Hastig høstinnlegg: sakprosa

 (Jeg har lovet meg selv å bli ferdig med dette oppsummeringsinnlegget i løpet av de neste 45 minuttene. Kanskje den eneste måten jeg klarer å få blogget på?)

Trollet i Djupadalen, foreviget i dag.

Det har allerede gått et par måneder siden forrige innlegg, og en god bunke med bøker er lest siden da. Jeg har også tatt meg tid til andre aktiviteter som korsang, Smule-sang (og Smule-treff i oktober!), diverse YouTube, brettspill, helårsbading, kafébesøk - og endelig har jeg fått brukt medlemsskapet mitt på treningssenter, som jeg måtte utsette på grunn av forkjølelse. 

Nå i helga hadde jeg besøk av ei venninne fra Ål; helt perfekt! Snart er alle mine formelle bånd til den gamle kommunen min brutt (et regnskap er ferdigstilt og skal gås igjennom på et årsmøte på mandag), men jeg vil alltid ha gode minner derfra og kjære kjennskap. 

---

Hva har jeg så lest de siste par månedene? Her er noen ord om faktabøkene for voksne: 

Pitch forlag, 2021

Etter forestilling med Hilde Louise Asbjørnsen i Festiviteten måtte jeg bare kjøpe med meg hjem boka hennes Stardust, hvor hun forteller historiene til flere av de største kvinnelige sangerne fra forrige århundre - en av dem norsk (Bokken Lasson). Forfatteren dramatiserer scener slik at store deler av boka framstår som en roman, men innholdet bygger på faktiske forhold. Dette var tøffe damer som visste hva de ville og gjorde det de kunne for å nå fram dit!

Humanismens idéhistorie av Morten Fastvold kjøpte jeg også til odel og eie. Jeg har lenge tenkt at jeg trenger å sette meg mer inn i hva livssynshumanismen innebærer - ideer om mening i livet og hva som er godt og vondt. Dette er den første boka som grundig tar for seg hvordan den norske livssynhumanismen ble slik den er i dag - helt fra antikken via renessansen og til moderne former for humanisme. Veldig ryddig og godt fremstilt.

Humanist forlag, 2021

Cappelen Damm, 2022

Historien om båten av Torolf Kroglund er i en sjanger jeg så ofte trekkes mot: den personlige sakprosaboka. Forfatteren bygde sin egen trebåt i Risør og bruker dette som utgangspunkt for å lære mer om båtens historie, både materialer og byggeteknikk. Han filosoferer også rundt menneskelige aktiviteter og miljø.
Selv om boka passer godt inn i "min" sjanger, klarte jeg ikke å finne roen med den. Kanskje en annen gang.

Kagge, 2017

Putin og jeg av Øystein Bogen var intenst spennende. Den er skrevet før det siste årets "spesialoperasjon" og invasjon. TV2-journalisten tar her utgangspunkt i egne opplevelser fra besøk i Russland og møter med Vladimir Putin helt fra 1990-tallet. Jeg glemmer vel aldri episoden hvor han med nød og neppe slapp å bli operert på et russisk sykehus etter en bilulykke på "feil" side av grensen...
Bogen beskriver risikable operasjoner under VM i Sotsky, Beslan-tragedien og invasjonen av Krim-halvøya. Han forteller hva som egentlig skjedde da Kursk gikk ned og hvordan Kreml holdt informasjon tilbake overfor de pårørende. En av disse fikk den norske journalisten intervjue.
 

---

Flere av bøkene jeg har lest kan du se på Instagram-kontoen min. Det er her jeg oftest oppdaterer - og eksperimenterer! 

Og i dag har jeg fylt på med nye bøker fra biblioteket; spent på om de slår an.

Siste baksjå fra Hallingdal

(Ei uke før flytting:)
Jeg har opplevd det et par ganger før i vinter. Ei søvnløs natt der jeg vrir meg hvileløst i senga og grublingen tar overhånd. Det er uansett ubeleilig og skikkelig slitsomt.
Men akkurat nå, nå når jeg trenger all den styrken jeg kan få... i innspurten på nedpakkinga (flyttebil kommer søndag, etter planen), intens rydding på jobb og timer med leilighetsvask i sikte?? Nei, nå passer det iallfall slett ikke.

Jeg er så hudløs fra før. Vet at jeg har knapt med tid her på dette stedet hvor jeg har bodd størstedelen av mitt voksne liv. Vil jeg i det hele tatt få nytt den siste uka her?  

For et par uker siden fikk jeg en strekk i armen som jeg måtte til legen med. Da ble det smertestillende og gradvis "opptrening". Det var også kjempeubeleilig. Plutselig var det som for en måneds tid siden var god tid, dårlig tid. Alt som skulle pakkes ned, gikk ingen steder.

Det er ikke rart at hjernen stresser. Selv om det er kontraproduktivt til tusen! 

Jeg har så lyst til å bare sette meg ned med ei bok, gå en tur, gå på kafe.
Og jeg vil lage noen små hvilesteder inni de siste travle hverdagene. Det trenger jeg. 

Og så er det godt å få hjelp fra venner. Jeg hadde ikke klart meg uten.

Men leser jeg noe? 

Ja, så klart! I februar og mars leste jeg til sammen seks sakprosabøker, seks romaner for voksne, ei barnebok, to ungdomsbøker og fire tegneserier for store og små. Her kommer noen ord om bøkene for de største. 

Fakta og debatt

Norske mann i hus og hytte av Ken André Ottesen var bare moro. Skråblikk på nyhetssaker fra pandemi-tida.
Men jeg leste også Etter pandemien av Linn Stalsberg, som viser hvordan pusterommet vi alle og jorda fikk da verden stengte ned, ikke ser ut til å ha gitt noen varig endring i satsingen på den usunne markedsøkonomien. Flere scenarier eller valg av tiltak blir lagt fram. Ei lita bok som er ganske rask å lese.

Manifest, 2021

Den engasjerte meg likevel mindre enn Parterapi for oljefolk og klimaaktivister av Magnus Engen Marsdal; også ei lita debattbok, men mer personlig og konkret. Den rystet meg og ga meg håp på samme tid; jeg ville sporenstreks kjøpe inn eksemplarer til statsministeren og hele regjeringen!  

Behovet for en ny grønn økonomi som kan erstatte alle arbeidsplassene, forskningen og pengene fra oljen i dag - blir diskutert med utgangspunkt i samtaler mellom Anja Bakken Riise (leder i Framtiden i våre hender) og Atle Tranøy (fagforeningsleder i leverandørindustrien). Er de bitre fiender? Eller har de egentlig samme mål? Handler konflikten om by og land, ung og godt voksen, eller er det flere nyanser?

Like fint å jobbe som å danse var nydelig, ei skildring av Klaus Hagerup ført i pennen av Hilde Hagerup. Her er et lite innlegg fra Instagrammen min. 

En annen biografi jeg leste var den mye omtalte Min skyld av Abid Raja. Selvutleverende og personlig, og med særlig søkelys på det utbredte synet på sykdom som noe skamfullt i den pakistanske kulturen. Det som er annerledes og uforståelig har også blitt gjemt bort og skambelagt her i Norge. Tankene går til Agnes i NRK-serien Gåten Agnes; hun manglet hørsel og ble stemplet som åndssvak.

