Hastig høstinnlegg: sakprosa

 (Jeg har lovet meg selv å bli ferdig med dette oppsummeringsinnlegget i løpet av de neste 45 minuttene. Kanskje den eneste måten jeg klarer å få blogget på?)

Trollet i Djupadalen, foreviget i dag.

Det har allerede gått et par måneder siden forrige innlegg, og en god bunke med bøker er lest siden da. Jeg har også tatt meg tid til andre aktiviteter som korsang, Smule-sang (og Smule-treff i oktober!), diverse YouTube, brettspill, helårsbading, kafébesøk - og endelig har jeg fått brukt medlemsskapet mitt på treningssenter, som jeg måtte utsette på grunn av forkjølelse. 

Nå i helga hadde jeg besøk av ei venninne fra Ål; helt perfekt! Snart er alle mine formelle bånd til den gamle kommunen min brutt (et regnskap er ferdigstilt og skal gås igjennom på et årsmøte på mandag), men jeg vil alltid ha gode minner derfra og kjære kjennskap. 

---

Hva har jeg så lest de siste par månedene? Her er noen ord om faktabøkene for voksne: 

Pitch forlag, 2021

Etter forestilling med Hilde Louise Asbjørnsen i Festiviteten måtte jeg bare kjøpe med meg hjem boka hennes Stardust, hvor hun forteller historiene til flere av de største kvinnelige sangerne fra forrige århundre - en av dem norsk (Bokken Lasson). Forfatteren dramatiserer scener slik at store deler av boka framstår som en roman, men innholdet bygger på faktiske forhold. Dette var tøffe damer som visste hva de ville og gjorde det de kunne for å nå fram dit!

Humanismens idéhistorie av Morten Fastvold kjøpte jeg også til odel og eie. Jeg har lenge tenkt at jeg trenger å sette meg mer inn i hva livssynshumanismen innebærer - ideer om mening i livet og hva som er godt og vondt. Dette er den første boka som grundig tar for seg hvordan den norske livssynhumanismen ble slik den er i dag - helt fra antikken via renessansen og til moderne former for humanisme. Veldig ryddig og godt fremstilt.

Humanist forlag, 2021

Cappelen Damm, 2022

Historien om båten av Torolf Kroglund er i en sjanger jeg så ofte trekkes mot: den personlige sakprosaboka. Forfatteren bygde sin egen trebåt i Risør og bruker dette som utgangspunkt for å lære mer om båtens historie, både materialer og byggeteknikk. Han filosoferer også rundt menneskelige aktiviteter og miljø.
Selv om boka passer godt inn i "min" sjanger, klarte jeg ikke å finne roen med den. Kanskje en annen gang.

Kagge, 2017

Putin og jeg av Øystein Bogen var intenst spennende. Den er skrevet før det siste årets "spesialoperasjon" og invasjon. TV2-journalisten tar her utgangspunkt i egne opplevelser fra besøk i Russland og møter med Vladimir Putin helt fra 1990-tallet. Jeg glemmer vel aldri episoden hvor han med nød og neppe slapp å bli operert på et russisk sykehus etter en bilulykke på "feil" side av grensen...
Bogen beskriver risikable operasjoner under VM i Sotsky, Beslan-tragedien og invasjonen av Krim-halvøya. Han forteller hva som egentlig skjedde da Kursk gikk ned og hvordan Kreml holdt informasjon tilbake overfor de pårørende. En av disse fikk den norske journalisten intervjue.
 

---

Flere av bøkene jeg har lest kan du se på Instagram-kontoen min. Det er her jeg oftest oppdaterer - og eksperimenterer! 

Og i dag har jeg fylt på med nye bøker fra biblioteket; spent på om de slår an.

Tidligvinters oppsummering: fakta og dokumentar

Det er allerede november, og det er på tide med ei kortfatta oppsummering av bøkene jeg har lest i høst, men ikke blogget om. Jeg deler inn i kategoriene fra lest-lista. Først bøkene som handler om det som kan skje, har skjedd eller kanskje vil skje.

Alle bøkene er lånt på det lokale biblioteket mitt. Med et par unntak er de også helt nye i år, og to av bøkene har blitt kjøpt inn i innkjøpsordningen for norsk sakprosa (populært kalt "kulturfond"); dermed er det en stor sjanse for at du også kan finne dem på et bibliotek nær deg. (Det har jeg spesifisert under bildet.)

---

Vigmostad & Bjørke, 2009

Helt tilbake i juli leste jeg Norsk attraksjon av Linda Eide, en av mine yndlingsprogramledere! Perfekt for deg som liker morsomme historier og smått kontroversielle attraksjoner, som en diger, stygg julenisse. Alt skildret lekent og muntlig så en syns en hører Eide prate. 

Per dags dato kan du se hele TV-serien Norsk attraksjon på NRK nett-TV, her. 

