Siste baksjå fra Hallingdal

(Ei uke før flytting:)
Jeg har opplevd det et par ganger før i vinter. Ei søvnløs natt der jeg vrir meg hvileløst i senga og grublingen tar overhånd. Det er uansett ubeleilig og skikkelig slitsomt.
Men akkurat nå, nå når jeg trenger all den styrken jeg kan få... i innspurten på nedpakkinga (flyttebil kommer søndag, etter planen), intens rydding på jobb og timer med leilighetsvask i sikte?? Nei, nå passer det iallfall slett ikke.

Jeg er så hudløs fra før. Vet at jeg har knapt med tid her på dette stedet hvor jeg har bodd størstedelen av mitt voksne liv. Vil jeg i det hele tatt få nytt den siste uka her?  

For et par uker siden fikk jeg en strekk i armen som jeg måtte til legen med. Da ble det smertestillende og gradvis "opptrening". Det var også kjempeubeleilig. Plutselig var det som for en måneds tid siden var god tid, dårlig tid. Alt som skulle pakkes ned, gikk ingen steder.

Det er ikke rart at hjernen stresser. Selv om det er kontraproduktivt til tusen! 

Jeg har så lyst til å bare sette meg ned med ei bok, gå en tur, gå på kafe.
Og jeg vil lage noen små hvilesteder inni de siste travle hverdagene. Det trenger jeg. 

Og så er det godt å få hjelp fra venner. Jeg hadde ikke klart meg uten.

Men leser jeg noe? 

Ja, så klart! I februar og mars leste jeg til sammen seks sakprosabøker, seks romaner for voksne, ei barnebok, to ungdomsbøker og fire tegneserier for store og små. Her kommer noen ord om bøkene for de største. 

Fakta og debatt

Norske mann i hus og hytte av Ken André Ottesen var bare moro. Skråblikk på nyhetssaker fra pandemi-tida.
Men jeg leste også Etter pandemien av Linn Stalsberg, som viser hvordan pusterommet vi alle og jorda fikk da verden stengte ned, ikke ser ut til å ha gitt noen varig endring i satsingen på den usunne markedsøkonomien. Flere scenarier eller valg av tiltak blir lagt fram. Ei lita bok som er ganske rask å lese.

Manifest, 2021

Den engasjerte meg likevel mindre enn Parterapi for oljefolk og klimaaktivister av Magnus Engen Marsdal; også ei lita debattbok, men mer personlig og konkret. Den rystet meg og ga meg håp på samme tid; jeg ville sporenstreks kjøpe inn eksemplarer til statsministeren og hele regjeringen!  

Behovet for en ny grønn økonomi som kan erstatte alle arbeidsplassene, forskningen og pengene fra oljen i dag - blir diskutert med utgangspunkt i samtaler mellom Anja Bakken Riise (leder i Framtiden i våre hender) og Atle Tranøy (fagforeningsleder i leverandørindustrien). Er de bitre fiender? Eller har de egentlig samme mål? Handler konflikten om by og land, ung og godt voksen, eller er det flere nyanser?

Like fint å jobbe som å danse var nydelig, ei skildring av Klaus Hagerup ført i pennen av Hilde Hagerup. Her er et lite innlegg fra Instagrammen min. 

En annen biografi jeg leste var den mye omtalte Min skyld av Abid Raja. Selvutleverende og personlig, og med særlig søkelys på det utbredte synet på sykdom som noe skamfullt i den pakistanske kulturen. Det som er annerledes og uforståelig har også blitt gjemt bort og skambelagt her i Norge. Tankene går til Agnes i NRK-serien Gåten Agnes; hun manglet hørsel og ble stemplet som åndssvak.

Og så: Kroppen for voksne av Trond Viggo Torgersen. Den skuffet ikke! Han skriver både systematisk om ulike deler av kroppen, og litt episodisk og personlig.
Jeg begynte å lese boka da armen streiket. Sånne vondter kan jeg vel som 44-åring forvente meg mer av. Og ikke minst, det stilles større krav til vedlikehold av kroppen nå. Jeg kan ikke lengre overse brev fra ryggen, som det jeg fikk i 2014...
Hele Norges lege skriver også om selvforståelsen som kan endre seg når en blir eldre. Hvordan kan en gjøre det beste ut av de endringene som skjer? 

Romaner

Jeg hadde flere store leseropplevelser fra skjønnlitteraturen! Vil særlig huske Tolv lysår av Gro Dahle, Hamnet av Maggie O'Farrell (lest på engelsk) og Det åttende livet (til Brilka) av Nino Haratischwili. Tre store romaner, dels også rent fysisk!
Jeg begynner med et sitat fra side 170-171 i førstnevnte roman.

Det virket som om vinden økte, det begynte å haste. Vi kunne i verste
fall få en sandstorm. Fotografen gjorde tegn, og så ble bildet tatt. Fotografen arrangerte oss ved å peke, hodene våre, kroppene, skuldrene, dirigerte oss som et orkester, og enda en gang ble bilder tatt. Så var det en tale. Og enda én. Talene ble ikke oversatt for oss, men vi forsto det meste. Det var en høytidelig seremoni. Ledelsen ved base 10 var stolte, kunne Tai-Yang fortelle. Og så ble Romskipet vårt døpt. Lille Hund. 

