Lesing i september (del 3). Fortellinger for voksne

Vigmostad & Bjørke, 2020

Fabrikken av Joanne Ramos forteller om et framtidig, men samtidig ganske så nært USA hvor det fins surrogatfabrikker. Personene vi møter, er involvert i en slik fabrikk - Golden Oaks - på ulike måter. Som styrer (Mae). Som headhunter (Ate). Som "verter", altså surrogatmødre (Jane, Reagan og Lisa). Den eneste gruppen vi ikke får møte, er kundene. De som av ulike grunner - ofte fordi de er for travle og en graviditet ikke passer inn i timeplanen - lar en annen kvinne bære fram barnet sitt. 

Inne i fabrikken er det kontrollerte forhold (men med noen små muligheter for sabotasje, viser det seg). Vertene blir fulgt opp og overvåket; de må trene, spise sunt og unngå alt som kan skade kundens barn.
De skal få penger for dette. De må bare gå gravide ut tiden og gi fra seg barnet de har hatt inni seg i trekvart år. 

Boka begynner ikke med fabrikken, men med utgangspunktet som gjør at Jane velger å bli vert. Den filippinske jenta kjemper en beinhard kamp for å få nok penger til å forsørge seg og barnet. Hun blir behandlet som annenrangs, i beste fall eksotisk, hos arbeidsgiveren og venninnene hennes (noe som minner meg om Barnepiken av Stockett). Og Jane har internert dette synet; når hun får sparken fra jobben som barnepleier hos en styrtrik familie fordi hun har ammet barnet hun skal passe, er hun sikker på at hun har fortjent det.
Veien er kort til det som ser ut som et bedre liv. 

Reagan har andre motiver. Hun har det hun trenger, men vil finne sin egen vei der andre har sterke forventninger til henne. Hun vil også utgjøre en forskjell: hjelpe noen som ikke kan få barn. Som hvit og med god utdannelse er hun en "premiumvert".
Tiden i Golden Oaks begynner bra. Men etter hvert føler hun på en tomhet og tvil. Når hun skal til ultralyd med sitt første barn, får hun ikke se bildet av det og stille legen spørsmål; det er det kunden som får. 

Og etter hvert skjønner både Reagan og Jane - blant annet med hjelp av den desillusjonerte og rappkjeftede Lisa, som er vert for tredje gang - at de er mer fanger enn de er ansatte. Kan de bryte ut?

Mens jeg leste denne boka, tenkte jeg stadig: kunne dette skjedd i dag?
Nei. Men kan det skje en gang?

 

----

Tiden, 2013

Bryllup og begravelser av Jens M. Johansson er en roman med selvbiografiske trekk. Fortelleren heter Jens, og før selve teksten blir alle de omtalte personene introdusert, som i et skuespill. 

Jens bor i Oslo sammen med kona Tea og to barn: tweenen Vera og den litt yngre Markus. Han er forfatter av bøker og manus, men når hovedhandlingen starter, sliter han med motivasjonen. Romanen han vil skrive, går trått, og TV-serien han vil lage sammen med en kamerat, blir sendt fra avdeling til avdeling i NRK. Tea er sykemeldt og er hjemme; de begynner å gå hverandre på nervene.
Sammen med ungene prøver Jens å være kompis, den morsomme pappaen. Det går sånn passe bra.

Mye av spenningen og den personlige konflikten i boka ligger i Jens' familiebakgrunn. Da han var liten, skilte foreldrene seg, og siden har han fått flere "steforeldre" og nye familier på hver side å forholde seg til. Det hender et par ganger at han blir utelatt - uteglemt? - i lister over foreldrenes barn. Han er den i midten, den som kommer i tillegg. Følelsen av utenforskap beskrives så enkelt og sterkt på side 438:

Jeg liker ikke at vi alltid må dra, for hver gang vi må det, får jeg denne følelsen av at jeg ikke hører til noe sted, at jeg bare innbiller meg at jeg har et feste, og så fort jeg gjennomskuer meg selv, kan jeg komme til å sveve bort.

Mye av handlingen er mimring og skildring av foreldrenes - og besteforeldrenes liv. Faren døde som 48-åring av høyt blodtrykk; kan det samme skje med Jens?
Og hvorfor er han egentlig så redd hele tiden?

----

Oktober, 2019

Koke bjørn av Mikael Niemi er på sett og vis ei krimbok. Vi har ei uløst saksrekke med kriminelle handlinger; vi har en uformell etterforsker, en hjelper og mistenkte. 

På den andre siden er denne geniale romanen også en skildring av en tidsepoke og et område, et miljø: den lille bygda Kengis i Nord-Sverige på midten av 1800-tallet. Ei bygd hvor det fremdeles er store forskjeller mellom myndigheter og "folka på golvet", mellom kvinner og menn og mellom samer og svensker. 

Fortellingen blir dels fortalt i førsteperson av den unge samen Jussi, som har blitt adoptert av prosten Lars Levi Læstadius, dels i tredjeperson.
Læstadius var den som rent faktisk startet den kristne retningen læstadianismen, og en får vite en del om bevegelsen som han startet og som spredte seg til Norge. Men like viktig for denne fortellingen er Læstadius' evne til å observere detaljer, også på åsteder for mord og overgrep. 

 

Når det skjer flere tilfeller av overgrep og mord eller mordforsøk på unge jenter i bygda, er gjerne prosten og Jussi de første som dukker opp. Og det viser seg at det kan være en fordel at de har tid til å utføre undersøkelser før lensmannen og hans hjelper kommer til stedet. De sistnevnte har sine egne teorier om hva som har skjedd; i første omgang leter de etter en mannevond bjørn. Hvorfor blir Læstadius og Jussi motarbeidet og ikke trodd?
Og klarer Jussi å nærme seg jenta han er så intenst forelsket i?
Bør han gjøre det?  

Boka var så å si umulig å legge fra seg. Niemi er en fremragende forteller!

Den mest kjente boka hans, Populærmusikk fra Vittula, skrev jeg om her.

----

Cappelen Damm, 2020

Du av Håvard J. Nilsen var rett og slett vakker. En helt annen leseopplevelse enn Koke bjørn, mye på grunn av typografien. Tekst helt øverst på hver side, resten hvitt. Mye plass til ettertanke. Korte beskrivelser av hendelser og tankebaner i hovedpersonens liv.

