Baksjå: april, del 3

Dutton Books, 2018

Jeg pleier stort sett å få tak i bøkene jeg leser fra det lokale biblioteket mitt, men en sjelden gang kjøper jeg bøker jeg får lyst på. Det gjelder to av bøkene i dette innlegget; en som jeg fant i den lokale bokhandelen (før koronaen stengte ned Norge) og en som jeg fikk tips om fra en vlogg jeg følger (Vlog Brothers, med John Green og hans bror Hank Green. Anbefales!)

Fantastiske fortellinger

An Absolutely Remarkable Thing av Hank Green er altså boka jeg fikk tips om på vloggen til Green-brødrene. John Green er en etablert ungdomsbokforfatter, men Hank er ganske ny i gamet.

Dette var virkelig et fint bekjentskap! Boka er godt skrevet, gripende, med en start som drar deg rett inn i mysteriet og en slutt som får deg til å gruble litt og fantasere videre. I engelskspråklig litteratur vil den nok havne i kategorien "young adult", som vi ikke har noe godt uttrykk for i Norge.

Vi er i New York; den 23 år gamle designstudenten April May får en morgen øye på en diger, flott, nesten uvirkelig statue som plutselig har dukket opp på gaten. Hun ringer kameraten sin, medstudenten Andy, som har en YouTube-kanal og som denne gangen får et virkelig scoop: han og April er de første som dokumenterer en av disse statuene, en "Carl".

For Carlene har dukket opp over hele verden på samme tid, 60 i tallet. Ingen vet hvordan de dukket opp eller hvem som har lagd dem. Eller er de lagd? Er de kanskje utenomjordiske intelligenser?

Vennene, særlig April May, blir verdensberømte. April må gjøre seg kjent med sosiale medier og med TV-intervjuer, noe hun ikke har brydd seg om før og vet lite om. Det hjelper henne litt at hun er mer opptatt av kunst og av mysteriet rundt Carl enn hun er av pengene og berømmelsen... men etter hvert tar også dette tak i henne. Hun begynner å forandre seg, glemme vennene sine og ta etiske snarveier.

Midt i alt dette viser det seg at hun har en spesiell rolle å spille i det som blir en verdensvid konkurranse - og et samarbeid - for å finne ut hva Carlene vil. Merkelige, dataspill-aktige drømmer sprer seg fra person til person, men bare April har den helt spesielle varianten av drømmen som kan knekke den siste koden.

Det blir intenst spennende, nerdete, morsomt og rørende, og på veien får en litt tanker om hvor det moderne samfunnet i dag er på vei. Et gullkorn fra side 336:

We are each individuals, but the far greater thing is what we are together, and if that isn't protected and cherished, we are headed to a dark place.

---

Gursli Berg, 2019

Naondel av finske Maria Turtschaninoff er en for-bok til fantasyfortellingen Maresi, som kom i 2017. En trenger ikke lese førsteboka først for å få noe ut av denne.

Her fortelles historien om hvorfor og hvordan de første kvinnene grunnla Det røde klosteret, hvor menn ikke har adgang. Denne har en mye mer intens spenning og episke tragedier, mens Maresi var avstemt og poetisk.

Naondel er en kollektivroman med flere fortellere som veksler på å fortelle gjennom boka. De kommer fra ulike land og kulturer, men alle har det til felles at de har blitt lurt inn i eller fanget inn i et forhold til den narsissistiske skurken Iskan. Først ut er Kabira, ei ung jente som har hatt i oppgave å passe på en hellig kilde, symbolet på guddommen Anji. Iskan får se denne kilden og skjønner snart at han kan bruke den og Kabira til sin fordel. På grusomme måter undertrykker han henne og tar henne så med seg til fyrstens by, hvor et nytt palass er under oppføring.

Kabira blir førstehustruen som har oversyn med stadig nye, unge jenter i Iskans harem. Alt hun nå har er håpet om at barna hennes ikke skal bli som ham, og kunnskapen som fins i det store biblioteket. Kan hun finne noe der som kan ta fra Iskan den stadig voksende, magiske makten?

De ulike jentene/ kvinnene som kommer inn i haremet har ulike styrker og innsikter som viser seg å bli nyttige når de en dag bestemmer seg for å flykte - med båten Naondel. Og alle har en spennende, vond bakgrunnshistorie med seg. En av dem, Garai, var en kriger da hun ble tatt til fange, men må skjule denne delen av seg under fangenskapet. Side 99:

Den nye Garai ikler seg disse upraktiske klærne hver morgen. Hun setter opp håret med en kam. Hun gjemmer arrene under lange ermer og sølvarmbånd (...) Den sanne Garai bærer tegn på huden. Tre arr for blodsoffer. To arr for de løftene hun har avgitt. Ett arr for en nedlagt fiende. Den nye Garai må ikke skyve bort krigeren, kunnskapen, kraften.

