 |
| Galtvort/ Hogwarts, i mindre størrelse. |
Hva skjedde denne måneden?
I februar fikk jeg et nytt møbel i stua: keyboard! Det betydde at den ene bokhylla måtte flyttes inn på gjesterommet, og i samme slengen fikk jeg ryddet litt og sendt noen bøker til bruktbutikk.
Ellers var det store prosjektet denne måneden en søstertur til London og til
Warner Bros sitt Harry Potter-studio - med forberedelser: omlesing av fjerdeboka på engelsk. Film sett. Selvlagd Galtvort-emblem fra Halloween funnet fram. Ja, og forresten, jeg har også sett en
fransk fanvideo og lest fanfiction. Det fins noen virkelig gode fortellinger der ute!
I tilfelle jeg ikke får skrevet mer om turen kan jeg referere i korte trekk: masse fint å se, altfor mange folk der på samme tid (særlig i butikken), knapt med tid i pakketilbud med buss, men glad for å ha vært der. Jeg har alltid elsket kunstverkene som var grunnlag for filmene (concept art) og kjøpte med meg ei bok som har flere slike bilder.
Jeg blogget om...
Her på bloggen ble det skriving og snakking om
bøkene til Terry Pratchett og om
#Mammutjakten i tillegg til et par oppsummeringsinnlegg. Ganske produktiv bloggemåned!
Bøker lest
Februar var en fruktbar lesemåned, både i kvalitet og i variasjon. Det ble til sammen 14 bøker, det vil si 34 bøker siden nyttår.
Romaner
Brev til Victoria av Marcelo Puglia har jeg
blogget om her. Så noen ord om resten!
Melvil kan ikke hoppe over sider i livet sitt som hun hoppet over sidene i fortellingen. Jeg har ingen tryllestav. Vår marihøne satte seg på nesen til heksa, hun hadde en Kalachnikov over skulderen og døden i enden av pekefingeren.
Hatet mitt får dere ikke av Antoine Leiris er en kort og lettlest dokumentarbok, fortellingen til en enkemann etter Bataclan-attentatet i Paris for vel ett år siden. Leiris postet et mye omtalt brev til terroristene på Facebook, hvor han fortalte at han ikke ville hate dem, slik de ønsket. Fortvilelsen etter kjærestens død og utfordringene med å være alene med en sønn som forstår ganske mye, blir beskrevet på en fin måte.
Tegneserie
Etter den aktive tegneseriemåneden januar tok jeg det litt med ro i februar, men fikk med meg For the Love of God, Marie! av Jade Sarson, som jeg hadde kjøpt. Den handler om ei katolsk amerikansk jente som har en litt utradisjonell forståelse av hva det vil si å spre Guds kjærlighet. Men hun gjør det med et stort hjerte for mennesker av alle slag og fasonger. I
denne tegneseriebutikken kan du se noen utdrag av fortellinga.
Fantasy
Alle som ser oss stå side om side kan se hviken relasjon hun har til meg. Moren min ga meg sine høye kinnbein og lysegrå øyne. Hun ga meg det nådeløse instinktet, og hurtigheten som gjør meg til den beste eleven Svarttind har sett på tjue år.
Mor. Det er ikke det rette ordet. Mor er et ord man assosierer med varme og kjærlighet og vennlighet. Man forbinder det ikke med å bli forlatt i nomadefolkets ørken kun noen timer etter fødselen. Eller med årevis med kald taushet og intenst hat.
En glo i asken av Sabaa Tahir var månedens fantasy og den første boka om Elias og Laia. Et fint nytt bekjentskap og verdt å følge videre. To helter med hver sine historier, på hver sin side i en konflikt men med gryende følelser for hverandre. Ifølge
Wikipedia fikk forfatteren idéen til romanen etter å ha lest om kashmirkvinner som mistet mannlige familiemedlemmer til militæret. Hvordan ville hun reagert i en sånn situasjon, tenkte hun?
Så da skrev hun om Laia. Den redde lillesøstera som blir modig og hard, som oppsøker motstandsbevegelsen for å redde storebroren fra fengsel. Og om Elias, oppvokst og utvalgt til en oppgave han hater. Laia blir tjenestejenta til Elias' mor og vet ikke om hun vil overleve det. Elias blir en av de fire utvalgte til en kamp på liv og død i villmarken; vinneren vil bli ny president, og han kan ikke snu.
Vennskapet mellom Elias og Helene, en av de tre soldatene han kjemper mot, var nok det som rørte meg sterkest i boka. Kanskje de møtes igjen i fortsettelsen? Men da som...hva da? Jeg røper det ikke.
Ungdomsbøker
-Pass deg! ropte Amir, og jeg mer ante enn så skyggen som kom mot meg. Jeg kastet meg til side, men for sent. Simon fikk armen rundt halsen min, og jeg kjente det lynskarpe bladet på barberkniven mot strupehodet. Den lyse stemmen var som et iskaldt kjærtegn i øret mitt.
Et slott av sølv av Aslak Dørum kan lett plasseres i sjangeren realistisk heltefortelling/ spenning. Den er tredje (frittstående) boka i en serie om to unggutter på eventyr; og jeg syns dette minner veldig om serien til Johan Mjønes (
Blodspor i Klondike har jeg blogget om). Merk dere: vi har faktisk to veldig gode norske spenningsserier for ungdom med internasjonal handling!