Cappelen Damm, 2021

Dahles bok passet perfekt for ei som trenger litt flytte-trøst. Uansett hvor langt jeg skal, er det ikke tolv lysår ut i verdensrommet! Romanen er ganske tjukk, men jeg slukte den. Kan gjerne lese den igjen.

Tolv lysår er science fiction fra ei ikke så fjern framtid (2032). Norske Vera blir med på et internasjonalt, hemmeligsbelagt romprogram, først i USA og så i Kina. Så hemmelig er det at når deltakerne skjønner hvor de skal (og hvor lang tid det vil ta) er det i bunn og grunn for sent å snu. 
Jeg ble skikkelig fascinert av det endelige i dette premisset. Hva tenker en, føler og gjør når en vet at en ikke vil se jorda igjen, alle menneskene her? Noe av plottet minner meg om filmen Passengers, hvor en gruppe mennesker (også der) blir lagt i kryosøvn og planene er detaljert lagt for hvem som skal våkne når. 
Jeg engasjerer meg lett i hovedpersonen, blir glad i henne - og redd for at det ikke skal gå bra med henne og medpassasjerene. Klarer de å samarbeide? Overleve? De blir delt inn i par uten å velge partner selv; går det bra? - Det er også interessant å få innblikk i livet på romprogram og i romskip; her må forfatteren ha gjort omfattende research. Men det blir ikke fagtungt, det er tilgjengelig. 

Headline, 2021

Hamnet har fått mye omtale. Litt mer fra meg: 
Alle har hørt om William Shakespeare. Men hvem kjenner til Agnes, som han giftet seg med, og tvillingene hans (Judith og Hamnet)? Hvordan levde familien mens han var på reisefot med teatertruppen og ble rik på å skrive skuespill? Og hvorfor døde egentlig Hamnet?  
Vakker fortelling skrevet på intrikat vis; men også dette lett å lese. 

Det åttende livet (til Brilka) tok lengst tid. En skikkelig murstein, en familiesaga

Aschehoug, 2021

med handling fra Georgia (med forgreininger ut i Europa) fra starten av 1900-tallet og inn i vårt årtusen. Fortelleren binder det hele sammen; hun er i nest yngste generasjon og forteller til sin niese Brilka. Veldig fint å ha et slektstre helt i starten av boka! 
Spesielt å lese denne fortellinga mens krigen i Ukraina pågår. Sovjetunionen er også et tema med undertrykkelsen som foregikk der. Et par av romanpersonene flykter til Vest-Europa og den friheten - men også atskillelsen fra familien og hjemlandet - som følger med. 

Evelyns innboks av Victoria Durnak (også fra i fjor) er som andre bøker fra Flamme forlag ganske så raskt lest og samtidig fylt av store spørsmål. Boka begynner ute i skogen, hvor Evelyn har gått i skjul for omverdenen etter at epostene hennes lekket ut på nettet. Der hadde hun skrevet ganske så personlige og kritiske ting om mennesker rundt seg, og de vil ikke ha noe mer med henne å gjøre. Hun lager seg et enkelt liv vekke fra folk, men så kommer det en journalist og stiller spørsmål. Hvorfor er Astrid så interessert i hennes historie?
Boka begynner ganske så realistisk og utvikler seg litt til en slags informasjonssikkerhets-dystopi. Har du selv skrevet private tanker i eposten din (eller i chat, for den saks skyld!) kan du bli litt paranoid... og kanskje en skal være det? De store selskapene vet vel mer om oss enn vi vil tro.

Orion, 2020

Queenie av Candice Carty-Williams var den andre engelske romanen jeg leste i denne perioden; den fikk den britiske Book of the Year-prisen i 2020. Her har vi en hovedperson med bakgrunn fra Jamaica som sliter med å stå opp for seg selv, oppnå respekt og stille store nok forventninger til livet og ikke minst kjærligheten. En får et innblikk i hvor vanskelig det kan være å navigere mellom ulike kulturer i en moderne byverden. Det er sårt og vondt; samtidig episoder med mørk humor.

Dødsengelen av Jaran Dammann (ebok) var den eneste krimmen jeg leste, en av

Cappelen Damm, 2022

årets bøker. Lurer på om ikke jeg lett velger krim når jeg skal lese ei ebok?
En lærer på en folkehøgskole blir funnet torturert og drept oppe i fjellheimen. Det viser seg snart å være bare det første mordet i en serie. Kan det ha noe med en kristen sekt å gjøre? Uansett ser det ut til å handle om personlig hevn...
Damman beveger seg faktisk opp til Hallingdal i dette mysteriet. Rart å lese om en overgriper på Gol og en implisert person i Ål og vite hvor vonde hendelser skal ha skjedd...
Ganske spennende. Men jeg har nok lest krimbøker som engasjerte meg mer.

