Heimat

Spartacus, 2019

Hvordan kan man vite hvem man er,
hvis man ikke vet hvor man kommer fra?

I perioder har jeg prøvd å finne ut mer om forfedrene mine, puslet sammen biter som har manglet i et puslespill. Jeg er ikke alene om det. For mange ligger det en fascinasjon i det å lete etter slektslinjer og historier fra fortiden. Kan det forklare hvordan en selv ble som en ble?
Noen overraskelser kan en få. Min egen tippoldefar reiste for eksempel til USA før sønnen hans, min oldefar, ble født. Dette var noe vi i familien ikke visste. Vi vet heller ikke hvor mye oldefar selv fikk vite og hvordan faren han aldri fikk møte, påvirket ham. 

Men hva hvis det ikke er bare din egen familie som har hemmeligheter, men et helt folk? Et folk som ikke klarer forholde seg til sin egen identitet, sin egen kultur, som skammer seg?
Forfatteren av Heimat: et tysk familiealbum, Nora Krug, har utforsket den tyske, doble identiteten. Som tysker har hun kulturtradisjoner, natur og historie hun kan være stolt av, elementer hun kjenner på som nære og gode. Men hun klarer ikke helt å være stolt eller glad, siden alt blir overskygget av denne digre elefanten i rommet: verdenskrigen(e), nazistenes grusomheter, som den dag i dag blir koblet med det tyske.

Krug hadde da boka ble lagd bodd i USA i 12 år. Etter som årene gikk, ble hun mer og mer opptatt av det tyske, det hun reiste fra. Hun så sterk nasjonalfølelse blant de tyske innvandrerne i USA, men på den andre siden innbarkede fordommer mot tyskere i amerikansk offentlighet, noe som holdt skammen i live.
Krug ble særlig opptatt av sin egen families historie og ville finne ut hvilke forhold foreldrene kom fra. Hvorfor hadde faren brutt alle bånd til sin familie? Og hvordan hadde besteforeldrene forholdt seg til nazismen? Var historiene hun hadde hørt, riktige? Kunne hun løse noen familiegåter som aldri var blitt løst?   
Hun oppsøkte gjenlevende slektninger, kikket i gamle loft og i offentlige arkiver. Og samlet det hun fant til denne boken. 

Dette er noe så uvanlig som gjennomillustrerte memoarer. Tegninger, først og fremst, men krydret med fotografier og kopier av gjenstander. I ett tilfelle legger hun to fotografier oppå hverandre. Det grafiske uttrykket gir en helt spesiell, følelsessterk virkning. Alt Krug opplever og alt hun forestiller seg at forfedrene opplevde, blir nært.
Det er brukt ulike fargetoner gjennom boken. For oversiktens skyld kan en merke seg at sidene som handler om morssiden av familien har fått grønntoner, mens farssiden har fått rødtoner. Det hjelper også med familietre på omslaget. For det er en del personer å holde styr på.

Jeg liker kanskje ekstra godt sidene med "notater fra en utvandrer med hjemlengsel", hvor Krug forteller om ting hun savner fra Tyskland eller har tatt med seg til USA. Visste du at den tyske folkesjelen visstnok er nært knyttet til skogen?  

De siste årene har nok folk flest fått med seg at det i verdenskrigen fantes mange nyanser, ikke bare helter og skurker, i Norge og andre land. Det å holde på fiendebilder gjennom generasjoner hjelper ingen. Det blir som en trykkoker som en dag må eksplodere. 

Denne boka kan forhåpentligvis hjelpe til med å lette på lokket og gi en ny forståelse av hva det kan være å være tysk - og ha et tysk hjem. 

Romaner før jul

Gyldendal, 2009

I dette innlegget: to romaner fra oktoberlesinga som jeg lenge har hatt lyst til å skrive noe om. De traff meg. 

Veien av Cormac McCarthy

En mann og sønnen hans ("han" og "gutten") er på vei i et øde, kaldt og dystert landskap. De skal sørover i det som sannsynligvis er et tidligere USA, for å overleve. Vi ser det meste fra farens synsvinkel.  Vi får noen tilbakeblikk til tiden før, men er stort sett i nåtid. Det som skaper dramatikk, er dels det ugjestmilde landskapet, dels møtet med andre mennesker som de ikke vet om de kan stole på. 
Det er vakkert og dystert på samme tid.
Boka ble filmatisert i 2009 med Viggo Mortensen i rollen som "han". 

Et utdrag fra side 102: 

Han la armen rundt ham og holdt ham. Kroppen hans så tynn. Ikke vær redd, sa han. Hvis de finner deg må du gjøre det. Forstår du? Hysj. Ikke gråt. Hører du? Du vet hvordan du skal gjøre det. Du stikker den inn i munnen og retter den oppover. Klem av fort og hardt. Forstår du? Slutt å gråte. Forstår du? 
Jeg tror det. 
Nei. Forstår du?
Ja. 
Si ja pappa jeg forstår. 
Ja pappa jeg forstår. 
Han så ned på ham. Han så ikke annet enn frykt. 
Han tok fra ham revolveren. Nei det gjør du ikke, sa han. 

Pax, 2014

Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilgrimsår av Haruki Murakami 

Fem ungdommer ble gode venner på videregående i en japansk by; de ble en gjeng. Fire av dem har navn med en farge i (Rød, Blå, Hvit og Svart), bare ikke vår hovedperson, Tsukuru. Han ser symbolsk på det og anser seg selv for å være fargeløs. 

Han flytter til Tokyo for å studere. På et tidspunkt kutter de andre helt kontakten med ham og vil ikke treffe ham når han er hjemme på besøk. Han aner ikke hvorfor, men regner med at de bare ikke liker ham lengre. Han blir stadig mer deprimert. Senere mister han også en ny venn som forsvinner uten noen forklaring.

Først når Tsukuru blir kjent med Sara, som begynner å spørre ham ut om vennegjengen, reiser han tilbake til småbyen for å løse mysteriet. Gradvis trer et bilde fram av en gammel tragedie og en løgn. Blant annet reiser han til Finland, landet den ene av jentene har flyttet til. Han finner ikke bare forklaringer på det brutte vennskapet; han skjønner at han har betydd mer for vennene enn han trodde. 

Murakamis roman inneholder både en hovedhandling med nåtid og samtaler om fortiden, og en fortelling inni fortellingen, om en mystisk bekjent av faren til vennen Haida. Vi får også noen drømmesekvenser. Likevel er det tydelig hvor de ulike delene begynner og slutter, og jeg syns det er både lett å lese og passe variert i formen.  

Utdrag fra s. 244:

En ørliten rykning gikk over Svarts ansikt der hun sto og så på ham. En svak krusning fór over leppene før de trakk seg opp i vinkel. Et lite smilehull kom til syne i høyre kinn. Men skulle man være presis, var det ikke noe smilehull. Det var en ørliten grop for godmodige syrligheter. Tsukuru husket godt dette uttrykket... Det var slik hun bestandig så ut like før hun fyrte av en sarkasme. Men hun hadde slett ikke til hensikt å være sarkastisk. Hun forsøkte bare å nøste til seg en hypotese som lå et sted langt borte. "Tsukuru?" Endelig satte hun ord på hypotesen.
Tsukuru nikket.
Det første hun gjorde, var å tekke den minste datteren inntil seg. Som for å beskytte henne mot en truende fare.

  

Gresset på andre siden

 -Reklame-

Jeg fikk boka jeg skal skrive om, som leseeksemplar av forfatteren. Jeg omtaler boka så nøytralt og saklig som mulig.
Jeg har valgt å ikke lenke til noen salgsside under bildet, slik jeg pleier å gjøre når jeg omtaler bøker, men boka skal være lett å finne og få tak i.

