Barnebøker i juli (del 1)

Egmont Kids, 2018

Ferie i Lyngdal er ikke bare ferie. Jeg må alltid innom biblioteket der; det er kjekt å hilse på gamle kjente og gresse litt i hyllene. Som oftest klarer jeg å ta med meg bare det jeg har lyst til å lese. Av og til låner jeg noe jeg lurer på å kjøpe inn til jobb. Og nå og da krysser de to interessene hverandre.
Så her er noen ord om barnebøkene jeg lånte sørpå:

To tøffe jenter

Den svartkledde prinsessen av Shannon og Deal Dale. Dette er ei veldig lettlest bok som kombinerer to drømmer små jenter (særlig) kan gå med:  prinsesse og superhelt. Genialt konsept, og både spennende og morsom for de yngste leserne. Boka er gjennomillustrert.

Kagge, 2018

Sirkus storfamilie av Anna Hitz (Jeg og familien min) er for de litt eldre, kanskje 10-12 år. Dansk forfatter. Hovedpersonen (enebarn) har nyskilte foreldre og finner seg ikke helt til rette, særlig ikke med mammas nye, kaotiske kjæreste med flere sønner. Motstanden er stor, men etter hvert skjønner jenta at det kan være noe bra med den nye tilværelsen. Hun lærer også at det ikke nytter å prøve å ordne opp for de voksne i for eksempel kjærestesaker. Litt rosenrød historie kanskje, men fin og ganske lettlest feelgood.

 

To fotballgutter

Direkte rødt av André Vaaler (Jimmy Parkas) var en positiv overraskelse. Designet er litt ubehjelpelig, men når en ser bort fra en dialog som tidvis har et høytidelig språk, er boka godt håndverk. Også moderne, med SoMe-innslag. Jimmy Parkas er 13 og en habil fotballspiller som trenger hjelp til å styre sinnet. Moren drikker og bestefaren fra Ungarn må gjerne trå til - men Jimmy har også måttet vokse opp fort og prøve å få ting til å gå rundt. I annethvert kapittel møter vi bestefaren som ung gutt - og fotballspiller - i Ungarn på 50-tallet. Vi leser om krig, undertrykkelse og flukt. Denne kan passe for barn og yngre tenåringer (særlig gutter), og skal visstnok komme til bibliotekene i kulturfondordninga etter hvert

Luther, 2012

Viktor i femte av Anette Løken Jahr er første bok i en kristen bokserie (Muffintoppen). Kort, lettlest bok hvor Viktor på 9 kommer flyttende til nytt og mindre sted. Han er en habil fotballspiller, og dette gjør det lett å få venner. Men så kolliderer en kamp med bursdagen til nabojenta Mina, som har "adoptert" ham som bestevenn. Hva velger han? (Ifølge forfatteren er løsningen, å forlate kampen, selvfølgelig; jeg syns ikke det er så svarthvitt). Dette er uansett ei fin bok om det å våge å innrømme at en har en tro. Viktor må også våge å bli kjent med eldre mann som det går skumle rykter om.

De fantasifulle små

Fontini, 2015

Vilma fantasidilla av Abby Hanlon var ei herlig høytlesningsbok, gjennomillustrert (svart-hvite blyanttegninger) om 6 år gamle Vilma som har en uvanlig livlig fantasi, pluss nysgjerrighet. Dette går storesøsken og foreldre på nervene. Vilma bygger blant annet en borg av alle tekstiler i huset, har en liksom-motstander som er heks, osv. Det har kommet flere bøker i serien, og etter hvert blir Vilma skolejente. Denne kan passe fra 4 år og oppover.

Kagge, 2018

Villes verden av Anne Sofie Hammer: her møter vi 5 år gamle Ville, som på mange måter er en gutteutgave av Vilma. Ikke et så rikt indre liv kanskje, men masse fantasi og pågangsmot, han er den som stadig finner på noe - og han har sine idéer om hva som kan hjelpe andre og hva som er lurt. Morsomt nok har han ei venninne som er ei typisk prinsessejente, men som blir inspirert (skal vi si lurt?) til mer sprø aktiviteter.
Mye av handlingen skjer i barnehagen.
Foreldrene til Ville er ansvarlige, omsorgsfulle voksne (en kontrast til Vilmas mer karikerte) som bare av og til er uheldige med det de sier. Denne er perfekt til høytlesning, og vi har faktisk allerede rukket å låne boka ut!

