Baksjå og framsjå: januar

Da var årets første måned unnagjort. En uventa kald måned. Måneden som startet med at vi satt klistret til nyhetsskjermene på grunn av et dramatisk jordras. Det virker veldig lenge siden. 
Det merkes at det har blitt lysere. Men fordi det har vært så kaldt og jeg ikke er noen typisk vintersport-/skientusiast, har lyset stort sett bare sneket seg inn til meg gjennom vinduene.

På vei til jobb har jeg av og til hørt på Harry Potters siste eventyr (sjuende boka) på e-lydbok. 
I januar var det forresten bibliotekdiskusjoner (som havnet i mediene) rundt nettopp Harry Potter og forfatteren Rowlings holdninger til transpersoner. 

Blogging i januar

Jeg skrev ett innlegg i uka i gjennomsnitt, i tillegg til oppsummeringa av desember. Som vanlig fikk ventepåblogginnlegg-bunka god tid til å bygge seg opp. Men det ble ganske varierte bok-tema. 

Lest i januar

Noen ord om bøkene jeg ikke har nevnt før: 

Fakta og skjønnlitteratur for voksne

Cappelen Damm, 2020

Dataalgoritmer, kunstig intelligens og datalagring er tema i flere nye sakprosabøker. Jeg har lest Det store spillet: hvordan overleve i algoritmenes tidsalder av Bår Stenvik. Tidligere har jeg lest sci-fi-romanen hans om en mann som overfører bevisstheten sin til en datamaskin, den skrev jeg om her. Og Stenvik tar utgangspunkt i "store fortellinger" eller allegorier også i denne sakprosaboka når han undersøker hvordan informasjon blir samlet inn om oss og brukt av ulike selskaper. (Jeg vil aldri ha smartklokke, uansett hvor fikst det virker!)
På forlagets side kan du høre en podcast med forfatteren og lese de første sidene av boka. 

 

----

Samlaget, 2020

Eg et før eg kjem av Kari Anne Bye er ei diktsamling, men også en sammenhengende fortelling fra et moderne dateliv med utgangspunkt i Tinder. Denne boka ble liggende i stua mi lenge med flere lapper i.
Dette er muligens ikke boka du skal lese hvis du har klokkertro på det å finne kjærligheten på nettet, og vil beholde den. For den kvinnelige hovedpersonen blir ganske så desillusjonert underveis. Men dikteren treffer godt med bildene som er brukt for å beskrive nettopp desillusjonen, lengselen og de mange spørsmålene som dukker opp. For eksempel: 

BALL

Tinder var mest som kanonball.
Alle spelte
men ingen ville bli treft. 

Og akkurat som da jeg så TV-serien Hjem til jul (Netflix), fikk jeg lyst til å tipse hovedpersonen om den hyggelige bartenderen. Kunne han vært noe...?

---- 

Pax, 2019

Frøken Island av Audur Ava Ólafsdóttir var den eneste voksenromanen jeg leste i årets første måned. Og den var en virkelig god leseropplevelse. Det er lett å leve seg inn i personene og se for seg det som skjer.

Vi møter Hekla, ei ung jente med forfatterambisjoner som reiser til Reykjavik for å komme nærmere drømmen. Dessverre er Island på 60-tallet ganske så fordomsfullt mot unge kvinner, kanskje særlig de vakre, som Hekla. Hun får raskt et tilbud om å stille i en skjønnhetskonkurranse, men takker bestemt nei.
Det er tre menn i historien om Hekla. De to første er faren hennes og bestekompisen Jon John, som støtter og hjelper henne på veien. Så er det den nye kjæresten hennes Starkadur, som hun skjuler forfatterdrømmene sine for fordi han selv er en dikter som vil være i rampelyset. Hekla blir en konkurrent.
Heklas venninne ble tidlig mor og drømmer om et liv utenfor hjemmet, det livet de to jentene forestilte seg at de kunne få da de vokste opp.

Boka skildrer et bysamfunn som fremdeles er preget av trange kjønnsroller. Den skildrer også nydelige vennskap mellom selvstendige sjeler som prøver å finne plassen sin i dette samfunnet.

Tegneseriebøker

Jeg leste fire norske tegneserier, alle med barn som målgruppe og trygt plantet i fantasysjangeren. Alle har kommet ut på forlaget Egmont; klikk under bildene for å se utdrag fra bøkene. 

Jeg leste bok 2 og 3 i den populære Nordlys-serien av Malin Falch. Jeg skrev om førsteboka her. Vi fortsetter reisen i en fantasyverden inspirert av norrøn folketro sammen med Sonja. Etter hvert dukker det opp vikinger og et fjellfolk som kan minne litt om samene, men er gjort mer allmenne, sikkert med hensyn til et internasjonalt publikum. 

Debutantene Dina Norlund og Charlotte Sandmæl har lagd historier med et enda mer allment og internasjonalt preg.  

Egmont, 2021

Snøkattprinsen av Dina Norlund er en mangainspirert historie, et eventyr med en avslutning.
En ung snøkatt blir lurt ut på eventyr av de slemme brødrene sine, men ender opp med å finne skatten han var ute etter - med hjelp av sandrevene, som han alltid har sett på som fiender. Litt som i den tredje Nordlys-boka blir helten nødt til å revurdere hvem han kan stole på og hvem som sitter på sannheten.
Jeg skulle ønske at figurene var tegnet klarere opp, det er ikke alltid jeg skjønner hva jeg egentlig ser på. Ellers fin lesning.