Selvhjelp og debattbøker til nytte (og litt uro)

Kagge, 2019

Før koronaen stengte Norge kjøpte jeg altså I tilfelle dommedag: en enkel beredskapsbok for vanlige folk av Egil Aslak Aursand Hagerup. Grei å ha i alle fall.

Omtrent på samme tid kjøpte jeg et utekjøkken (ikke prøvd ut enda). Jeg har begynt å bygge opp et lite beredskapslager av vann på flaske og hermetikk. Og jeg har ikke gitt bort all veden min, selv om jeg per i dag er veldig lite flink til vedfyring. (Jeg har til og med jodtabletter, kjøpt inn før jeg skjønte at jeg er for gammel til å være i risikogruppen!)

Men jeg blir nok aldri en "prepper" som lager tilfluktsrom under bakken og samler utstyr til flere ukers overlevelse. Jeg er på vei til å bli klar til 3 dagers unntakstilstand i Norge, slik brosjyrene for beredskap, som ble sendt ut til norske husstander høsten 2018, anbefaler. Men etter det?
Har jeg blitt litt bortskjemt av å bo på et sted med uforskammet stabilt vær (mer vind de siste årene, forresten) og gode kommunikasjonsforhold?

Uansett. I denne boka får en vite på en enkel og konkret måte hva det er størst risiko for at kan skje av kriser, og hva vi kan gjøre for å være mest mulig forberedte hvis dagligdagse, for oss selvfølgelige, hjelpemidler en dag ikke fungerer.

Er du interessert i temaet, kan jeg også tipse deg om en NRK-dokumentar fra 2018, Innafor: Dommedag. Veldig interessant!

Aschehoug, 2020

Så leste jeg Knytta til hytta: på sporet av den norske lykken av Magnus Helgerud. Dette var omtrent på den tiden hytteturistene ble nektet tilgang til hyttene sine på grunn av smittevernhensyn. Jeg fikk lyst til å vite litt mer om hva hytta betyr for folk.

Helgerud tar utgangspunkt i egen erfaring med hytter i familie og vennekrets og utforsker flere temaer assosiert til hytte(ut)bygging, hytteferier og hyttekultur. Boka er delt i to deler, illustrert med fotografi av en fjellhytte om vinteren (første del) og en kysthytte om sommeren (andre del). Genialt!

Når ble det populært å eie hytter i Norge? Hvorfor? Er hyttene et symbol for noe, en flukt fra moderniteten eller trangboddheten? Hva gjør folk på hytteferie? Hvorfor må ting være som de alltid har vært på hytta? Hva gjør en når hytta skal arves? Fins det regler for hva en kan gjøre med hytta og området rundt?

Vi får høre om statsminister Einar Gerhardsens "flukt" til hytta under en viktig politisk diskusjon, om vestkant-hytteboerne som har overtatt sommerøyer, om mysteriet med de to norske somalierne som visstnok eier hytter, og vi får til og med tilgang til Helgeruds dagdrømmer om Janne Formoe fra Kaptein Sabeltann-teaterstykkene. Han tar en sving også innom den norske campinghistorien.
Knytta til hytta inneholder en miks av fakta og personlig fortelling, mer fakta enn i Mamma er trygda (som jeg blogget om her), men med en lignende oppbygning - perfekt for denne lesehesten.

Forresten, i lørdagens A-magasin (Aftenposten, abonnement) er nettopp hyttefolket et tema! 

Informations forlag, 2019

Til slutt har vi Vesten mod Vesten av Rune Lykkeberg. Ei tjukk bok, og så på dansk (merkelig nok ikke oversatt, men distribuert gjennom innkjøpsordningen til Kulturrådet). Likevel var det noe som fikk meg til å ta den med hjem fra biblioteket.

OK, jeg må innrømme at ordene "Harry Potter", "Hunger Games" og "Divergent" fra baksiden vekket interessen min. Hvis du vil se disse bøkene satt inn i en aktuell og politisk kontekst - og analyser av verdiene i blant annet husene på Galtvort - kan dette være din bok.

Og da jeg skjønte at det også handlet om hvordan vår del av verden ser ut til å falle litt sammen for tiden, med forsøk på å forklare hvorfor, fristet det også.