Og her har vi gått fra en "jeg-fortelling" til en "du-fortelling". "Du" er i store deler av boka den kristne guden som hovedpersonen, en ung pinsevenn fra Mosjøen, har trodd på hele livet. Han har vært intenst opptatt av Jesus, av at andre skal bli kjent med ham, bli frelste. "Du" er andre ganger pinsevennhøvdingen Thomas Barratt.
 

Så velger "jeg" å reise til Trondheim for å studere. Deler hybel med ei jente som er ateist og har ganske andre tanker om livet, men samtidig en egen evne til å se ham, åpne ham opp. Hun introduserer ham for nye idéer. Tvilen på kristendommen han har oppvokst med, har allerede vært der ei stund, og nå faller mye sammen.
Samtidig prøver gutten å takle de nye følelsene og lengslene han føler på. Jenta blir også "du", ei stund. Har hun virkelig følelser for ham, eller er hun bare nysgjerrig på denne kristne nerden?

Denne boka kom til biblioteket gjennom Kulturrådets innkjøpsordning og skal altså gå fint å finne på et bibliotek (forhåpentligvis) nær deg. Det samme gjelder Koke bjørn og Bryllup og begravelser.

Ungdommelige sistedager og spøkelsesreiser

Kagge forlag, 2019 

Om bare to dager til skal jeg holde bokprat for niende trinn. Det er en årlig foreteelse hvor fokus gjerne er på bøkenes tema. Det blir spennende å se hvilke titler og tema jeg tar fram denne gangen.

Jeg har lest noen nye ungdomsbøker for å forberede meg. Et par av disse har fått mye omtale i formidler- og leserkretser. Begge er svenske.

Den jeg likte best var Slutten av Mats Strandberg. En preapokalyptisk roman med handling fra Sverige hvor vi bare har en måned igjen før en komet treffer jorden. En skremmende tanke, men også et perfekt utgangspunkt for ungdomsdrama. For hva gjør en med livet sitt når det er så lite igjen av det - for alle?

"Du kan ikke holde på sånn og være ute hver eneste natt," sier Judette. 
"Spiller det noen rolle?"
"Visst faen spiller det en rolle!" brøler Stina og slår håndflaten hardt i armlenet på sofaen. 
Støvet virvler opp i luften. Glitrer i solskinnet fra vinduet. 
"Hvorfor det?" sier jeg. "Det er jo ikke akkurat sånn at jeg kan ødelegge fremtiden min eller noe."
 (Slutten, s. 37)

Lucinda og Simon har en ting til felles: de var glade i Tilda, ei jente som blir funnet død under mystiske omstendigheter. Lucinda var bestevenninnen og svømmekompisen til Tilda før hun selv ble kreftsyk og trakk seg unna alt. Simon var kjæresten før Tilda gjorde det slutt. En dag møtes de to tilfeldigvis (eller?) ved en innsjø. Sammen prøver de å finne ut hva som skjedde med Tilda - og å finne ut hva de vil gjøre med dagene som er igjen av livet.
De to ungdommene forteller i hvert sitt kapittel, trinnvis mot slutten. Begge i jeg-form, men mens Simon forteller til en udefinert tilhører, skriver Lucinda en dagbok som skal sendes via satelitt til den som måtte høre budskapet i framtiden.

Jeg syns handlingen virker realistisk, både på personplan og når en ser på hvordan samfunnet utvikler seg mot slutten. Noen fortsetter som før, andre blir mer utagerende i mening og handlinger, andre igjen blir apatiske og redde.
Og ikke bare er det realistisk, det er også intenst spennende og følelsessterkt. Boka er på over 500 sider, men det er ikke for mye. Akkurat passe.

Kagge forlag, 2019

En annen bok jeg nettopp leste ferdig, var Norra Latin: Drømmenes skole av Sara Bergmark Elfgren. Den er første bok i en ny serie.
Artigfakta: Bergmark Elfgren og før nevnte Mats Strandberg lagde Engelsfors-serien sammen (2012-2014; blogget om her). Dette var en urban fantasy-serie hvor hovedpersonene hadde overnaturlige evner av ulike slag til bruk i kampen mot onde krefter, mens de samtidig måtte takle ungdomsproblemer som skolehierarkier og (u)vennskap.

Og Bergmark Elfgren tar med seg dette inn i den nye serien. Vi har en storby, Stockholm, og en ærverdig skole, Norra Latin, med et spøkelse i korridorene. Det blir ganske mørkt og grøssete etter hvert.
Boka starter in medias res, midt i en intens scene som hører til mot slutten av boka. Så får en opprullingen mot slutten etterpå, sett gjennom øynene på de to teaterelevene Tamar (en outsider fra landsbygda) og Clea (en populær byjente).

Denne boka er også utgitt på Kagge forlag, men bærer preg av dårligere redigering. Det gjelder den norske utgivelsen (feil som gjentatt avsnitt i prologen og font-kommentarer midt i teksten), men også selve boka, fortellingen, som kunne vært strippet ned kraftig og spisset. Blant annet får en ofte referert de samme hendelsene fra begge jentene uten at dette tilfører spenning eller nye opplysninger av betydning. Etter å ha lest de første kapitlene, begynte jeg å bla fram og tilbake - før jeg bestemte meg for å gi boka en sjanse. Etter cirka hundre sider løsnet det, og den grøssete spenningen begynte å fengsle meg. I tillegg ble jeg glad i hovedkarakterene, og det hjelper.

En ting jeg la særlig merke til etter hvert som jeg leste, var at kjærlighetsforholdet mellom de priviligerte skuespillerbarna Clea og Tim minnet mye om forholdet i en tredje, ny norsk unge voksne-bok: I morgen av Catarina Cattaneo. Forholdet er skjevt, og gutten har en kombinasjon av lav selvtillit/ komplekser og oppblåst ego. Jenta prøver å redde gutten - helt til det ikke går lengre.