---

Påskrift, torsdag 7. april - ei uke etter at jeg begynte på innlegget: 
Det er nest siste dag i Ål (etter planen); flyttelasset er plassert i Haugesund og jeg har etter mye om og men bestilt proff nedvask av leiligheten min. Av og til må en se realitetene i øynene og slutte å slite! Men godt da å kunne føle at ting faller på plass. 
Jeg sitter på kveldsvakt i biblioteket, den siste, og blogger litt mellom "slagene". Ei bok er reservert og må inn fort. Uansett skal de leveres inn før jeg reiser! 
Men jeg har lånt lokal musikk til bilturen vestover. Litt nostalgisk må en få være. 
 
Og når jeg legger dette ut, kan jeg heldigvis si at jeg har fått nytt den siste uka.

Baksjå og framsjå på tidlighøsten

August og september var: 

Lokal fjelltur på Votndalsåsen
i august.

Taliban inn i Afghanistan, igjen.
Stortingsvalg og ny statsminister!
Nytt språk å lære: spansk.
Starten på Stjernekamp.
Og ikke minst: Norge åpnet opp 25. september! Etter ett og et halvt år med koronarestriksjoner, og akkurat i tide til Smule-treff i Trondheim (som ironisk nok først var planlagt rett etter nedstenginga!)

Lesing på tidlighøsten

I august og september leste jeg til sammen 24 bøker. Ved inngangen til oktober hadde jeg lest 132 bøker siden nyttår. Det ser ut til at jeg for en gangs skyld ikke når opp til 200 bøker i 2021, og det er 100 % greit!
Hvis jeg hadde sett en klar sammenheng mellom tallet på bøker og graden av konsentrasjon og "fordøyelse" av disse bøkene, hadde alt vært såre vel. Jeg må likevel innrømme at lesingen har tapt for mobilen og kanskje TV-seriene... jeg har fått fine opplevelser også der, men helt sunt for øynene (OG konsentrasjonen!) er det nok ikke. 

Men blogging hjelper litt på den litterære fordøyelsen.
I forrige innlegg skrev jeg om barnebøkene, her kommer resten. 

Bøker jeg ikke har nevnt enda 

Fagbøkene 

Cappelen Damm,
2021

På tidlighøsten leste jeg debattboka Jeg skal hjelpe deg av Vigdis J. Reisæter, som handler om situasjonen i norsk helsevesen og spesifikt mangelen på fagutdannede ansatte (f.eks. sykepleiere) på sykehjemmene. Det var horribel lesning! Men anbefales. 

Aschehoug, 2021

Røverhistorier av Mina Helene Hadijan og Martine Rand bygger på podcasten Røverradion (lenke på NRK Radio).  Boka gir innblikk i en verden jeg ikke kjenner og håper jeg aldri blir kjent med: norske fengsler. Ikke fordi de er dårlige (bortsett fra bruken av eneceller, som visstnok er veldig utbredt), men fordi det ville betydd at jeg hadde gjort noe straffbart og måtte stenges inne. Enten av allmennpreventive grunner (ren straff) eller fordi samfunnet måtte skjermes fra meg. I denne boka forteller programlederne/ forfatterne om møtene sine med flere typer innsatte med ulike skjebner. 

Syersken i Khair Khana av Gayle Tzemach Lemmon er et tidsbilde fra forrige runde med Talibanstyre i Afganistan. Vi møter en søskenflokk med ei driftig dame i spissen og får et innblikk i hva endringene innebar for kvinner som var vant til å klare seg på egen hånd og studere. Dette var ei god historie, men skremmende dårlig skrevet, og jeg vet ikke om det handler om originalboka eller oversettelsen.

Mangschou, 2021

Med Sykkeleventyret av Ishbel Holmes fikk jeg ta turen til Tyrkia; til mørke landeveier og sanddyner og travle byer. Til møter med snille fremmede og skumle fremmede (særlig menn). Alt for å gjennomføre et personlig prosjekt (rundtur gjennom verdens land) med en ekstra oppgave: å redde gatehunden Lucy. I tillegg til dette eventyret fikk jeg vite mer om hvordan det ble livsnødvendig for Ishbel å finne nye livsprosjekter, etter en oppvekst med fraværende og dels avvisende foreldre som satte sterke preg på henne. Denne boka er et typisk eksempel på hvordan jeg gjennom lesing kan leve meg inn i liv og drømmer som er helt annerledes enn mine.  

Vigmostad & Bjørke,
2020

Oppfinneren av Bjørn Arild Ersland var også til inspirasjon. Men der Erik Alfred Tesaker ser ut til å ha et uuttømmelig reservoar av kreativitet, praktisk sans og pågangsmot (kanskje bortsett fra den tøffe tida rundt Farmen kjendis), nøyde denne lesehesten seg med å tenke: hva hvis jeg faktisk hadde lagd den sangen, den diktsamlingen osv. som jeg har tenkt på?  
Ersland er klart nærværende i denne fagboka, som han pleier å være, og kontrastene mellom ham selv (en litt skeptisk bymann) og Erik Alfred er tydelig. Men det er også respekten som vokser fram for anti-jantemannen.
Tesakers sommerlige Oppfinnerpark inntok småbyen jeg vokste opp i (Lyngdal) i fjor sommer. Det ble ikke til at familien min den. Men i Erslands bok fikk jeg et lite besøk likevel, i det minste til planene bak parken. Og kanskje det kunne vært gøy å sjekke ut TV-programmet Oppfinneren (NRK)? 