Overlevelse i naturen og kampen mot kriminelle bander/ bedrifter er fellesnevnere for de to seriene, en slags blanding av James Bond og Lost? Et slott av sølv er også krydra med dyr og mennesker som er fiksa på genetisk. Og hovedeventyret foregår i det kalde isødet i Russland.
Hvis du ikke har opplevd krig og lurer på hvor lang tid det tar å bli vant til å miste alt du tror du trenger eller elsker, er svaret i løpet av et øyeblikk.
Slik har jeg det nå av Meg Rosoff er verre å sjangerfeste. Det tok lang tid før jeg skjønte hva det var jeg hadde mellom hendene. En slags alternativ historisk roman? En krigshistorie fra nær framtid? Men det gjorde det enda mer spennende å lese. Og boka er skrevet på en finurlig måte. Fortelleren bruker Store Bokstaver flittig og har lange setninger uten tegnsetting; det er likevel ganske lett å lese.
Fortelleren Daisy blir sendt av den amerikanske faren sin til den engelske landsbygda for å få bukt med spiseforstyrrelsene sine hos slektninger. Hun finner seg raskt til rette sammen med kusinen og fetrene, som er mye alene på gården. Det er krig på vei, og moren har reist utenlands for å hjelpe til.
Daisy blir mer og mer betatt av fetteren Edward, selv om han er ganske lav og yngre enn henne. Han gjengjelder følelsene hennes, det blir ganske intenst.
Så oppdager myndighetene at de er foreldreløse. Jentene og guttene blir atskilt, og så kommer krigen.
Veldig, veldig god bok. Anbefales.
Vi snakker forresten om debutromanen til Meg Rosoff, som
vant den internasjonale barnebokprisen ALMA i fjor.
Barnebøker
Egoland av Lars Joachim Grimstad er tredje bok om statsminister Fahr og sønnen Teddy med venner. Minst like spennende som før, tidvis grusom, med en ofte satirisk humor og et tydelig engasjement mot moderne, ekstrem selvdyrking og overvåkningssamfunnet. Jeg siterer fra baksida av boka, som er på 381 actionfylte sider:
"Det tar litt tid å lese en så tjukk bok som dette.
På den annen side:
Om du ikke gjør det, får du aldri vite hva som skjedde da folk i Norge begynte å falle om. Eller hva den gamle mannen mente da han ropte: "Blodet skal flyte!" Du går glipp av minst hundreogatten angripende hologram-vikinger, tre slemme brødre med el-pistol, én sleip PR-rådgiver, og The Kube."
Pluss pluss.
Greia med maneter av Ali Benjamin er en av de fine bøkene om en person som er nysgjerrig på både livet og ting rundt seg, men blir oppfattet som annerledes og strever med å finne seg venner. (
Mirakel av Palacio og
Vi er molekyler av Nielsen har lignende tematikk.)
Suzy pleide å snakke masse (for mye, mente mange) om alt mulig. Så skjedde det noe som gjorde henne tausere. Og så skjedde det som gjorde henne helt stum. Bestevenninnen, en ivrig svømmer, døde på svømmetur. Suzy blir intenst opptatt av å bevise sin egen teori om at Franny ble skadd av en liten, livsfarlig manet. Men egentlig - var det Suzys skyld?
Verdens verste bursdag av Marius Horn Molaug er ei bok i en serie som jeg prøver, men ikke helt klarer, å nevne i samme setning som En pingles dagbok av Jeff Kinney.
"Verdens verste" er enda enklere i innhold, hovedpersonen er nok enda yngre enn Greg i pingleserien, og det er enkle illustrasjoner i stedet for tegneseriestriper. Men det er morsomme forviklinger, det er littegrann spenning (hvordan skal Ruben bli så populær at han får folk til å komme i bursdagen sin?), og nettopp temaet popularitet gjør at det også er en litt alvorlig bunn her som ikke er noen ulempe!
Ellers rakk jeg å lese den nye barneboka
Ollis, debutboka til ålingsforfatteren og BarneTV-personligheten Ingunn Thon. Den vil jeg gjerne skrive mer om senere!
Best i 2017?
Slik har jeg det nå er en het kandidat til beste ungdomsbok. Både
Ollis og
Egoland kan være med i kampen om beste barnebok. Jeg vet ikke hvor mye fantasy jeg kommer til å lese, så noterer meg
En glo i asken også.
Framsjå til mars
Jeg har nettopp begynt på klassikeren
Brødrene Karamasov. Alt i innledninga skjønte jeg at dette var ei bok jeg kunne like, jeg er spent på den. Ellers gleder jeg meg til starten på undervannsdystopien
Kloden under vann. Jeg har også lånt
Mellom verden og meg, en dokumentar om de svartes situasjon i USA som jeg fikk tips om på en bokblogg. Så mars kan bli en spennende og variert lesemåned!
Og så er mars jubileumsmåneden til denne bloggen. 21. mars 2007 skrev jeg
mitt første innlegg.
Hva har DU lyst til å lese om i et jubileumsinnlegg, eventuelt høre om i en video?