Ellers fikk jeg lyst til å lese noe av Shakespeare. Det er nemlig Shakespeare-stykker teaterelevene konsentrerer seg om og skal framføre på en avslutning. En midtsommernattsdrøm, blant annet, som får meg til å tenke på Neil som Puck i filmen Dead Poets' Society (Dagen er din, 1989). Sukk. En HELT annen og mye snillere Puck enn den vi møter i Norra Latin, forresten.

Robert Sean Leonard som Neil/ Puck i Dead Poets' Society.
Touchstone Pictures/ Silver Screen Partners IV, 1989

Tilbakeblikk (andres historier)

For noen uker siden var jeg på ferietur i nordre delen av Nordland - Ofoten/ Lofoten - sammen med søster. Der bodde vi blant annet hos familie på Ankenes utenfor Narvik. Inne i byen var vi blant annet på krigsmuseet, hvor de ser både bakover og framover, og ut fra andre verdenskrig til andre kriger i verden. Særlig en veggklokke som gikk altfor raskt framover - og en som gikk bakover - gjorde inntrykk på meg. Det gir tanker om tidas natur.

Museet ligger rett ved Narvik bibliotek, og da passet det godt å låne med seg første delen av en bokserie jeg har hatt lyst til å lese ei stund: Utvandrer-serien av Vilhelm Moberg (skrevet 1949-1959). Jeg har visst om den lenge, men en nydelig sang fra musikalversjonen Kristina från Duvemåla har gjort det ekstra fristende å sette seg inn i denne klassikeren.



Kristina har reist fra tryggheten i Sverige til usikkerheten i Minnesota. Den barnerike familien hadde ikke muligheter for å overleve på den steinrike eiendommen i hjemlandet, så hun ble med ektemannen Karl Oskar på eventyret over sjøen. Men selv etter flere år føler hun at Sverige er hjemme og Minnesota borte, og hun sørger over landet hun sannsynligvis aldri vil få se igjen. Hun får også problemer med å tro at Gud er den som styrer det som skjer med familien, og teksten i sangen er hentet fra en veldig følelsessterk scene fra bok 4, del 1: En velsignet kvinne.

De andre to hovedpersonene i serien er Karl Oskar og hans lillebror Robert. Robert følger med familien til Minnesota, men drar snart sin egen vei for å finne gull i California sammen med bestevennen Arvid.
Alle har våre venner sine ønsker for livet, problemer og overlevelsesstrategier. Robert har en intens lengsel etter å være fri fra krav og ansvar, Karl Oskar har troen på egne evner og krefter, Kristina troen på Gud og et barnlig, lekent sinn. Alt dette blir satt på prøve gjennom serien, dels på fryktelige måter, uten at det dermed blir helsvart. Historien er på sitt mest rørende der alt står på spill. Da knyttes det konkrete ting til følelsene - en bekk, en klokke og et epletre.

Hovedpersonene har også folk rundt seg, særlig landsmenn, som vi får møte i serien: Danjel, som flykter for å få utøve kristendom uten presteskap og som må lære at tegnene på rettroenhet ikke nødvendigvis er så klare. Ulrika, som rømmer fra en ryktebefengt og vond fortid og vil ha oppreisning. Samuel Nøjd, som liker seg best i friluft og har et bankende hjerte for de som har mistet landet sitt: indianerne. Jonas Petter, som rømte fra en kone han aldri ble venner med og stadig har en grov historie å fortelle. Fina-Kajsa, som trodde hun skulle slå seg ned på storgarden til sønnen sin, men som i stedet finner ham alkoholisert og ensom i en liten koie.

Det er naturlig for svenskene å søke til sine egne i det nye landet. Men det viser seg snart at ikke alle er til å stole på. Den fremmede som fremfor alt viser dem vennlighet og hjelper dem i den første tiden, er amerikaner: baptistpresten Henry Jackson. Naturlig nok er det noen fra gamlelandet som mener at han har "feil" tro; også religiøse fordommer og utstøtelse blir forsøkt innført i den nye verden, men Kristina og Karl Oskar står imot og setter vennskap høyere enn rettroenhet. 

Moberg skriver slik at leseren lett smetter inn i fortellingen. Av og til med virkemidler som bryter opp den ellers enkle, kronologiske historien: fortelleren lager lister over personene som drar over sjøen, hva de kommer fra og hvor de vil. Han lar Roberts vonde øre være jeg-forteller i en av de siste bøkene. Ofte får en frampek til ting som skal skje. 

Mot slutten av den siste boka, Siste brev hjem, virker fortelleren etter hvert uinspirert, det er som om han blir gammel sammen med hovedpersonen og alt går litt for sakte. Ellers er Utvandrerne, Innvandrerne, Nybyggerne og Siste brev hjem en flott og herved anbefalt reise.

Vilhelm Moberg utvandret aldri til USA selv, men reiste dit for å gjøre research og snakket med nybyggere. Og han beskriver flere sider av utviklingen av det amerikanske samfunnet i denne nyskapende og spennende perioden.

Tre assosiasjoner på tampen

1. Jeg har startet transkriberingen av 1920-folketellingen for Lyngdal (kommunen jeg har dialekten min fra), et dugnadsarbeid jeg meldte meg på via Digitalarkivet. Her leser jeg om mange enkeltpersoner - foreløpig bare gifte kvinner - som fikk spørsmål om levende og døde barn, om giftermål, og så: om de har vært i Amerika. Det er fascinerende å tenke på at også fra mine hjemtrakter reiste det mange over det store havet som ønsket seg et nytt liv. På Sørlandskysten var det, særlig i forrige århundre, mange som kom tilbake og hadde med seg amerikansk kultur og tenkemåter. Noen lever i dag.

Gyldendal, 2019

2. Hvordan utviklet egentlig det religiøse Nord-Amerika seg fra Karl Oskar og Kristinas tid og fram til i dag? lurer jeg på. Jeg har lest et par biografier som på ulike måter gir en pekepinn.
Først Noe tapt og noe vunnet av Tara Westover, en mye omtalt selvbiografi om en jente som vokser opp i en sekterisk mormonfamilie i Idaho i moderne tid. Den amerikanske religionsfriheten - som i teorien burde være en bra ting - blir virkelig satt spørsmål ved her. I tillegg har vi elementer av angst og katastrofetro, som gjorde Taras oppvekst full av frykt og farer.
Og så leste jeg Jeg lever ikke lenger selv av Kristine Hovda, som riktignok vokste opp i norsk kristendom (hjemmemenighet utenfor kirken), men som ble med i karismatiske bevegelser inspirert av USA.