Forrådt av Charlotte Sandmæl er første boka i en ny serie, Dragens øye.
En ung

Egmont, 2021

askealv mister de magiske kreftene sine til en sjalu søster og blir nødt til å flykte inn i menneskenes verden. Søsteren følger etter - så hvordan skal det gå?
Vår helt har blitt opplært til å tro på seg selv, men har beholdt et vennlig sinn. Søsteren på sin side har blitt nedvurdert og kritisert og har hardnet til. Slik oppstår hovedkonflikten.
Sandmæls historie er lettere å følge rent teknisk, stilen hennes (eller fargeleggingen?) ligger nærmere Nordlysbøkene. Og det blir spennende å se fortsettelsen. Det er verd å merke seg at hovedpersonen Kha er binær, altså har udefinert kjønn - noe nytt i norsk barnelitteratur.

Egmont, 2021

Så har veteranen Frode Øverli (best kjent for Pondus-stripene) lagd Frida og jakten på nesehårene hvor han veksler mellom tegneseriesider og tekst/ illustrasjoner. Frida er den fantasifulle og tøffe datteren til Pondus, som en natt blir vekket av snille, men monsteraktige skapninger. De trenger hjelp til å erstatte strengene i en harpe som lager godt vær. Strengene er lagd av et trolls nesehår, så her legges det opp til et skikkelig eventyr!

Mer for barn og unge

Gutten, muldvarpen, reven og hesten av Charlie Mackesy har fått mye omtale og

 , 2020

ros internasjonalt. Mackesy har lagd en søt motivasjonsbok som kan minne om Ole Brumm. På hvert oppslag er det et gullkorn med tegning til. De støttende ordene særlig muldvarpen kommer med, er ikke veldig originale. For min del var det  tegningene som gav den største opplevelsen. Men noen sider tok jeg bilder av.

Passe happy av Kari Stai er en av vårens nynorske barnebøker fra Samlaget. Her møter vi Juri (12), som strever med en fersk skilsmisse mellom foreldrene og en intens, men nytteløs forelskelse. I Sofi, som oppfører seg dårlig mot ham. Juri vil bare være akkurat passe happy og slippe stress. Da hjelper det å ha en venn som Evy.
Dette er ei fin bok som er lett i språket, med fine beskrivelser. Som vanlig i Samlagets utgivelser for barn savner jeg likevel et

Samlaget, 2021

mer spenstig design og mer fargesterke tegninger. Det ville gitt denne fine fortellinga mer appell. Kari Stai er best kjent for Jakob og Neikob-bøkene. Kunsten hennes har en blanding av en naivistisk og abstrakt stil som passer godt i disse bildebøkene, men mindre i ei bok som skal plukkes opp av bokslukerne.

Gursli Berg, 2020

Brevene fra Maresi av Maria Turtschaninoff er den tredje boka i serien Krøniker fra Det røde klosteret. Bøkene er fra samme univers og har alle et tydelig fokus på de sterke kvinnene, men kan godt leses hver for seg. 

Maresi var fortelleren i førsteboka, og nå har hun reist fra klosteret for å danne skoler for barn i landsbyen hun kom fra. På hjemstedet er det ikke vanlig for jenter å ha lærdom om annet enn praktiske ting, og det gjelder for en stor del også guttene. Familien, særlig moren, forventer at hun skal gå inn i rollene hun var vokst opp med, det som kreves av en landsbyjente. Men Maresi står i mot. Gradvis får hun flere med seg på tanken om at ting kan bli annerledes. At de heller ikke trenger å bli undertrykt og utsultet av herskerne i landet. Hun blir en leder og inspirator, ikke bare for sin egen landsby, men for et større område. 
Maresi møter en mann som viser seg å være den hjelperen hun trenger i prosjektet sitt, og ikke bare en romantisk partner.

Samlaget, 2020

Aleksander den store er debutboka til Peter Strassegger, ei ungdomsbok om en unggutt som starter et nytt liv i en norsk småby. Han har i et raserianfall slått sin egen mobber helseløs i landet han kom fra (som ikke er spesifisert); foreldrene håper at han nå kan roe seg ned i et nytt miljø. Men mobberne fins også i Norge, og Aleksander har ikke tenkt å bakke unna. Hvor langt skal han gå for å understreke at ingen skal kødde med ham? En medelev som også har vært en underdog, ser redningen i den nye gutten, men forventer nok en annen type hevn enn det Aleksander kan være med på.
Boka er ganske raskt lest, men med et tøft innhold og en uavklart slutt. 

A propos det jeg sa om omslag på Samlaget-bøkene over: dette er noe helt annet! Veldig bra!

 

Hva skjer i februar?   

Dette innlegget har tatt såpass lang tid å lage at mildværet nå har kommet! Harry Potter med Stephen Fry er lagt vekk og et amerikansk kurs i science fiction gjennomført (også det på lydbok), noe som har ført til at jeg blant annet har våget meg på Den komplette Haikerens guide til galaksen av Douglas Adams. Det går litt trått, meget mulig fordi det skjer så masse i eventyret om Arthur Dent med venner, og det kreves et virkelig våkent hode for å følge med.
Ellers har jeg så langt rukket å lese likt og ulikt i februar, også bøker jeg vil huske. 

God lesemåned!

På nett igjen!

I går formiddag ringte en dame fra Norsk Gallup for å stille meg noen spørsmål. De handlet om bruk av digitale TV-tjenester. Jeg dro på det og sa at det kanskje ikke var helt aktuelt, men gjennomførte likevel intervjuet. Da vi kom til spørsmålet "hvor lenge er det siden du har sett på et TV-program?" svarte jeg "en måned". 