Og så: Kroppen for voksne av Trond Viggo Torgersen. Den skuffet ikke! Han skriver både systematisk om ulike deler av kroppen, og litt episodisk og personlig.
Jeg begynte å lese boka da armen streiket. Sånne vondter kan jeg vel som 44-åring forvente meg mer av. Og ikke minst, det stilles større krav til vedlikehold av kroppen nå. Jeg kan ikke lengre overse brev fra ryggen, som det jeg fikk i 2014...
Hele Norges lege skriver også om selvforståelsen som kan endre seg når en blir eldre. Hvordan kan en gjøre det beste ut av de endringene som skjer? 

Romaner

Jeg hadde flere store leseropplevelser fra skjønnlitteraturen! Vil særlig huske Tolv lysår av Gro Dahle, Hamnet av Maggie O'Farrell (lest på engelsk) og Det åttende livet (til Brilka) av Nino Haratischwili. Tre store romaner, dels også rent fysisk!
Jeg begynner med et sitat fra side 170-171 i førstnevnte roman.

Det virket som om vinden økte, det begynte å haste. Vi kunne i verste
fall få en sandstorm. Fotografen gjorde tegn, og så ble bildet tatt. Fotografen arrangerte oss ved å peke, hodene våre, kroppene, skuldrene, dirigerte oss som et orkester, og enda en gang ble bilder tatt. Så var det en tale. Og enda én. Talene ble ikke oversatt for oss, men vi forsto det meste. Det var en høytidelig seremoni. Ledelsen ved base 10 var stolte, kunne Tai-Yang fortelle. Og så ble Romskipet vårt døpt. Lille Hund. 

Cappelen Damm, 2021

Dahles bok passet perfekt for ei som trenger litt flytte-trøst. Uansett hvor langt jeg skal, er det ikke tolv lysår ut i verdensrommet! Romanen er ganske tjukk, men jeg slukte den. Kan gjerne lese den igjen.

Tolv lysår er science fiction fra ei ikke så fjern framtid (2032). Norske Vera blir med på et internasjonalt, hemmeligsbelagt romprogram, først i USA og så i Kina. Så hemmelig er det at når deltakerne skjønner hvor de skal (og hvor lang tid det vil ta) er det i bunn og grunn for sent å snu. 
Jeg ble skikkelig fascinert av det endelige i dette premisset. Hva tenker en, føler og gjør når en vet at en ikke vil se jorda igjen, alle menneskene her? Noe av plottet minner meg om filmen Passengers, hvor en gruppe mennesker (også der) blir lagt i kryosøvn og planene er detaljert lagt for hvem som skal våkne når. 
Jeg engasjerer meg lett i hovedpersonen, blir glad i henne - og redd for at det ikke skal gå bra med henne og medpassasjerene. Klarer de å samarbeide? Overleve? De blir delt inn i par uten å velge partner selv; går det bra? - Det er også interessant å få innblikk i livet på romprogram og i romskip; her må forfatteren ha gjort omfattende research. Men det blir ikke fagtungt, det er tilgjengelig. 

Headline, 2021

Hamnet har fått mye omtale. Litt mer fra meg: 
Alle har hørt om William Shakespeare. Men hvem kjenner til Agnes, som han giftet seg med, og tvillingene hans (Judith og Hamnet)? Hvordan levde familien mens han var på reisefot med teatertruppen og ble rik på å skrive skuespill? Og hvorfor døde egentlig Hamnet?  
Vakker fortelling skrevet på intrikat vis; men også dette lett å lese. 

Det åttende livet (til Brilka) tok lengst tid. En skikkelig murstein, en familiesaga

Aschehoug, 2021

med handling fra Georgia (med forgreininger ut i Europa) fra starten av 1900-tallet og inn i vårt årtusen. Fortelleren binder det hele sammen; hun er i nest yngste generasjon og forteller til sin niese Brilka. Veldig fint å ha et slektstre helt i starten av boka! 
Spesielt å lese denne fortellinga mens krigen i Ukraina pågår. Sovjetunionen er også et tema med undertrykkelsen som foregikk der. Et par av romanpersonene flykter til Vest-Europa og den friheten - men også atskillelsen fra familien og hjemlandet - som følger med. 

Evelyns innboks av Victoria Durnak (også fra i fjor) er som andre bøker fra Flamme forlag ganske så raskt lest og samtidig fylt av store spørsmål. Boka begynner ute i skogen, hvor Evelyn har gått i skjul for omverdenen etter at epostene hennes lekket ut på nettet. Der hadde hun skrevet ganske så personlige og kritiske ting om mennesker rundt seg, og de vil ikke ha noe mer med henne å gjøre. Hun lager seg et enkelt liv vekke fra folk, men så kommer det en journalist og stiller spørsmål. Hvorfor er Astrid så interessert i hennes historie?
Boka begynner ganske så realistisk og utvikler seg litt til en slags informasjonssikkerhets-dystopi. Har du selv skrevet private tanker i eposten din (eller i chat, for den saks skyld!) kan du bli litt paranoid... og kanskje en skal være det? De store selskapene vet vel mer om oss enn vi vil tro.

Orion, 2020

Queenie av Candice Carty-Williams var den andre engelske romanen jeg leste i denne perioden; den fikk den britiske Book of the Year-prisen i 2020. Her har vi en hovedperson med bakgrunn fra Jamaica som sliter med å stå opp for seg selv, oppnå respekt og stille store nok forventninger til livet og ikke minst kjærligheten. En får et innblikk i hvor vanskelig det kan være å navigere mellom ulike kulturer i en moderne byverden. Det er sårt og vondt; samtidig episoder med mørk humor.

Dødsengelen av Jaran Dammann (ebok) var den eneste krimmen jeg leste, en av

Cappelen Damm, 2022

årets bøker. Lurer på om ikke jeg lett velger krim når jeg skal lese ei ebok?
En lærer på en folkehøgskole blir funnet torturert og drept oppe i fjellheimen. Det viser seg snart å være bare det første mordet i en serie. Kan det ha noe med en kristen sekt å gjøre? Uansett ser det ut til å handle om personlig hevn...
Damman beveger seg faktisk opp til Hallingdal i dette mysteriet. Rart å lese om en overgriper på Gol og en implisert person i Ål og vite hvor vonde hendelser skal ha skjedd...
Ganske spennende. Men jeg har nok lest krimbøker som engasjerte meg mer.

---

Påskrift, torsdag 7. april - ei uke etter at jeg begynte på innlegget: 
Det er nest siste dag i Ål (etter planen); flyttelasset er plassert i Haugesund og jeg har etter mye om og men bestilt proff nedvask av leiligheten min. Av og til må en se realitetene i øynene og slutte å slite! Men godt da å kunne føle at ting faller på plass. 
Jeg sitter på kveldsvakt i biblioteket, den siste, og blogger litt mellom "slagene". Ei bok er reservert og må inn fort. Uansett skal de leveres inn før jeg reiser! 
Men jeg har lånt lokal musikk til bilturen vestover. Litt nostalgisk må en få være. 
 
Og når jeg legger dette ut, kan jeg heldigvis si at jeg har fått nytt den siste uka.