3. Barnefødsler er en av konfliktpunktene i Mobergs serie. En velsignelse fra Gud - eller? I likhet med Karl Oskar og Kristina er mange fattige foreldre i Libanon fruktbare, som i den nye filmen Kapernaum, sett nylig. I Mobergs serie truer graviditeten først og fremst Kristinas eget liv, i Kapernaum er det barna som lider - såpass at tolvåringen Zain saksøker foreldrene for å ha satt ham til verden.  
Denne filmen er også virkelig severdig. Vond, men mesterlig lagd.

 

Populærmusikk fra Vittula

Pax forlag, 2001

Den svarte tok kirken rolig i øyesyn, kroppen hans virket mye høyere på grunn av den spisse hatten i gull og blått som han hadde på hodet. Ansiktet hans var så mørkt at man bare så det hvite i øynene på ham, som lyste opp. 
Så begynte han å tale. På bantuspråk. Uten mikrofon. Han formelig ropte, høyt og lokkende, som om han lette etter noen i jungelen. 
- Jeg takker Herren, takker Herren min Gud, oversatte diakonissen. 
Deretter mistet hun mikrofonen, falt hvinende forover og ville stupt ned fra prekestolen om ikke den svarte hadde fanget henne opp (...)
- Malaria, stønnet hun. Huden var mørkegul, hun var besvimelsen nær av feber. Et par medlemmer av menighetsrådet sluttet seg til og bar henne ut av kirken og inn i en bil, som spant av gårde i retning sykestua. 
Og der satt negeren og menigheten.  

Slik skildrer jeg-personen Matti en scene tidlig (s. 30) i  Populærmusikk fra Vittula. En ganske så tragikomisk situasjon med et språkproblem som til slutt løses av Mattis nye venn Niila, som helt til da har vært stum.
Scenen er et godt eksempel på den svarte humoren, folkelivet og de sanselige, levende beskrivelsene som boka er full av.

Jeg tok fatt på denne kultklassikeren nå (den kom på svensk i 2000) fordi jeg har hørt så mye bra om den nye romanen av Mikael Niemi, Koke bjørn. Den skal foregå i samme område og har en hovedperson som bare er beskrevet indirekte i boka jeg leste: vekkelsespredikanten Levi Læstadius.
Populærmusikk fra Vittula skuffet iallfall ikke.

Vi er i Tornedalen, et finskpreget område helt nord i Sverige, på 60-tallet. Matti vokser opp sammen med mor, far og storesøster i byen Pajala, i et strøk som blir kalt for Vittulajänkkä ("fittemyra") - sannsynligvis på grunn av de store barneflokkene. Som ellers i Tornedalen er folk flest muskuløse kroppsarbeidere, ærerike, storskrytere under alkoholpåvirkning (hvis de ikke er religiøse og aldri drikker) - og sier ellers ikke mer enn de absolutt må.
I vennen Niilas familie er tausheten helt ekstrem, og både små og store kommuniserer mest med rynkede panner og knyttnever. Moren er taus fordi hun er finsk og ikke kan svensk så godt, det språket hun egentlig vil at ungene skal lære. Faren er brutal, og hvorfor det?  (Fortelleren tar her et skritt ut av Mattis synsvinkel og blir allvitende, så vi får beskjed.)

Niemi er - kan en kanskje si - slem mot tornedalingene. De drikker seg stupfulle og døden nær (også tenåringene), har ikke magemål i bryllup, slåss over en lav sko, mobber de svake, nærer hat til hverandre i generasjoner, de er rett og slett usiviliserte. Mye er karnevalistisk, overdrevet, og en må bare le samtidig som det gjør vondt.
Men en ser også samfunnet innenfra. Hva som er viktig. Og trassen mot de som kommer utenfra og tråkker dem ned. På side 45:

Det var en oppvekst i savn. Ikke av materielle goder, der hadde vi så vi klarte oss, men når det gjaldt identitet. Vi var null. Foreldrene våre var null. Forfedrene våre hadde betydd null og niks for den svenske historien. Etternavnene våre var umulige å stave, for ikke å snakke om å uttale, for de få lærervikarene som søkte seg opp hit fra det egentlige Sverige...

På skolen lærer Matti og Niila om Sør-Sverige, der alt det fine og store og viktige er. Deres egen landsdel, som er enorm i omkrets, ser på mystisk vis minimal ut i kartene, og først når Matti blir stor, reiser han ned til Sør-Sverige og blir overrasket over hvor lite imponerende det han lærte om på skolen, faktisk er. Han har følt at han må flytte for å "bli noe", men måtte han det?

-Jeg møter meg selv i døra, jeg er en kultursnobb. Jeg kunne vært en av disse sørsvenskene som kom og fortalte tornedalingene at de ikke burde være som de var. Det som blir beskrevet er nok en blanding av det nøytralt tradisjonelle (folkekulturen) og en hat- og voldskultur etter påført mindreverdsfølelse i flere generasjoner. Det har en hørt om også i Norge.-

Men tilbake til boka!
Populærmusikk fra Vittula er ikke bare en karnevalesk skildring av bryllup og begravelser med voldelige utfall,

brudgommen nikket til brødrene og ropte skål, hvorpå alle bøyde seg bakover og slynget den kalde spydspissen dypt ned i strupens kjøtthull (s. 100),

det er også en bok full av gode historier og originale karakterer. Om Matti og kameratenes erfaringer med sitt første rockeband (her assosierer jeg til norske Beatles av Lars Saabye Christensen). Om jentene og de første pubertale erfaringene. Om en ekstrem rottefangst-sommer. Bruset i den bratte skibakken som kameratene har preparert selv. Den nye musikklæreren fra Skåne som gir seg ut for å skjønne finsk, kappkjører med skolebussen og får fram rocken og rytmen i ungene. Besøket til den mannlige heksa Ryssi-Jussi - en av de best beskrevne originalene - for å bli kvitt Niilas gjenganger-farmor.