---

Arild Svendsen, 2020

Gresset på andre siden: Landet fylt av melk og honning er en utvandrer-fortelling som starter i et område jeg selv kjenner til og vokste opp i; sørlandskysten vest for Mandal. Forfatteren har bakgrunn fra Spangereid, hvor jeg selv har vært på besøk hos venner og familie. Og nettopp herfra kommer Josef, som er hovedperson i boka og den yngste sønnen i en fiskerfamilie. 

Handlingen starter en junidag i 1867. Josefs far og den eldste broren dør i en ulykke på sjøen. Josef på sytten og broren Georg må ta over fisket, men også hjelpe til på en nabogard. Det blir litt for mange munner å mette i familien og litt for få hender. En tidligere kjæreste som flytter til byen og finner kjærligheten der gjør også Josef desillusjonert. Han finner ut at han vil reise til Amerika. 

På den overfylte, skitne båten til England møter han Leif fra Vigmostad, som drar videre sammen med ham til Chicago og siden til prærien i Midtvesten. Leif var en av de mange barnevandrerne i Agder som barn og har etter hvert en ekstra vond historie å fortelle.

Josef er helt tydelig skrevet som en helteskikkelse. Menneskelig, men full av dyder: arbeidssom, nøktern, kunnskapstørst; rettferdig og omsorgsfull overfor både kjente og ukjente. Ei bygdejente hjemme havner i uløkka; han hjelper henne og holder kontakten med henne. En gammel mann i Chicago blir overfalt; Josef hjelper mannen til legesjekk og tar siden kontakt med en av de fattige, norskættede guttene som overfalt mannen. Han hjelper både gutten og mora til arbeid. Vår helt er rett og slett en sosialhjelper i praksis, eller kanskje bare en ualminnelig hjelpsom fremmed.
I tillegg engasjerer han seg i indianernes sak når de kommer flyttende til prærien. Tror ikke på de som sier at indianerne er ville og annenrangs mennesker. Han blir kjent med folk fra ulike bakgrunner og ser mer på det vi har til felles enn det som skiller oss av etnisk bakgrunn, kultur eller religion.

Josef er den kameraten du ville ønsket deg i et nytt land. Den beste (norsk)amerikanske borgeren det nye landet kunne fått. Og leseren (iallfall jeg) vil at det skal gå bra med ham. Det ser litt mørkt ut mot slutten av denne første boka. Det er tydelig at det kommer mer. 

Svendsen skriver jevnt ganske bra. 

Anslaget er dramatisk; flere kapitler er viet ulykken og leteaksjonen etterpå. Mens Josef fremdeles er hjemme, lages det plass til noen fine scener. Som her, når Josef er sammen med barndomskjæresten Sofie, side 37: 

Etter en stund satte de seg på en stor stokk som sjøen hadde skylt i land og hørte på den monotone lyden av småbølger som visket ut fotsporene de hadde satt fra seg i sanden. Gjenspeilet fra sola glitret fra sjøen.
Slik satt de tett inntil hverandre og så ut mot havet mens terner og måker fløy over dem, på evig jakt etter mat. Humler og jordveps virret mellom alle plantene som av en eller annen uforståelig grunn trivdes så godt i de tørre, sandholdige tustene.
Det luktet markblomster, tang og sjø. En sommerdag på sitt beste.
Slike man lengter etter kalde vinterdager. Slike man håper aldri tar slutt.

Vi får også en følelsessterk og vakker beskrivelse av Josefs siste dag hjemme i Spangereid.
Men etter hvert som handlingen flytter seg vestover, blir det kortere scener og knappere referat av hendelser. Stilen endrer seg, blir mer nøktern. Og det er stort sett helt i orden; leseren venner seg til det. Jeg mistenker at forfatteren flytter fokus fra det kjente til det gjenfortalte, og flere detaljer skal inn på færre sider.
Den mer knappe stilen gjør dermed at en blir sugd inn i de mer fyldige scenene som likevel dukker opp: ved en bekk nær en indianer-gravlund. I et fengsel. I en seng på et vertshus.

Det er mye interessant informasjon om leveforhold og utvandrerhistorie i romanen. Det hender dessverre at flyten i historiefortellingen må vike for historieformidlingen; at teksten og særlig dialogene blir litt "fullstappede" og uelegante. Nå og da kunne jeg tenkt meg å flytte et avsnitt, eller kutte ut opplysninger for å gjøre dialogen mer realistisk. 

Med hensyn til fortellerteknikk, er det et par steder er det uklart om vi har med direkte tale å gjøre eller ikke, eller hvem som forteller. I ett tilfelle blir det fortalt om en "Bobby" som ikke før er introdusert, men som har blitt en naturlig del av familien og som sannsynligvis er en hund. 

Det jeg aller mest stusser over, er at forfatteren med sin sørlandsbakgrunn velger å bruke dialekt i dialoger uten å gjengi denne riktig. Et eksempel: i en typisk bygdedialekt fra Sørlandet sier vi "ikkje" og "mi" eller "me"; hos Svendsen er det en blanding av bygd og by med "ikkje" og "vi". Et tips hvis boka skal omarbeides eller hvis det blir mer sørlandsdialog i fortsettelsen.

Men når jeg ser bort fra disse elementene, er fortellinga alt i alt god lesing, og det er fin framdrift i denne første boka. En sympatisk hovedperson som ikke mangler utfordringer og også stadig utvikler seg, lover godt for fortsettelsen.

Takk til forfatteren for bok i posten, og lykke til med resten av serien! 

Lesing i september (del 3). Fortellinger for voksne

Vigmostad & Bjørke, 2020

Fabrikken av Joanne Ramos forteller om et framtidig, men samtidig ganske så nært USA hvor det fins surrogatfabrikker. Personene vi møter, er involvert i en slik fabrikk - Golden Oaks - på ulike måter. Som styrer (Mae). Som headhunter (Ate). Som "verter", altså surrogatmødre (Jane, Reagan og Lisa). Den eneste gruppen vi ikke får møte, er kundene. De som av ulike grunner - ofte fordi de er for travle og en graviditet ikke passer inn i timeplanen - lar en annen kvinne bære fram barnet sitt. 

Inne i fabrikken er det kontrollerte forhold (men med noen små muligheter for sabotasje, viser det seg). Vertene blir fulgt opp og overvåket; de må trene, spise sunt og unngå alt som kan skade kundens barn.
De skal få penger for dette. De må bare gå gravide ut tiden og gi fra seg barnet de har hatt inni seg i trekvart år. 

Boka begynner ikke med fabrikken, men med utgangspunktet som gjør at Jane velger å bli vert. Den filippinske jenta kjemper en beinhard kamp for å få nok penger til å forsørge seg og barnet. Hun blir behandlet som annenrangs, i beste fall eksotisk, hos arbeidsgiveren og venninnene hennes (noe som minner meg om Barnepiken av Stockett). Og Jane har internert dette synet; når hun får sparken fra jobben som barnepleier hos en styrtrik familie fordi hun har ammet barnet hun skal passe, er hun sikker på at hun har fortjent det.
Veien er kort til det som ser ut som et bedre liv. 

Reagan har andre motiver. Hun har det hun trenger, men vil finne sin egen vei der andre har sterke forventninger til henne. Hun vil også utgjøre en forskjell: hjelpe noen som ikke kan få barn. Som hvit og med god utdannelse er hun en "premiumvert".
Tiden i Golden Oaks begynner bra. Men etter hvert føler hun på en tomhet og tvil. Når hun skal til ultralyd med sitt første barn, får hun ikke se bildet av det og stille legen spørsmål; det er det kunden som får. 

Og etter hvert skjønner både Reagan og Jane - blant annet med hjelp av den desillusjonerte og rappkjeftede Lisa, som er vert for tredje gang - at de er mer fanger enn de er ansatte. Kan de bryte ut?

Mens jeg leste denne boka, tenkte jeg stadig: kunne dette skjedd i dag?
Nei. Men kan det skje en gang?