Det hun ikke visste (og som jeg kanskje kunne sagt i starten for å spare henne for litt tid) var at jeg nettopp hadde avsluttet en fire ukers digital pause. Noen timer senere satte jeg meg ned for å se på "Stjernekamp" på nett-TV. 

Dette var et prosjekt som jeg såvidt fikk varslet noen av mine online-venner om før jeg satte i gang. 

 

I dag har jeg vært inne på YouTube og sett på noen av yndlingsvloggene mine. Søndag har rett og slett blitt min YouTube-dag. Jeg har lagd meg en timeplan for når jeg skal bruke ulike apper og nettsider, så får vi se om det føles greit å følge den. 

Hva har skjedd? 

Som jeg også skrev om i juli, ble jeg inspirert av boka "Digital Minimalism" av Cal Newport, som jeg hørte på lydbok i ferien og så kjøpte i bokform. 

Her kommer den amerikanske forfatteren (som jobber med datateknologi) med råd om hvordan vi kan bruke digitale medier på en gjennomtenkt og minimalistisk måte. Rådene har han kommet fram til gjennom egne undersøkelser hvor han har vært i kontakt med hundrevis av mediebrukere. 

De store teknologiselskapene vil helst at vi ikke skal tenke igjennom hvorfor vi bruker Facebook, Instagram, YouTube, Netflix og så videre. Vi skal bare bruke dem. 

Det som ofte skjer hvis en ikke har en uvanlig selvkontroll (men har en smarttelefon eller et nettbrett i nærheten) er at en blir sittende og scrolle, stadig se videre. Bruke verdifull tid på innhold en egentlig ikke har så mye glede av. 

Jeg har ikke vært blant de verste, men jeg kjenner nå og da på fristelsen til å bare bli sittende med tom "underholdning" - uten å føle meg verken informert, underholdt eller knyttet til de jeg liksom har kontakt med. 
De siste månedene har jeg likevel kjent det godt å kunne ha et fellesskap på nett når så mye fysisk/IRL blir avlyst og utsatt. (Det snakket jeg litt om i korona-vloggen i vår.) Av og til trenger en en ekstra trøst. Derfor tok det tid før jeg følte meg klar for digital "declutter". Og hva er så det?

Newports tips er å ta en flere ukers aktiv og innholdsrik pause fra det digitale. "Det digitale" kan være ulike nettsider og tjenester; det meste som en ikke er helt avhengig av for at dagliglivet skal fungere. Jeg valgte å gi meg selv lov til å sjekke personlig epost en gang i uka. Jeg sjekket også yr.no for å finne ut hva slags vær jeg kunne vente på turer ute, eller kinoprogrammet for å... ja, få gått på kino. 

Søster har flyttet til England for å studere, og det passer best å bruke Messenger til en ukentlig prat med henne og mamma. Så det ble også inkludert. 

Ellers har jeg holdt meg unna privat bruk av Facebook, Smule, YouTube, nyheter på NRK og så videre. Også blogging! Jeg kunne brukt bloggen til oppdateringer av prosjektet, men valgte å la være. Smarttelefonen min har fått hvile ganske mye. Jeg har tatt noen bilder og sendt noen tekstmeldinger. 

Men jeg skulle altså også være aktiv og fylle tida mi med nye, verdifulle aktiviteter. Dette skal en gjøre for å unngå at suget blir for stort og at en går rett tilbake til tankeløs scrolling etter prosjektslutt.

Konkrete forslag er å 

• venne seg til "solitude" (altså å være alene med tankene sine). Lett som en plett for en erfaren aleneboer som meg. 
• skrive brev til seg selv (jeg skriver dagbok). 
• gå turer (greit å koble med fullføring av kommunens ti på topp-prosjekt!)
• lage noe eller fikse noe (jeg har malt bokhyller! Og ryddet masse i stua!)
• bli med i en organisasjon/ gruppe (vanskelig i disse dager, men jeg har vært på besøk hos folk og tatt noen telefoner. Og sist torsdag begynte korøvingene! Jippi!)

Jeg har også tenkt litt på hva de ulike sidene og tjenestene jeg bruker, egentlig betyr for meg. Og på den andre siden, hva det er ved dem som kan gjøre meg lei eller stresset. 

Jeg prøver å starte på nytt. 

Har du prøvd noe sånt? 

Ja, og så har jeg selvfølgelig lest! Flere tykke bøker! Mer info om det kommer, hvis jeg får lyst! 

Baksjå: april, del 3

Dutton Books, 2018

Jeg pleier stort sett å få tak i bøkene jeg leser fra det lokale biblioteket mitt, men en sjelden gang kjøper jeg bøker jeg får lyst på. Det gjelder to av bøkene i dette innlegget; en som jeg fant i den lokale bokhandelen (før koronaen stengte ned Norge) og en som jeg fikk tips om fra en vlogg jeg følger (Vlog Brothers, med John Green og hans bror Hank Green. Anbefales!)

Fantastiske fortellinger

An Absolutely Remarkable Thing av Hank Green er altså boka jeg fikk tips om på vloggen til Green-brødrene. John Green er en etablert ungdomsbokforfatter, men Hank er ganske ny i gamet.

Dette var virkelig et fint bekjentskap! Boka er godt skrevet, gripende, med en start som drar deg rett inn i mysteriet og en slutt som får deg til å gruble litt og fantasere videre. I engelskspråklig litteratur vil den nok havne i kategorien "young adult", som vi ikke har noe godt uttrykk for i Norge.

