsen i vinterjakka i brystet, følte våren var på gang, snart ville det begynne å spire og gro i hagane rundt oss, dei første snøklokkene ringla allereie. Kanskje eg skulle ta meg ein joggetur i morgon? 
Eg opna porten, småsprang dei få stega fram til inngangsdøra, som om eg ville unngå at nokon såg meg. Tore var ein fin fyr, men i kveld ville eg ikkje ha besøk.

Boka anbefales.
----

Her er notatene mine fra boka (beklager, feil vei!) Mot slutten har jeg foreslått tittelen på en eventuelt tredje bok. Her spoiler jeg kanskje litt, men kan trøste dere med at Erles og Franks vei mot barneliv og eneboligtilværelse er både kronglete og ganske så spennende for - iallfall denne - leseren.

Manga i desember

Nylig leste jeg starten på tre mangaserier for ungdommer: Dragon Ball, Maximum Ride og Death Note. Dragon Ball blir oversatt til norsk nå med tre bøker i en. Jeg leste den første. De to andre leste jeg på engelsk.
Seriene er ganske forskjellige, og jeg vil prøve å sette ord på det.

Outland, 2016

Mangaklassikeren Dragon Ball av Akira Toriyama er først og fremst - iallfall i starten - en komedie, med merkelige typer, komiske misforståelser og "slapstick" der personene detter eller dummer seg ut på annet vis. Tegningene er enkle og stiliserte. Serien ble også sendt som anime, altså tegnefilm-serie.

Det ligger en viss spenning i hovedplottet: hovedhelten Son Goku og jenta Bulma er på jakt etter dragekulene som (når de er samlet) skal gi dem det de ønsker seg mest av alt. De må kjempe mot andre som ønsker seg det samme, og det blir ganske dramatisk. Men alvoret blir dempet ved at ønskene er ganske så uskyldige: Bulma ønsker seg en kjæreste, og en av de store heltene ønsker seg å bli kvitt sjenansen sin overfor søte jenter. En tredje person, hamskifteren Oolong, ønsker seg et par jentetruser.
Det er ikke snakk om liv og død for heltene i starten, selv om de ofrer mye for målene sine. Son Goku er bare med på eventyret.

Lett og lystig, altså. Dessverre blir humoren til dels underbuksegrov og går ofte på jentenes bekostning. (Denne utgaven er "usensurert", står det på omslaget.) Tenåringsjenta Bulma lanseres for eksempel som en smart oppfinner og er tøff i første scene. Men guttene og mennene som møter henne (bortsett fra Goku, som vokste opp alene i jungelen og framstår som uskyldig) fokuserer på de fysiske attributtene hennes, og hun bruker selv utseendet sitt som et forhandlingskort overfor de kåte "heltene". Ordet Bulma betyr faktisk truse. I ett tilfelle har Goku dratt av henne trusene mens hun sover for å se hva slags tiss hun har. Hun merker ikke at de er borte (!), og når den store kampsportmesteren Kame Sennin spør om å få se trusene hennes mot hjelp i en sak, løfter hun skjørtet og viser altså alt - uten å skjønne det før senere. I et annet tilfelle tror Kame Sennin at Bulma har gitt ham tillatelse til å gjøre enda mer grove ting med henne.
Det fins jenter som er fan av Dragon Ball, men flere har nok reagert på nettopp kvinnesynet i serien, som Asexual Feminist skriver om her. Ikke bare seksualiseres jentene, men de slutter å være tøffe når de endelig har fått seg mann og barn.

Serien skal nok bli mye mørkere etter hvert som heltene vokser til. Der skurkene i starten lett ble avslørt som komiske skrytere eller nedkjempet med morsomme ønsker, blir de virkelig farlige og potensielt dødelige. Og på veien er det en del kampsport-turneringer, som også er en viktig faktor i Dragon Ball.

VIZ Media, 2005

Death Note av Tsugumi Ohba og Takeshi Obata (illustratør) er en helt annen type tegneserie. Seriøs, mørk, grøssete, med en nåtidshandling som er tegnet realistisk (bortsett fra at heltene selvfølgelig er veldig vakre).
Litt om handlinga: Dødsengelen Ruyk mister ei notatbok ned på jorda i en by i Japan. Tenåringen Light, som finner boka på bakken, skjønner snart at han kan bruke Death Note til å velge hvem som skal dø. Når han skriver navnet på en person, for eksempel en kriminell, dør denne personen etter kort tid. Light kan rydde verden for kriminelle mennesker og dermed gjøre den bedre.
Eller? Hvor går egentlig grensen for hvem han skal drepe? Han blir iallfall besatt av sin nye makt og oppgaven han har fått. Og Light har stadig kontakt med Ruyk, som bare han - eller andre som har tatt på notatboka - kan se.
Styresmaktene skjønner snart at det fins en person der ute som dreper mennesker på mystisk vis. Han (dvs Light) får kallenavnet Kira. En etterforsker ved navn "L" får i oppgave å avsløre morderen.
Så nå har vi to "helter" som står mot hverandre, og som leser kan en igrunnen sympatisere med dem begge. Jeg heller mot "L". Det kunne vært interessant å se hvor denne fortellingen går.