 

----

Tiden, 2013

Bryllup og begravelser av Jens M. Johansson er en roman med selvbiografiske trekk. Fortelleren heter Jens, og før selve teksten blir alle de omtalte personene introdusert, som i et skuespill. 

Jens bor i Oslo sammen med kona Tea og to barn: tweenen Vera og den litt yngre Markus. Han er forfatter av bøker og manus, men når hovedhandlingen starter, sliter han med motivasjonen. Romanen han vil skrive, går trått, og TV-serien han vil lage sammen med en kamerat, blir sendt fra avdeling til avdeling i NRK. Tea er sykemeldt og er hjemme; de begynner å gå hverandre på nervene.
Sammen med ungene prøver Jens å være kompis, den morsomme pappaen. Det går sånn passe bra.

Mye av spenningen og den personlige konflikten i boka ligger i Jens' familiebakgrunn. Da han var liten, skilte foreldrene seg, og siden har han fått flere "steforeldre" og nye familier på hver side å forholde seg til. Det hender et par ganger at han blir utelatt - uteglemt? - i lister over foreldrenes barn. Han er den i midten, den som kommer i tillegg. Følelsen av utenforskap beskrives så enkelt og sterkt på side 438:

Jeg liker ikke at vi alltid må dra, for hver gang vi må det, får jeg denne følelsen av at jeg ikke hører til noe sted, at jeg bare innbiller meg at jeg har et feste, og så fort jeg gjennomskuer meg selv, kan jeg komme til å sveve bort.

Mye av handlingen er mimring og skildring av foreldrenes - og besteforeldrenes liv. Faren døde som 48-åring av høyt blodtrykk; kan det samme skje med Jens?
Og hvorfor er han egentlig så redd hele tiden?

----

Oktober, 2019

Koke bjørn av Mikael Niemi er på sett og vis ei krimbok. Vi har ei uløst saksrekke med kriminelle handlinger; vi har en uformell etterforsker, en hjelper og mistenkte. 

På den andre siden er denne geniale romanen også en skildring av en tidsepoke og et område, et miljø: den lille bygda Kengis i Nord-Sverige på midten av 1800-tallet. Ei bygd hvor det fremdeles er store forskjeller mellom myndigheter og "folka på golvet", mellom kvinner og menn og mellom samer og svensker. 

Fortellingen blir dels fortalt i førsteperson av den unge samen Jussi, som har blitt adoptert av prosten Lars Levi Læstadius, dels i tredjeperson.
Læstadius var den som rent faktisk startet den kristne retningen læstadianismen, og en får vite en del om bevegelsen som han startet og som spredte seg til Norge. Men like viktig for denne fortellingen er Læstadius' evne til å observere detaljer, også på åsteder for mord og overgrep. 

 

Når det skjer flere tilfeller av overgrep og mord eller mordforsøk på unge jenter i bygda, er gjerne prosten og Jussi de første som dukker opp. Og det viser seg at det kan være en fordel at de har tid til å utføre undersøkelser før lensmannen og hans hjelper kommer til stedet. De sistnevnte har sine egne teorier om hva som har skjedd; i første omgang leter de etter en mannevond bjørn. Hvorfor blir Læstadius og Jussi motarbeidet og ikke trodd?
Og klarer Jussi å nærme seg jenta han er så intenst forelsket i?
Bør han gjøre det?  

Boka var så å si umulig å legge fra seg. Niemi er en fremragende forteller!

Den mest kjente boka hans, Populærmusikk fra Vittula, skrev jeg om her.

----

Cappelen Damm, 2020

Du av Håvard J. Nilsen var rett og slett vakker. En helt annen leseopplevelse enn Koke bjørn, mye på grunn av typografien. Tekst helt øverst på hver side, resten hvitt. Mye plass til ettertanke. Korte beskrivelser av hendelser og tankebaner i hovedpersonens liv.

Og her har vi gått fra en "jeg-fortelling" til en "du-fortelling". "Du" er i store deler av boka den kristne guden som hovedpersonen, en ung pinsevenn fra Mosjøen, har trodd på hele livet. Han har vært intenst opptatt av Jesus, av at andre skal bli kjent med ham, bli frelste. "Du" er andre ganger pinsevennhøvdingen Thomas Barratt.
 

Så velger "jeg" å reise til Trondheim for å studere. Deler hybel med ei jente som er ateist og har ganske andre tanker om livet, men samtidig en egen evne til å se ham, åpne ham opp. Hun introduserer ham for nye idéer. Tvilen på kristendommen han har oppvokst med, har allerede vært der ei stund, og nå faller mye sammen.
Samtidig prøver gutten å takle de nye følelsene og lengslene han føler på. Jenta blir også "du", ei stund. Har hun virkelig følelser for ham, eller er hun bare nysgjerrig på denne kristne nerden?

Denne boka kom til biblioteket gjennom Kulturrådets innkjøpsordning og skal altså gå fint å finne på et bibliotek (forhåpentligvis) nær deg. Det samme gjelder Koke bjørn og Bryllup og begravelser.

Baksjå: mai, del 2. Barnebøker

I mai ble det flere barnebøker enn vanlig! Her er noen ord om dem. 

Gyldendal, 2019

Annenhver uke av Heidi Linde er første boka i serien Olivias liv (neste bok kommer i 2021). Jeg likte veldig godt heltinnen Pym Petterson fra en tidligere serie av Linde, så denne var jeg spent på. 

Olivia lever et liv som mange andre barn i Norge: hun flytter jevnlig mellom foreldrene. Det har hun gjort lenge. Og det har gått helt fint selv om de to familiene er ganske ulike. Hos pappa og kjæresten får hun masse oppmerksomhet. Litt mindre av det og litt mer støy hos mammas nye familie med fire viltre stebrødre. 

Men så får hun vite at pappa og kjæresten skal få en baby. Og ikke bare det: ei ny jente begynner i klassen og (mye på grunn av en uoppmerksom lærer) overtar Olivias plass. Rent fysisk: Olivia mister gruppeplassen med bestevennen og blir henvist til den trangeste plassen i rommet. På flere måter føler hun seg altså skjøvet til side. Og Olivia reagerer med frustrasjon og sinne, hun gjør noe som får store følger for den nye jenta. 

Det er sårt, og en skjønner så godt hvordan det føles for Olivia. Og for den litt sjenerte jenta som ufrivillig blir målet for sinnet hennes.

Boka minner en del om Rikka på ordentlig og forever (som jeg leste i januar). 

----

Cappelen Damm, 2019

Men når det gjelder problemene med ujevne vennskap, minner Rikka-boka mer om ei anna barnebok jeg leste i mai: Det fine med Kjersti av Helena Hedlund. Den er oversatt fra svensk. 

Kjersti (7) har ei venninne, Fatima, som alltid bestemmer hva de skal gjøre. Kjersti strever med å gi uttrykk for hva hun selv vil og har lyst til. Og hvorfor ble de egentlig venner? Vil hun egentlig være venner med Fatima? 

Så får Kjersti en ny nabo, en gutt med samme farge på håret som hun selv: gull. Alle andre sier det er rødt. Men gull er det beste hun vet. Sammen med Gunnar - som også elsker skatteleting - samler hun sammen ting av gull og legger dem et lurt sted. Men en av tingene er egentlig lærerens giftering, som læreren leter veldig etter. 

Sannheten kommer for en dag, og det viser seg at Kjerstis mamma også har litt vanskelig for å innrømme feil hun har gjort. 

I vår har det kommet en ny bok om Kjersti: Å være Kjersti. 

---

Et høyst upassende mord av Robin Stevens er ei spenningsbok fra britisk (?) kostskolemiljø,

Aschehoug, 2019

lagt litt tilbake i tid. To elever på skolen, fortelleren Hazel Wong og venninna Daisy, prøver å finne ut hvem som har drept frøken Bell, en av lærerne. De to har ulike teorier som de jobber etter, og Daisy er mer fremmelig og sikker på at hun har rett...