Vi er i New York; den 23 år gamle designstudenten April May får en morgen øye på en diger, flott, nesten uvirkelig statue som plutselig har dukket opp på gaten. Hun ringer kameraten sin, medstudenten Andy, som har en YouTube-kanal og som denne gangen får et virkelig scoop: han og April er de første som dokumenterer en av disse statuene, en "Carl".

For Carlene har dukket opp over hele verden på samme tid, 60 i tallet. Ingen vet hvordan de dukket opp eller hvem som har lagd dem. Eller er de lagd? Er de kanskje utenomjordiske intelligenser?

Vennene, særlig April May, blir verdensberømte. April må gjøre seg kjent med sosiale medier og med TV-intervjuer, noe hun ikke har brydd seg om før og vet lite om. Det hjelper henne litt at hun er mer opptatt av kunst og av mysteriet rundt Carl enn hun er av pengene og berømmelsen... men etter hvert tar også dette tak i henne. Hun begynner å forandre seg, glemme vennene sine og ta etiske snarveier.

Midt i alt dette viser det seg at hun har en spesiell rolle å spille i det som blir en verdensvid konkurranse - og et samarbeid - for å finne ut hva Carlene vil. Merkelige, dataspill-aktige drømmer sprer seg fra person til person, men bare April har den helt spesielle varianten av drømmen som kan knekke den siste koden.

Det blir intenst spennende, nerdete, morsomt og rørende, og på veien får en litt tanker om hvor det moderne samfunnet i dag er på vei. Et gullkorn fra side 336:

We are each individuals, but the far greater thing is what we are together, and if that isn't protected and cherished, we are headed to a dark place.

---

Gursli Berg, 2019

Naondel av finske Maria Turtschaninoff er en for-bok til fantasyfortellingen Maresi, som kom i 2017. En trenger ikke lese førsteboka først for å få noe ut av denne.

Her fortelles historien om hvorfor og hvordan de første kvinnene grunnla Det røde klosteret, hvor menn ikke har adgang. Denne har en mye mer intens spenning og episke tragedier, mens Maresi var avstemt og poetisk.

Naondel er en kollektivroman med flere fortellere som veksler på å fortelle gjennom boka. De kommer fra ulike land og kulturer, men alle har det til felles at de har blitt lurt inn i eller fanget inn i et forhold til den narsissistiske skurken Iskan. Først ut er Kabira, ei ung jente som har hatt i oppgave å passe på en hellig kilde, symbolet på guddommen Anji. Iskan får se denne kilden og skjønner snart at han kan bruke den og Kabira til sin fordel. På grusomme måter undertrykker han henne og tar henne så med seg til fyrstens by, hvor et nytt palass er under oppføring.

Kabira blir førstehustruen som har oversyn med stadig nye, unge jenter i Iskans harem. Alt hun nå har er håpet om at barna hennes ikke skal bli som ham, og kunnskapen som fins i det store biblioteket. Kan hun finne noe der som kan ta fra Iskan den stadig voksende, magiske makten?

De ulike jentene/ kvinnene som kommer inn i haremet har ulike styrker og innsikter som viser seg å bli nyttige når de en dag bestemmer seg for å flykte - med båten Naondel. Og alle har en spennende, vond bakgrunnshistorie med seg. En av dem, Garai, var en kriger da hun ble tatt til fange, men må skjule denne delen av seg under fangenskapet. Side 99:

Den nye Garai ikler seg disse upraktiske klærne hver morgen. Hun setter opp håret med en kam. Hun gjemmer arrene under lange ermer og sølvarmbånd (...) Den sanne Garai bærer tegn på huden. Tre arr for blodsoffer. To arr for de løftene hun har avgitt. Ett arr for en nedlagt fiende. Den nye Garai må ikke skyve bort krigeren, kunnskapen, kraften.

Selvhjelp og debattbøker til nytte (og litt uro)

Kagge, 2019

Før koronaen stengte Norge kjøpte jeg altså I tilfelle dommedag: en enkel beredskapsbok for vanlige folk av Egil Aslak Aursand Hagerup. Grei å ha i alle fall.

Omtrent på samme tid kjøpte jeg et utekjøkken (ikke prøvd ut enda). Jeg har begynt å bygge opp et lite beredskapslager av vann på flaske og hermetikk. Og jeg har ikke gitt bort all veden min, selv om jeg per i dag er veldig lite flink til vedfyring. (Jeg har til og med jodtabletter, kjøpt inn før jeg skjønte at jeg er for gammel til å være i risikogruppen!)

Men jeg blir nok aldri en "prepper" som lager tilfluktsrom under bakken og samler utstyr til flere ukers overlevelse. Jeg er på vei til å bli klar til 3 dagers unntakstilstand i Norge, slik brosjyrene for beredskap, som ble sendt ut til norske husstander høsten 2018, anbefaler. Men etter det?
Har jeg blitt litt bortskjemt av å bo på et sted med uforskammet stabilt vær (mer vind de siste årene, forresten) og gode kommunikasjonsforhold?

Uansett. I denne boka får en vite på en enkel og konkret måte hva det er størst risiko for at kan skje av kriser, og hva vi kan gjøre for å være mest mulig forberedte hvis dagligdagse, for oss selvfølgelige, hjelpemidler en dag ikke fungerer.

Er du interessert i temaet, kan jeg også tipse deg om en NRK-dokumentar fra 2018, Innafor: Dommedag. Veldig interessant!

Aschehoug, 2020

Så leste jeg Knytta til hytta: på sporet av den norske lykken av Magnus Helgerud. Dette var omtrent på den tiden hytteturistene ble nektet tilgang til hyttene sine på grunn av smittevernhensyn. Jeg fikk lyst til å vite litt mer om hva hytta betyr for folk.