Bo alene og trives av Marjorie Hills fant jeg faktisk på bruktbutikken en lørdag jeg jobbet der. En artig klassiker fra 1920-tallet om livet som singel, forsøksvis tilpasset norske forhold! Jeg fikk en sprø idé om å lage en videoserie hvor jeg som moderne singel prøver å følge rådene...
Mulig at det blir med tanken! Men har lyst til å skrive mer om den!

Romanene

Jeg leste også de to (foreløpig) siste bøkene i Lucinda Rileys serie, Solsøsteren og Den savnede søsteren. Det er helt tydelig at hun hadde mer på hjertet, og det blir interessant å se om forlaget har en løsning på mysteriet med forfatteren (og faren) som forsvant...

Nabovarsel var fjorårets krimroman fra Unni Lindell. Mener å huske at jeg likte den, men altså ikke så mye at den har satt merker i leseminnet mitt. Den har da også fått både strålende og mer lunkne anmeldelser.

Fanfare, 2019

Allmøte av Julio Fajardo Herrero valgte jeg fordi den handler om Spania.
Bakteppet for denne ganske korte romanen, hvor tre personer uten sammenheng med hverandre veksler på synsvinkelen, er finanskrisen i Spania og de alvorlige virkningene av den for enkeltpersoner. 

I 2017 levde 30 prosent av spanske barn under fattigdomsgrensen ifølge Unicef. Vi møter ikke de verst stilte i boka, men alle har mistet jobben og/ eller sparepengene sine. 

I forordet skriver oversetteren heldigvis litt om krisen, som vi først og fremst aner i teksten. Vi ser heller stresset og kampen for selvrespekten. Når en først får taket på de ulike fortellerne (som ikke er navngitte), er det lett å lese.

Ungdomsbøkene

Ubesvart anrop av Nora Dåsnes er en tegneserieroman om 22. juli 2011 og tida etterpå, men

Aschehoug, 2021

fra ståstedet til ei ungdomsjente som ikke ble direkte berørt av terroraksjonene. Rebekka sliter med symptomer på posttraumatisk stress, selv om hun bare hørte dunderet fra eksplosjonen i sentrum langt bortefra (og fulgte saken i etterkant). Og selvfølgelig kan dette skje. Terror kan berøre oss på måter vi ikke kan forutse. (Akkurat nå er det en ny terroraksjon som er på nyhetene, fra Kongsberg...)

Svarttrasta syng om natta er Tone E. Solheim sin debutroman; her møter vi to jenter som har begynt i 1. klasse på videregående. Edith og Martha strever med ting på hver sin kant; Edith med stressa hjemme- og vennesituasjoner som får sinnet til å bygge seg opp, Martha med angst og fysiske sår etter ei bilulykke hvor faren døde. De har en person til felles: Max, kameraten til Martha som Edith i forrige skoleår outet som homofil og dyttet så han havnet på sykehus. Kan de to jentene likevel bli venner - eller noe mer?
Jeg tror fortellinga vil kunne fenge, selv om forsidebildet er litt grått med en litt rufsete strek, så den er ikke så lett å plukke opp. Ellers: hovedpersonene liker musikk som ikke nødvendigvis figurerer på hitlistene, en ganske typisk trend hos en del ungdomsbokforfattere... jeg vet ikke. Dette kan illustrere at hovedpersonene går sine egne veier og ikke bryr seg om det som er kult, men det kan også kanskje være litt fremmedgjørende for en gjennomsnittlig ung leser?

Samlaget, 2021

På tronen av Anne Gunn Halvorsen og Randi Fuglehauger bok nummer

Aschehoug, 2021

tre i serien Halve kongeriket. Her skrev jeg om bok nummer 2. I På tronen møter vi den tøffe jenta i gjengen mens hun strever for å bli kjent som influenser og må takle en litt forvirrende episode med artisten Tös (og ikke tilfeldig tenker man da på TIX). Boka viser tydelig hvordan mange situasjoner lett blir framstilt som svarthvite i samfunnet og kanskje særlig på sosiale medier. Kan en også gjøre feil når en kjemper for en viktig sak, som i kampen mot rasisme?
Ungdomslesere har skrevet selv om boka på Uprisen.

Hva skjer i oktober? 