De som liker TV-serier kan jo være obs på at Death Note er lagt ut på Netflix (2017). Den har også vært en musikal i Japan, faktisk!

Yen Press, 2009

Maximum Ride bygger på en romanserie av amerikanske James Patterson, men er her omarbeidet og tegnet av koreanske Narae Lee. Lee har den typen mangastil hvor det realistiske er bittelitt overdrevet bare, men enkelte småruter har stiliserte humortegninger hvor sterke følelser - for eksempel flauhet - blir tydelige. Tegneserien er først og fremst spennende og mørk, men med jevnlige drypp av uskyld og moro.

En gruppe barn og ungdommer lever i skjul i en hytte oppe i en fjellside. De har spesielle krefter, blant annet har de alle vinger og kan fly. En dag blir de angrepet av noen skumle jegere, og den yngste jenta, Angel (med store, uskyldige øyne) blir kidnappet. Gruppelederen Maximum Ride og de andre må dra avsted for å redde henne; de må tilbake til stedet de rømte fra: en "skole" - egentlig en forskningsstasjon hvor de ble torturert og eksperimentert på.

Assosiasjoner på førvinteren, del 3

Jeg er den som registrerer bøker i bokbasen på mitt bibliotek. Denne uka åpnet jeg eska med såkalte kulturfondbøker (mer om innkjøpsordningen her) og fant flere titler - fag og skjønn - som berører temaet kvinner, seksualisering og kvinnekamp. Maria Kjos Fonns roman Kinderwhore, Helene Guåkers diktsamling Farvel alle hemmeligheter og Anne Bitschs Brev til en ufødt datter skal du nå kunne finne på ditt lokale folkebibliotek.
Ekstra aktuelt nå når den norske abortloven er oppe til debatt, en sak som nettopp berører temaene kvinner og seksualitet.

Morgenbladet har hatt en sak om "incels" (menn som ønsker seg, men ikke får, nærhet og sex av kvinner). Noen av dem bygger opp nok hat og raseri til å gå amok. Visstnok omtaler de seg som gentlemen i sine fora (av og til åpent), og forklarer sine egne opplevelser av avvisning med at kvinner bare vil ha bad boys.

Jeg fikk plutselig en idé - genial, trodde jeg - om å knytte temaet incels til en romanperson fra Anne Karin Elstads mest kjente bok. Så sjekket jeg med kilden. Jeg hadde fått det for meg at Bård Innhaug bare ble gift fordi det var et praktisk valg for den utvalgte (mulig at jeg tenkte på Simon Darre i Kristin Lavransdatter). Det skal sies at "bad boyen" Knut faktisk var førstevalget for Karen (som i utallige romantiske serier?), men Bård selv var visstnok både staut og kjekk og attpåtil arving til en fin gård, så han ville nok uansett hatt gode sjanser på datidas "sjekkemarked". OG han var en gentleman. 

Folket fra Innhaug er beinhardt realistisk og romantisk på samme tid.
Og starten gir noen tanker om hvordan synet på kvinner var på den tida når det kommer til sex. Ble en gravid utenfor ekteskap, selv om samleiet var ufrivillig, hadde en "kommet i ulykka", og en hadde latt seg forføre eller bli tatt. Jeg tror - håper? - at det er mindre skam forbundet med overfallsvoldtekter i dag enn den gangen, men vet jo at det fins mye offerskamming også i dag. Og forbrytere som slipper unna.
Er den typen skamming faktisk på vei tilbake, går vi i feil retning?

Det er liksom opplest og vedtatt nå at kvinner vil ha sex (en idé pornoen er helt avhengig av og bygger opp under); blir det da vanskeligere å forklare unntakene? Det burde være så selvfølgelig situasjonsbestemt og individuelt som med alt annet - ut fra behov og hvem det gjelder - men altfor mange tenker i svart og hvitt. Og blir frustrerte når virkeligheten passer dårlig med drømmen.

Et par nye ungdomsromaner jeg nettopp leste peker på usunne mønstre som muligens har kommet tilbake, muligens bare aldri blitt tatt oppgjør med (særlig i USA). To av bøkene handler om seksualisering av jenter. - En tredje bok handler tvert imot om en norsk gutt som opplever noe ubehagelig, og det skal jeg komme tilbake til.

Kagge forlag, 2018

Når du elsker noen sånn som jeg elsker Seth, som den kvinnen som skrev det diktet elsket Jesus, vil du tjene ham. Og du vil lamslå ham så han ikke kan gå sin vei.  

Det jenter er lagd av er ytre sett ei bok om hvordan ei jente kan gå helt opp i en forelskelse og gjøre hva som helst for å holde på interessen til kjæresten - men etter hvert klarer å finne styrke i seg selv.
Men Elena K. Arnold skildrer også en ukultur hvor forventningene til jenter er både forvirrende og urealistiske.
Amerikanske Nina (17) får en vibrator av kjæresten Seth og skammer seg dypt over det: hun har ikke klart å få orgasme når de er sammen. Ellers må hun passe på at hun har et plettfritt ytre (trass i at innsiden er like full av "ekle" innvoller som hos guttene). Akkurat som hundene på dyreinstitusjonen hun jobber på, må hun være symmetrisk, frisk og rolig for å bli elsket og ønsket. Tenker hun.