Mye moro

Ena, 2017

Kaos og koteletter på Dressurskolen av Jon Ewo er første bok i Lenny og Leo-serien. To tvillinggutter får strykkarakter på skolen, og de mosegale foreldrene sender dem på en spesialskole som skal være veldig streng. Det verken de eller opphavet vet er at Dressurskolen egentlig er styrt av et barn, inneholder veldig mye frihet, lite pugging (utover hjernezapping i ulike tema) og masse praktisk trening som passer guttene perfekt. Dessverre lurer det skoleinspektører i skyggene. Kampen for at skolen skal bestå er i gang. Fin til både høytlesning og egenlesing fra ca 10 år.

Cappelen Damm, 2016

Kugalskap av Jory John innleder Miles og Niles-serien, som bidrar med skolehumor. Rampegutten Miles flytter til en liten ku-bygd og forbereder seg på å forsvare sin pøbeltittel på den nye skolen. Men noen saboterer opplegget! Dette viser seg å være lærerens yndling Niles, som er superintelligent og har en skjult identitet. Miles' prosjekter faller i fisk helt til de to begynner å samarbeide. Men så er det rektor, da, som gjør alt han kan for å holde skolen åpen. Han har nemlig en rektorfamilie-ære å forsvare. Eh... uansett hvor mange kyr som inntar skolen? 

Boktraileren fra YouTube gir deg en pekepinn!

Julebøker jeg leste

I dag tidlig rydda jeg ut jula fra leiligheta mi. Det kjentes helt ok.

Selve juleferien tilbrakte jeg sørpå, men det merkes at vinteren og kveldsmørket fremdeles er her, så det er godt å utvide pyntetida en smule der jeg bor til vanlig. Tenne lys kan en jo gjøre hele året.

Jeg merker at jeg som voksen har et annet forhold til jula enn da jeg var barn. Tradisjoner er mindre viktig, jeg tar det hele mindre høytidelig. (Jeg kan til og med klare meg med utdrag av "Tre nøtter til Askepott". Og så kjenningsmelodien, da...)

Og da kan det jo være ok å lese julebøker en aldri før har lest?

Julemysteriet (1992) av Jostein Gaarder, for eksempel. Denne tok jeg tak i på jobben før jul, litt skamfull fordi jeg ikke hadde lest denne klassikeren enda.
Hadde jeg gått glipp av noe viktig? Nei. Det syns jeg ikke. Adventsfortellinga var helt klart ment å leses i små stykker, men selv med hensyn til det er boka veldig langsom, dvelende, repeterende. Og rar. Med et gammeldags språk (bortsett fra hos engelen Umulius, som er et kjærkomment avbrekk). Og en historie som går bakover og sørover i tid og rom på en måte som kunne vært interessant, hvis den hadde vært skrevet mer spennende. Der kom sau nummer to! Og hyrde nummer tre! Og så litt historisk kunnskap innbakt i teksten. Og mamma og pappa er like spente som hovedpersonen når ei ny luke skal åpnes. Det er koselig. Men kanskje litt for koselig?
Med fare for å såre noen som elsker Julemysteriet: ikke min kopp te. 

Victor Gollanz, 1996
(ett år før J.K. Rowling
ga ut boka om Hogwarts!)

Da var toglesinga sørover bedre: Hogfather av Terry Pratchett, bok 20 i serien om Discworld (Skiveverdenen).

AND NOW THERE REMAINS ONLY ONE FINAL QUESTION, he said.
He raised his hands, and seemed to grow. Light flared in his eye sockets. When he spoke next, avalanches fell in the mountains.
HAVE YOU BEEN NAUGHTY OR NICE?
HO HO HO.
Susan heared the wails die away.