Dette er spennende, men først og fremst et whodunnit-mysterium. Med vennskap og det å stå opp for seg selv som bi-tema. Første bok i en serie som jeg gjerne kan lese mer av.  

---

InfoVest, 2019

Robotens første skoledag av Linda Liukas er den tredje boka i en faktaserie for barn om koding og datateknologi, Hei Ruby. Denne boka handler faktisk om noe så spennende og avansert som maskinlæring og kunstig intelligens! For hvordan går det når roboten blir med Ruby på skolen og skal lære å være sammen med barna? Kan de lære noe av den også? 

Temaet er forklart på en enkel og fin måte med mange eksempler. Forfatteren er selv programmerer - og også historieforteller og illustratør. 

På nettsida heiruby.no kan du finne skoleopplegg til bokserien. 

---

Den fantastiske familien Vanderbeeker av Karina Yan Glaser er ei klassisk høytlesingsbok, vil

Mangschou, 2018

jeg si. Korte kapitler om en livlig, oppfinnsom New York-søskenflokk som sammen med foreldrene står i fare for å bli kastet ut av den kjære leiligheten sin. Ved juletider! Barna har aldri bodd noe annet sted og legger hodene i bløt for å overbevise den sure husverten om at de fortjener å bli. Hvorfor er han så sur?

Boka har en frittstående fortsettelse i Den veldig hemmelige hagen.

---

Gyldendal, 2020

Alle mine venner er vampyrer av Arne Svingen leste jeg som ebok. Den har lik tematikk med ei bildebok Svingen ga ut i fjor, Når kaniner blir redde. En møter barn i krigssituasjoner.

Men der bildeboka har et lite barn som hovedperson, er Kim i årets bok stor nok - eller bare uheldig nok? - til å bli fanget av en opprørsgruppe og tvunget til å bære en bombe inn i landsbyen sin. Han er også stor nok til å ha en lillesøster han må passe på. Og etter hvert må han være kurér for å få faren sin, som er såret, tilbake fra fronten.

Kims tidligere venner, som har flyttet, tenker han på som vampyrer og "snakker" med dem. 

Dette er ganske mørke greier, tenkte jeg flere ganger under lesingen. Men som vanlig godt skrevet av Svingen.

---

 

Herr Stink av David Walliams er igjen en fornøyelig, Roald Dahl-aktig historie (men litt snillere

Aschehoug, 2020

enn Dahl) hvor sosiale skillelinjer og fordommer gjerne er et tema. Her møter hovedpersonen, lille Smilla, en uteligger som har en merkelig dannet måte å prate på. Og han stinker jo. Smillas mamma er tilfeldigvis politiker på stemmejakt, av den fisefine og selvsentrerte sorten. Når Smilla lar herr Stink bo i skjulet i hagen, må moren late som om det var hennes idé. Stink blir TV-kjendis. Det er duket for mange forviklinger og avsløringen av en hemmelighet (som jeg selv ikke ble så overrasket over!)

Baksjå: april, del 3

Dutton Books, 2018

Jeg pleier stort sett å få tak i bøkene jeg leser fra det lokale biblioteket mitt, men en sjelden gang kjøper jeg bøker jeg får lyst på. Det gjelder to av bøkene i dette innlegget; en som jeg fant i den lokale bokhandelen (før koronaen stengte ned Norge) og en som jeg fikk tips om fra en vlogg jeg følger (Vlog Brothers, med John Green og hans bror Hank Green. Anbefales!)

Fantastiske fortellinger

An Absolutely Remarkable Thing av Hank Green er altså boka jeg fikk tips om på vloggen til Green-brødrene. John Green er en etablert ungdomsbokforfatter, men Hank er ganske ny i gamet.

Dette var virkelig et fint bekjentskap! Boka er godt skrevet, gripende, med en start som drar deg rett inn i mysteriet og en slutt som får deg til å gruble litt og fantasere videre. I engelskspråklig litteratur vil den nok havne i kategorien "young adult", som vi ikke har noe godt uttrykk for i Norge.

Vi er i New York; den 23 år gamle designstudenten April May får en morgen øye på en diger, flott, nesten uvirkelig statue som plutselig har dukket opp på gaten. Hun ringer kameraten sin, medstudenten Andy, som har en YouTube-kanal og som denne gangen får et virkelig scoop: han og April er de første som dokumenterer en av disse statuene, en "Carl".

For Carlene har dukket opp over hele verden på samme tid, 60 i tallet. Ingen vet hvordan de dukket opp eller hvem som har lagd dem. Eller er de lagd? Er de kanskje utenomjordiske intelligenser?

Vennene, særlig April May, blir verdensberømte. April må gjøre seg kjent med sosiale medier og med TV-intervjuer, noe hun ikke har brydd seg om før og vet lite om. Det hjelper henne litt at hun er mer opptatt av kunst og av mysteriet rundt Carl enn hun er av pengene og berømmelsen... men etter hvert tar også dette tak i henne. Hun begynner å forandre seg, glemme vennene sine og ta etiske snarveier.

Midt i alt dette viser det seg at hun har en spesiell rolle å spille i det som blir en verdensvid konkurranse - og et samarbeid - for å finne ut hva Carlene vil. Merkelige, dataspill-aktige drømmer sprer seg fra person til person, men bare April har den helt spesielle varianten av drømmen som kan knekke den siste koden.

Det blir intenst spennende, nerdete, morsomt og rørende, og på veien får en litt tanker om hvor det moderne samfunnet i dag er på vei. Et gullkorn fra side 336:

We are each individuals, but the far greater thing is what we are together, and if that isn't protected and cherished, we are headed to a dark place.

---

Gursli Berg, 2019

Naondel av finske Maria Turtschaninoff er en for-bok til fantasyfortellingen Maresi, som kom i 2017. En trenger ikke lese førsteboka først for å få noe ut av denne.

Her fortelles historien om hvorfor og hvordan de første kvinnene grunnla Det røde klosteret, hvor menn ikke har adgang. Denne har en mye mer intens spenning og episke tragedier, mens Maresi var avstemt og poetisk.

Naondel er en kollektivroman med flere fortellere som veksler på å fortelle gjennom boka. De kommer fra ulike land og kulturer, men alle har det til felles at de har blitt lurt inn i eller fanget inn i et forhold til den narsissistiske skurken Iskan. Først ut er Kabira, ei ung jente som har hatt i oppgave å passe på en hellig kilde, symbolet på guddommen Anji. Iskan får se denne kilden og skjønner snart at han kan bruke den og Kabira til sin fordel. På grusomme måter undertrykker han henne og tar henne så med seg til fyrstens by, hvor et nytt palass er under oppføring.

Kabira blir førstehustruen som har oversyn med stadig nye, unge jenter i Iskans harem. Alt hun nå har er håpet om at barna hennes ikke skal bli som ham, og kunnskapen som fins i det store biblioteket. Kan hun finne noe der som kan ta fra Iskan den stadig voksende, magiske makten?

De ulike jentene/ kvinnene som kommer inn i haremet har ulike styrker og innsikter som viser seg å bli nyttige når de en dag bestemmer seg for å flykte - med båten Naondel. Og alle har en spennende, vond bakgrunnshistorie med seg. En av dem, Garai, var en kriger da hun ble tatt til fange, men må skjule denne delen av seg under fangenskapet. Side 99:

Den nye Garai ikler seg disse upraktiske klærne hver morgen. Hun setter opp håret med en kam. Hun gjemmer arrene under lange ermer og sølvarmbånd (...) Den sanne Garai bærer tegn på huden. Tre arr for blodsoffer. To arr for de løftene hun har avgitt. Ett arr for en nedlagt fiende. Den nye Garai må ikke skyve bort krigeren, kunnskapen, kraften.