Nina forteller hvordan hun unngår å vise frykt og ubehag i seksuelle situasjoner fordi hun da framstår som sytete eller snerpete. Klassisk, men en forferdelig tanke. Denne redselen for å "overreagere" kan være skjebnesvanger, som fortelleren peker på i et etterord.

Underveis i boka smettes det inn helgenfortellinger om jomfrumartyrene - jenter som ofret liv og helse for å holde seg uskyldige for Gud, og som ble torturert på forferdelige måter. Det pekes på at disse mytene ble lagd av menn - frustrerte menn? Menn som følte seg truet av kvinnelig skjønnhet?

Kjærlighet er også et tema i romanen. Hva betyr det at en elsker betingelsesløst? Er det som en kollega av Nina sier, at det betyr "Jeg er din kjøter, du er min Gud"? Kan en finne en god balansegang både i kjæresteforhold og andre forhold?

Trass i de tunge temaene, dette er ei bok som er ganske lettlest og også - til slutt - oppløftende. Og litterært sett er den godt håndverk.

Nina er på mange måter alene. I den neste boka jeg leste finner flere jenter sammen i et kvinnefellesskap. 

Kagge forlag, 2018

Da vi har satt oss ved det vanlige bordet vårt i kantina, sammen med Meg og Kaitlyn og Sara, kikker jeg etter Lucy, men jeg ser henne ikke (...) Derimot ser jeg Jason med den teite T-skjorta, som sniker seg foran noen fra første klasse i køen. 

great legs - when do they open? 

Nevene mine knytter seg igjen, jeg kan kjenne at de nedbitte neglene mine graver seg ned i håndflatene. 
  

Vi holder oss i USA, men nå mer tydelig i Sørstatene, i en liten by i Texas. Moxie av Jennifer Mathieu er fortellingen om en moderne feministisk aksjon i liten skala; en tvingende nødvendig, ungdommelig kvinnekamp.

Vi besøker en high school hvor "tøffe" gutter får komme med nedsettende kommentarer i timene og beføle jentene i gangene, mens de mannlige lærerne tar tilfeldige jenter med seg ut av klasserommet for å straffe dem for uanstendig påkledning (uten noe klart mønster i hva slags klær de har på seg). Fortelleren Vivian og de andre jentene må leve med denne systematiske og undertrykkende ukulturen om de skal overleve skolen. De risikerer å bli utvist hvis de klager.

Helt til Vivian en dag får nok og - inspirert av morens tidligere kvinnekamp - lager en feministisk fanzine (hjemmesnekret avis). Anonymt i starten; å stå fram blir for tøft. Gradvis setter hun - og andre jenter, som blir inspirert - i gang små aksjoner for å protestere.

Vivian får en kjæreste, en nyinnflyttet gutt (også Seth!), som finner ut hva hun har gjort - og som støtter henne. Et klart lyspunkt i det store sjåvinistmørket.

Jeg har hørt før om fotballguttene har fått slippe unna med det meste i amerikanske skoler. (Litt som ishockeyguttene i Bjørnstad.) Men her møter de sine overkvinner. Det er befriende.  

Gyldendal, 2018

Og ikke alltid er det kjønn som er problemet. Av og til er rett og slett problemet at noen - uansett kjønn - utnytter andres seksualitet. Det allmennmenneskelige ønsket om å bli likt, å bli regnet med. Det er dette som skjer med Viggo i Nedteljing av Anders Totland.

Eg skal til trykka igjen då eg ser den mørkhåra jenta som stirar inn i kameraet. 

Ho er omtrent på min alder. 
Kanskje eit par år eldre, men ikkje mykje. Maks 20. 

Stranger: Hi!

You: Hi!

Stranger: Are you alone?

You: Yes.

You: Why do you ask?

Ho ser inn i kameraet og smiler. 

Stranger: What to you think? 

Kameraten Alex er sammen med Emma, som Viggo selv er forelska i. Den andre kompisen, Oskar, ordner seg med dame - eller iallfall en sexpartner - på nettet. Bare Viggo er alene. Han prøver chatroulette, som Oskar. Chatten med "Stranger" blir het, og plutselig har han vist fram mer enn han hadde tenkt. Så forsvinner den mystiske jenta. Og kommer tilbake med en trussel, et krav om penger.
Det blir intenst skummelt, og det er lett å føle på Viggos fortvilelse.

---

Når en leser slike bøker, blir en litt pessimistisk på ungdommenes og kanskje til og med verdens vegne. Men heldigvis fins det mange gutter og jenter, menn og kvinner som ikke utnytter andre, men tvert imot er gentlemen og gentlewomen - og har et sunt forhold til sin egen seksualitet.

Så er det viktig å vite at alle kan gjøre feil i kampens hete.
Vi må bare ikke la det feile og uhyggelige bli en norm.

Avslutter med en passende sang av Queen!