I skrivende stund er oktober godt i gang, så jeg vet at det blant annet ble Smule-treff i Trondheim, ei utrolig fin sosial helg som nok etterlot meg litt tom da jeg var vel hjemme. Men jeg prøver å tenne lys og pakke meg godt inn og lete etter de fine fortellingene som kan fenge. En av dem ble Nils-Øyvind Haagsensens roman Sangria i parken. Og så var jeg nettopp på kino og så Verdens verste menneske.
På jobb har jeg hatt høstens første bokprat for mellomtrinn, det er alltid kjekt!

Juni: baksjå (voksenbøker)

Hva skjedde i juni? 

Juni var siste innspurt på jobb før ferien. Jeg har i flere år nå tatt ferie fra den siste uka i juni. Bildet her er fra hjemturen, hvor jeg for en gangs skyld stakk innom det "andre" Lyngdal (i Numedal i stedet for Sørlandet).
Før det fikk jeg med meg en flott konsert med Maria Haukaas Mittet og Lars Bremnes - aldri hørt dem live før! Et nytt virtuelt korprosjekt jeg var med på ble publisert (du kan se og høre Happy Ending her), og jeg hadde en fredelig sankthans hjemme med ei venninne. 

Lesing i juni 

Jeg leste 16 bøker i måneden, godt fordelt mellom målgrupper, sjangre og formater. Flere av dem var virkelig gode leseropplevelser! Jeg holdt meg stort sett til norske forfattere og forhold, men var også innom to britiske romanserier, en japansk tegneserie og en nederlandsk mulig barnebokklassiker. 
Jeg skrev om barne- og ungdomsbøkene i dette innlegget, så her er noen ord om resten. 

Fakta

Norsk kvinnehistorie på 200 sider av Hege Duckert (Kagge, 2021) var en grundig og samtidig lett tilgjengelig framstilling av norske damer de siste 150 årene. Noen hadde jeg hørt og lest om før, men mange var ukjente for meg. Jeg har for eksempel aldri hørt om Bokken Lasson, søstera til den mer kjente Oda Krogh (som er Oda i sangen "Sommernatt ved fjorden"!) Bokken var en aktiv vise- og kabaretsanger som faktisk startet Norges første kabaretscene Chat Noir i Oslo. 
Ellers nevner den tidligere journalisten kvinner som gjorde seg bemerket innen mange forskjellige fagområder og som belyser hvordan kvinner flest hadde det i Norge. Anbefales!
Ellers nevner den tidligere journalisten kvinner som gjorde seg bemerket innen mange forskjellige fagområder og som belyser hvordan kvinner flest hadde det i Norge. Anbefales!
Boka er en av flere nyere historiebøker fra Kagge på 200 sider. Du kan også oppdatere deg på USA, Midtøsten, Kina, Bibelen - og generell norsk historie. 

Forhandle med virkeligheten av Erlend Loe (Cappelen Damm, 2020) leste jeg også. Her er deler av forlagsomtalen: 

"Erlend Loe har syklet store deler av livet sitt. For ett år siden bestemte han seg for å prøve enhjulssykkel og siden har han vært frelst (...)  Et personlig og medrivende essay à la Å være John McEnroe og Murakamis Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping."

 Og på bildet ser du min reaksjon på Instagram: 

Vi utvikler oss når vi prøver noe nytt og litt skummelt. Det har Erlend Loe gjort og inspirerer leseren i samme slengen. Jeg får NESTEN lyst til å kjøpe enhjulssykkel selv. Eller noe annet sprøtt, men likevel logisk.  

Reven: portrett av et villdyr av Anders Tjernshaugen (Kagge 2021) er ei veldig fin bok som blant annet forteller hvordan reven både ligner på katten og hunden. Og omslaget...nydelig! 

Forlagsomtale:
"Reven er et fengslende portrett som bringer leseren tett på et av verdens mest myteomspunne dyr. I denne boka får du fantastiske naturskildringer av reven ute i naturen, og også et dypdykk ned i litteraturen, forskningen og historien for å vise hvordan vi har forsøkt å jakte på og temme det fascinerende rovdyret."

Si meg hvor du reiser og jeg skal si deg hvem du er av Magnus Helgerud (ebok, Aschehoug 2018 ) er ei bok om turisme og turister. Den er ikke så episodisk og slentrende som Knytta til hytta (som jeg skrev om her), men den inneholder også forfatterens egne erfaringer og personlige betraktninger i tillegg til interessante fakta. 

Romaner

Cappelen Damm, 
2018

Jeg fortsatte med serien De syv søstre av Lucinda Riley (i måneden da forfatteren døde) og leste Stormens søster, Skyggesøsteren og Perlesøsteren. Romanene foregår både i Europa og i Oseania (bok 4, New Zealand og Australia). 

Det jeg virkelig liker med serien, er reisene mellom ulike deler av verden og idéen om at de adopterte kvinnene må finne ut hvor de kommer fra biologisk. Det er også en viss livsvisdom her, blant annet om familiebånd og vennskap, selv om det er pakket inn i "dame med ryggen til"-formatet og bøkene ikke nødvendigvis byr på de store overraskelsene. Trivelig lesning, rett og slett. Og ekstra artig med bok 2, som beveger seg til og fra og i Norge. En av søstrene bosetter seg utenfor Bergen, intet mindre! 