Selvhjelp og debattbøker til nytte (og litt uro)

Kagge, 2019

Før koronaen stengte Norge kjøpte jeg altså I tilfelle dommedag: en enkel beredskapsbok for vanlige folk av Egil Aslak Aursand Hagerup. Grei å ha i alle fall.

Omtrent på samme tid kjøpte jeg et utekjøkken (ikke prøvd ut enda). Jeg har begynt å bygge opp et lite beredskapslager av vann på flaske og hermetikk. Og jeg har ikke gitt bort all veden min, selv om jeg per i dag er veldig lite flink til vedfyring. (Jeg har til og med jodtabletter, kjøpt inn før jeg skjønte at jeg er for gammel til å være i risikogruppen!)

Men jeg blir nok aldri en "prepper" som lager tilfluktsrom under bakken og samler utstyr til flere ukers overlevelse. Jeg er på vei til å bli klar til 3 dagers unntakstilstand i Norge, slik brosjyrene for beredskap, som ble sendt ut til norske husstander høsten 2018, anbefaler. Men etter det?
Har jeg blitt litt bortskjemt av å bo på et sted med uforskammet stabilt vær (mer vind de siste årene, forresten) og gode kommunikasjonsforhold?

Uansett. I denne boka får en vite på en enkel og konkret måte hva det er størst risiko for at kan skje av kriser, og hva vi kan gjøre for å være mest mulig forberedte hvis dagligdagse, for oss selvfølgelige, hjelpemidler en dag ikke fungerer.

Er du interessert i temaet, kan jeg også tipse deg om en NRK-dokumentar fra 2018, Innafor: Dommedag. Veldig interessant!

Aschehoug, 2020

Så leste jeg Knytta til hytta: på sporet av den norske lykken av Magnus Helgerud. Dette var omtrent på den tiden hytteturistene ble nektet tilgang til hyttene sine på grunn av smittevernhensyn. Jeg fikk lyst til å vite litt mer om hva hytta betyr for folk.

Helgerud tar utgangspunkt i egen erfaring med hytter i familie og vennekrets og utforsker flere temaer assosiert til hytte(ut)bygging, hytteferier og hyttekultur. Boka er delt i to deler, illustrert med fotografi av en fjellhytte om vinteren (første del) og en kysthytte om sommeren (andre del). Genialt!

Når ble det populært å eie hytter i Norge? Hvorfor? Er hyttene et symbol for noe, en flukt fra moderniteten eller trangboddheten? Hva gjør folk på hytteferie? Hvorfor må ting være som de alltid har vært på hytta? Hva gjør en når hytta skal arves? Fins det regler for hva en kan gjøre med hytta og området rundt?

Vi får høre om statsminister Einar Gerhardsens "flukt" til hytta under en viktig politisk diskusjon, om vestkant-hytteboerne som har overtatt sommerøyer, om mysteriet med de to norske somalierne som visstnok eier hytter, og vi får til og med tilgang til Helgeruds dagdrømmer om Janne Formoe fra Kaptein Sabeltann-teaterstykkene. Han tar en sving også innom den norske campinghistorien.
Knytta til hytta inneholder en miks av fakta og personlig fortelling, mer fakta enn i Mamma er trygda (som jeg blogget om her), men med en lignende oppbygning - perfekt for denne lesehesten.

Forresten, i lørdagens A-magasin (Aftenposten, abonnement) er nettopp hyttefolket et tema! 

Informations forlag, 2019

Til slutt har vi Vesten mod Vesten av Rune Lykkeberg. Ei tjukk bok, og så på dansk (merkelig nok ikke oversatt, men distribuert gjennom innkjøpsordningen til Kulturrådet). Likevel var det noe som fikk meg til å ta den med hjem fra biblioteket.

OK, jeg må innrømme at ordene "Harry Potter", "Hunger Games" og "Divergent" fra baksiden vekket interessen min. Hvis du vil se disse bøkene satt inn i en aktuell og politisk kontekst - og analyser av verdiene i blant annet husene på Galtvort - kan dette være din bok.

Og da jeg skjønte at det også handlet om hvordan vår del av verden ser ut til å falle litt sammen for tiden, med forsøk på å forklare hvorfor, fristet det også.

Lykkeberg bruker Vestens nyere (og litt eldre) fortellinger - både bøker og filmer - til å peke på utviklingstrekk i det vestlige samfunnet. Særlig USA, men også Europa. Han deler etterkrigstiden inn i tre perioder:

• Gullalderen (1945-1975), hvor det var en viss framtidstro og utvikling i både teknologi og menneskerettigheter.
• Reaksjonen (1975-2001), hvor baksidene av den økonomiske og teknologiske utviklingen gradvis kom til syne. Markedsliberalismen blir svaret på alle problemer (tror man). 
• Krisen (2001-2016), hvor de politiske systemene virkelig begynner å falle sammen, og troen på de liberale idéene som vi har tatt for gitt blir satt på prøve.  

Lykkeberg skriver også om synet på Vesten i resten av verden, særlig i koloniene som etter hvert fikk sin frihet. Eller gjorde de det? Paradokset i det at en både drømmer om vestlig kultur og demokrati, og hater det Vesten har stått for av utbytting og overgrep.

En mangslungen bok som en gjerne må bruke litt tid på. Og heldigvis: den ender med en optimistisk tone, selv midt i krisen (som ikke er over).

 

Baksjå: april. Fortellinger, del 1

Husker du april?

Vel, det ser ut til å bli (krysser fingre!) den eneste hele måneden preget av ekstraordinære korona-tiltak i Norge og store deler av verden. Barnehage og småskolen åpnet helt mot slutten, men med strenge begrensninger. Før det hadde vi påskeferie, men uten reiser.
Det flommer over av kreative prosjekter på nett; særlig samarbeidsprosjekter som f.eks. kor og korps. En av mine favoritter på YouTube er Holderness-familien, som kan både synge og spille skuespill (særlig far i huset).
Jeg begynte også å se på kanalen til Kara og Nate, som har reist rundt i verden i tre år og faktisk ble "koronafaste" i Singapore.

Lesing i april

April ble en helt grei lesemåned. Jeg leste 3 fakta-/diskusjonsbøker, 9 skjønnlitterære bøker for voksne (av disse en diktsamling og to novellesamlinger), 2 ungdomsbøker og 1 barnebok. 

Jeg deler opp i flere innlegg og begynner med fire bøker i ulike sjangre. En diktfortelling, en fabel, en ungdomsbok og en koselig/ morsom trilogi. 

Flamme, 2019

Jeg klarer det ikke alene er den nest nyeste diktsamlinga til Kristian Bergquist (det kom en også i år). Boka er nesten som en liten roman med mange fortellende dikt om "jeg" som flytter ut i skogen i Trysil og kjenner på aleneskapet, også ensomheten. En får vite litt om hvorfor han flyttet. Han skriver om det som er i hans liv og det som har vært - om dikting, kjærlighet, foreldre som trenger hjelp. Det er ofte vondt å lese; samtidig blir en fanget inn av det han skriver om. Det er enkelt og nakent. På side 166 er diktet jeg kunne ha elska deg: 

jeg er lei
av å lete
nå vil jeg
snart bli funnet

Og på side 78 under overskriften blant mennesker, dikt 4: 

jeg oppsøker fastlegen 

for å spørre

om jeg bør

begynne

å ta

melatonin

mot den frittløpende døgnrytmen

men først lytter hun

med et stetoskop

og hører

hjelp meg

hjelp, hjelp, hjelp

jeg er her inne

hjelp meg

hjelp meg

hjelp meg

En kan lure på hvordan det har gått med "jeg" nå når samfunnet har vært nedstengt. For noen blir ensomheten sterkere. Andre får en følelse av at folk flest mer skjønner hva ensomhet og isolasjon kan være.