Baksjå: juli (del 1)

Juli var 

først og fremst sommerferie sørpå. Late dager sammen med familien. Bading, jordbær (også

Lesehest med ljå. 
Foto: Gunn Lina Fredriksen

selvplukk!) og lett badmintonspilling. Hesjing ved onkels fjellhytte. Holdt konsert med søster ute i skjærgården. Tok en bytur til Lillesand og Kristiansand for å treffe venner.
Så kom jeg tilbake til Ål, og det ble jobbing - sammen med unge ferievikarer. Det var trivelig! Alltid fint å få noen nye perspektiver på tjenestene vi tilbyr på biblioteket og spørsmål om hvorfor vi gjør ditt eller datt.
Denne julimåneden var det også tiårs-markering av terrorangrepene i Oslo og på Utøya. Kommer tilbake til det!

Jeg leste

Noe av det første jeg gjør når jeg kommer til Lyngdal på ferie, er å stikke innom det lokale biblioteket. Også denne gangen fikk jeg med meg noen titler. Hadde også lånt med meg litt til turen nedover for å være helt sikra.
Det ble 13 bøker denne måneden. Noen oversatte romaner (og en språkbok), ellers norske forfattere. Noe helt nytt av året, men også klassikere!

I dette innlegget tar jeg for meg voksenbøkene. 

 

Fagbøker 

Pax, 2017

Lingo: en språkreise gjennom Europa av Gaston Dorren var fornøyelig lesing. I ganske korte kapitler tar Dorren leseren gjennom de ulike europeiske språkene, gjerne med fokus på ett trekk ved språket. Det kan være uttale, spesifikke språkformer, kjønn eller språkets historie. For norsk språk sin del: spørsmålet om hvor dansk norsk skulle være, altså forholdet mellom de ulike målformene og dialektene. 
Noen språk har gjennomgått store endringer på grunn av politikk. Aserbadsjansk har for eksempel endret alfabet flere ganger i løpet av de siste hundre årene! 
Boka er både lettlest og informativ. Jeg fikk enda mer lyst til å lære meg nye språk, og nå har jeg satt i gang med spansk. 

Forfatteren har også utgitt boka Babel (ikke på norsk, enda) om de 20 mest mektige/utbredte språkene i verden. 

På den engelske bloggen hans kan du lese om hvordan journalisten Dorren ble så språkmektig. 

Gyldendal, 2021

Skal du ikke gifte deg snart?: og alt mamma og jeg burde snakket om i stedet av Nancy Herz er rett og slett en personlig intervjubok. Herz er norsk-libaneser og ble kjent som en av de "skamløse" minoritetsjentene i 2017. Hun har levd noen år i spagat mellom det moderne, vestlige og den tradisjonelle muslimske kulturen, og moren er den som mest aktivt har prøvd å få henne tilbake.
Før denne nyeste boka ble lagd, valgte Nancy å distansere seg fra moren mest mulig både fysisk og mentalt, for å kunne være den hun selv ville være, være fri. Men så prøver hun å bli bedre kjent med moren og selv åpne opp om de betente temaene. "Skal du ikke gifte deg snart?" er spørsmålet moren stadig stiller, også etter at det blir tydelig hvor åpen og inkluderende hun faktisk er.
Er forfatteren bare 25 år gammel? tenkte jeg da jeg leste dette. Jeg har en sånn respekt for at hun turte å gjennomføre disse samtalene, og det som kom ut av dem var veldig interessant.

 

Samlaget, 2021

Biografien Snakk sant om livet av Olaug Bollestad er litt som Bollestad selv: leken, tydelig og ikke redd for å dele det private. På forsida ser en "Fru Larkin" (Olaug) og "Herr Larkin" (Jan Frode), som hun kaller dem på Instagram og som de har kalt hverandre i mange år.
Før Olaug Bollestad ble KrF-politiker som 43-åring, var hun ansatt i helsevesenet i flere år. Og en av hennes kjepphester er at politikerne må kommunisere enkelt. Det gjør hun helt klart selv, gjennom Kjersti Mjørs tekst.
Det er ikke mye politikk i boka, mer levd liv. Og med det premisset på plass kan sikkert mange trives med Snakk sant om livet. Jeg gjorde det iallfall.

Samlaget, 2021

Jeg var for få år siden med opp på fjellet med en kjenning i Nordland; han viste meg en vindmøllepark han hadde vært med og fått lagd. Jeg fikk vite at de hadde klart å få igjennom utbyggingen til tross for motstand fra (blant andre) samiske miljø. Og nå var vindmølleparken solgt til et finsk firma. Jeg spurte ikke hva som da var igjen av norsk eierskap eller lokale fordeler, og vet det ikke nå heller. Jeg fikk ikke noe godt inntrykk av vindturbinene, selv om de ikke berørte meg direkte.

Vindmøllekampen av Anders Totland tar for seg kampen mot - og dels for - vindmøllene i Norge. Hvorfor har det blitt en så stor motstand mot vindmøllene? Hvem er det egentlig som protesterer? Har de nok til felles til å kjempe effektivt og godt?
Det er flere år siden en del vindkraftprosjekter i Norge ble godkjent. Men utbyggingen har vært satt på vent, og først når arbeidet starter, får folk flest det med seg. Da er det gjerne for sent å snu. Men noen prøver.
Vindkraftutbyggingen står i sprik mellom naturvern og miljøvern. Noen vindturbin-motstandere er "klimafornektere" (tror ikke at klimaendringene er menneskeskapte eller at vi kan redde klimaet), men de får ikke være med i de store organisasjonene mot vindkraft. En fokuserer heller på vernet av turområder, vill natur og dels boområder (som blant annet kan oppleve støy). Samt lokalt og nasjonalt eierskap.

Anders Totland klarer å belyse flere sider av dette betente temaet. Han snakker med engasjerte enkeltpersoner på begge sider av bordet og klarer etter mitt syn å være nøytral. 

Kulturbløffen av Kristian Meisingset har undertittelen Hvordan vi sviktet eliten og fornærmet folk flest. I denne boka stiller han store spørsmålstegn ved argumentene for og effekten av offentlig støttet kultur i Norge. Kulturpolitikerne som har lagt til rette for denne støtten, sier de jobber for en mer demokratisk kultur - kunst til alle. Men er det egentlig det som skjer? Er det ikke slik at det folk flest vil ha, er det mest folkelige og tilgjengelige som i seg selv selger bra? Og at det som får (og for så vidt trenger mest) støtte, er det mest eksperimentelle? Kunsten for eliten?
Er det ikke heller en variert og nyskapende kunst vi i dag legger til rette for, for kunstens egen skyld? 

Cappelen Damm,
2013

Meisingset kommer også inn på et par tema som berører meg direkte. Jeg jobber på et folkebibliotek som får hundrevis av bøker på den statlige innkjøpsordningen for litteratur. Altfor mange folkebibliotek blir avhengige av "kulturfondbøkene" for å ha bøker å tilby lånerne (ikke mitt, heldigvis). Men blir denne litteraturen lest av folk flest? Konkurrerer vi ikke med bokhandlerne når vi stadig låner ut topp ti-bøkene? (Etter min mening er bokutlån til barn og unge, som ikke selv har kjøpekraft men trenger lesetrening, det beste argumentet for bibliotekene.)
Og jobber forlagene for lite med manus som kunne vært bedre, bare fordi de kan få solgt dem gjennom innkjøpsordningen?