To jenter, to historier

Jeg er nettopp ferdig med to ungdomsbøker. En amerikansk og en norsk. En erfaren, verdenskjent forfatter og en debutant som har rukket å bli nominert til Uprisen.

Dutton Books, 2017

Turtles All the Way Down av John Green har jeg hørt på lydbok, på Storytel. Innleseren heter Kate Rudd og ble på sett og vis fortellinga for meg. Jeg-fortelleren og menneskene rundt henne får ulike stemmer og blir levende.
Den nyeste boka - den første etter The Fault in Our Stars (Faen ta skjebnen) tematiserer et problem som forfatteren visstnok har egne erfaringer med: tvangstanker og angst. Ellers er det, som alle Greens bøker, ei varm fortelling om vennskap og kjærlighet full av mulige sitater og fine filosoferinger. Og et mysterium.

Mysteriet som fortelleren Aza og venninna hennes Daisy vil finne ut av i starten, er: hva skjedde med milliardæren Russell Pickett? Han har forsvunnet sporløst etter anklager om lyssky forretninger. Igjen etter faren sitter to tenåringsgutter, Davis og Noah, i et lite slott som har en veldig spesiell øgle - arvingen til Picketts formue - som eneste andre beboer. En forsker, en husholderske og en vaktmester kommer jevnlig innom, men de er ikke familie. Davis og lillebroren er egentlig alene i verden.

Aza kjenner Davis fra tidligere, så det er vel bare naturlig at det er hun som prøver å få noen tips ut av ham for å få kloa i den digre finnerlønnen? Det syns iallfall Daisy. Aza på sin side ønsker å virkelig hjelpe Davis, og når han sier at han ikke vil at faren skal bli funnet, lar hun det være. Klarer hun å overbevise ham om at hun virkelig vil ham det beste og ikke er ute etter pengene hans?
Og: klarer hun å takle det som skjer når hun får lyst til å kysse ham, og kliner til, men friker ut etterpå av tanken på alle bakteriene hans som nå har flyttet inn i henne på permanent basis?

Det er nemlig redselen for bakterier som er Azas tvangstanke og som fører til jevnlige tvangshandlinger. Hun tar medisiner og går til terapi, men blir ikke bedre. Det er som om en egen, veldig insisterende stemme inni henne sier at hun bare må kjøre fingeren sin inn i såret hun har hatt i flere år, få ut puss, skifte plaster... og gjorde hun det egentlig tidsnok? 
Venninna Daisy kjenner til disse tvangstankene, og hun opptrer ganske forståelsesfull, men det å være venner med en psykisk syk person er fryktelig slitsomt, og når vil Aza liksom klare å se utenfor seg selv og se henne? Daisy avreagerer med å skrive Star Wars-fanfiction.
  
Green lager karakterer det er lett å sympatisere med. Han lager også flotte scener som er beskrevet på levende vis; jeg syns jeg er på den skitne elva, på plenen under treet og nede i den underjordiske kunstutstillingen. Og vennskap blir vel aldri så fint skildret som i hans bøker. Vennskap hvor en kan være åpne med hverandre og godta hverandres særegenheter samtidig som en passer på seg selv, er sin egen person. (Hvem nå enn "jeg" er, som Asa stadig lurer på. Er for eksempel stemmen inni henne også henne? Eller en demon hun kan bli kvitt?)  
Beskrivelsene av Azas tankespiraler kan bli litt gjentakende, men virker realistiske.

----

Vigmostad & Bjørke, 2017

Kan vi bare late som av Camilla Sandmo er fortellinga om kunstløpjenta Emma som ikke klarer å ta en dobbelt axel, med ei slitsom mor på benken og skolekarakterer som aldri blir gode nok, iallfall hvis hun sammenligner seg med lillesøsteren Oda. Som hun ofte gjør, siden Oda ikke går av veien for å brife med sine seksere.
Emma avreagerer med å spille SIMS hvor hun lager små avatarer av folk hun misliker og gir avatarene en forferdelig død.

Det som setter i gang en ny prosess i Emma, skjer helt i starten av romanen: kunstløpjentene må dele skøytebane med ishockeyguttene. De rå, høyrøstede, fysiske guttene. Vel, en av dem er faktisk ikke gutt: Jossi, ei spansk jente som utfordrer Emma til en konkurranse.
Hvem av dem klarer å bli best i sporten den andre driver med?

Det begynner med konkurranse og fiendskap, men etter hvert skjønner Emma at hun faktisk liker ishockey ganske bra. Lagspillet, den felles gleden over å vinne. Det å være så polstret at en ikke trenger være redd for å falle. Kunstløpet, den individuelle sporten hvor alle kjemper mot alle og ingen egentlig gleder seg over andres seire, blir en ram kontrast. Og så er det dette presset fra moren. Hva er det Emma egentlig vil selv?

Og hva er disse rare følelsene hun kjenner på når hun er med Jossi? Spent og trygg på samme tid.

Jeg skjønner godt at denne boka har blitt godt mottatt av ungdommene. Et par av bipersonene i Emmas verden blir litt typete i starten og forandrer seg vel mye mot slutten. Ellers var det ei fortelling jeg kunne leve meg inn i og som jeg likte godt.
Pluss for beskrivelsen av en annen idrett enn fotball! Det trenger vi i ungdomslitteraturen!