Gyldendal, 2019

Et hav av kjærlighet er en ungdomsroman av Tahereh Mafi. Handlingen foregår i en amerikansk by ett år etter 11. september, altså i 2002 - mens dagens tenåringer knapt var født. 
Den digitale kommunikasjonen vil virke ganske fremmed for ungdommer som leser dette i dag (det er spesisert at de bruker MSN Messenger som chatteprogram, for eksempel), og vi har et par kulturelle referanser som får fortelleren til å omtale seg selv som en "pensjonist fanget i kroppen til en skoleelev" (forfatteren var ung i samme periode, kanskje hun har lagt noe av seg selv i fortelleren?)

MEN når dette er sagt, er Et hav av kjærlighet ei veldig fin fortelling. En kommer virkelig under huden på Shirin (16), som bruker hijab (bare fordi det føles rett) på en amerikansk skole og som blir labpartner i biologi med hvite Ocean. De får følelser for hverandre.
Shirin har opplevd mengder av trakassering og flyttet mye uten å kunne danne vennskap, så hun har bygd opp et sint og mistenksomt forsvarsverk. Ocean på sin side framstår som litt naiv i troen på medmenneskene sine. Han liker Shirin og vil være med henne, så hvorfor skal han bry seg med hva folk sier? Det viser seg at motstanden blir uventet stor og at vennene, moren og skolen ikke takler det i det hele tatt.
Shirin får breake (danse breakdance) med broren og vennene hans, dette blir arenaen hun får skinne på og hvor folk kanskje kan se forbi hijaben.

Gyldendal, 2019

Isdragen er en barnebok av George R.R. Martin. I fantasysjangeren, naturlig nok, akkurat som En sang om is og ild (Game of Thrones). I motsetning til bøkene han skriver for voksne, er denne kort, lettlest, omtrent som en liten fabel. Den er vakkert illustrert av Luis Ruyo.
Vi møter vinterbarnet Adara, ei lita alvorlig jente som aldri viser følelser og som elsker frost og kulde, i motsetning til resten av familien og samfunnet. Hun lengter etter vinteren, for da kommer Isdragen, som er hennes eneste venn. De andre frykter den, hun rir på den. 

Det er krig, og fienden har mange drager. Kan Adara og Isdragen hjelpe?

Tre små venner av Kjell Aukrust leste jeg fordi Aukrust ville fylt

Cappelen, 2000 (utsolgt)

100 år i år. Nå kokte kanskje jubileet litt bort i korona?

Jeg har aldri lest bøker av Flåklypas far før, men kjenner noen av karakterene og hadde en forventning om at det skulle være trivelig, lun humor. Det var det. Men også kommentarer til samfunnet både i bygd, by og utenlands, nærmere bestemt Italia! (Det var spesielt å lese om norske turister i dette landet som nå er stengt på grunn av virusplager.)

I denne samleboka (tre bøker utgitt 1966-1977) møter vi tre venner av fortelleren: Solan, Nystumoen og Ludvig. Disse skal visstnok være typetegninger av tre sider ved fortelleren (forfatteren?) selv.
Fjøsnissen Nystumoen var et nytt bekjentskap for meg! Snill, arbeidssom (i motsetning til Solan) og blid.

I anledning jubileet har Cappelen Damm gitt ut praktboka Kjell Aukrusts verden. 

Tilbakeblikk (andres historier)

For noen uker siden var jeg på ferietur i nordre delen av Nordland - Ofoten/ Lofoten - sammen med søster. Der bodde vi blant annet hos familie på Ankenes utenfor Narvik. Inne i byen var vi blant annet på krigsmuseet, hvor de ser både bakover og framover, og ut fra andre verdenskrig til andre kriger i verden. Særlig en veggklokke som gikk altfor raskt framover - og en som gikk bakover - gjorde inntrykk på meg. Det gir tanker om tidas natur.

Museet ligger rett ved Narvik bibliotek, og da passet det godt å låne med seg første delen av en bokserie jeg har hatt lyst til å lese ei stund: Utvandrer-serien av Vilhelm Moberg (skrevet 1949-1959). Jeg har visst om den lenge, men en nydelig sang fra musikalversjonen Kristina från Duvemåla har gjort det ekstra fristende å sette seg inn i denne klassikeren.



Kristina har reist fra tryggheten i Sverige til usikkerheten i Minnesota. Den barnerike familien hadde ikke muligheter for å overleve på den steinrike eiendommen i hjemlandet, så hun ble med ektemannen Karl Oskar på eventyret over sjøen. Men selv etter flere år føler hun at Sverige er hjemme og Minnesota borte, og hun sørger over landet hun sannsynligvis aldri vil få se igjen. Hun får også problemer med å tro at Gud er den som styrer det som skjer med familien, og teksten i sangen er hentet fra en veldig følelsessterk scene fra bok 4, del 1: En velsignet kvinne.

De andre to hovedpersonene i serien er Karl Oskar og hans lillebror Robert. Robert følger med familien til Minnesota, men drar snart sin egen vei for å finne gull i California sammen med bestevennen Arvid.
Alle har våre venner sine ønsker for livet, problemer og overlevelsesstrategier. Robert har en intens lengsel etter å være fri fra krav og ansvar, Karl Oskar har troen på egne evner og krefter, Kristina troen på Gud og et barnlig, lekent sinn. Alt dette blir satt på prøve gjennom serien, dels på fryktelige måter, uten at det dermed blir helsvart. Historien er på sitt mest rørende der alt står på spill. Da knyttes det konkrete ting til følelsene - en bekk, en klokke og et epletre.

Hovedpersonene har også folk rundt seg, særlig landsmenn, som vi får møte i serien: Danjel, som flykter for å få utøve kristendom uten presteskap og som må lære at tegnene på rettroenhet ikke nødvendigvis er så klare. Ulrika, som rømmer fra en ryktebefengt og vond fortid og vil ha oppreisning. Samuel Nøjd, som liker seg best i friluft og har et bankende hjerte for de som har mistet landet sitt: indianerne. Jonas Petter, som rømte fra en kone han aldri ble venner med og stadig har en grov historie å fortelle. Fina-Kajsa, som trodde hun skulle slå seg ned på storgarden til sønnen sin, men som i stedet finner ham alkoholisert og ensom i en liten koie.

Det er naturlig for svenskene å søke til sine egne i det nye landet. Men det viser seg snart at ikke alle er til å stole på. Den fremmede som fremfor alt viser dem vennlighet og hjelper dem i den første tiden, er amerikaner: baptistpresten Henry Jackson. Naturlig nok er det noen fra gamlelandet som mener at han har "feil" tro; også religiøse fordommer og utstøtelse blir forsøkt innført i den nye verden, men Kristina og Karl Oskar står imot og setter vennskap høyere enn rettroenhet. 

Moberg skriver slik at leseren lett smetter inn i fortellingen. Av og til med virkemidler som bryter opp den ellers enkle, kronologiske historien: fortelleren lager lister over personene som drar over sjøen, hva de kommer fra og hvor de vil. Han lar Roberts vonde øre være jeg-forteller i en av de siste bøkene. Ofte får en frampek til ting som skal skje. 

Mot slutten av den siste boka, Siste brev hjem, virker fortelleren etter hvert uinspirert, det er som om han blir gammel sammen med hovedpersonen og alt går litt for sakte. Ellers er Utvandrerne, Innvandrerne, Nybyggerne og Siste brev hjem en flott og herved anbefalt reise.

Vilhelm Moberg utvandret aldri til USA selv, men reiste dit for å gjøre research og snakket med nybyggere. Og han beskriver flere sider av utviklingen av det amerikanske samfunnet i denne nyskapende og spennende perioden.

Tre assosiasjoner på tampen

1. Jeg har startet transkriberingen av 1920-folketellingen for Lyngdal (kommunen jeg har dialekten min fra), et dugnadsarbeid jeg meldte meg på via Digitalarkivet. Her leser jeg om mange enkeltpersoner - foreløpig bare gifte kvinner - som fikk spørsmål om levende og døde barn, om giftermål, og så: om de har vært i Amerika. Det er fascinerende å tenke på at også fra mine hjemtrakter reiste det mange over det store havet som ønsket seg et nytt liv. På Sørlandskysten var det, særlig i forrige århundre, mange som kom tilbake og hadde med seg amerikansk kultur og tenkemåter. Noen lever i dag.