- Og jeg jobber på et kulturhus. De norske kulturhusene står gjerne i spenn mellom ønsket om å bygge opp lokal kultur og å (måtte) tjene penger på de største film- og scenetitlene. Meisingset skriver om hvordan utvalgte kulturhus har løst dette på ulike måter. 

Ei kortfatta og tankevekkende bok! 

 

Romaner for voksne

Cappelen Damm,
2021

Minneskogen av Sam Lloyd er en psykologisk thriller som holder på spenningen helt til siste blodige slutt. 

Elissa har blitt kidnappet på en parkeringsplass under en sjakkturnering. Hun våkner opp i et mørkt rom, bundet, uten å kunne se dem som prater med henne. En av dem er gutten Elijah. Han viser seg å kjenne den eller dem som har tatt henne til fange. Men er han på deres side? Klarer den smarte ungjenta å få ham over på sin? Det er iallfall noe merkelig med ham... og løsningen på gåten er ganske så skummel.

I sommer så jeg også TV-serien Thirteen (13), som handler om ei jente som ble kidnappet som trettenåring og holdt fanget i flere år. Ikke den samme historien, men noen likhetspunkter. 

Månesøsteren av Lucinda Riley er bok fem i serien om de syv søstrene. Tiggy er den åndelig interesserte og dyreglade søsteren, og med hjelp fra opplysningene pappa Salt etterlot seg, finner hun røttene sine blant de spanske sigøynerne. Og kjærligheten, men i Skottland. Beklager spoilere! Men det er nok ganske tydelig fra starten hvor alt ender.  

t

Cappelen Damm,
2019

Folk med angst av Fredrik Backman er en morsom og samtidig trist fortelling som starter med en forvirra og helt uplanlagt gisselhistorie. Gisseltakeren er desperat etter å ha mistet det meste i en skilsmisse. Først går et bankran ad dundas, og så springer raneren opp i en blokk for å slippe unna politiet - og forskanser seg sammen med diverse mennesker som er på visning. Etter hvert får vi forhistorien til hver og én. Og også politimennene - far og sønn - som prøver å løse mysteriet med hvor den mislykkede raneren har blitt av.
Jeg måtte gråte en skvett av denne boka. Den er ikke veldig elegant lagd, men er skrevet med et klart sosialt og medmenneskelig engasjement, i kjent Backman-stil.

 

Ungdomsbøker i februar

 

Gyldendal, 2020

Pustens lov av Øystein Stene er første boka i en dystopiserie. Premisset:
Luften utenfor den hermetisk lukkede Fjordbyen (i tidligere Oslo) inneholder et virus som gjør menneskene uintelligente og ville; de blir såkalte maper. Utvalgte og opplærte mennesker fra Fjordbyen reiser jevnlig utenfor i sikkerhetsutstyr for å hente inn høygravide maper - barna deres har ikke fått overført viruset og kan dermed være trygge om de vokser opp i Fjordbyen. 

 

Hovedpersonen Alm (19) har levd i sikkerhet hele livet. En dag får hun selv ansvaret for et henteoppdrag. Det går ikke etter planen, og Alm får vite noe skremmende og helt utrolig om seg selv - og hvor hun kom fra.
Boka spør oss hva det er å være menneskelig. Den har en veldig interessant vinkling og en dramatisk cliffhanger som gjør at en venter veldig på neste bok.

Cappelen Damm, 2020

Ingen andre enn oss av Mari Moen Holsve er tredje boka i serien om den uhellbefengte småbyen Skymstad. Her er det en pyroman på ferde. Skolen hvor våre hovedpersoner går, er det første som brenner ned, og før den tid har to av dem rukket å finne noe forferdelig inne på lærerommet: en avkappet finger! Hvem starter brannene, og hvorfor?
Litt ekstra skummelt å lese om en evakuert småby etter det som skjedde i Gjerdrum. Men her er det altså ikke naturkreftene som er i sving. 

I starten av boka får vi vite (litt kort) hva som skjedde i de første to bøkene. Det kan dermed være en fordel å ha lest dem først. Dette er handlingsdrevet, skummelt og samtidig gjenkjennelig; det er lett å la seg fenge.
Ett lite spørsmål har jeg: leseren får vite at Skymstad er en bitteliten by, omtrent som et veikryss. Likevel går det et par hundre elever på skolen. Det gir ikke helt mening.

 

 

Aschehoug, 2020

Hvordan jeg tjente min første million er ei ny morsom ungdomsbok (noe som ofte er etterspurt!) av Endre Lund Eriksen. 

Anslaget er komisk; den dypt konservative og ryddige Robin tar et oppgjør med den rotete og høyrøsta familien sin. Han har meldt seg inn i Unge Høyre og har begynt å spionere på den "perfekte" ordførerfamilien i nabohuset. Tenk hvis han kunne være som dem?
For å i det hele tatt ha en sjanse om å stige sosialt i gradene, må han skaffe seg penger raskt. Han skaffer seg et forbrukslån - med pappas bankkonto... og starter aksjespekulasjon.
Parallelt følger vi Robins forsøk på å nærme seg spesifikt den kjekke ordførersønnen. Det viser seg snart at det å bli mer lik faren hans, ikke er den beste veien til kjekkasens hjerte. For det er flere som opponerer mot familien sin! 

Utover i boka endrer tonen seg noe; det blir mindre komikk og mer alvor. Færre pute-scener og mer klump i halsen for en leser som meg.

 

Jenta i bikuben av Astrid Aasen er også en dystopi, men her er det ikke et farlig virus menneskene stenger seg inne i frykt for: de er fanget inn av et diktatorisk helseregime koblet mot sosiale medier. Et ekstremt fitness-samfunn styrt av den karismatiske presidenten Pratham Mikula.
Emma opponerer litt i småskala ved å skulke gymtimene på skolen. Hun spiser ikke alltid sunt heller. Men så en dag er det slutt. På en fest får hun i seg noe hun ikke har tålt - og heller ikke visste at hun fikk - og våkner opp innestengt i straffeanstalten Bikuben. Hun får ikke kontakt med familie og venner og blir tvunget til å trene hardt for å forsøke å komme seg ut.
Emma får en mentor, Jakob, som hun raskt faller for (og vice versa). Selvfølgelig, hadde jeg nær sagt. For det virker ikke som om førsteprioriteten for forfatteren er å skildre et ekstremt framtidssamfunn en må fri seg fra. Hovedpersonen kommer også veldig lett til løsningene, eller kanskje veien dit bare er litt kjapt beskrevet? Her er den umulige og opprørske kjærligheten det viktige.

Astrid Aasen, 2020

Boka er kort og raskt lest. Jeg tror nok at mange vil kunne falle for den.

Baksjå: april, del 3

Dutton Books, 2018

Jeg pleier stort sett å få tak i bøkene jeg leser fra det lokale biblioteket mitt, men en sjelden gang kjøper jeg bøker jeg får lyst på. Det gjelder to av bøkene i dette innlegget; en som jeg fant i den lokale bokhandelen (før koronaen stengte ned Norge) og en som jeg fikk tips om fra en vlogg jeg følger (Vlog Brothers, med John Green og hans bror Hank Green. Anbefales!)