Helgerud tar utgangspunkt i egen erfaring med hytter i familie og vennekrets og utforsker flere temaer assosiert til hytte(ut)bygging, hytteferier og hyttekultur. Boka er delt i to deler, illustrert med fotografi av en fjellhytte om vinteren (første del) og en kysthytte om sommeren (andre del). Genialt!

Når ble det populært å eie hytter i Norge? Hvorfor? Er hyttene et symbol for noe, en flukt fra moderniteten eller trangboddheten? Hva gjør folk på hytteferie? Hvorfor må ting være som de alltid har vært på hytta? Hva gjør en når hytta skal arves? Fins det regler for hva en kan gjøre med hytta og området rundt?

Vi får høre om statsminister Einar Gerhardsens "flukt" til hytta under en viktig politisk diskusjon, om vestkant-hytteboerne som har overtatt sommerøyer, om mysteriet med de to norske somalierne som visstnok eier hytter, og vi får til og med tilgang til Helgeruds dagdrømmer om Janne Formoe fra Kaptein Sabeltann-teaterstykkene. Han tar en sving også innom den norske campinghistorien.
Knytta til hytta inneholder en miks av fakta og personlig fortelling, mer fakta enn i Mamma er trygda (som jeg blogget om her), men med en lignende oppbygning - perfekt for denne lesehesten.

Forresten, i lørdagens A-magasin (Aftenposten, abonnement) er nettopp hyttefolket et tema! 

Informations forlag, 2019

Til slutt har vi Vesten mod Vesten av Rune Lykkeberg. Ei tjukk bok, og så på dansk (merkelig nok ikke oversatt, men distribuert gjennom innkjøpsordningen til Kulturrådet). Likevel var det noe som fikk meg til å ta den med hjem fra biblioteket.

OK, jeg må innrømme at ordene "Harry Potter", "Hunger Games" og "Divergent" fra baksiden vekket interessen min. Hvis du vil se disse bøkene satt inn i en aktuell og politisk kontekst - og analyser av verdiene i blant annet husene på Galtvort - kan dette være din bok.

Og da jeg skjønte at det også handlet om hvordan vår del av verden ser ut til å falle litt sammen for tiden, med forsøk på å forklare hvorfor, fristet det også.

Lykkeberg bruker Vestens nyere (og litt eldre) fortellinger - både bøker og filmer - til å peke på utviklingstrekk i det vestlige samfunnet. Særlig USA, men også Europa. Han deler etterkrigstiden inn i tre perioder:

• Gullalderen (1945-1975), hvor det var en viss framtidstro og utvikling i både teknologi og menneskerettigheter.
• Reaksjonen (1975-2001), hvor baksidene av den økonomiske og teknologiske utviklingen gradvis kom til syne. Markedsliberalismen blir svaret på alle problemer (tror man). 
• Krisen (2001-2016), hvor de politiske systemene virkelig begynner å falle sammen, og troen på de liberale idéene som vi har tatt for gitt blir satt på prøve.  

Lykkeberg skriver også om synet på Vesten i resten av verden, særlig i koloniene som etter hvert fikk sin frihet. Eller gjorde de det? Paradokset i det at en både drømmer om vestlig kultur og demokrati, og hater det Vesten har stått for av utbytting og overgrep.

En mangslungen bok som en gjerne må bruke litt tid på. Og heldigvis: den ender med en optimistisk tone, selv midt i krisen (som ikke er over).

 

Stress

Jeg er sannsynligvis ikke den eneste som har kjent på usikkerhet og rastløshet denne våren. Koronaen har snudd opp ned på mye av hverdagen, selv om jeg heldigvis har hatt en jobb å gå til.

Jeg har ikke blitt syk selv av covid-19, men det at viruset fremdeles preger verden på en slik måte, særlig gjennom sikkerhetstiltak som gjør det vanskelig for bransjer og bedrifter å overleve, kan stresse meg. Hva slags verden vil vi ha etter korona? Når kommer vi tilbake til "normalen"?

Det er heller ingen mangel på nyhetssaker som gir en viss grunn til uro. Det som skjer i USA. Det en vet at skjer på samfunnsnivå og enkeltnivå av diskriminering, overgrep og urett. Og over alt dette: trusselen om klimaendringer og ødeleggelser av liv på jorda.

Bøker jeg har lest og hørt denne våren bygger delvis opp rundt den uroen. De handler om Vestens undergang, økende havnivå, kriseberedskap, stresset i den moderne verden, undertrykkelse og narsissisme. Nå er det vel kanskje tiden for mer søt underholdning i stedet for dokumentarer, debattbøker og dystopier?

Eller en mellomting?

Jeg trenger generelt sett å tenke igjennom hva jeg vil bruke tiden min på, hva jeg vil gi oppmerksomhet. Spare på.

Gjøre noen grep for å stresse mindre.

Cal Newport, 2019

På bibliotekenes bok-app Libby (amerikansk, med mange engelske bøker) hører jeg nå på ei bok som heter Digital Minimalism. Den forteller om hvordan "sosiale" medier, smarttelefoner og apper er bygd opp som enarmede banditter som skaper avhengighet.

Og jeg tror virkelig at det å rydde i mitt digitale liv kan være en vei å gå. For sosiale medier har en tendens til å stresse meg. Det å sitte i sofaen med smarttelefonen - se hele serier i ett på Netflix, "bare" sjekke Facebook, klikke på nyhetssaker - blir en tidtrøyte som tar mer enn det gir.

I går satt jeg faktisk med mobilen i handa og så ut av vinduet på trærne som vaiet og elva som fosset av sted, og tenkte: skal jeg ta en tur? Svaret ble: Nei, jeg har "fortjent" å bare sitte her (og klikke).