Gyldendal, 2019

2. Hvordan utviklet egentlig det religiøse Nord-Amerika seg fra Karl Oskar og Kristinas tid og fram til i dag? lurer jeg på. Jeg har lest et par biografier som på ulike måter gir en pekepinn.
Først Noe tapt og noe vunnet av Tara Westover, en mye omtalt selvbiografi om en jente som vokser opp i en sekterisk mormonfamilie i Idaho i moderne tid. Den amerikanske religionsfriheten - som i teorien burde være en bra ting - blir virkelig satt spørsmål ved her. I tillegg har vi elementer av angst og katastrofetro, som gjorde Taras oppvekst full av frykt og farer.
Og så leste jeg Jeg lever ikke lenger selv av Kristine Hovda, som riktignok vokste opp i norsk kristendom (hjemmemenighet utenfor kirken), men som ble med i karismatiske bevegelser inspirert av USA.

3. Barnefødsler er en av konfliktpunktene i Mobergs serie. En velsignelse fra Gud - eller? I likhet med Karl Oskar og Kristina er mange fattige foreldre i Libanon fruktbare, som i den nye filmen Kapernaum, sett nylig. I Mobergs serie truer graviditeten først og fremst Kristinas eget liv, i Kapernaum er det barna som lider - såpass at tolvåringen Zain saksøker foreldrene for å ha satt ham til verden.  
Denne filmen er også virkelig severdig. Vond, men mesterlig lagd.

 

Et vårlig samleinnlegg, del 1 (fakta)

Til nå i år - i løpet av årets fem første måneder - har jeg lest:

• 12 fakta og dokumentar-bøker
• 23 romaner
• 16 tegneserier
• 19 ungdomsbøker
• 16 barnebøker

Og av disse 86 bøkene har jeg rukket å blogge om 37 stykker. Altså er det 49 titler som ikke har fått noen omtale. Dette vil jeg prøve å bøte på... i et par innlegg som forhåpentligvis ikke blir altfor lange.
Først tar jeg for meg faktabøkene. Den første har ungdom som hovedmålgruppe, ellers passer de nok best for voksne. 

Gyldendal, 2018

Før øya synker av Teresa Grøtan leste jeg rett etter nyttår, og den faller inn under et tema som jeg har vært opptatt av de siste årene: klimaendringer. Jeg abonnerer på nyheter fra diverse miljøorganisasjoner, det hender jeg også gir dem penger, og jeg fryser på ryggen når jeg leser om det norske oljefondet som jeg samtidig er en "del" av og som blant annet har et nytt prosjekt gående i Brasil. (Hva kan et oljefirma gjøre når det blir slutt på oljen her oppe? Grave andre steder, selvfølgelig! Og Oljefondet investerer i prosjekter som bygger opp under katastrofen, ifølge NRK.)

Uansett. Grøtans bok er lettlest, bilderik og tankevekkende med flere historier fra virkeligheten hvor ungdommer - i målgruppas alder - ser bevis på klimaendringene i sitt nærmiljø. Også på Svalbard, som formelt er en del av Norge.

Humanist, 2018

Jakten på den grønne lykken av Bjørn Stærk passer jo perfekt å nevne etterpå. Denne boka kjøpte jeg til meg selv, så jeg kan kikke i den senere om jeg får lyst. Undertittelen er "tanker fra sykkelsetet", og nettopp sykkelen blir et symbol for reisene Stærk har tatt de siste årene både fysisk og mentalt, og endringene i hans eget tankesett. Lenge bekymret han seg ikke nevneverdig for sitt eget forbruk, forurensende flyreiser, unyttige kjøp. Og han var ikke blant de verste... likevel. Noe skjedde. Han begynte å bli nysgjerrig på linjene fra produksjon til vare, på følgene forbruk kan ha utover det vi selv opplever.

Jeg har funnet ut at jeg lett faller for bøker som tar utgangspunkt i det helt personlige - forfatterens opplevelser og tanker - og vender blikket utover. Det blir ikke bare informativt, men noe jeg som leser må ta stilling til.

Manifest, 2018

Det jeg skulle sagt av Anja Sletteland og Hannah Helseth inneholder også både den personlige engasjementet og det generelle overblikket. Undertittelen sier det meste: håndbok mot seksuell trakassering.
Boka er lettlest, den er oversiktlig og samtidig tettpakket av viktig informasjon.
Et sentralt poeng for forfatterne er at det som blir satt ord på og kalt ved navn, blir lettere å forholde seg til.

Med utgangspunkt i #metoo-bevegelsen beskriver Helseth og Sletteland hva seksuell trakassering er og eventuelt ikke er, hvilke typer som finnes - og hvordan virksomheter og samfunn kan jobbe mot trakasserende tendenser. I tillegg får ofre for trakassering råd om hvordan de skal forholde seg, og de som lurer på hvordan de kan flørte på en ikke-trakasserende måte, får konkrete tips. Mange lesere vil kunne relatere til små historier fra virkeligheten som er nevnt i teksten.
Jeg slenger med rådene om ikke-trakasserende sjarmøroppførsel.

Gyldendal, 2018

Så har vi to personlige historier til: Jeg lever et liv som ligner deres av Jan Grue, som jeg leste på Ebokbib, og Du som er i himmelen av Alf Kjetil Walgermo.

Grue forteller om det å leve med en muskelsykdom og ofte føle andres nedvurderende blikk, men likevel klare mer enn legene hadde spådd og folk flest skulle tro. Han gjør seg tanker om hvorfor akkurat han har nådd så langt. Boka fikk Kritikerprisen 2018.

Samlaget, 2018

Walgermo på sin side forteller om sorgen etter å ha mistet en datter i spontanabort rett før termin, og om hvordan denne opplevelsen satte gudstroen på prøve - men uten at han mistet den.  
Det er verdt å merke seg at forfatteren i tre av sine skjønnlitterære bøker har skrevet om døden: barneboka Mor og far i himmelen (2009) samt ungdomsbøkene Mitt bankande hjarte (2011) og Kjære søster (2015).

The Good, the Bad and the Barbie av Tanya Lee Stone lånte jeg

Speak, 2015

på Drammensbiblioteket. Jeg leverte den tilbake før jeg fikk tatt notater, så kan bare nevne at boka forteller Barbiedukkens historie - helt fra det banebrytende, på flere måter feministiske utgangspunktet til et mer markedsstyrt resultat utover på 1900-tallet. Hva ville produsentene med Barbie, og hva ville samfunnet - eller skal vi si de ulike delene av samfunnet - ha? Boka kom ut i 2015.

Og ellers? 

Jeg begynte nettopp på Den mørke hemmeligheten i Tysfjord, men kjente snart på at den ville bli for mørk for meg, så jeg la den vekk. Men jeg har nettopp fått med meg at kjendisen Erlend Elias, som nå er aktuell med en selvbiografisk bok, faktisk er fra Tysfjord (anmeldelse i VG kan du lese her).


Fred er ei det beste av Dag Hoel vil jeg vente med til et innlegg om krig (og fred?) sammen med Jan Guillous Århundre-serie og den mye omtalte Leksikon om lys og mørke av Simon Stranger. Jeg kan si såpass at Hoels bok om våpenindustrien smetter fint inn i rekken av faktabøker med en personlig vri.

Hva slags steder og samfunn vil vi ha?

Handelsparken i Lyngdal.