Ja ha? (gutter og jenter)

Cappelen Damm, 2017

Da jeg først hørte om bøkene Å være gutt og Å være jente, som Cappelen Damm ga ut i fjor, tenkte jeg at dette bokparet var en del av den typiske og uheldige trenden markedskreftene har med å dele alt inn i "for jenter" og "for gutter".

Men så fikk jeg lyst til å gi dem en sjanse. Jeg leste "gutteboka" først, og vet ikke om dette farget opplevelsen min av den andre boka - uansett fikk jeg helt ulike inntrykk av de to og ble positivt overrasket over den første. Skjevheten har først og fremst med framstillinga av kropp og sex å gjøre. Kjønnsskillene blir der veldig tydelige.

Først vil jeg likevel nevne en artig og fin vri de to bøkene har til felles (jeg mistenker redaksjonelt samarbeid): bildet på hvordan henholdsvis gutteverdenen og jenteverdenen kan ligne på dyrenes kamper og statusforhold - med ulike typer ledere, smiskere og de "under" eller utenfor - som kan være personer med genuin selvtillit. Forfatterne understreker at det er viktig å være real og behandle andre bra.
---

Å være gutt er en tekstrik bok, gjennomillustrert men med ganske mange ord på enkelte sider. Med det i mente er det litt usikkert om de mest lesesvake guttene vil ta tak i den. MEN interesse for temaet trumfer gjerne lesevegring, og Dawson er både humoristisk og direkte - og relevant, etter mine (kvinnelige) vurderinger.

Morsomt om kroppslukt. Å være gutt, fra side 57

Forfatteren har, som han skriver i forordet, vært lærer og blant annet undervist "masse om sex"; etter hans egne ord eier han ikke skam. Det betyr ikke at han er grenseløs i rådene sine, men at han kan snakke om alt som gutter måtte lure på, helt ned til det pinligste og mest intime, på en helt grei og åpen måte. Det er kjempeviktig!

James framstår som en storebror eller eldre kompis når han skriver om temaer som kjønnsroller, hva det er å være en bra mann i en tøff skolehverdag, selvtillit og gruppepress - og kroppen i puberteten, hygiene, klesstil, sex og forhold.
Sex-delen går fra kjønnsorganets utseende og funksjoner, via masturbering, tips om porno og virkelighet, sexting - og så til en enkel forklaring av vanlige seksuelle aktiviteter og tips i den forbindelse. Åpent, rettfram, med respekt for leseren og forventninger om at leseren også må respektere sin(e) partner(e).
Dawson har også en bakgrunn som gjør ham perfekt til å fronte mangfoldet i kjønnsroller og seksuell orientering. Jeg skrev litt om det i omtalen av boka Denne boka er homo.

---

Cappelen Damm, 2017

Jenteboka til Hayley Long var derimot en skuffelse. Hun er også lærer, men jeg tipper at hun har undervist i andre tema enn Dawson. Hun har skrevet flere morsomme ungdomsromaner om flaue situasjoner ei tenåringsjente kan oppleve, men Å være jente klarer ikke helt å bake humoren og de pinlige øyeblikkene inn i ei bok som skal være ei informativ fakta-fremstilling.
Spesifikke kapitler for jentene er "kvinnehistorie" og "mensen", ellers dekker boka mye av de samme temaene som gutteboka. Ikke porno (kommentert lenger ned).

Jenteboka har kortere tekster og flere illustrasjoner. Dette trenger ikke være en ulempe hvis en får sagt mye med få ord. Boka er morsom! Men enkelte temaer blir behandlet for lettvint.

Først og fremst: Long framstår som ei flau tante når hun skal snakke om kroppen og om sex. Hun forbereder leseren på at nå kommer det noe flaut, kaster så ut et "tabuord" med en minimal forklaring og skynder seg videre til et mindre intimt tema. 

Dette er ikke morsomt. Jenter trenger å bli mindre flaue, å få høre at spørsmålene de har er helt normale, at de intime kroppsdelene burde være like greie å snakke om som resten av kroppen.

Veldig flaut. Å være jente, side 52

Generell kroppsflauhet finner jeg også i boka. Hvorfor er forfatteren så udelt positiv til båser i offentlige garderober? Det eneste jeg kan komme på er at det minsker faren for sexbilder. Ellers blir vi bare eksponert for masse naturlige kroppsfasonger som vi sjeldent kan speile oss mot ellers.

Det at forfatteren underbygger sjenanse er ikke det verste; når hun skynder seg videre i teksten er det visse ting som ikke blir sagt. Jentene får et lite avsnitt om forandringene i kjønnsorganet (konkret: utflod), og bittelitt om masturbering (her: å ta på klitoris). Guttene får mye mer i sin bok. De får vite at peniser fins i ulike størrelser, lengder, pekeretninger, og at størrelsen betyr mindre for jentene enn pornoen vil ha det til.