Pratchetts bok var bra! Men en smule forvirrende, fordi:
1) det er mange navn å holde styr på som til forveksling ligner hverandre
2) boka er på engelsk, og det skaper et ekstra språklig lag som en "ikke innfødt" leser må vrenge seg igjennom.
3) plottet er intrikat; med mange aktører som handler samtidig (i hver sine kapitler parallelt) med ulike motiver og ulike roller i handlinga. For å være 100% ærlig hendte det at jeg ikke ante hva som skjedde, særlig mot slutten...
Og noen av morsomhetene lurer jeg på om kanskje går hus forbi en nordmann (Jeg fant ei egen side med "annotations", altså liste over kulturelle referanser i boka.). Likevel var dette en mer passende leseopplevelse for meg. Pratchett byr på noe materialismekritikk (hvis jeg leser ham riktig) og noen finurligheter rundt guder og andre vesener som blir til når en tror på dem (jamfør Small Gods), men først og fremst er det en hyllest til fantasien og magien.

Hogfather, som er julenissen i Discworld og rir med fire hanngriser, glimter med sitt fravær i verden rundt vinterfest-tider. Det vil si, ikke så mange vet om det enda. Noen begynner å ane uråd når en høy og benete skapning dukker opp på kjøpesenteret i røde klær og sier HO! HO! HO!
Alle som kjenner litt til Skiveverdenen, skjønner at skapningen er Døden; det er altså han som må vikariere. Noen har nemlig bortført Hogfather, eller gjort det slik at han på en magisk måte ikke lever. Dødens barnebarn Susan må finne ut hva som har skjedd og få Hogfather tilbake. Susan er en skikkelig tøffing og vår soleklare helt; hun minner meg om Tiffany Aching (norsk: Petronella Pine), som er hovedperson i Pratchetts barnebøker. 

Sammen med seg har Døden en liten assistent, Albert, som skjønner bedre enn Døden hva som skal til for at det hyggelige og joviale julenisseimaget skal virke ekte.

Ellers fant jeg personer å falle for (den søte jenta som prøver å bli søtere ved lesping, samt The Grim Squeaker/ rotte-Døden) og grøsse over (skurken Teatime) i tillegg til mange, mange som - dessverre - ble en del av et stort, uformelig persongalleri for meg. Jeg regner med at jeg ville merket meg mer med dem hvis jeg hadde lest hele serien (på engelsk), siden Pratchett stadig refererer mellom bøkene sine og bruker karakterer om igjen.
Kanskje det blir neste prosjekt? Når jeg får et ekstra lese-liv?

Boka ble forresten TV-serie i 2006.

Cappelen Damm, 2016

Ellers leste jeg Gutten som ble julenissen av Matt Haig. Historia om finske Nikolas, som legger ut på en lang reise for å finne nissene, men først og fremst sin egen far, som dro på eventyr uten ham. Vel framme i nisseland - sammen med et reinsdyr, selvfølgelig - møter han rent uvennskap fra nissene. En viss gruppe mennesker har brutt tilliten mellom de to rasene ved å røve en liten nisseunge. Nikolas må rydde opp i rotet...når han først har kommet seg fri fra fengselet.

Plottet og tonen i boka minner litt om David Walliams, som skriver nye barnebøker i Roald Dahls ånd (Demontannlegen skrev jeg om her.). Oppskriften er
1 kopp spenning
1 kopp humor
1 kopp fantasi
1 kopp forferdelige/ triste leveforhold for hovedpersonen.

Så litt sentimentalt, men likevel: magi, glede, allmennmenneskelig moral: litt som i Snøfall, at en skal kunne leke og være vennlige med hverandre - og skape fred, selvfølgelig.

Leste du noe fint/ morsomt spennende i jula?

Passe masse magi (og et litt langt innlegg)

Gyldendal, 2012

Etter å ha lest dette innlegget om spenningsboka Sirkelen av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren kjente jeg at noe løsna, den lille bloggtørken kan få litt vann (har ikke skrevet på EI UKE!) og ventepåblogginnleggbunka bli mindre.
Elliken skriver at det magiske i Sirkelen blir for blodfattig. Det er jeg enig i.
(Nå kommer først og fremst kommentarer til måten boka er skrevet på, ikke noen typisk presentasjon.)