 

Tegneserier 

No Comprendo Press, 
2021

O, bli hos meg er Lene Asks nyeste tegneserieprosjekt. Temaet er livet og skjebnen til misjonærbarna, først og fremst i Norge, og innholdet er bygd på intervjuer med enkeltpersoner som har villet fortelle sin historie. I tillegg er det innslag av norsk misjonshistorie. 

Teksten er veldig nøktern og kortfattet. Innholdet er på sin side ofte trist. Mange misjonærbarn helt opp til moderne tid opplevde å bli sendt på internatskoler (eller gå på skole alene i Norge) mens foreldrene fulgte "Guds kall" om å spre det glade budskapet om frelse i nye land. Mange hadde veldig lite kontakt med foreldrene, og det var heller ingen selvfølge at andre voksenpersoner viste omsorg for dem. Noen opplevde overgrep. Og så var det en overgang for de som hadde vokst opp i misjonslandet og siden kom til Norge. Hvor hørte de til, hvem var de? Hvem kunne de stole på? 

Buddha av Osamu Tezuka kom opprinnelig ut i 1972-1983 i åtte bind. Bare de fire første ble oversatt til norsk (Gyldendal 2007-2009).  Store norske leksikon kaller Buddha-serien for "et lappeteppe av dyp alvor, fjærlett humor, alvorlig filosofi og halsbrekkende action". Og det kan jeg skrive under på etter å ha lest de to første bindene.

Tezuka er blitt kalt Japans svar på Walt Disney og hadde stor innflytelse på manga- og animeindustrien.

Baksjå for mai

Hva skjedde i mai? 

Elveflora i Ål. 

• Innspilling av ny virtuell korvideo som nå er lagt ut: Happy Ending (arrangert av Stefan Wyatt). 15-16 stemmer, og jeg har for en gangs skyld fått den dypeste damestemmen (som ikke var veldig dyp denne gangen).
• Årets første bad, i elva. Starten var kald, men det tok seg fort opp!
• Eurovision Song Contest - og andre feiringer! Var så heldig at jeg hadde ei venninne på besøk som jeg kunne dele feiringa med.
  Jeg heiet særlig på Island, men stemte som vanlig på flere. Ingen skilte seg ut som klare vinnere for meg; det måtte kanskje være Sveits med Tout l'universe?  

Lesing i mai

Jeg leste ikke mye i mai, men det jeg leste, gjorde inntrykk. Gode leseropplevelser, slik en lesemåned skal være. Fin blanding av norsk og oversatt (og engelsk), fra innland og utland og i ulike sjangre.  

Aschehoug, 2016

Faglitteratur og memoarer

 Min venn pingvinen av Tom Michell er en memoar fra Argentina i 1975, i en periode med mye politisk og økonomisk uro i landet. Tom arbeider ett år som lærer på en privatskole, og på en ferie finner han en overlevende pingvin fra en oljeulykke i nabolandet. Han tar den etter litt om og men med seg tilbake til skolen, hvor den snart finner seg godt til rette. Og ikke bare det: den blir en maskot, en inspirator og en venn å fortelle ting til for barn og voksne den møter. Blant annet en sjenert gutt som viser seg å være en storsvømmer. Søt og tankevekkende historie. 

 

Aschehoug, 2020

Om tiden og vannet av Andri Snær Magnason  

Denne boka måtte jeg kjøpe for å ha noe å notere i, etter det første lånet på biblioteket. Anbefales varmt!

Den minner meg litt om Per Espen Stoknes si bok om global oppvarming (lest i 2018) i det at den prøver på en ny inngang til dette temaet. 

Det Magnason kan og også bruker i kampen for naturen og mot natur- og klimaødeleggelser, er fortellinger. For det er de som berører mennesker, som kanskje kan få oss til å snu og satse. 
Fortellingen om mennesker rundt oss som har opplevd natur og landskap som ikke fins lengre. Fortellingen om de som føler på endringene på kroppen, som folket og landet til Dalai Lama. 
Og de virkelig gamle fortellingene om ei norrøn sagnku som kanskje er inspirert av myter fra Himalaya...

Landet Magnason skriver fra, er landet med breene. Men de forsvinner raskt. Og vakre daler legges under vann for å lage strøm til aluminiumsfabrikker. På Island har ikke naturen hatt noen iboende verdi for de som sitter med makten, og kanskje litt for lite for folk flest. En må argumentere med turisme, med økonomisk potensiale. Men det er som han skriver: 

Økonomisk vekst skiller ikke mellom bærekraftig og ikke bærekraftig. Det er som om vi ikke skulle gjøre forskjell på det å bli sterkere i forhold til det å bli tykkere, eller se forskjell på et barns vekst i mors mage og en svulst.