Jentene får ikke vite at de indre kjønnsleppene vokser i puberteten og gjerne blir hengende utenfor de ytre - og ikke nødvendigvis symmetrisk. Når en vet at småjentetissen er modellen mange idealiserer (pornoestetikk) og at mange frykter at kjønnsorganet deres er "unormalt" (det gjør det dessverre i en del jevnaldrendes øyne), MÅ en rett og slett snakke om dette. Skrive om det i ei bok for tenåringsjenter. (Ja, og temaet kirurgisk behandling - som altfor mange damer velger nettopp i intimområdet av estetiske årsaker - er forbeholdt gutteboka.)
Jentene får heller ikke noen oppfordring om å bli kjent med egen kropp generelt, og med puppene spesielt (brystkreft) - slik som guttene får tips om å passe på pungen (testikkelkreft).

Kapittelet om sex åpner med at forfatteren skriver at hun ikke vil fortelle hvordan en "gjør det". Javel, tenker jeg, og lurer på om leseren egentlig vil få vite noe i dette kapittelet.
Det jentene først og fremst får vite er at:

• den seksuelle lavalderen er 16 (også poengtert i "gutteboka"), og dette er for å beskytte deg - at du med loven i hånd kan vente med sex
• du må være 100% klar for det og ha bare positive følelser rundt det som skal skje. Ingen usikkerhet overhodet. 
• ingen skal få gjøre noe med deg som du ikke vil, eller forvente at du skal "gjøre noe" selv om du er kjæreste med dem
• det er veldig lett å bli gravid, så hvis du likevel har sex, husk kondom! (Og hvis gutten nekter eller prøver å dra seg unna, dropp ham.)

Og det at forfatteren i det store og det hele
1) fokuserer på forbeholdene og
2) ikke er mer konkret
gjør at leseren ikke får andre råd enn det klassisk seksualundervisning har gitt gjennom mange år. De bygger også opp under et klassisk "jomfruelig" kvinnesyn. (Riktignok understreker Long også at partneren din må være klar for det som skjer. Bra!)
En forsikring om at sex kan være fantastisk blir litt borte mellom alle "men"-ene. 

Jeg tipper at Hayley Long går ut fra at leserne hennes er heteroseksuelle trettenåringer med en romantisk og uskyldig tankegang som står i fare for å havne i et forhold med en eldre og mer erfaren - og mer sexinteressert - gutt/mann. Og de fins jo. De kan ha nytte av flere av tipsene.

Men det fins også mange jenter som har lyst på sex for sin egen del og har et reelt infobehov. Som vil utforske ting, men ikke vet helt hvordan og hva en da må tenke på og gjøre. (Og ikke minst: hva som er "normalt".) Det blir for lettvint at forfatteren da henviser til internett (hvor den vanligste "seksualundervisningen" - porno - også fins). Long forteller at "det" er en intim og personlig opplevelse som naturen vil at du skal finne ut av selv, og når det skjer vil du vite hva du skal gjøre. Hm, kanskje. Men kanskje ikke?

Ja, hva med porno? Jenter ser visst ikke på porno. Eller har guttevenner og kjærester som ser på porno. (Hvis de har det, får vi håpe at disse guttene har lest Å være gutt. Jenter har visstnok lettere for å gjennomskue porno som skuespill.)

---

Anbefaler jeg å ikke lese Å være jente? Jeg er usikker. Deler av boka er informative og fine. Men når jenta lurer på ting om kropp og seksualitet fins det bedre bøker på norsk, som en iallfall kan supplere med.
For eksempel Det du lurer på av Line B. Leren, som også kom ut i fjor. Med reelle spørsmål fra norske ungdommer, og gode svar.

Svart bakgrunn - gutter og jenter

Gyldendal, 2017

Nå når jeg leser gjennom tidligere blogginnlegg for å mimre om de siste 5 årene av bloggen, finner jeg noen mønstre. Jeg har hatt en del innlegg om det å være jente/ kvinne og eventuelle forskjeller mellom kvinner og menn. Jeg har nok dels valgt bøker - fakta og skjønnlitteratur - som har det som tema, men har også lagt merke til visse trekk i fortellinger jeg har lest.

Dette gjelder ikke minst boka jeg fant i eboktjenesten Ebokbib og lastet ned der: den svenske ungdomsromanen Guttene av Jessica Schiefauer. Jeg ble ferdig med den på en kveld, og den gjorde noe med meg. Jeg skal prøve å sette ord på det. Først et utsnitt fra side 243:

- Har du glemt hvordan det er, hvordan de oppfører seg mot sånne som oss? Har du glemt det? For det kommer aldri, aldri til å forandre seg, uansett hvor gamle vi blir. Ikke så lenge vi ser slik ut.
(...)
- Jeg har ikke glemt det.
Hun så opp på meg.
- Men jeg har ikke tenkt å forakte meg selv bare fordi de gjør det. Jeg har ikke tenkt å la dem vinne.

Etter at boka var ferdiglest satt jeg igjen med inntrykket av en hard verden der forsoning og vennskap mellom kjønnene er umulig, og det eneste fellesskapet og respekten er å finne blant mennesker av samme kjønn. En verden der alt som skjer med deg avhenger av hvilket kjønn du er, eller velger å være. Hvis du da føler deg annerledes enn det du ser i speilet, er du ille ute. 