Fantastiske fortellinger

An Absolutely Remarkable Thing av Hank Green er altså boka jeg fikk tips om på vloggen til Green-brødrene. John Green er en etablert ungdomsbokforfatter, men Hank er ganske ny i gamet.

Dette var virkelig et fint bekjentskap! Boka er godt skrevet, gripende, med en start som drar deg rett inn i mysteriet og en slutt som får deg til å gruble litt og fantasere videre. I engelskspråklig litteratur vil den nok havne i kategorien "young adult", som vi ikke har noe godt uttrykk for i Norge.

Vi er i New York; den 23 år gamle designstudenten April May får en morgen øye på en diger, flott, nesten uvirkelig statue som plutselig har dukket opp på gaten. Hun ringer kameraten sin, medstudenten Andy, som har en YouTube-kanal og som denne gangen får et virkelig scoop: han og April er de første som dokumenterer en av disse statuene, en "Carl".

For Carlene har dukket opp over hele verden på samme tid, 60 i tallet. Ingen vet hvordan de dukket opp eller hvem som har lagd dem. Eller er de lagd? Er de kanskje utenomjordiske intelligenser?

Vennene, særlig April May, blir verdensberømte. April må gjøre seg kjent med sosiale medier og med TV-intervjuer, noe hun ikke har brydd seg om før og vet lite om. Det hjelper henne litt at hun er mer opptatt av kunst og av mysteriet rundt Carl enn hun er av pengene og berømmelsen... men etter hvert tar også dette tak i henne. Hun begynner å forandre seg, glemme vennene sine og ta etiske snarveier.

Midt i alt dette viser det seg at hun har en spesiell rolle å spille i det som blir en verdensvid konkurranse - og et samarbeid - for å finne ut hva Carlene vil. Merkelige, dataspill-aktige drømmer sprer seg fra person til person, men bare April har den helt spesielle varianten av drømmen som kan knekke den siste koden.

Det blir intenst spennende, nerdete, morsomt og rørende, og på veien får en litt tanker om hvor det moderne samfunnet i dag er på vei. Et gullkorn fra side 336:

We are each individuals, but the far greater thing is what we are together, and if that isn't protected and cherished, we are headed to a dark place.

---

Gursli Berg, 2019

Naondel av finske Maria Turtschaninoff er en for-bok til fantasyfortellingen Maresi, som kom i 2017. En trenger ikke lese førsteboka først for å få noe ut av denne.

Her fortelles historien om hvorfor og hvordan de første kvinnene grunnla Det røde klosteret, hvor menn ikke har adgang. Denne har en mye mer intens spenning og episke tragedier, mens Maresi var avstemt og poetisk.

Naondel er en kollektivroman med flere fortellere som veksler på å fortelle gjennom boka. De kommer fra ulike land og kulturer, men alle har det til felles at de har blitt lurt inn i eller fanget inn i et forhold til den narsissistiske skurken Iskan. Først ut er Kabira, ei ung jente som har hatt i oppgave å passe på en hellig kilde, symbolet på guddommen Anji. Iskan får se denne kilden og skjønner snart at han kan bruke den og Kabira til sin fordel. På grusomme måter undertrykker han henne og tar henne så med seg til fyrstens by, hvor et nytt palass er under oppføring.

Kabira blir førstehustruen som har oversyn med stadig nye, unge jenter i Iskans harem. Alt hun nå har er håpet om at barna hennes ikke skal bli som ham, og kunnskapen som fins i det store biblioteket. Kan hun finne noe der som kan ta fra Iskan den stadig voksende, magiske makten?

De ulike jentene/ kvinnene som kommer inn i haremet har ulike styrker og innsikter som viser seg å bli nyttige når de en dag bestemmer seg for å flykte - med båten Naondel. Og alle har en spennende, vond bakgrunnshistorie med seg. En av dem, Garai, var en kriger da hun ble tatt til fange, men må skjule denne delen av seg under fangenskapet. Side 99:

Den nye Garai ikler seg disse upraktiske klærne hver morgen. Hun setter opp håret med en kam. Hun gjemmer arrene under lange ermer og sølvarmbånd (...) Den sanne Garai bærer tegn på huden. Tre arr for blodsoffer. To arr for de løftene hun har avgitt. Ett arr for en nedlagt fiende. Den nye Garai må ikke skyve bort krigeren, kunnskapen, kraften.

Selvhjelp og debattbøker til nytte (og litt uro)

Kagge, 2019

Før koronaen stengte Norge kjøpte jeg altså I tilfelle dommedag: en enkel beredskapsbok for vanlige folk av Egil Aslak Aursand Hagerup. Grei å ha i alle fall.

Omtrent på samme tid kjøpte jeg et utekjøkken (ikke prøvd ut enda). Jeg har begynt å bygge opp et lite beredskapslager av vann på flaske og hermetikk. Og jeg har ikke gitt bort all veden min, selv om jeg per i dag er veldig lite flink til vedfyring. (Jeg har til og med jodtabletter, kjøpt inn før jeg skjønte at jeg er for gammel til å være i risikogruppen!)

Men jeg blir nok aldri en "prepper" som lager tilfluktsrom under bakken og samler utstyr til flere ukers overlevelse. Jeg er på vei til å bli klar til 3 dagers unntakstilstand i Norge, slik brosjyrene for beredskap, som ble sendt ut til norske husstander høsten 2018, anbefaler. Men etter det?
Har jeg blitt litt bortskjemt av å bo på et sted med uforskammet stabilt vær (mer vind de siste årene, forresten) og gode kommunikasjonsforhold?

Uansett. I denne boka får en vite på en enkel og konkret måte hva det er størst risiko for at kan skje av kriser, og hva vi kan gjøre for å være mest mulig forberedte hvis dagligdagse, for oss selvfølgelige, hjelpemidler en dag ikke fungerer.

Er du interessert i temaet, kan jeg også tipse deg om en NRK-dokumentar fra 2018, Innafor: Dommedag. Veldig interessant!

Aschehoug, 2020

Så leste jeg Knytta til hytta: på sporet av den norske lykken av Magnus Helgerud. Dette var omtrent på den tiden hytteturistene ble nektet tilgang til hyttene sine på grunn av smittevernhensyn. Jeg fikk lyst til å vite litt mer om hva hytta betyr for folk.

Helgerud tar utgangspunkt i egen erfaring med hytter i familie og vennekrets og utforsker flere temaer assosiert til hytte(ut)bygging, hytteferier og hyttekultur. Boka er delt i to deler, illustrert med fotografi av en fjellhytte om vinteren (første del) og en kysthytte om sommeren (andre del). Genialt!

Når ble det populært å eie hytter i Norge? Hvorfor? Er hyttene et symbol for noe, en flukt fra moderniteten eller trangboddheten? Hva gjør folk på hytteferie? Hvorfor må ting være som de alltid har vært på hytta? Hva gjør en når hytta skal arves? Fins det regler for hva en kan gjøre med hytta og området rundt?

Vi får høre om statsminister Einar Gerhardsens "flukt" til hytta under en viktig politisk diskusjon, om vestkant-hytteboerne som har overtatt sommerøyer, om mysteriet med de to norske somalierne som visstnok eier hytter, og vi får til og med tilgang til Helgeruds dagdrømmer om Janne Formoe fra Kaptein Sabeltann-teaterstykkene. Han tar en sving også innom den norske campinghistorien.
Knytta til hytta inneholder en miks av fakta og personlig fortelling, mer fakta enn i Mamma er trygda (som jeg blogget om her), men med en lignende oppbygning - perfekt for denne lesehesten.