Jeg husker vagt den gangen jeg bare brukte internett via PC-en min. Blogget mer, skrev lengre tekster. Skrev eposter til venner og familie. Ikke fikk disse stadige oppdateringene (som jeg uansett har begynt å skru av).

Jeg har skrevet før at denne bloggen kan bli en stressfaktor. Jeg liker bøker. Jeg liker også å skrive om bøker, når jeg først kommer i gang. Men tiden imellom der - ventepåblogginnlegg-bunka - er ikke bra for meg. Det føles heller ikke bra å gå rett fra bok til bok uten å fordøye det jeg har lest. Jeg ønsker meg mer litterær mindfullness. Jeg håper jeg kan få det til snart.

Alt i alt mer "her og nå"-nyting.

Har du prøvd å rydde litt i hverdagen din og ta grep for å stresse mindre?

(Nå har jeg brukt lang tid på å redigere dette innlegget, så det er på tide å legge det ut. Og helst vente litt med å lenke til det på Facebook...)

Krisevlogging, del 14 og 15

Del 14 av korona-vloggen handler om en fin TV-serie og en aktuell, men ikke helt ny thriller:


Del 15 handler om folketellings-dugnaden jeg er med på:

Å internett, å internett

Jeg har et litt schizofrent forhold til Internett.

Jeg har tidligere skrevet om Internetts gleder. Alt det fine som kommer med det å kunne kommunisere og samarbeide over lange avstander, for eksempel.

Men det fins også ulemper. En kan bli litt trøtt av hele nettet, og av skjermbruk generelt.

Jeg har en jobb (bibliotekar) hvor jeg sitter mye foran dataskjermen i arbeidstiden. Leser eposter, oppdaterer meg på nye bøker, skriver rapporter og referater fra møter, finner bøker til lånere i databaser, sjekker jobbens Facebook. Når jeg ikke rydder i hyllene, bokprater med store og små lånere eller kikker gjennom nye bøker vi har fått, sitter jeg der pal med databrillene på.

Hjemme får jeg oftere og oftere lyst til å la datamaskin være. Å se film på TV-skjermen går greitt, da gjør avstanden det mindre slitsomt. Mobilen kan også være fin, selv om den er enda lettere å bli sittende med lenge. Men det å lese ei papirbok, gå en tur, prate med venner fjes til fjes... alle disse analoge aktivitetene hjelper på følelsen av å være litt lei og overstimulert. For tida holder jeg faktisk på med et puslespill som har okkupert spisestuebordet.

PC-fatiguen virker inn på bloggskrivinga mi også, dessverre. Særlig nå i vintertida. Jeg blir fortere sliten foran skjermen når det er mørkt ute. Og selv om jeg ikke har noen ordentlig vinterdepresjon, skal det mer til å skrive lengre tekster om ettermiddagen. Samtidig som det er PC-tastaturet jeg helt klart skriver fortest på og liker å bruke til blogging.


---

I går så jeg kinofilmen Rive-Rolf 2: Rolf krasjer Internett (lenke til Filmweb). Her prøver spillehall-

Walt Disney Studios, 2019

spillkarakterene Rive-Rolf og Vanilje å få tak i et nytt ratt til spillet sitt via nettet. De må finne kreative måter å tjene penger på. Og også bevare vennskapet sitt underveis.

Etterpå satt jeg igjen med blandede følelser. Filmen er helt klart underholdende og lekkert animert. Litt trist. Ganske morsom. Til tider herlig actionfylt, med tøffe damefigurer og et nytt og forfriskende syn på Disney-prinsessene (selvironisk filmselskap, gratulerer!) Og ekstra pluss for bergensk Ariel à la Sissel Kyrkjebø! - En bibliotekar kan også sette pris på en bebrillet søkemotor (selv om den er litt overivrig).

Men filmen ga meg også noen tanker om hva det er som gjør at jeg av og til misliker nettet sterkt. Det overveldende med alle inntrykkene. All tilbakemeldingen en får eller lengter etter. Døgnfluetendensene, at alt skal gå så fort og at popularitet er ferskvare.
Og så er det gjennomgående reklame for helt reelle digitale nettsamfunn og butikker; filmen er utvilsomt sponset (skriver jeg ironisk nok fra min Google-støttede bloggplattform...).

Spamming blir igrunnen ikke problematisert noe særlig. Det samme med sprettopp-vinduer. En får en følelse av at pengejaget på nettet og all markedsføringen en må forholde seg til, er helt ok. Og dette er markedsført som en familiefilm. 
Forresten: datavirus som spres på nettet kan ikke stoppes med vennskapelig terapi. Bare nevner det, hvis en unge skulle lure!

Likevel: nettet er kommet for å bli. Jeg er her. Jeg bare håper at jeg kan være her på en måte som er god både for meg selv og andre.

Nå har jeg blitt spurt om ikke jeg skal begynne med bokblogging på Instagram. Og jeg har vurdert det før. Jeg har vært redd for å bli enda mer avhengig av mobilen og av å følge med. Men kanskje dette kan være en litt fin mulighet til å få formidlet leseopplevelser mer fortløpende?
Det gjenstår å se.

Har du noen tanker om nettet?

Ung TV

Ett av de første innleggene mine på denne bokbloggen handlet om en film jeg hadde sett. Siden har overvekten av blogginnhold handlet om tekstlig litteratur. Det er på tide med et "visuelt" innlegg igjen!