Kagge, 2019

Jeg valgte også å lese Heit: en guide til overgangsalderen av Birgitte Hoff Lysholm, en pekepinn på at jeg ikke er 25 lengre. De første sølvhårene har kommet, og energinivået er så som så. Men inni meg føler jeg meg som 25! Innstilling og realiteter kolliderer. Og Lysholm har noen lignende erfaringer som hun har tatt utgangspunkt i (KK har et grundig intervju med henne her).
Boka vil fjerne tabuet rundt denne perioden som halvparten av verdens befolkning går igjennom i ulik grad og dokumentere ulike erfaringer fra norske kvinner. 

NRK sendte forresten en dokumentar i mai som fokuserer mye på hvordan en demper (eller fjerner?) symptomene på menopausen.

Så ble det august, og her har jeg notert to bøker.

Aschehoug, 1957

Nitahå-Jussi: Finnskogenes siste vandrer av Dagfinn Grønoset, valgt fordi min egen oldemor ble født nært til Finnskogen i Hedmark, Nitahå-Jussis område. (Og om bare to uker til skal jeg dit selv på ferie!)
Grønoset skildrer en særegen mann med et tradisjonelt levesett, men likevel med lengre turer både innenlands og utenlands, mye engasjement og et stort kontaktnett. Her kan du se en NRK-dokumentar fra 1963, Finnskog og trollskap, hvor Jussi er med (intervju med Grønoset selv fra 22:46 og utover). (Dette begynner å likne på et reklameinnlegg for NRK...)

Denne boka fant jeg i en kasseringsrunde på det "gamle" biblioteket, som nå er under ombygging til noe helt annet.

Samlaget, 2019

Sånne omstillinger kan skape en følelse av stress, så kanskje ikke så rart at jeg også lånte Stress og korleis leve med det av Anne Gunn Halvorsen. Jeg er redd for at jeg ikke tok meg tid til å inkorporere noen av de praktiske rådene som jeg nå har glemt, men Nynorskbok.no har iallfall skrevet om boka her.

Res Publica, 2019. Kulturfond

I september fant jeg ut at jeg trengte litt ny innsikt. For eksempel om rusmidler. Meningen med rus av Øystein Skjælaaen ga meg litt å tenke på.

I Norge har vi godkjent (med en viss regulering) rusmidlet alkohol, mens strenge straffer er innført mot "illegale" narkotiske stoffer med mange ulike virkninger og styrkegrader. Hva skal en ta utgangspunkt i når en vurderer faren disse stoffene innebærer? Overdoser, atferdsendring som er til skade for en selv eller andre? Hvordan ser alkoholens virkninger ut i den sammenhengen?

Forfatteren beskriver ulike motiver for bruk av rusmidler og ulike bruksmåter, og han forteller om egne erfaringer med rusmidler. En får et slags forsvar for den "sunne" rusen, men hvor går denne grensen? tenker jeg. Uansett et interessant bokbekjentskap.

Cappelen Damm, 2019

Vigmostad & Bjørke, 2019

I valgtider kan det være interessant å lese politisk aktuelle bøker som Bompengeboka av Elisabeth Bergskog (om veibombetalingens historie i Norge).

Eller  Streik for klimaet av Greta Tunberg, en samling av Tunbergs offentlige taler.

Jeg elsker Tunbergs pågangsmot og det at hun viser fortvilelsen og sinnet sitt. Det haster å handle! Jeg er likevel skeptisk til om de knallharde kravene hennes når fram. Tenker på budskapet i boka jeg skrev om i 2018: Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming - vi må skjønne hvorfor folk, politikere osv. ikke reagerer og handle etter det: skape smitteeffekter og gi konkrete håp om endring.

Temaet er høyaktuelt. Visste du at det pågår en kampanje for å stille staten for retten (klimasøksmålet, artikkel NRK)? Nylig var det markeringer over hele Norge. Og samtidig oppdages det mye mer olje i Nordsjøen...

Gloria forlag, 2019

Jeg leste også Bieffekten av Sarah Hambro, ei lekker og lettlest - men veldig informativ - bok om ulike sider ved honningbienes liv. Bieforskning, bikuben og bidronningen som symboler, honning som legemiddel, urbane bikuber og bienes framtid - mange forskjellige perspektiver.

Så ble det oktober, og jeg leste ei nett bok i faktaserien Norsk røyndom (i mai leste jeg ei bok av Alf Kjetil Walgermo, omtalt her). Denne heter Mot normalt og er skrevet av Bjørn Hatterud.

Samlaget, 2019. Kulturfond

Hatterud er født med ryggmarksbrokk, noe som har preget livet hans rent fysisk. Men det at kroppen ikke er som den kunne vært, har stengt industridørene i hjembygda Brumunddal og åpnet andre, mer (mot)kulturelle dører andre steder. Trass i all motgang - som det har vært nok av - klarer han å se lyspunktene. Veldig lesverdig!