Forresten, i lørdagens A-magasin (Aftenposten, abonnement) er nettopp hyttefolket et tema! 

Informations forlag, 2019

Til slutt har vi Vesten mod Vesten av Rune Lykkeberg. Ei tjukk bok, og så på dansk (merkelig nok ikke oversatt, men distribuert gjennom innkjøpsordningen til Kulturrådet). Likevel var det noe som fikk meg til å ta den med hjem fra biblioteket.

OK, jeg må innrømme at ordene "Harry Potter", "Hunger Games" og "Divergent" fra baksiden vekket interessen min. Hvis du vil se disse bøkene satt inn i en aktuell og politisk kontekst - og analyser av verdiene i blant annet husene på Galtvort - kan dette være din bok.

Og da jeg skjønte at det også handlet om hvordan vår del av verden ser ut til å falle litt sammen for tiden, med forsøk på å forklare hvorfor, fristet det også.

Lykkeberg bruker Vestens nyere (og litt eldre) fortellinger - både bøker og filmer - til å peke på utviklingstrekk i det vestlige samfunnet. Særlig USA, men også Europa. Han deler etterkrigstiden inn i tre perioder:

• Gullalderen (1945-1975), hvor det var en viss framtidstro og utvikling i både teknologi og menneskerettigheter.
• Reaksjonen (1975-2001), hvor baksidene av den økonomiske og teknologiske utviklingen gradvis kom til syne. Markedsliberalismen blir svaret på alle problemer (tror man). 
• Krisen (2001-2016), hvor de politiske systemene virkelig begynner å falle sammen, og troen på de liberale idéene som vi har tatt for gitt blir satt på prøve.  

Lykkeberg skriver også om synet på Vesten i resten av verden, særlig i koloniene som etter hvert fikk sin frihet. Eller gjorde de det? Paradokset i det at en både drømmer om vestlig kultur og demokrati, og hater det Vesten har stått for av utbytting og overgrep.

En mangslungen bok som en gjerne må bruke litt tid på. Og heldigvis: den ender med en optimistisk tone, selv midt i krisen (som ikke er over).

 

Tidligvinters oppsummering: fakta og dokumentar

Det er allerede november, og det er på tide med ei kortfatta oppsummering av bøkene jeg har lest i høst, men ikke blogget om. Jeg deler inn i kategoriene fra lest-lista. Først bøkene som handler om det som kan skje, har skjedd eller kanskje vil skje.

Alle bøkene er lånt på det lokale biblioteket mitt. Med et par unntak er de også helt nye i år, og to av bøkene har blitt kjøpt inn i innkjøpsordningen for norsk sakprosa (populært kalt "kulturfond"); dermed er det en stor sjanse for at du også kan finne dem på et bibliotek nær deg. (Det har jeg spesifisert under bildet.)

---

Vigmostad & Bjørke, 2009

Helt tilbake i juli leste jeg Norsk attraksjon av Linda Eide, en av mine yndlingsprogramledere! Perfekt for deg som liker morsomme historier og smått kontroversielle attraksjoner, som en diger, stygg julenisse. Alt skildret lekent og muntlig så en syns en hører Eide prate. 

Per dags dato kan du se hele TV-serien Norsk attraksjon på NRK nett-TV, her. 

Kagge, 2019

Jeg valgte også å lese Heit: en guide til overgangsalderen av Birgitte Hoff Lysholm, en pekepinn på at jeg ikke er 25 lengre. De første sølvhårene har kommet, og energinivået er så som så. Men inni meg føler jeg meg som 25! Innstilling og realiteter kolliderer. Og Lysholm har noen lignende erfaringer som hun har tatt utgangspunkt i (KK har et grundig intervju med henne her).
Boka vil fjerne tabuet rundt denne perioden som halvparten av verdens befolkning går igjennom i ulik grad og dokumentere ulike erfaringer fra norske kvinner. 

NRK sendte forresten en dokumentar i mai som fokuserer mye på hvordan en demper (eller fjerner?) symptomene på menopausen.

Så ble det august, og her har jeg notert to bøker.

Aschehoug, 1957

Nitahå-Jussi: Finnskogenes siste vandrer av Dagfinn Grønoset, valgt fordi min egen oldemor ble født nært til Finnskogen i Hedmark, Nitahå-Jussis område. (Og om bare to uker til skal jeg dit selv på ferie!)
Grønoset skildrer en særegen mann med et tradisjonelt levesett, men likevel med lengre turer både innenlands og utenlands, mye engasjement og et stort kontaktnett. Her kan du se en NRK-dokumentar fra 1963, Finnskog og trollskap, hvor Jussi er med (intervju med Grønoset selv fra 22:46 og utover). (Dette begynner å likne på et reklameinnlegg for NRK...)

Denne boka fant jeg i en kasseringsrunde på det "gamle" biblioteket, som nå er under ombygging til noe helt annet.

Samlaget, 2019

Sånne omstillinger kan skape en følelse av stress, så kanskje ikke så rart at jeg også lånte Stress og korleis leve med det av Anne Gunn Halvorsen. Jeg er redd for at jeg ikke tok meg tid til å inkorporere noen av de praktiske rådene som jeg nå har glemt, men Nynorskbok.no har iallfall skrevet om boka her.

Res Publica, 2019. Kulturfond

I september fant jeg ut at jeg trengte litt ny innsikt. For eksempel om rusmidler. Meningen med rus av Øystein Skjælaaen ga meg litt å tenke på.

I Norge har vi godkjent (med en viss regulering) rusmidlet alkohol, mens strenge straffer er innført mot "illegale" narkotiske stoffer med mange ulike virkninger og styrkegrader. Hva skal en ta utgangspunkt i når en vurderer faren disse stoffene innebærer? Overdoser, atferdsendring som er til skade for en selv eller andre? Hvordan ser alkoholens virkninger ut i den sammenhengen?

Forfatteren beskriver ulike motiver for bruk av rusmidler og ulike bruksmåter, og han forteller om egne erfaringer med rusmidler. En får et slags forsvar for den "sunne" rusen, men hvor går denne grensen? tenker jeg. Uansett et interessant bokbekjentskap.

Cappelen Damm, 2019

Vigmostad & Bjørke, 2019

I valgtider kan det være interessant å lese politisk aktuelle bøker som Bompengeboka av Elisabeth Bergskog (om veibombetalingens historie i Norge).

Eller  Streik for klimaet av Greta Tunberg, en samling av Tunbergs offentlige taler.

Jeg elsker Tunbergs pågangsmot og det at hun viser fortvilelsen og sinnet sitt. Det haster å handle! Jeg er likevel skeptisk til om de knallharde kravene hennes når fram. Tenker på budskapet i boka jeg skrev om i 2018: Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming - vi må skjønne hvorfor folk, politikere osv. ikke reagerer og handle etter det: skape smitteeffekter og gi konkrete håp om endring.

Temaet er høyaktuelt. Visste du at det pågår en kampanje for å stille staten for retten (klimasøksmålet, artikkel NRK)? Nylig var det markeringer over hele Norge. Og samtidig oppdages det mye mer olje i Nordsjøen...