Ja, for det er også merkverdigheter i boka. Helt fra starten bikker det realistiske og hverdagslige nå og da over i det magiske og til dels skumle. Tidlig i boka blir Matti innestengt i en fyrkjele - sånt kan nok skje enhver nysgjerrig unge - men han slipper først ut etter flere år, når han er tenåring.
Av og til er det magisk realisme, andre ganger tolker jeg beskrivelsene som bilder (som når Niilas brødre blir til udyr i Mattis fantasi). Men det blir ikke så vagt og flyktig at en må jobbe for å analysere det. Det magiske liver opp, det skaper overraskende vrier.
En må bare være obs på det når en starter lesingen. Her skjer det ting som egentlig ikke kan skje!

Skrivestilen er som oftest knapp med korte setninger, konstaterende. Men når ting går litt over styr - eller følelsene blir ekstra intense - triller ordene ut. I særlig én scene blomstrer beskrivelsene og tar oss med på en liten reise i øyeblikket, s. 143:
 

Av og til om kvelden pleide Holgeri å sette seg på sovesofaen hjemme i Kihlanki og ta fram gitaren etter den døde faren. Med tenåringsfingrene sine lekte han fram akkorder som store sommerfugler. De flagret ut over pinnestoler og filleryer, steg ved komfyren hvor poteten kokte, svingte over veggkalenderen, pendeluret, det samiske veggteppet, avissiden med kongefamilien og stjerneportrettet av Honken Holmqvist, sniffet over brødfatet og grytene, stupdykket mot potta og sopelimen, strøk forbi ranselen og gummistøvlene, opp igjen mot mamma i gyngestolen, en sving rundt det klirrende lovikkastrikketøyet og ullnøstet hennes, så over mot potteplantene, begoniene og svigermors tunge, opp langs vindusruta, et kort glimt av engslåtter, bjørketrær og spenevarm kveldssol, forbi tråsymaskinen, radiokabinettet, klesskapet med den skjeve døra, og så tilbake inn i gitaren igjen, inn i det mørke klanghullet hvor andre sommerfugler trengte på og ville ut. 
Moren pleide ikke å si noe, ikke rose men heller ikke forstyrre. Bare være der som en kropp. En kroppsvarme.

I en av de siste scenene sitter Matti og faren i en badstue; Matti har blitt tenåring, og faren gjør seg klar til det Matti regner med må være "Praten". Men han får vite mye mer enn hadde forventet - om personer han kjenner også, men ikke ante visse ting om. Og råd om hvordan han skal unngå grublerier, det verste av alt, som kan føre til galskap (s. 160):

Men det farligste, det han aller mest ville advare mot, den enkeltfaktoren som alene hadde sendt skarer av unge stakkarer inn i galskapens skoddeheim, det var boklesingen.

Hvis det er som jeg mistenker og Matti er inspirert av Mikael Niemis eget liv, ble han nok en bokleser, men ikke gal.
Sannsynligvis. 

Barnebøker om høsten, del 2 (ungdomsbøker)

Supert verktøy når vpbi-bunka blir lang: en lapp som fylles ut med en gang boka er lest, kan også brukes på jobb under forberedelse av bokprat.

I dette innlegget tar jeg fram to svenske ungdomsbøker.

Bare du av Anna Ahlund (oversettelse Kjell Jørgen Holbye) er en romantisk skildring som minner meg litt om bøkene til en annen svensk forfatter, Katarina von Bredow. "Forbudt" kjærlighet er stikkordet. Kjell Jørgen Holbye har oversatt boka til norsk.

Gyldendal, 2017

16 år gamle John blir forelska i søsterens kjæreste, som sannsynligvis er bifil. Søsteren skjønner snart hva som skjer mellom de to guttene, og prøver å sabotere - men gjør hun det for å beholde kjæresten eller for å beskytte broren? John har også en god venninne, og ting blir ekstra komplisert når denne venninna blir forelska i - eller i det minste kåt på - vår hovedperson.

Mye av det som skjer får meg til å tenke på sesong 3 i TV-serien SKAM og trekantdramaet mellom Isak, Even og Evens kjæreste. Det er romantisk, det er seksuelt, det er gutter i hovedrollene, det er ei bok det er best å lese alene. Men det kan en gjerne gjøre, uansett om en er gutt eller jente. (Jeg lurer bare litt på hvorfor den kvinnelige forfatteren ikke har brukt gutter/ menn som sine konsulenter. Vil gutta likevel kjenne seg igjen?)

Gyldendal, 2016

Når hundene kommer av Jessica Schiefauer er ei mørk svensk ungdomsbok, oversatt av Line Almhjell. Den kom ut i fjor, men jeg har ventet med å lese den fordi jeg trodde den ville være for tøff for meg. Forfatteren lagde også fortellingen som jeg skrev om her, hvor gutter og jenter står som motkrefter med et moderne svensk bakteppe.

Det gjør de til dels også i Når hundene kommer. En leser om gutter som ser på jenter som sytete, puslete, påtrengende... når ikke guttene er hodestups forelsket, da. Isak har vært det, i Ester. De har vært ett.  Men så skjer det ting i Isaks liv, og alt blir annerledes. Ester klarer ikke følge med. Og hun klarer ikke fatte at Isak faktisk ikke vil ha henne lengre. Ikke tåler henne.

Det som først og fremst skjer er at Isaks bror, den ensomme Anton, blir fanget opp av en nynazistisk gjeng. Det ligger i kortene at Anton selv er homofil, men at han undertrykker det og særlig i møte med en gutt han vil tøffe seg for, lederen i gjengen. Noe av det første som skjer er at de får Anton til å terrorisere en liten hund. Da er kanskje ikke veien så lang til å skamslå et menneske. Homofile Simon, som aldri har gjort Anton noe vondt.

Det er forferdelig lesning. Bra skrevet. Men forferdelig.   
Og ikke boka du gir til en som er nyforelska.

Sitater, sitater...

Gyldendal, 2012

Det er egentlig en slags spoiler, men slutten på begge bøkene om Bolle og Gordon (nevnt i forrige innlegg) var så god at jeg bare må dele.