Lykkeberg bruker Vestens nyere (og litt eldre) fortellinger - både bøker og filmer - til å peke på utviklingstrekk i det vestlige samfunnet. Særlig USA, men også Europa. Han deler etterkrigstiden inn i tre perioder:

• Gullalderen (1945-1975), hvor det var en viss framtidstro og utvikling i både teknologi og menneskerettigheter.
• Reaksjonen (1975-2001), hvor baksidene av den økonomiske og teknologiske utviklingen gradvis kom til syne. Markedsliberalismen blir svaret på alle problemer (tror man). 
• Krisen (2001-2016), hvor de politiske systemene virkelig begynner å falle sammen, og troen på de liberale idéene som vi har tatt for gitt blir satt på prøve.  

Lykkeberg skriver også om synet på Vesten i resten av verden, særlig i koloniene som etter hvert fikk sin frihet. Eller gjorde de det? Paradokset i det at en både drømmer om vestlig kultur og demokrati, og hater det Vesten har stått for av utbytting og overgrep.

En mangslungen bok som en gjerne må bruke litt tid på. Og heldigvis: den ender med en optimistisk tone, selv midt i krisen (som ikke er over).

 

Godt nytt år! Vlogging fra Sørlandet

Jeg tok med meg kameraet mitt til Lyngdal i jula, og her ser du resultatet. 


Her er flere ting jeg noterte meg om de to ungdomsbøkene: 

Hodder Children's Books, 2018

Movie Night har vekslende fortellerstemme; Hannah og Sol forteller hver sine deler, og det gjør at en får se utviklingen i vennskapet og forelskelsen(e) fra begge kanter i løpet av et år. Det skaper både perspektiv og spenning. Truly Wildly Deeply har bare Annie som forteller, så alt en får vite om Fabs holdninger og tanker kommer fra henne. Her er det flere usikkerhetsmomenter og en annen type spenning.

Filmene i Movie Night - som Hannah og Sol ser sammen, bortsett fra i ett tilfelle - sier etter hvert noe symbolsk om deres syn på vennskap og kjærlighet, litt som analysen av Wuthering Heights i den andre boka. Sol velger blant annet When Harry met Sally (lenke til IMDB), noe som virkelig burde få Hannah til å lukte lunta! (Et annet, mer moderne alternativ kunne kanskje vært What if?)

Bloomsbury, 2018

Finurlige fakta om guttene:
Sol lager lekre animasjonsfilmer med papirfigurer.
Fab blir kalt for BFG ("Big Friendly Giant", en annen litteraturreferanse fra Roald Dahl).

I begge bøkene er sosiale medier en faktor, men en litt usikker kilde til informasjon - særlig i øyeblikk der jenta i boka virkelig burde hatt informasjon. Nå som "alt" er på nett og "alle" kan nås når som helst, må forfatterne gripe til litt urealistiske plottwister for å skape spenning. Jeg tilgir dem.

Hvis du ikke kjenner til klassikeren Annie og Fab diskuterer, kan du lese mer om Stormfulle høyder på Wikipedia (NB, med handlingsreferat!).  

Factfulness og Dødevaskeren håper jeg å få skrevet mer om senere!

---

Ellers kan jeg jo si at nyttårsforsettet mitt for 2019 blir:
mindre boksluking - mer boknyting!

Slaughterhouse 5

If you think death is a terrible thing, then you have not understood a word I've said. 

                  Billy Pilgrim i Slaughterhouse 5

Jeg har lest tre bøker som alle har et dramatisk bakteppe. Alle med utgangspunkt i virkelige hendelser. Slaughterhouse 5 av Kurt Vonnegut, Dette livet eller det neste av Demian Vitanza og Sommer i Norge av Taran Bjørnstad. Her skriver jeg om den første.

Vintage Classics, ny utg. 2000

Slaughterhouse 5, or The Children's Crusade er en viden kjent og flere ganger forbudt (i USA) klassiker fra 1969. Utgitt under Vietnamkrigen, men med handling fra andre verdenskrig og særlig Dresden. Den er realistisk med noen overnaturlige (sci-fi-aktige) innslag.

Romanen begynner med en innledning hvor fortelleren - som har en del til felles med Vonnegut selv - skriver om den store Dresden-romanen han vil utgi, den som vil gjøre ham berømt. Vi skjønner at det er denne romanen vi skal få lese. Han forteller om møtet sitt med en annen krigsveteran som husker bombingen i Dresden, og hvordan dennes kone får fortelleren til å love at romanen ikke skal være noen romantisering av det som skjedde. 