Gloria forlag, 2019

Jeg leste også Bieffekten av Sarah Hambro, ei lekker og lettlest - men veldig informativ - bok om ulike sider ved honningbienes liv. Bieforskning, bikuben og bidronningen som symboler, honning som legemiddel, urbane bikuber og bienes framtid - mange forskjellige perspektiver.

Så ble det oktober, og jeg leste ei nett bok i faktaserien Norsk røyndom (i mai leste jeg ei bok av Alf Kjetil Walgermo, omtalt her). Denne heter Mot normalt og er skrevet av Bjørn Hatterud.

Samlaget, 2019. Kulturfond

Hatterud er født med ryggmarksbrokk, noe som har preget livet hans rent fysisk. Men det at kroppen ikke er som den kunne vært, har stengt industridørene i hjembygda Brumunddal og åpnet andre, mer (mot)kulturelle dører andre steder. Trass i all motgang - som det har vært nok av - klarer han å se lyspunktene. Veldig lesverdig!

For tida leser jeg 

Humanist forlag, 2019

Polen: aske og diamanter av Ingrid Brekke.

Jeg har vært på korte turer til Polen ved tre anledninger: skoletur i 1991 (Warszawa med mer), bibliotekkonferanse i Wrozlaw i 2017 og sanggruppe-tur til Gdansk i 2016. Mer aktuelt: jeg hører ofte polsk språk for tida, med et arbeidssted under ombygging.

Men jeg vet veldig lite om landet så mange av de nye naboene våre kommer fra, og det å lese denne boka er et forsøk på å bøte på det. Foreløpig har jeg lest en kortfattet historisk oversikt (med en svart tydeliggjøring av elendigheten det polske folket har opplevd) og litt om han som regnes som Polens store mann. Jeg er spent på fortsettelsen.

Det går jo også an å kose seg med videoer som den under, innimellom. Og nei, den typiske polske dama er ikke som hun på videobildet!

Hva slags steder og samfunn vil vi ha?

Handelsparken i Lyngdal.

Når jeg drar hjem til Lyngdal på ferie, får jeg bo i et område med velstelte eneboliger, nær tilgang til skog og turområder og flott utsikt ut over Romsletta.
Men hvis jeg kikker i sørøstlig retning fra verandaen hos mamma og pappa, ser jeg først og fremst et område spekket med store butikker og et kjøpesenter. Da jeg vokste opp, var det et lite senter; ett bygg, og området rundt var dyrkbar jord og til og med en gårdsbarnehage.

Jeg er ikke så glad i de nye butikkene. Nå skal det sies at jeg ikke bor på Rom lengre, så jeg slipper å se på dem hver dag - og de som bor der, vil nok bli vant med det. Men jeg tror min følelse av vemod handler om at jeg ser symbolsk på sentrene. At disse grå klossene ødelegger for det naturlige uttrykket, og at de representerer en pengemakt som ikke bryr seg om hva som er fint å se på og hva som løfter nærområdet. Det dreier seg også om hva som er igjen rundt. Ungdomsskolen jeg gikk på er lagt ned, og sykehjemmet skal flyttes. Vil stedet hvor jeg vokste opp til slutt bli et sted folk bare kjører innom for å finne et kupp?
Det er langt igjen dit. Men jeg blir ikke kvitt den følelsen.

Dreyers forlag, 2017

Kanskje det var derfor jeg bestilte Kjøpesenterlandet: planlaus norsk stadutvikling av Ronny Spaars med en gang jeg hørte om den. Boka kom ut i 2017 og består av illustrerte artikler som først ble publisert i Dag og Tid i løpet av flere år.  Lyngdal er ikke representert blant de 34 norske byene og bygdebyene i boka. Men det er god geografisk spredning her.

En av byene er Bodø, som jeg selv besøkte i høst og hvor jeg la merke til de høye bygningene langs strandkanten - vanskelig å se fjellene fra havna. Ett av tettstedene: Gran, som jeg tok toget til sist sommer og som har fått mye tyn for "kjøpesentersentrumet" sitt. Byen Sandvika, som jeg ikke har noen direkte tilknytning til, men som muligens blir "min" fylkeshovedstad i det nye Viken, og som etter Spaars utsagn er bygd opp av (den tidligere) ålingen Olav Thon, får passet sitt påskrevet.

Noen få av byene og tettstedene er trukket frem som forbilder på god stedsutvikling. Andre er skremmebilder. Noen er litt av hvert. Alle har fått terningkast på ei liste sist i boka.

Spaars forteller om hvordan de ulike kommunene forholder seg til planer og nye byggeprosjekter, hva de ser på som viktig. Hvordan planer av og til får uønskede resultater, som digre boligblokker som blir tomme skall. Hvordan utsikter til å få solgt eiendom kan blekne andre kommunale idealer og åpne opp for uheldige løsninger, særlig der forholdene er små og inhabilitet er vanlig.
Hvordan bilveier og parkeringsplasser til kjøpesentrene kan bli viktigere enn levende bysentrum med gågater og sykkelveier, og skyhøye luksushoteller ta opp den beste plassen i vannkanten. (Hvem skal eie en by?)
Ikke bare sentralisering av butikker i kjøpesentre blir kritisert, også "samlehus" som de nye kulturhusene, hvor mye kulturelt innhold blir samlet på ett sted og i verste fall hever terskelen for lokal deltakelse.

Den som kanskje gjør mest inntrykk og viser klart forfatterens prosjekt eller siktemål, er sørlandsbyen Risør. Her handlet det om et område midt i havnebassenget, Holmen. Hvordan skulle nybygg her se ut? Hvem skulle eie dem, rikfolk med sommerleiligheter eller folk flest? Hadde lokalbefolkningen noe de skulle ha sagt?  Et stridstema gjennom flere år, med en utenbys urostifter i sentrum: Erling Okkenhaug fra Oslo. Det ble lagd en dokumentar om ham; Sørlandsrefseren er tilgjengelig på bibliotekenes filmtjeneste Filmbib (for alle med nasjonalt lånekort).

Dokumentaren kom i 2013. Etter det kan en google seg til resultatet: Planene for Risørholmen ser ut til å ta vare på variasjonen som Okkenhaug etterspurte (artikkel hos Fortidsminneforeningen), og det ser ut til at lokalbefolkningen fikk komme til orde.

---

Res Publica, 2018

Når jeg skal over til neste bok, Homo Solidaricus av Wegard Harsvik og Ingvar Skjerve, er det verdt å nevne helt fra starten at boka har en politisk venstrevridning. Det gjør ikke forfatterne noen hemmelighet ut av; de sier i forordet at de er politikere fra Arbeiderpartiet og SV.

Med det i tankene er det ikke så rart at det blant annet er en sentral amerikansk markedsliberalist, Ayn Rand, som blir omtalt og blir hovedtalerøret for den egoistiske ideologien de vil til livs.


Jeg har selv tenkt på meg selv som en typisk sentrumsvelger (ja takk til gulgrønne alternativ!), men vil i mange saker, og særlig samfunnsøkonomi og velferdsordninger, skjene til venstresiden.
(Og solidaritet med andre mennesker er en sentral tanke i bedehuskristendommen, som jeg vokste opp med. Nå er religionen forlatt, men solidaritetstanken er inngrodd!)