Når jeg drar hjem til Lyngdal på ferie, får jeg bo i et område med velstelte eneboliger, nær tilgang til skog og turområder og flott utsikt ut over Romsletta.
Men hvis jeg kikker i sørøstlig retning fra verandaen hos mamma og pappa, ser jeg først og fremst et område spekket med store butikker og et kjøpesenter. Da jeg vokste opp, var det et lite senter; ett bygg, og området rundt var dyrkbar jord og til og med en gårdsbarnehage.

Jeg er ikke så glad i de nye butikkene. Nå skal det sies at jeg ikke bor på Rom lengre, så jeg slipper å se på dem hver dag - og de som bor der, vil nok bli vant med det. Men jeg tror min følelse av vemod handler om at jeg ser symbolsk på sentrene. At disse grå klossene ødelegger for det naturlige uttrykket, og at de representerer en pengemakt som ikke bryr seg om hva som er fint å se på og hva som løfter nærområdet. Det dreier seg også om hva som er igjen rundt. Ungdomsskolen jeg gikk på er lagt ned, og sykehjemmet skal flyttes. Vil stedet hvor jeg vokste opp til slutt bli et sted folk bare kjører innom for å finne et kupp?
Det er langt igjen dit. Men jeg blir ikke kvitt den følelsen.

Dreyers forlag, 2017

Kanskje det var derfor jeg bestilte Kjøpesenterlandet: planlaus norsk stadutvikling av Ronny Spaars med en gang jeg hørte om den. Boka kom ut i 2017 og består av illustrerte artikler som først ble publisert i Dag og Tid i løpet av flere år.  Lyngdal er ikke representert blant de 34 norske byene og bygdebyene i boka. Men det er god geografisk spredning her.

En av byene er Bodø, som jeg selv besøkte i høst og hvor jeg la merke til de høye bygningene langs strandkanten - vanskelig å se fjellene fra havna. Ett av tettstedene: Gran, som jeg tok toget til sist sommer og som har fått mye tyn for "kjøpesentersentrumet" sitt. Byen Sandvika, som jeg ikke har noen direkte tilknytning til, men som muligens blir "min" fylkeshovedstad i det nye Viken, og som etter Spaars utsagn er bygd opp av (den tidligere) ålingen Olav Thon, får passet sitt påskrevet.

Noen få av byene og tettstedene er trukket frem som forbilder på god stedsutvikling. Andre er skremmebilder. Noen er litt av hvert. Alle har fått terningkast på ei liste sist i boka.

Spaars forteller om hvordan de ulike kommunene forholder seg til planer og nye byggeprosjekter, hva de ser på som viktig. Hvordan planer av og til får uønskede resultater, som digre boligblokker som blir tomme skall. Hvordan utsikter til å få solgt eiendom kan blekne andre kommunale idealer og åpne opp for uheldige løsninger, særlig der forholdene er små og inhabilitet er vanlig.
Hvordan bilveier og parkeringsplasser til kjøpesentrene kan bli viktigere enn levende bysentrum med gågater og sykkelveier, og skyhøye luksushoteller ta opp den beste plassen i vannkanten. (Hvem skal eie en by?)
Ikke bare sentralisering av butikker i kjøpesentre blir kritisert, også "samlehus" som de nye kulturhusene, hvor mye kulturelt innhold blir samlet på ett sted og i verste fall hever terskelen for lokal deltakelse.

Den som kanskje gjør mest inntrykk og viser klart forfatterens prosjekt eller siktemål, er sørlandsbyen Risør. Her handlet det om et område midt i havnebassenget, Holmen. Hvordan skulle nybygg her se ut? Hvem skulle eie dem, rikfolk med sommerleiligheter eller folk flest? Hadde lokalbefolkningen noe de skulle ha sagt?  Et stridstema gjennom flere år, med en utenbys urostifter i sentrum: Erling Okkenhaug fra Oslo. Det ble lagd en dokumentar om ham; Sørlandsrefseren er tilgjengelig på bibliotekenes filmtjeneste Filmbib (for alle med nasjonalt lånekort).

Dokumentaren kom i 2013. Etter det kan en google seg til resultatet: Planene for Risørholmen ser ut til å ta vare på variasjonen som Okkenhaug etterspurte (artikkel hos Fortidsminneforeningen), og det ser ut til at lokalbefolkningen fikk komme til orde.

---

Res Publica, 2018

Når jeg skal over til neste bok, Homo Solidaricus av Wegard Harsvik og Ingvar Skjerve, er det verdt å nevne helt fra starten at boka har en politisk venstrevridning. Det gjør ikke forfatterne noen hemmelighet ut av; de sier i forordet at de er politikere fra Arbeiderpartiet og SV.

Med det i tankene er det ikke så rart at det blant annet er en sentral amerikansk markedsliberalist, Ayn Rand, som blir omtalt og blir hovedtalerøret for den egoistiske ideologien de vil til livs.


Jeg har selv tenkt på meg selv som en typisk sentrumsvelger (ja takk til gulgrønne alternativ!), men vil i mange saker, og særlig samfunnsøkonomi og velferdsordninger, skjene til venstresiden.
(Og solidaritet med andre mennesker er en sentral tanke i bedehuskristendommen, som jeg vokste opp med. Nå er religionen forlatt, men solidaritetstanken er inngrodd!)

Før jeg leste denne boka, hadde jeg nettopp lest nyheten om en FrP-politiker som stilte spørsmål ved engasjementet hos miljøstreikendee ungdommer: ville de selv gi opp noen av sine privilegier, kanskje? Saken gjorde meg opprørt, og Homo Solidaricus tente noen lamper i hodet mitt, jeg gjorde noen koblinger. Raske koblinger.
Forfatterne skriver mye negativt om Ayn Rand, og sentrale norske politikere på høyresiden har lest Rand; står de dermed for alt hun skriver? Vel, ikke nødvendigvis. Selvfølgelig. Men ifølge forfatterne av Homo Solidaricus er linken tydelig (noe som blir problematisert i en bokanmeldelse på høyrenettstedet Minerva.)

Ayn Rands mest kjente bok, romanen Atlas Shrugged, er omtalt i boken. Jeg har aldri lest den, men så filmen for et par år siden, på DVD. Jeg satt litt forfjamset i etterkant. Her var alt snudd opp ned for meg som lever i et sosialdemokrati: kapitalisme var bra. Fagorganisasjoner dårlig. Heltene skulle ha minst mulig friksjon på sin vei mot toppen. Det var helt tydelige budskap i filmen, og virkemidlene var klassiske Hollywood - svart-hvitt og ondt/ godt.





Rand stod for en filosofisk retning som hun kalte objektivisme. Etter lesingen av boka googlet jeg uttrykket og fant ut at jeg kunne nikke til deler av filosofien. At jeg primært tror på det jeg kan se, for eksempel. At det er naturlig å ta vare på egen familie og at altruisme (uselviskhet) i sin mest ekstreme form vil gjøre at du ofrer dine egne - er det bra?
Men det fantes altså visse trekk ved hennes ideologi(er) som virket ekstreme, eller iallfall gjør det i dag. Og den økonomiske politikken den har inspirert er jeg altså skeptisk til.
Du kan lese mer om Ayn Rand hos Store norske leksikon. 

Selv om det var denne tenkeren jeg først og fremst merket meg i boka til Harsvik og Skjerve - og påvirkningen hun kan ha hatt på den politiske høyresiden - inneholder den flere andre ideer og forskningseksempler fra både naturfag og psykologi.
Hovedformålet med Homo Solidaricus er å vise at egeninteresse framfor solidaritet og samarbeid faktisk ikke er verken naturlig (i biologisk og evolusjonær forstand) eller lurt i det lange løp. Flere eksempler blir løftet fram, som at hjerneskader kan føre til mangel på empati (Phineas Gage) - empati blir dermed standarden vi er født med.
Det "økonomiske mennesket", som bare tenker profitt, har forresten en tenkemåte som en 3-4-åring. Hvem vil vel bli anklaget for det? 

--

Hvordan er det med deg, ser du lett sammenhenger?