Cappelen Damm, 2015

Underveis: vandringer i et landskap av tro og tvil av Inge Eidsvåg

Denne boka trengte jeg også tid på å fordøye, den ga meg mye.
Her henter jeg et sammendrag fra forlaget: 

Hvis noen for 60 år siden hadde spurt Inge Eidsvåg om hans tro, ville svaret ha vært enkelt. Når han blir spurt i dag, blir blikket flakkende og stemmen usikker. Hva tror han egentlig på? Er det noe igjen av barnetroen? Og hva betyr religion i sekulariseringens tidsalder? Dette er verken et anklageskrift eller et kampskrift. Underveis handler om en livssynsreise som har vart i mer enn seksti år.

Skjønnlitteratur

Hekneveven av Lars Mytting er fortsettelsen på Søsterklokkene, som jeg skrev om i apriloppsummeringa. Det er vanskelig å skrive om handlingen uten å avsløre viktige deler av førsteboka, men jeg skal prøve. 

Gyldendal, 2020

Vi er rett etter århundreskiftet (1903) i Norge, og det har gått vel tjue år siden slutten på Søsterklokkene. To brødre har vokst opp, to som etter sagnet skal gjenfinne klokka som forsvant. Den ene bor fremdeles i bygda, men har ikke blitt godtatt av slekta si og vokser opp som husmannsgutt. Presten Kai Schweigaard kjenner et særlig ansvar for ham og lærer ham om mye han tradisjonelt sett ikke har bruk for. Men det gjør Jehans til en som ser etter nye løsninger og muligheter. En dag møter han en britisk jevnaldring som føles merkelig kjent, og verdenen åpner seg enda mer. Eller?
Jehans vil også hevne seg på onkelen som har behandlet ham så dårlig. Kommer hevnen i veien for ei god utvikling for ham og kona han har fått? 

Presten selv leter etter den mytiske hekneveven som skal beskrive endetiden og kanskje hvordan han selv vil dø. Vil han klare å bøte på det han har gjort galt?

-Jeg ble ikke like fenget av denne boka som den første. Den er ikke så episk i innhold og form. Det som virkelig holdt meg fast til permene, var ønsket om å finne ut hvordan det gikk med alle menneskene, og kanskje særlig Kai Schweigaard. Og den viser mye av hvordan teknologisk utvikling kan forandre ei bygd og menneskeliv. 

----

Quirk Books, 2020

The Southern Book Club's Guide to Slaying Vampires av Grady Hendrix hørte jeg på lydbok i den engelske bibliotek-appen Libby. Den var intens, fascinerende og tidvis utrolig frustrerende. 

Settingen er en liten sørstatsby på 90-tallet, hvor en liten flokk med husmødre leser grøsser- og krimbøker og en dag får mer spenning enn de hadde bedt om, i det virkelige livet. Spørsmålet er hva de selv (med hovedpersonen Patricia i spissen) kan stille opp med i møte med et sjarmerende monster som har forført det lokale samfunnet og til og med deres egne barn og ektemenn. Midt i boka føltes det meste ganske håpløst. Jeg skrev dette på Instagram: 

Jeg tror aldri jeg har vært så sint på noen som under lyttinga til denne lydboka. Og det er ikke den mulige vampyren jeg blir sint på, men den overbærende ektemannen og resten av den patriarkalske sørstats-småbykulturen vi møter... 

----

Blindsone er den nyeste ungdomsboka til Anders Totland. Denne forfatteren er ikke redd for å ta for seg tøffe tema, og her er det snakk om ville russefester. Fra forlagsomtalen: 

Gyldendal, 2021

For Sanne er det berre ein ting som gjeld: kjærasten Henrik. Det er dei to mot verda.
Så nærmar russefesten seg, og Sanne blir overraska når Henrik plutseleg vil dra dit. Han har då ikkje vore oppteken av sånn før? Sanne vil ikkje vera klengete, men når ho anar ein sjanse til å bli med på festen og halda eit auge med Henrik, grip ho han.
(...) ei historie om altoppslukande kjærleik, å mista seg sjølv, og å finna seg att.

----

Cappelen Damm, 2021

Den sorte bruden av Anne Elvedal gir oss forhistorien til førsteboka i serien Dødens spill, som jeg skrev om her. To personer som er omtalt der, er hovedpersoner her. Jeg har glemt det meste av handlingen, men det betyr ikke at boka ikke var god. Den var slukeverdig. Jeg tror du vil kunne lese denne også før Dødens spill. Omtale fra forlaget:  

Helenes fostersøster forsvinner sporløst på vei hjem fra butikken. Da Helene får vite at søsteren skal ha prøvd et åndebrett kvelden før hun forsvant, trosser hun advarselen om å aldri ta i bruk sine evner til å kommunisere med døde. Mørke krefter settes i gang og Helene dras inn i et spill hun ikke har kontroll over.

SolumBokvennen, 2021

Heaven av Mieko Kawakami er noe så sjeldent som en japansk ungdomsroman oversatt til norsk. Synsvinkelen ligger hos en ung gutt som blir mobbet på utspekulert og brutalt vs. Han blir kjent med ei jente som kanskje er et mer tydelig mobbeoffer: hun insisterer på å slurve med hygienen. Hvorfor? 
Gutten og jenta blir venner, men i skjul. For hva kan mobberne gjøre hvis de finner dem sammen? 
Har ikke mobberne, eller de som bare ser på, noen samvittighet?  
Deler av denne romanen minnet meg om den kompromissløse Ingenting av Janne Teller. Vær forberedt på sterke scener. 