Før jeg leste denne boka, hadde jeg nettopp lest nyheten om en FrP-politiker som stilte spørsmål ved engasjementet hos miljøstreikendee ungdommer: ville de selv gi opp noen av sine privilegier, kanskje? Saken gjorde meg opprørt, og Homo Solidaricus tente noen lamper i hodet mitt, jeg gjorde noen koblinger. Raske koblinger.
Forfatterne skriver mye negativt om Ayn Rand, og sentrale norske politikere på høyresiden har lest Rand; står de dermed for alt hun skriver? Vel, ikke nødvendigvis. Selvfølgelig. Men ifølge forfatterne av Homo Solidaricus er linken tydelig (noe som blir problematisert i en bokanmeldelse på høyrenettstedet Minerva.)

Ayn Rands mest kjente bok, romanen Atlas Shrugged, er omtalt i boken. Jeg har aldri lest den, men så filmen for et par år siden, på DVD. Jeg satt litt forfjamset i etterkant. Her var alt snudd opp ned for meg som lever i et sosialdemokrati: kapitalisme var bra. Fagorganisasjoner dårlig. Heltene skulle ha minst mulig friksjon på sin vei mot toppen. Det var helt tydelige budskap i filmen, og virkemidlene var klassiske Hollywood - svart-hvitt og ondt/ godt.





Rand stod for en filosofisk retning som hun kalte objektivisme. Etter lesingen av boka googlet jeg uttrykket og fant ut at jeg kunne nikke til deler av filosofien. At jeg primært tror på det jeg kan se, for eksempel. At det er naturlig å ta vare på egen familie og at altruisme (uselviskhet) i sin mest ekstreme form vil gjøre at du ofrer dine egne - er det bra?
Men det fantes altså visse trekk ved hennes ideologi(er) som virket ekstreme, eller iallfall gjør det i dag. Og den økonomiske politikken den har inspirert er jeg altså skeptisk til.
Du kan lese mer om Ayn Rand hos Store norske leksikon. 

Selv om det var denne tenkeren jeg først og fremst merket meg i boka til Harsvik og Skjerve - og påvirkningen hun kan ha hatt på den politiske høyresiden - inneholder den flere andre ideer og forskningseksempler fra både naturfag og psykologi.
Hovedformålet med Homo Solidaricus er å vise at egeninteresse framfor solidaritet og samarbeid faktisk ikke er verken naturlig (i biologisk og evolusjonær forstand) eller lurt i det lange løp. Flere eksempler blir løftet fram, som at hjerneskader kan føre til mangel på empati (Phineas Gage) - empati blir dermed standarden vi er født med.
Det "økonomiske mennesket", som bare tenker profitt, har forresten en tenkemåte som en 3-4-åring. Hvem vil vel bli anklaget for det? 

--

Hvordan er det med deg, ser du lett sammenhenger?

Vinterassosiasjoner, del 3 (fag)

I vinter leste jeg en handfull fakta- og dokumentarbøker som gjorde inntrykk.

Cappelen Damm, 2018

Aller mest: Factfulness av Hans Rosling. Du har sikkert hørt om og muligens også lest denne bestselgeren.
Her prøvde Rosling (som dessverre ikke lever lengre) å banke et nytt budskap inn i våre hjerner, vi som har blitt foret med negative og pessimistiske nyheter i åresvis: på mange områder i verden er situasjonen bedre enn den var før. Vi hører sjeldent om det på nyhetene, for gode nyheter er ikke interessante nok. De trigger ikke fryktinstinktene våre og sensasjonshungeren vår. En god utvikling skjer også ofte langsomt.

Boka Factfulness er en samling av fakta Rosling, sønnen og svigerdatteren formidlet gjennom flere år - ofte i motvind. Hva er det egentlig som går bedre enn vi tror? (Hele 99 punkter fins i denne artikkelen!) Og hvorfor tror vi egentlig at alt blir verre? Hva skjer inni oss?

Og ikke minst: hva kan det føre til om vi holder på pessimismen vår og de negative fordommene våre? I beste fall misforståelser. I verste fall katastrofer. Rosling kommer med eksempler på det også fra sitt eget legeliv.

Boka er pedagogisk bygd opp, interessevekkende og lett å lese trass i ganske mye fakta. Særlig likte jeg den fine oppskriften på factfulness-tenkning i ti punkter, se bildet.

Det er også fakta at bedehusene i Norge står i fare for å bli glemt. Det ville fotografen Erlend Berge gjøre noe med. Han reiste rundt i hele Norge og tok bilder av et rikt utvalg av disse forsamlingshusene. Bildene av bedehus i tradisjonell eller ny bruk - eller avstengt og tomme - er samlet i fotografiboka Se, jeg kommer snart.

Er begrepet "bedehus" ukjent? Sjekk Store Norske Leksikon!

Bilde av et bedehus som jeg muligens burde sjekke ut
fordi det kan være slekshistorisk interessant.
Kanskje jeg forteller historien en gang.

Ei dame med bedehusbakgrunn blir lett nostalgisk når jeg ser i ei bok som dette. Og historiens sus kan en også føle når en leser ei bok som 100 norske filmer du må se (redigert av Gunn E. Schmidt).  

Orion forlag, 2008

Jeg måtte bare erkjenne at det fins store hull i den norske filmkunnskapen min. Jeg vet at jeg så Ni liv hos en onkel og Tante Pose i forbindelse med jul. Døden på Oslo S så jeg som skolefilm. Ellers fins det flere skatter jeg har gått glipp av.
Cirka halvparten av de hundre titlene jeg har igjen føles lite fristende på grunn av form eller tema, men jeg fikk faktisk lagd ei ganske lang liste over filmer jeg vil se. Aldri annet enn bråk, for eksempel, fra 1954.


 

Oktober, 2018

A propos film: jeg leste en reiseskildring fra filmbyen framfor noen, Los Angeles. Eller er det kanskje heller en boskildring? Norske Anna Kleiva forelsket seg nemlig i denne byen og ble boende der over lengre tid - lengre enn en gjennomsnittlig turist.

Echo Mountain: forteljingar frå L.A. skildrer i brevs form hvordan forfatteren opplevde det å bo i L.A. flere måneder i 2016. Vi får også fakta om byen før og nå, ulike bydeler og deres særpreg og historier. Kleiva har et nøkternt blikk for alt det stygge, paradoksale og usunne, men kan likevel ikke la være å elske Los Angeles; hun kaller seg Angelena. Leseren blir med inn i både marerittet og drømmen, hverdagene og høydepunktene og forstår hvorfor. Formen på tekstene varierer; i tillegg til de dagbokaktige brevene får vi intervjuer, dikt og essayaktige tekster - samt deler med kart og fotografier.

Fun fact: Forfatteren fascinasjon startet med litteratur: Fransesca Lia Blocks Drager på Manhattan. Og hun møter Block i løpet av oppholdet! (Jeg vet at jeg selv har lest en bok av den forfatteren og husker hvor sprøtt og drømmeaktig alt virket, men ante ikke at det var knyttet til L.A.)

--

Når jeg begynner å skrive om bøker jeg har lest etter nyttår, er vinterassosiasjonene ferdige. Men jeg bruker gjerne dette formatet igjen senere!