Fortelleren Kim har to venninner, Momo og Bella, de er alle i starten av puberteten og har begynt å få ekle blikk av guttene. Og ikke bare blikk; særlig Bella med de store formene blir fysisk trakassert og delvis avkledd. Det skjer med flere jenter i byen, det er akkurat som om dette er en naturlov. Kim hater det, hun er redd for guttene og avskyr sin egen svakhet, at hun ikke kan ta igjen og beskytte seg. Hun er også spinkel til jente å være og har overfølsom hud.

Ikke så rart da at det er hun som blir så fascinert av det som så skjer: hun finner en magisk måte å bli gutt på. Å bli sterkere, raskere, tøffere.

Venninnen Bella har et drivhus der hun dyrker en ukjent plante. Den viser seg å inneholde en saft som får venninnene til å skifte kjønn når de drikker den. De blir gutter om natten. Neste morgen har de jentekropper som vanlig.
Alle de tre syns dette er spennende i starten. Men det er bare Kim som fortsetter å synes det er en bra ting å være gutt. Som rett ut sagt blir avhengig av det. De andre to syns det er skummelt. Finner hverandre i et nytt feminint prosjekt. I en følelsesladd scene ser Kim dem utenfra der de sitter og sminker hverandre og øver på "jenteleken".

Kim, hun finner Tony. Han som ser på henne med interesse og nysgjerrighet når hun er gutt, men med dyp avsky når hun er jente. Som gutt får hun være med på de grensesprengende turene hans der de stjeler, bryter seg inn i andres hus, kjører biler i 200 km/t. Så lenge Kim stoler på sin egen nyvunne styrke - og glemmer den sterke tiltrekningen til Tony - går det bra...

Boka er helt klart spennende. En må bare finne ut hvordan det går. Men den er også veldig trist.
Hver eneste jente som opplever trakassering av jevnaldrende gutter er en jente for mye, og det skjer selv i "likestilte land" (som forfatteren forteller i dette engelske intervjuet), men det kan ikke være de guttene som dominerer? Jeg har så lyst til å tro på de ok guttene, de som har en positiv form for maskulinitet, at de ikke blir færre, at de også har makt. Jeg skulle ønske disse var representert i Schiefauers bok, slik som det fins motstemmer til overgriperne i #alfahann (Torbjørn Moen) og Med på leken (Hirsch). Men det er ikke deres historie hun vil fortelle; det ville blitt en annen bok.

Guttene handler om en ungdoms opplevelse av å ikke høre til noe sted uten maske og kostyme og en ny kropp. Å være i konstant fare, å stå i spenn. Men også finne vennskap og til slutt en identitet. 

Boka kom forresten ut som film i 2015 (Pojkarna/ Girls Lost). Her kan du se traileren.

Bitcher, freaker og drømmere

I forrige måned lånte jeg første sesong av den amerikanske serien Gossip Girl. Jeg hadde lest ei bok i serien og ville finne ut hva dette var for noe. Jeg kunne skrevet mye om serien (som visstnok er ganske annerledes enn bøkene), men vil bare ta tak i ett aspekt:

Akkurat som i såpeserier flest (får jeg kalle dette en såpe?) er det "bitchene" som skaper ekstra drama i de ulike episodene. De som vil opp og fram eller beholde sine høye posisjoner, som mobber konkurrenter og planlegger småkriger for å nå målene sine. Og de opplever ikke bare framgang selv: de blir mobbet og lurt og presset av andre, unge og voksne. Eller får ikke nok oppmerksomhet. Kanskje det nettopp er derfor de mobber og trykker andre ned? Slike utfordringer er en vanlig forklaring på mobbeatferd. Og ofte, hvis en ikke har med en psykopat å gjøre, kan det være noe i det.
Andre ganger kan en ikke forstå hvorfor en person blir en mobber. Alt ligger til rette for at han eller hun skal oppføre seg helt ok mot andre. Og så skjer det likevel. Og det kan skje tidlig. Allerede i barnehagen kan det begynne. 


Jeg har lest to norske barnebøker fra 2014 hvor vi møter henholdsvis en (selverklært) raring og en drømmer som kjemper mot skikkelige bitcher. Den ene forfatteren er debutant; den andre skrev mer om bitching i Hyperpubertet (2013). 

Aschehoug, 2014

Anne Bea på 12,5 forteller:

Det er jo ikke akkurat sånn at jeg ikke vet hvor mikroskopisk liten sjans jeg har. Gutter liker ikke sånne som meg. I hvert fall ikke toppligagutter som Magnus. 
Nå tenker du kanskje at det er fordi jeg er den kjempesjenerte og krisedølle typen som ingen legger merke til. At jeg er en sånn brillenørd som sitter fremst i klasserommet og går i ett med tapetet, liksom. 
Hadde jeg enda vært så heldig. 
Men jeg er ikke det. 
Det er det eneste jeg har til felles med Thea, bortsett fra at vi begge går i 7A. Alle på skolen vet hvem jeg er også. 
Men ikke fordi jeg er kul. 
Ikke fordi jeg er pen. 
Og i hvert fall ikke fordi jeg er populær. 
Grunnen til at alle vet hvem jeg er, er at jeg er en freak. 
(s. 28)

Hos A. Audhild Solberg heter altså superbitchen Thea. Hun er den framfusne, den karikert superegoistiske og ropende jenta som aldri kan få nok OPPMERKSOMHET! Nå skal hun synge solo med guttebandet Føkk Jøstin på skolens talentiade. Thea, som synger som en kråke. Og Anne Bea, som faktisk kan synge ganske bra, er forelska i ett av bandmedlemmene...