Først fra siste side i bok 2, Sommer og herlige hemmeligheter:

Kommer det til å være sånn resten av livet? skrev jeg. At man alltid, alltid lengter etter eller til noen eller noe?


Og så fra bok 3, Kyss, klapp og klem:

- Kan det bli bedre enn dette? spurte jeg Gordon, som kom svømmende med Bento på ryggen. 
Gordon tenkte seg om litt. 
- Kanskje, sa han, kanskje det blir en enda bedre dag i morgen.  

Det er nesten sånn at jeg får lyst til å tro litt på sommeren!

Glimt fra Sverige 5: Norrland, del 2

Rabén & Sjögren, 2011

Jeg avslutter Sverige-temaet på bloggen (for denne gang) med den siste svenske ungdomsboka jeg kjøpte, og den mest ekstreme.

Skjut appelsinen av Mikael Niemi har sannsynligvis handling fra Norrland (som denne boka), kanskje fra samme sted som i Populærmusikk fra Vittula?  Skjut apelsinen er oversatt til norsk med tittelen Bomb dem!


Niemis bok er flere hakk mørkere, mer brutal og - skal vi si eklere - enn Synvilla. Jegpersonen er en outsider som Samuel, men enda mer aggressiv og - på noen måter - destruktiv. Når jenta han er forelska i kaster rosene han gir henne i golvet i skolekorridoren, får han en intens følelse av å dø. Bildespråket i denne scenen er utrolig detaljert og spesielt. Så blir han født på ny, som en sårbar baby som vokser til og blir mer og mer tykkhudet - og hard. Han får et nytt syn på seg selv og på skiterne og idiotene, to grupperinger som han deler sine medelever inn i. Han selv er ynkelig og allmektig på samme tid.

Pennan är min pistol
Jag skjuter dig i ögonen
sprutar ord i din hjärna
taggar dej med min sprej
vakna för fan
jag vill att du vaknar för fan
vakna för fan
jag vill att du slutar dö

Flere ingredienser gjør dette til alt annet enn en lystig affære. Pålle, en sprø klassekamerat med en hemmelig overlevelsesbunker, et uhyre av en far og mistenkelig nær omgang med eksplosiver og våpen, blir jegpersonens nye medsammensvorne. Selv drar "jag" outsider-imaget enda lengre ved å gå på skolen med 1) en stygg sykepleiefrakk og 2) snørr på kinnet (en fascinerende idé forresten! Når turte du sist å gjøre noe utenom det vanlige?) Han tagger bombe-dikt på skoleveggen om natten, han leser Sult av Knut Hamsun, han føler og drømmer og skriker. Han finner også en ny måte å bruke et bananskall på, og dette blir beskrevet virkelig saftig. - Når jeg tenker meg om, er det mye saftig ordbruk her, både i konkret og overført betydning. Og slutten...vel... kan det bli mer dramatisk?

Niemi utfordrer. Nå vet jeg ikke hva jeg mener om boka - bare hva jeg følte etter at jeg hadde lest den. Litt som et slakt, for å si det som sant er.
Har du lest noe av Niemi?

Glimt fra Sverige 3: Småland

Bakkebygrenda ligger så høyt, og når vi skal til Storgrenda, der vi går på skolen, og der butikken er, så har vi nedoverbakke nesten hele tiden. Men når vi går hjem igjen, har vi jo oppoverbakke. Lars sier at når han blir stor og blir en snurre-rundt-trilli-bunt-ingeniør, skal han finne opp en bakke som snur seg, så den alltid kan være nedoverbakke.
 (Mye moro i Bakkebygrenda)

Søster og jeg gjorde altså en stopp i Småland på Sverige-turen vår. Det hører liksom med når en elsker barnebøker, og i tillegg passet det godt fordi søster har ei svensk venninne som bor i Västervik, nabobyen til Vimmerby (hvor Astrid Lindgren vokste opp). Vi fikk overnatte inne i den smålandske skogen sammen i ei lita "stuge" som Lalla leide på helårsbasis.

Det ble gåturer i distriktet (der vi blant annet fikk se et ekte villsvin med unger), bading i et lite vann (nydelig varmt), grilling og generell mysighet. Og så rundturer i Vimmerby og Västerås. Vi besøkte selvfølgelig da Näs, gården til Astrid, der det nå er lagd et senter med utstilling og butikk. (På bildet øverst i bloggposten ser du huset hun vokste opp i - det er fremdeles i privat eie.)

Utstillinga var virkelig flott bygd opp med bilder, lyd og tablåer. Jeg kommer vel alltid til å huske bildet av den gamle dama (og dette er skrevet med dyp respekt) som klatrer i trær bare fordi hun vil! Og et dikt jeg aldri hadde lest før gjorde inntrykk - det begynner slik:

Vore jag Gud
då skulle jag gråta
över människorna,
dem som jag har skapat
till min avbild.


Etterpå kjøpte jeg et utstillingshefte og en biografi som jeg har tenkt å lese på toget.

Vel hjemme i Norge fant jeg ut at jeg stort sett bare har sett filmene som bygger på Astrids bøker, og ikke lest selve bøkene. En skam for en barnebibliotekar! Så jeg lånte med meg hjem ei lita bunke fra biblioteket: Fortellinger, Mye moro i Bakkebygrenda, Barna fra Bråkmakergata, Koste-Kari og de andre ungene og Marikken og Junibakkens Pims. Sistnevnte husker jeg veldig godt fra Barne-TV. 
Det er lett å merke at de fleste bøkene 1) er skrevet først og fremst for små barn og 2) har et viktig budskap: små og store, rike og fattige, er akkurat like mye verdt. Et budskap borgermesterfruen får høre når Alva blir med Marikkens familie på ball:

- Kjære Jonas, sier hun, - vi pleier ikke ha tjenestefolk med på dette ballet.
Med lav stemme sier hun det, og hun later som hun tror at Alva ikke kan høre det. Men Alva har en utmerket hørsel, og hun blir rød i ansiktet.
Far setter øynene i borgermesterfruen.
- Jasså, ikke det, sier han. - Da er det på tide at det blir en forandring, syns jeg.