TV-høsten er i gang, og jeg gleder meg til nye sesonger av to dramaserier jeg fulgte før sommeren. Jeg vet at jeg ikke er i hovedmålgruppa, men det er veldig interessant å få et innblikk i hvordan endel norske barn og unge kan ha det i dag. Muligens vil noe være typisk for storbyen (her Oslo), men med alt som skjer på nett sprer vaner og det som er populært seg fort.

Den første serien er selvfølgelig Skam, serien som mange andre voksne ser - også i Danmark. Den nye sesongen, etter to sesonger med hver sin VG1-jente (Eva og Noora), handler om en gutt fra samme kullet, Isak. I en trailer som ble sluppet før sommeren hintet serien om at hovedtemaet skulle være homofil. I omtalen av den første episoden ser det ut til at bruk av narkotika (hipt blant ungdommer på vestkanten) blir et viktig element.

NRK. Noe plager Isak.

Mine tanker etter de første klippene (NB, spoilere):
Først ser vi klippet fra festen, der Isak røyker narkotika sammen med kameratene sine, kliner med ei jente som vil ha "noe som virker" (ecstasy?) - og han gjemmer dop i Evas leilighet når politiet kommer. Masse dramatikk. Det er lett å se at det er noe som plager Isak (bortsett fra politiet), men enda ikke klart i hvilken grad.
Vi får også vite at Isak har flyttet inn der Nora bodde, og han har altså fått en homofil hybelkamerat (Eskild, som går på universitetet). Morgenen etter festen får Isak ei melding fra moren med et bibelvers (er mora "bibeltro" kristen? Kan skape en ekstra spenning mellom dem hvis han faktisk er homofil.)
I og med at hovedpersonen er gutt, tipper jeg at det kan skje ganske tøffe ting i Skam etter hvert. Hva må Isak gjøre for å vite at han er maskulin nok og ingen "homo"? 

Den andre serien er Jenter (NRK Super). Helt klart en mer tydelig barne- og ungdomsserie med jenter på grunnskolen i hovedrollene. Serien har gått i flere år, og et par av jentene fra de første sesongene har blitt storesøstrene til jentene i de nye. En ser hvordan ungene blir ungdommer og hvordan livene og det de møter av utfordringer (og gleder) utvikler seg. Vennskap og kjæresteforhold er et tema som i Skam, men også mobbing utenfor og på nettet, skilsmisse og forholdet til søsken.

Høstens sesong dekker starten på ungdomsskolen og skal ha Ingrid som hovedperson. Det er jeg ekstra spent på, siden Ingrid er jenta som er flink på skolen og har en sterk sans for folkeskikk og rettferdighet, men ikke er den som er mest åpen og fri i sosiale settinger. Jeg kjenner meg igjen i den jeg var på den tida og lurer på hvordan dette vil barke i vei for Ingrid.

NRK Super. Klara, Veronica, Ingrid og Ylva.

Mine tanker etter første episode:
Litt skummelt å se hvordan Ingrid med sine prinsipper skaffer seg uvenner så fort. Sier ifra når noen oppfører seg dårlig mot andre. Overser det som er vanlig eller kult å gjøre. Jeg heier på henne, likevel regner jeg med at hun også vil forandre seg i løpet av sesongen - forhåpentligvis uten å miste for mye av seg selv. Ingrid er enda tøffere enn jeg var; mulig at fallet vil bli desto større.

Akkurat som Skam har Jenter også en side eller logg på nett som blir oppdatert i "sanntid" med meldinger og små videoer mellom selve episodene. Det er ganske interessant. Foreløpig har jeg ikke blitt bitt av sjekke logg-basillen.

Nettet og virkeligheten

Jeg kommer rett fra et foredrag med Donald-tegneren Arild Midthun. I salen var det stort sett unger som feiret årets sommerleseaksjon, men vi var også noen voksne, og Midthun klarte på en mystisk måte å gjøre det han sa både morsomt og opplysende for hele salen. Det ble mer enn tegning. Det ble råd om fantasi og læring. Om kosthold! Og ikke minst, om internett.

Hovedpoenget var: internett og virkeligheten er to ulike ting! Når vi har muligheten til å være sammen fysisk, se på hverandre, leke sammen, prate, hvorfor blir vi så lett sittende med hver vår skjerm? Hvorfor spiller vi heller på nett enn med en ordentlig, fysisk ball? Og så videre.
(Symptomatisk nok var det første som møtte meg utenfor kulturhusdøra etterpå, en voksen mann og tre gutter som satt med nesa i mobiltelefonen på en benk!)

Jeg har ofte tenkt på det samme. Og blitt sur på meg selv for den stadig voksende tendensen jeg har til å plukke opp smarttelefonen - eller pc-en jeg skriver på nå - bare jeg kjeder meg littegrann i stua hjemme, på en kafe eller lignende. Litt for ofte blir internett den enkle løsninga. Og jeg må jo bare sjekke om jeg har fått en kommentar eller ei oppdatering på noe.
Javel? Virkelig?

Jeg har flere ganger tenkt på å bruke ei notatbok i stedet, ha den tilgjengelig i veska med en penn så jeg kan sitte og drodle eller skrive ting jeg kommer på. Bruke kreativiteten min og tankene mine aktivt og få utløp for dem i stedet for å bare sluke bilder og ord fra andre.

Boka kjøpte jeg faktisk for lenge siden. Så hvorfor bruker jeg den ikke? Er det bare en vane jeg må få inn?