Heldigvis har Anne Bea, som tilfeldigvis lider av albinisme, mot og glød. Hun har selvironi midt i lengselen etter å være normal, og er ganske sterk psykisk. Og det hjelper med venner. Klassevenner som tåler å ha lav status, og en frisk tante. Særlig forholdet til bestekompisen Nils er et sånt hvilken som helst nerd eller freak - eller bitch! - kunne ønsket seg.   

... det er fortsatt meg han henger sammen med. Det var meg han rulla bort til etter at han hadde tatt en perfekt ollie på skaterampa, selv om han sikkert skjønte at jeg kom til å bomme på hånda hans da han ga meg en high five. 
(s. 233)

Boka er skrevet med snert og overskudd. Av og til i de verste rope-passasjene til Thea blir det litt slitsomt (poenget var kanskje tatt første gangen?), men jeg likte fortellinga sett under ett veldig godt. Vær stolt av den du er, og ikke gi opp! Bedre budskap kan vel ikke ei bok ha. 

Hovedpersonen i Discosatan av Vera Michaelsen er, på den andre siden, helt alene mot bitchene, de kule jentene. Ingen bestevenn som stiller opp og backer opp. Ingen pappa som elsker henne. Bare en sliten, snill men litt uflidd mamma som ikke har råd til å støtte Kine i den hobbyen hun har, nemlig dansing. Eller, ikke hobby. Det er en drøm. Drømmen om å få danse, virvle rundt så hun glemmer alt annet...og bli verdensmester for det.
Og kanskje mest av alt, hun har ingen hun kan fortelle om den vonde følelsen hun har - av at noen følger etter henne.

Aschehoug, 2014

Når hun reiser seg opp igjen, står det en dame rett foran henne. Kine skriker. Dama smiler. Hun står altfor nær. Hvordan rakk hun det? Det var ingen på stien foran henne for bare sekunder siden. Hjertet til Kine dunker i ørene. Hvorfor hørte hun ikke skrittene hennes på grusen? Dama rekker bagen til Kine. 
- Du mistet visst denne.
s. 60

Ja, det er Djevelen som dukker opp. Hun lover Kine å gjøre henne til verdensmester, i bytte mot en ubetydelig småting: sjelen til Kine. For å unngå at Kine trekker seg, inngår det i avtalen at et menneske hun kjenner blir til et dyr. Hvis hun ikke holder avtalen, vil personen forbli et dyr for alltid.

Og nettopp her er det eneste jeg vet jeg ikke godtok i boka: løsningen på Kines problem blir for enkel. En virkelig "djevelsk" avtale ville vært verre (men så er det jo ei barnebok!). Men veien dit er intens, spennende og til dels ganske underholdende. Og tankevekkende. Hvordan skapes ondskap? Kan en person bli ond? Det jeg vet, og som er realistisk, er at rask framgang kan gå til hodet på en. Som når en vinner i Lotto.
Et annet spørsmål er: er tredje persons synsvinkel det rette? Kan det rett og slett være at jeg har blitt så vant med jeg-forteller i barnebøker at noe annet automatisk blir rart? Det kunne vært kjekt med innspill på det.

Men hvordan var det med bitchene? De er ikke så tydelige som Thea i Kampen mot superbitchene. De er mer en større gjeng og et symbol på alt som motarbeider Kine og målet hennes. De er rike. Dermed har de råd til den beste privattreneren, de flotteste draktene, solbruning og sminke. De har "it". Kine har det ikke og har ingen sjanse... før det overnaturlige skjer. Så bitchen her er vel heller, vil jeg si, dansemiljøet og de skyhøye kravene der - og det generelle sosioøkonomiske presset som de voksne står for.
En scene i boka får meg faktisk til å tenke på en karakter i før nevnte Gossip Girl, som blir avslørt med en stjålet kjole.  

Som i Hyperpubertet inneholder denne boka ekstreme situasjoner og absurde karakterer. Litt magisk realisme for barn, kanskje?
Også virkelig verd å lese.

P.S.

Bitch er et ganske vanlig ord i norsk slang nå; direkte oversatt ville det vært tispe, altså hun-hund. Og selv om en "bitch" i dag er den ufordragelige, ondskapsfulle og egoistiske jenta, altså en som er ovenpå, blir uttrykket på engelsk brukt generelt nedsettende om kvinner/jenter - eller om personer som lar seg bestemme over og dermed blir sett på som feminine (...). Ikke lett å komme unna det stempelet der, altså.