Visste du at Astrid bodde hele sitt voksne liv i Stockholm? Der var vi selvfølgelig også. Og vi besøkte barnebok-parken Junibacken på Djurgården, der vi fikk en fysisk rundtur gjennom Lindgrens verden i en liten vogn og heldigvis kunne si at vi ville ha svensk tale. Det var også der jeg kjøpte de svenske ungdomsbøkene.

Her er hotellet vi bodde på i Stockholm. Fint, ikke sant?

Glimt fra Sverige 2: Skåne

Rabén & Sjögren, 2011

Skåne er en landsdel vi heller ikke fikk med oss på Sverigeturen, men hva gjør vel det når en vil skrive et innlegg om ei bok med handling derfra?

Min pappa är snäll och min mamma är utlänning av Emmy Abrahamson er ei bok det er litt vanskelig å forholde seg til. Her kommer ønsket om å være politisk korrekt, vennlig innstilt mot alle og lite fordomsfull i krig med hangen til å bare la seg rive med i ei sprø forviklingshistorie.
Disse er med:
- Alicja, nesten 16, flyttet fra Stockholm til Skåne, har opplevd små-mobbing på grunn av det, og som om ikke det skulle være nok: halvt polsk.
- Ola Olsson på naturbrukslinjen, Österports kjekkeste gutt som kunne vært en prima kandidat til Hitler-Jugend (og dermed utenfor Alicjas rekkevidde, tror hun)
- Alicjas venninner Natalie (selvfølgelig forelsket i Ola) og Tysta Marie (adoptert fra Vietnam), som hun leker Gyllene tider sammen med (her har du en video som kan friske opp hukommelsen!)
- en storebror og en pappa som stort sett er fraværende (broren kommer inn mot slutten)
- og fremfor alt Alicjas polske mor Beata, som hun bor og kriger med hver dag. Beata arbeider som tolk på politistasjonen og er ikke spesielt flink til å lage mat - eller forstå Alicjas bekymringer. Her er en typisk samtale mellom de to (s. 8):

"Hur kunde du säga till Jadwiga att jag har finnar?" 
Beata fortsätter mala.
"Men du har finnar," säger Beata. "Jag behövde inte säga nåt. Hon såg det på fotona jag skickade."
Jag står kvar med bultande hjärta, oviss om vad jag borde säga härnäst. Varför kan hon inte förstå att det finns saker som är för känsliga att tala om? Att saker som a) min hy, b) mina rätt små bröst, c) mina stora fötter och d) tusen miljoner andra privata saker inte borde diskuteras med alla!
"Hon sa att jag skulle tvätta ansiktet med urin!"
Flera dussin rosavita ormar slingrar sig ur köttkvarnen.
"Mamma, du måste inte diskutera allt med dina systrar", fortsätter jag. 
Då säger Beata meningen som jag hatar mest av allt. Meningen som det inte finns någon comeback från. Slutmeningen, då jag vet att slaget är förlorat.
"Nie krepuj sie."  

Med Beata følger det både nye bekjentskaper
- Sylwia, Beatas venninne, som rømmer fra et voldelig ekteskap i Polen; har et horete utseende og en drøm om å få en rik svensk mann på kroken,
- Sylwias datter som viser seg å være en ung psykopat og dessverre OGSÅ blir interessert i Ola,
- to polske arbeidere som Beata finner ut at hun skal smugle inn i landet sammen med diverse ulovlige varer, og som gjør en mildt sagt mindre vellykket jobb på leiligheten.
En må vel også kunne si at psykiateren som kommer inn i Alicjas liv er morens fortjeneste. Iallfall delvis.

Det er virkelig lagt opp til problemer for Alicja av alle slag. Alt blir beskrevet i en utrolig tørrvittig tone. Alicjas livsregler, for eksempel denne, gir små sammendrag:
# 238: Acceptera att det är nödvendigt att du följer med din polska kedjerökande släkting och hennes illasinnade dotter, din muppling, för att träffa den katolska kyrkans högsta ledare och Guds språkrör på jorden.

Og det ER morsomt! Jeg skulle bare ønske at det ikke handlet om innvandrere.

Kanskje noen har lest barnebøkene om Iqbal Farooq, som handler om indere i København? Der er det også humor, men av en betydelig snillere type enn det Emmy Abrahamsen driver med.

Glimt fra Sverige 1: Norrland

Jeg tenkte jeg skulle komme med småglimt fra turen vi hadde i Sverige, med bøker som passer til. Først kommer et innlegg om et område i Sverige vi ikke rakk å besøke: Norrland, nabolandets nordligste landsdel.

Grunnen til at jeg velger denne ubesøkte landsdelen først er at jeg nettopp har lest ei bok med handling derfra (en ikke navnsatt, større by), ei bok jeg ikke klarer å være stille om. Underveis rant tårene, jeg leste utdrag høyt for hvem som helst som ville høre, og etterpå fikk mamma en god klem. Jeg kunne si at jeg har funnet en veldig het kandidat til beste ungdomsbok lest i 2012. 

Raben & Sjögren, 2002

Boka heter Ingen grekisk gud, precis og er skrevet av Katarina Kieri. Den ble oversatt til norsk med tittelen Ikke akkurat noen gresk gud, men er dessverre ikke lenger i salg i Norge. Besøk et bibliotek og be dem finne den til deg!

NB - IKKE les det som står om boka på Bokkilden eller forlagssiden, det er en diger spoiler som avslører hele slutten. Fy.
Men jeg kan si at Laura på 15 i løpet av en veldig spesiell desembermåned:

1. blir forelsket i den nye mattelæreren (som ikke ser ut som noen gresk gud),
2. mister vennskapet med sin beste venninne på grunn av dette - men egentlig på grunn av noe større som Lena etter hvert forteller om,
3. finner ut at hun selv faktisk er god til å skrive, 
4. finner ut at moren (som hun har et anstrengt forhold til) har en mørk hemmelighet,
5. får en ny venn.   

Romanen er utrolig bra skrevet. Full av følelser uten å føles sentimental. En ekte følegodt-roman, ikke bare for ungdommer. Dyp og likevel lett. Den skifter tempo i forhold til handlingen; setningene er ofte korte, men det passer perfekt. De har snert. Ja, jeg liker korte setninger som sier mye. I tillegg er fortelleren en person jeg blir glad i, og ikke bare fordi vi har sammenfallende interesser (språk og musikk). Laura er elskbar. Anbefales som ny bekjent!