Fra Instagram: 
Mobbes unger i Japan også? Jada, dessverre. Men hvorfor? Bare fordi mobberen kan, eller plutselig får lyst? Denne boka var fysisk vond å lese. Og underlig passende sett ved siden av musikkvideoen til eurovision-håpet vårt TIX. Til og med tittelen stemmer... Er nok ikke for alle, men verdt tida di. 

Aschehoug, 2021

Drømmeprinsen av Randi Fuglehaug og Anne Gunn Halvorsen er bok 2 i den kjempepopulære serien Halve kongeriket. Jeg har lest førsteboka, men ser at jeg ikke har blogget om den. Det går an å lese bøkene hver for seg, men det er nok en fordel å lese denne sist.
Premisset i serien er at Norge har et kongelig søskenpar som går på en skole i Oslo og - trass i det priviligerte og overvåkede livet - opplever ganske vanlige tenåringsdilemmaer. I Arvingen møtte vi ei vanlig jente som forelsket seg i prinsen; her får vi historien om prinsessa. Fra forlagsomtalen: 

Prinsesse Margrethe sliter etter at skoleballets nachspiel endte dramatisk på sykehus. Hva som faktisk skjedde den natta, tør hun ikke fortelle noen. Når både tvillingbroren og resten av familien svikter i kjølevannet av pandemien, tårner problemene seg opp. Hadde hun bare hatt en kjæreste å dele alt med! Men en kongelig 17-åring kan vel ikke bli sammen med hvem som helst?
Drømmeprinsen er en moderne kjærlighetshistorie om å miste kontrollen og finne seg selv - og om at ekte prinsesser også må kysse mange frosker.

Kohts bok

Men du? Jeg har tenkt på en ting.
Hva da?
Det er viktig at dette blir en morsom bok. Selv om jeg snakker om døden og kreft og sånn, så må det skinne igjennom at jeg er morsom.
Ja da, sier jeg.
Synes du jeg er morsom, Joachim?
Ja, sier jeg.
Morsommere enn alle andre du kjenner?
Du er morsommere enn de fleste, ja, sier jeg.
Men ikke alle? sier Christine.
Jo da, sier jeg.
Sørger du for at det kommer fram at jeg er klok i tillegg?
Veldig morsom og veldig klok?
Ja.
Og så merker du vel at jeg er sårbar også?
Sårbar er notert. 

Dette sitatet fra side 21 er en typisk dialog mellom forfatteren av Kohts bok, Joachim Førsund, og hovedpersonen selv: Christine Koht. Hun er alvorlig kreftsyk; livet er usikkert, og hun har begynt å tenke på livet sitt fram til nå. Hun har mye på hjertet, også hemmeligheter hun aldri har fortalt offentlig. Og det er Førsund som har fått æren av å føre boka i pennen. Den prosessen startet i desember 2019. Ett år tidligere begynte de sammen på podkasten Koht vil leve for A-magasinet. Jeg hadde ikke hørt på den før jeg leste boka, men har nå hørt de første episodene. Det gir en ekstra dimensjon til fortellingen. 

Boka har et muntlig språk med mye dialog og direkte tale, samt beskrivelser av besøks- og  samtalesituasjoner. Jeg liker denne skriveformen, og det funker ekstra fint fordi vi har to samtaleparter som framstår som så ulike; det er en balanse i det. Christine er veldig livlig, overstrømmende og følsom, Joachim nøktern og knapp. Christine impulsiv og springende, Joachim analytisk og kritisk (selv om det siste nok først og fremst kommer fram i podkasten). 

 

Så mye jeg kunne ha skrevet her,
men som bare ble notater for
meg selv.

Fortellingen om Christines liv er kronologisk fortalt helt fra barndommen og fram til 2019. Vi får vite en del om livet hennes fram til hun ble den offentlige Christine Koht, og litt om det som har skjedd bak komikerscenen, det hemmelige: rusen, maniperiodene (hun har fått diagnosen bipolar), det som ikke er så lett å skjelne fra den "virkelige" Christine.
Vi får også vite litt om familiens historie, blant annet familiehemmeligheter som først kom fram da Christine begynte å aktivt spørre. Hvorfor fiket tanten til henne når hun sa at hun gledet seg til at "tyskerne" (slektninger) skulle komme? Hvordan har disse hemmelighetene og det de i sin tur gjorde med foreldrene, bidratt til den personen Koht ble?

Dette var veldig fin lesning, informativt og godt skrevet - og til tider veldig rørende. Særlig et kapittel om møtet mellom Christine og Pernille på avrusningsklinikken fikk virkelig fram klumpen i halsen. Det handler da også litt om kjærligheten som ser ut til å tåle alt.

Gyldendal, 2020