Som tidligere nevnt har Sirkelen blitt lansert som en blanding av Fucking Åmål og Twilight. Og det er som "Fucking Åmål" - altså som ei ungdomsbok med store og små problemer virkelige ungdommer kan ha - den fungerer best etter min mening. Det magiske fungerer som krydder, men jeg har hele tiden en følelse av at det er påtatt og unaturlig.
Særlig har jeg problemer med rektoren, ei dame som lenge (SPOILER) blir utpekt som en mulig skurk, men så blir en slags mentor for ungdommene i sirkelen. Jeg klarte ikke å tro på mytologien hun lanserer og som jentene altså er blitt en del av. Det har ikke med den uklare skurke-/hjelperrollen hennes å gjøre, hun framstår ikke som noen autoritet.

Det som på den andre siden ER intenst og spennende er jentenes nye evner (spesielt Anna-Karin, mobbeofferet som plutselig kan styre andres følelser så de liker henne) og den ukjente personen som påvirker tankene deres. Det passer bare ikke til mytologien. Grøss + (urban?) fantasy er ikke alltid sant.

Ellers følte jeg meg litt snurt av at de seks "ungdommene" som det står om bakpå boka alle var jenter. Hvorfor ikke skrive seks jenter? Jeg må innrømme at jeg venta på litt forelskelse (jamfør Twilight), og dette fins, men skjer utenfor sirkelen og er bifortellinger. Ei gruppe med bare jenter gir på den andre siden litt dramatikk i form av konkurranse og sjalusi.
Når disse men-ene er sagt: jeg leste boka stort sett i en "sitting", for det var nok av spenning i fortellinga.

Simon and Chuster, 2007

En serie som har det jeg syns Sirkelen mangler, er Mortal Instruments av Cassandra Clare. Jeg har nå lest de to første bøkene, City of Bones og City of Ashes, og gleder meg til å lese fortsettelsen (det skal komme seks bøker). Dette er typisk urban fantasy med svært lite sosialrealisme, en del romantikk, mye dramatikk og passe mye - en god andel - magi som virker naturlig i settingen. Helt fra første kapittel blir en alternativ virkelighet - et magisk New York - presentert for leseren, og selv om hovedpersonen Clary har problemer med å godta den innledningsvis er hun bare nødt for å kunne overleve. En kveld på et diskotek finner hun ut at hun kan se det ikke "vanlige" mennesker kan oppfatte;  shadowhunters som jager demoner. Ikke bare det, men hun er en selv. Det skaper en avstand til bestevennen Simon og åpner en helt ny verden for henne.

Noen mener at Clare (som skrev Draco Trilogy) hermer etter Harry Potter-bøkene. Jeg kan ikke se likheten. Jeg ser heller en parallell til disse urban fantasy-bøkene. Utvalget av magiske skapninger (vampyrer, varulver, feer) er mye som hos Mercy Thompson, men Mortal Instruments utfolder seg i en metropol og har et ungt persongalleri - med det det fører med seg av berg og dalbane-følelser og dramatikk. I tillegg er skurkene hakket skumlere (spesielt storskurken Valentine), og Clare maler med en bredere pensel enn Briggs. En egen parallell eventyrverden (som jeg foreløpig bare har fått se gjennom et speil), en underjordisk by bygd av menneskeaske, et magisk beger... alt er på en måte større og mer fantasy-aktig. Stort sett bra skrevet og helt klart ment til underholdning.
Og jeg klarer å tro på det, selv om det FAKTISK er helt urealistisk. Slik er det med bøkenes magi!

Selvfølgelig må det også komme en film! Til og med en tegneserie (spørs om ikke det blir bokkjøp i år likevel)! Første bok er ute på norsk med tittelen Demonenes by.

-----

Mange bloggere har anmeldt bøkene, de fleste har vært positive:

Sirkelen: Flukten fra virkeligheten, Elliken, Anitas blogg, Julies bokbabbel, hersitterjeg 
Mortal Instruments (Skyggejegerne): Ikke bare ei bok, leselysten.com, Betraktninger, hersitterjeg, Lesekaninen, Flukten fra virkeligheten