Värmen efter handen ligger kvar, den har spridit sig vidare i tunna strålar genom kroppen. Men inte till huvudet. Huvudet är alldeles kallt. Avkylt. Ödsligt. Hallå? Vad ska jag göra nu? Vad gör man?  
- Vill du gå med och fika?
Vem sa det? Jag?

Sankthansvals

Damm, 2002

Visste du at svenskene feirer Midsommarafton fredagen mellom 19. og 25. juni? Det vil i år si at de feiret den i går. Og når dette innlegget blir publisert er det Midsommardagen (og St.Hansaften i Norge). Da er jeg i Sverige, med Göteborg som første stoppested. Det blir en flott ukestur, regner jeg med!

Som forberedelse til den ekte svenske sommerstemninga leste jeg Sankthansvals (originaltittel: Midsommarvals) av Viveca Lärn. En følegodt-roman fra den svenske skjærgården - jeg sier følegodt, selv om personene det handler om ikke er veldig fornøyde med livet sitt.

Litt om handlinga: Den unge læreren Sara flytter fra - nettopp - Göteborg til øya Saltö (fiktivt sted) for å komme over minnene etter mannens død. Når hun kommer til øya setter det i gang prosesser hos øyboerne. En ung mann strever seg opp av sofaen der han bor alene med moren, to damer lengter ut av forsteinede eller undertrykkende forhold, en brunbarket gammel ungkar får et nytt håp for livet. En øyboer blir lottomillionær (når vinneren blir avslørt tenker jeg "jippi")! I det hele tatt, mye skjer disse få dagene rundt midtsommer.

Dette er første boka i en serie. Bøkene er filmet; de to første gikk som TV-serie på NRK i 2007.

Midsommar - eller andre varianter av midtsommerfeiring - blir feiret overalt i verden. En av mine Virtual Choir-venner feirer faktisk den nordiske typen, blandet med keltisk tradisjon. Besøk gjerne hennes blogg!

Sannsynligvis kommer det ikke flere innlegg i løpet av uka som kommer, men så blir det referat fra turen. Jeg ønsker leserne av bloggen en fin start på sommeren!

Mer fra Sverige: Kulla-Gulla

Damm forlag

Som før nevnt skal jeg til Sverige i sommer, det er bare litt mer enn ei uke til! Søster og jeg (som tidligere har reist sammen til England/Wales og Irland) skal innom Göteborg, Vimmerby med Astrid Lindgrens värld (selvfølgelig!), Gotland og Stockholm. Det kan bli et kjør hvis vi ikke passer på å stoppe opp og nyte ting. Og godta at vi ikke får med oss alt.
I tillegg skal vi bo et par netter i en ekte svensk stuga ved sjøen, uten strøm og innlagt vann. Det blir kjekt! (Mine kollegaer, som er vokst opp med faste stølsopphold i fjellet og eier hytter med det mest nødvendige, småler litt da.)

Før jeg leste Gösta Berlings saga raste jeg gjennom sju Kulla Gulla-bøker som jeg har skaffet meg i senere tid og som jeg husker at jeg leste som barn.
Denne serien til Martha Sandwall-Bergström handler om det svenske hittebarnet Gulla (Gunilla), som blir barnehjemsbarn og siden tjenestejente i flere fattigslige husholdninger før hun blir oppdaget av en herregårdseier som viser seg å være bestefaren hennes.

Gulla er praktisk, finner alltid på gode løsninger på ting og har et varmt hjerte som banker for både rik og fattig, ung eller gammel. Hun respekterer alle, uansett stand og bakgrunn. Jeg må bare beundre evnen jenta har til å gjøre det beste ut av tilværelsen og ikke gi opp. Hun ikke bare overlever vanskelige forhold selv, men hjelper andre å overleve.

Serien er nok barn av sin tid (skrevet på 1940-tallet), det merkes i en viss fordomsfullhet mot "sydlandske" (og amerikanske!) personer og favorisering av det nordiske utseendet. Det er også lett å gjette hva som skal skje i løpet av serien. Når det er sagt, er bøkene likevel god lesning, syns jeg.
Forfatteren var ifølge Wikipedia prestedatter, men jobbet som tjenestejente selv, og visste dermed hva det var å være fattig i Småland. Senere forsørget hun sin egen familie gjennom å være forfatter. 

Kulla-Gulla ble film i 1956 og gikk også som tv-serie på 80-tallet.

Smakebit på en søndag: Gösta Berlings saga

Så er det søndag igjen, og enda ei uke er snart ferdig. Dagens smakebit kommer fra den svenske klassikeren Gösta Berlings saga av Selma Lagerlöf, først utgitt i 1891 men med handling fra den svenske landsbygda på 1820-tallet. Sitatet kommer fra side 26 (norsk tobindsutgave):

Han lutet pannen mot dørposten, strakte armene over hodet og gråt, så hjertet kunne briste.
Majorfruen slengte pipen i peisen og kom frem til Gösta. Bevegelsene hennes ble plutselig myke som en mors.
- Så, så, gutten min!
Og hun fikk ham ned på benken ved siden av døren, der gråt han med hodet mot hennes knær.
- Vil du fremdeles dø?

Dette er ekte poesi, ekte dramatikk, og jeg nyter det. Lagerlöf har en varm og levende måte å beskrive mennesker og natur på som gjør at jeg føler at jeg er der, at jeg ser det skje, og at alt er en del av alt. Nesten religiøst, men ikke helt. (Jeg har forresten lest Kristuslegender av samme forfatter, og de anbefales til alle som lengter etter en følelse av allmennmenneskelig, vakker høytid!)

Jeg syntes det passet å lese ei svensk bok siden jeg skal til broderlandet i sommer. Det gleder jeg meg til. Det kommer sikkert reisebrev derfra!

Gösta Berlings saga er filmatisert flere ganger, og her er et klipp fra 1924-utgaven med Greta Garbo.


Finn flere smakebiter på bloggen Flukten fra virkeligheten, denne gangen med en giveaway!