Fortelleren introduserer så romankarakteren sin: Billy Pilgrim; en ganske svakelig og litt godtroende optiker, ingen typisk soldat. Han blir da også med i andre verdenskrig bare som presteassistent, men havner på flukt sammen med amerikanske soldater og blir tatt til fange av tyskerne. Han overlever en hasardiøs fangetransport, og havner etter hvert i et fengsel hvor noen veldig strøkne og en smule arrogante engelskmenn regjerer.
Tilfeldigvis er Billy i en sementbygning med tilnavnet "Slaughterhouse 5" under bombingen av Dresden (som Vonnegut), og overlever altså. Men han er mentalt merket av det som har skjedd i krigen. Noen år etter krigen blir han bortført av romvesener (eller?), og han har opphold på psykiatrisk sykehus. Barna vil ikke tro på det han forteller. For meg som leser er det uklart hva som er virkelig og innbildning. Uansett, Billy Pilgrim reiser også i tid - ufrivillig, som hovedpersonen i Den tidsreisendes kvinne - og det gjør at han også vet når han selv kommer til å dø (se sitatet over).

Boka har en ganske mørk tone, men samtidig et lett og ledig språk. Flere ganger i romanen har fortelleren denne kommentaren til tragiske hendelser, som dødsfall: So it goes, altså: "sånn er nå det" (mer moderne: "shit happens"?). Dette har blitt tolket av enkelte kritikere som om forfatteren, altså Vonnegut, nedvurderer det vonde og ikke tar det på alvor. Slik jeg ser det er ironien i disse kommentarene nokså tydelig. Han tar slett ikke lett på det som har skjedd, men bruker humor for å i det hele tatt takle tragediene. Det er de som sier at krig er et nødvendig onde han vil i strupen på.

En skjønner hvorfor boka har blitt en klassiker. Når leseren er forberedt på en ikke-lineær historie med frampek og tilbakeblikk samt noen sprø elementer, er den i grunnen lett å komme igjennom -selv om det er fristende å stoppe opp ved flere sitatvennlige visdomsord, og å lese boka på nytt. Inni det enkle språket og bak historien om den troskyldige Billy Pilgrim er det en dyp bunn av mening.
  

En smakebit på søndag: The Casual Vacancy

Little, Brown, 2012

Dagens smakebit kommer fra den første voksenromanen til Harry Potters mamma, J.K. Rowling. Jeg var naturlig nok spent på denne - spesielt på om jeg ville kjenne igjen skrivestilen, personskildringene og selve tonen fra trollmannsbøkene.
Jeg syns jeg gjør det. Blant annet er noen av karakterene på grensen til karikaturer ("storskurken" er for eksempel grotesk overvektig, som en viss ond onkel Victor). Jeg kjenner igjen kampen mot mobbing, sosial overlegenhet og fordommer. Samtidig er det noe helt annet og mer direkte som her kommer fra Rowlings penn. OG jeg vil ikke - selv om jeg syns boka er veldig bra (lest 2/3 til nå) - anbefale denne til en tolvåring som elsker Harry Potter. Dette er ingen ting for småunger.

The Casual Vacancy er ingen søndagsskolefortelling; tvert imot, her blir sosial nød, familieproblemer, skolebråk og middelklassedrama framstilt detaljert, grovt og ganske så nådeløst. Av og til tenker jeg at det kan bli vel mye elendighet. Men jeg er spent på hvordan det går. Vil den tomme stolen i Pagfords byråd bli fylt av en mann som har avdøde Barry Fairbrothers hjerte for de nødstilte? (A propos Fairbrother: navnene har en betydning, som i Harry Potter!) Romanen er en typisk kollektivroman, og vi møter både unge og gamle Pagford-boere som har hver sine ting å stri med. Ikke alt er svart-hvitt.

Boka er full av potensielle sitater, men her er ett fra side 239, hvor tenåringen Andrew saboterer sin voldelige fars valgkamp via nettet (advarsel: grovt språk):

"Fucking hell," said Fats.
Andrew's mouth was dry. His hand lay quiescent on the mouse. 
"How'd you get in?" Fats whispered. 
"SQL injection," said Andrew. "It's all on the net. Their security's shit."
Fats looked exhilarated; wildly impressed. Andrew was half pleased, half scared, by the reaction.
"You've gotta keep this to-"
"Lemme do one about Cubby!"
"No!"
Andrew's hand on the mouse skidded away from Fat's reaching fingers.

Hos Flukten fra virkeligheten kan du finne flere smakebiter!