Når det er sagt:

Internett har vært uvurderlig for meg de siste årene.
Så mange mennesker jeg ikke ville møtt ellers.
Puslespillbiter som faller på plass.
Opplevelser jeg ikke ville hatt.
Og da tenker jeg ikke ting som har skjedd på nett, men i virkeligheten - men initiert eller informert om på nettet.
Det virtuelle koret er en artig mellomting! Jeg møtte jo også en av de andre sangerne derfra i virkeligheten etterpå, sommeren 2013:

Elisabeth, VC-venn som jeg møtte i virkelighetens Chicago!
Foto: Gunn Lina Fredriksen

En annen person som jeg nå tenker på som min beste venninne, møtte jeg via blogging. Hun har vært en virkelig og verdifull samtale- og reisepartner siden.

Akkurat som andre verktøy vi mennesker bruker, kan internett både brukes og misbrukes.

Har du noen internett-erfaringer du vil fortelle om?

Nynorskbok.no

Etter at denne diskusjonen starta fikk jeg anbefalt ei flott nettside som markedsfører nynorske barne- og ungdomsbøker. Jeg hadde nok sett den fra før, men en god ting kan ikke sies for mange ganger. Nå sender jeg anbefalinga videre!  Besøk Nynorskbok.no!

Det er Nynorsksenteret som oppdaterer sida, og innleggene kan avgrenses på aldersgruppe: barnebøker for de minste, barnebøker for de litt eldre og ungdomsbøker. Det går også an å søke på kategorier.

You

En gang på begynnelsen av 90-tallet fikk jeg en kassett av kusina mi, som var på min alder. Det var veldig snilt gjort og absolutt nødvendig som en del av min popmusikalske utdannelse. Tida til Lesehesten ble ytterst lite brukt foran kassettspilleren / joggende med walkmanen eller siklende over TOPP (som jeg ikke abonnerte på), heller i sofaen med ei... (gjett tre ganger).

På denne kassetten var det mye forskjellig musikk, men det eneste jeg husker er "You" av Ten Sharp. Hun hadde spilt den over i to versjoner, en med sang og en instrumental. Den instrumentale ble yndlingssangen min i lange tider; jeg husker at jeg la meg ned på det blå golvteppet på soverommet, lukket øynene og bare kjente rytmene, melodien, vendingene flyte gjennom meg.

Versjonen med sang var det jo tekst på. Jeg vet at jeg ikke er den eneste som har hørt engelske tekster og sunget dem uten å egentlig vite hva vi sang. Eller hva det var meningen at vi skulle synge. Jeg tolket teksten omtrent sånn:

It's all over me as long as you are by my side.
Talk or just say nothing, I don't mind, your looks never lie.
I was always on the run
Bind me now, what I was looking for and
I was always insecure - just until I found

- så kom trommene inn, så sangen ble mer upbeat (for å si det på nynorsk) -

Words often don't come easy, they never learn,
to show me inside of me you know my baby you
 were always special
drag it out what I'm trying to hide

I was always on the run (og så videre)...
- og så masse trommer og en hel klar stigning til refrenget:
You, you were always on my mind
you, you're the one I'm living for
you, you're my everlasting by (eller noe?)
you will always shine inside my ...?

- og så den litt frekke bridgen:
The night's always a good friend
a glass of wine, and the lights stand low
you lying beside me, me full of loving
and filled with...

Ja, akkurat det siste ordet lurte jeg veldig på. Vokalisten sang da vitterlig "ho" uten noen konsonant etter. Kunne det være "holes"? Men hvordan skulle det passe inn i sammenhengen?

Mysterier, altså.

I dag, med internett, har disse mysteriene blitt løst.

Jeg har funnet videoer på YouTube der Ten Sharp synger sangen; både den vokale versjonen, den instrumentale og en nyere, akustisk, der de spiller og synger for Willem-Alexander og Maxima (på engelsk og spansk?).
Og jeg har funnet teksten. Det er faktisk "hope" den nederlandske vokalisten Marcel Kapteijn synger til slutt. "My always shining star" avslutter refrenget. Navnet hans fant jeg på Wikipedia. Og den eminente pianisten heter Niels Hermes.
De har fått ansikter, de har fått en form utenom det rent musikalske. Tenk det.

Jeg har også fått sjansen til å digitalisere kassetten jeg en gang fikk av kusina mi. Så minnene blir litt fastere, på en måte.

Men det er fremdeles mysterier som ikke er løste. For eksempel hvorfor jeg fremdeles får lyst til å legge meg ned på golvet og lukke øynene når jeg hører de fine pianoriffene og klokkespillet.

Virtual Hangout!

Ja, jeg vet at klokka er over elleve om kvelden, og jeg burde være i seng for å være frisk og rask til i morra. Men jeg bare må vise fram dette bildet fra kveldens Google Hangout! Det er rett og slett videoprat med opptil 10 personer om gangen, denne gangen Virtual Choir-venner fra hele verden. Jeg var i tre forskjellige hangouts i løpet av kvelden med mange koselige folk. Og jammen kom ikke selveste Eric Whitacre også innom. (Blir fnisete) Han spurte meg hvordan jeg uttaler navnet mitt og hva det betyr!

For å starte en Google Hangout må en være med i Google+, en slags nettsamfunn som ligner på Facebook. Men en bestemmer selv hva en vil bruke det til, og jeg har ikke tenkt å bruke det til noe annet enn nettopp hangouts.
Det er en fare for at dette blir avhengighetsskapende, folkens.

Oppdatering: nå er Hangouten lagt ut på YouTube. Koselige folk, ikke sant? Jeg surra litt med øretelefoner, det gjorde at Hangouten fikk ekko. Men så gøy det var!
Jeg prater med Eric rundt 3:00, ellers prater han litt med alle om prosjektene framover.