For tida leser jeg 

Humanist forlag, 2019

Polen: aske og diamanter av Ingrid Brekke.

Jeg har vært på korte turer til Polen ved tre anledninger: skoletur i 1991 (Warszawa med mer), bibliotekkonferanse i Wrozlaw i 2017 og sanggruppe-tur til Gdansk i 2016. Mer aktuelt: jeg hører ofte polsk språk for tida, med et arbeidssted under ombygging.

Men jeg vet veldig lite om landet så mange av de nye naboene våre kommer fra, og det å lese denne boka er et forsøk på å bøte på det. Foreløpig har jeg lest en kortfattet historisk oversikt (med en svart tydeliggjøring av elendigheten det polske folket har opplevd) og litt om han som regnes som Polens store mann. Jeg er spent på fortsettelsen.

Det går jo også an å kose seg med videoer som den under, innimellom. Og nei, den typiske polske dama er ikke som hun på videobildet!

Om havet

Tur i fjæra i Bogen. Foto: Gunn Lina Fredriksen

 

Jeg vokste opp ved havet. Innerst i Ofotfjorden, i ei lita bygd, et lite boligfelt like ved fjæra, bodde jeg fra jeg var 2 til jeg var 8. Hver gang jeg har vært der siden (lenge siden nå) må jeg alltid besøke fjæra. Snuse på havlufta. Høre måkeskrikene. Plukke små skjell eller sneglehus. Noen av dem har jeg spart på i en bolle i bokhylla mi, sammen med mer eksotiske skjell i flotte farger.
Sørpå har jeg måttet reise lenger for å finne sjøen, men det er herlig å oppleve det. Særlig på en solfylt dag.

Jeg er ikke glad i å være ute i båt på havet, jeg blir fort sjøsyk, men regner med at jeg kunne vent meg til det også. Enn så lenge er det bare det å stå trygt på land og se utover som drar meg.

Sneglehus fra fjæra i Bogen.

Oktober forlag, 2015

En som har vært ute på havet mange ganger, er Hugo Aasjord, en kunstmaler i Lofoten som kommer fra en familie av fiskere og fiskeforedlere. I Havboka forteller Morten A. Strøknes hvordan han og Hugo reiste ut på Vestfjorden flere ganger i løpet av ett år for å fiske den digre haien håkjerringa. Hvordan det gikk skal jeg ikke røpe, men jeg kan skrive andre ting som kan vekke interessen. Først en smakebit fra side 19:

Hugo trengte ikke å jobbe for å overtale meg, jeg slukte kroken så å si på instinkt. Også jeg er oppvokst ved havet og har fisket siden jeg var liten gutt. Å få napp ga meg alltid den samme følelsen av at nesten hva som helst kan komme opp av dypet (...) merkelige vesener svømte rundt, nesten rett under nesen på oss, men vi kunne ikke se dem, ikke kjenne dem, bare ane hva som foregikk der nede. 

Selv om rammefortellingen om haifisket er god nok i seg selv, er det alle anekdotene og assosiasjonene innen ulike fagfelt - mytologi, geologi, samfunnslære, historie, kunst, værforskning, miljøvern - som gjør det så interessant å lese videre. Jeg lurer på hva neste kapittel vil bringe av kunnskap og funderinger og fantasifulle historier. Dette er ikke en slukebok, en må stoppe opp av og til (veldig sunt). Den er en typisk sakprosabok, med fakta bakt inn i en god historie.

Jeg får vite mye jeg ikke ante om havet. Også om kystkulturen i nord, hvordan alt var bygd rundt fisket. Hvordan det endret seg med den industrielle revolusjonen og kravet om masseproduksjon. Om de modige lokale forsøkene på å bevare gamle bygg og fornye dem, bruke dem til nye folkelige aktiviteter.
Strøknes har med seg eldgamle bøker til øya Skrova (jeg lurer litt på hvordan han har fått kloa i dem, er det realistisk at han får ta dem med seg til et vindblåst fiskevær i stedet for å bla i dem med hansker på et museum?), bøker som blander mystikk og fakta. Skrevet av personer som så på det som sin livsoppgave å fortelle om havet, forske på det.

Og så leser jeg om hvordan havet fungerer som et system. Hvordan det systemet står i fare for å gå under. Som han skriver, havet vil sannsynligvis overleve oss - men vil det være liv i det? Vil det bare være giftige alger og maneter igjen før vi vet ordet av det?
Jerntrålerne, som kan lage kirkegårder på sekunder av flere tusen år gamle undervannsskoger, er det som setter seg mest i minnet.

I tider der miljøkampen er så tydelig både hjemme (mulig oljeboring i nettopp Lofoten og Vesterålen. WWF) og ute (antimiljøvern i USA. Aftenposten), er det spennende, ja, nesten skummelt, å leve.
Hva hvis de som har makten og tjener pengene på fossilt brensel, opplevde rent konkret at deres eget vann, det de skulle drikke og vaske seg i, ble til olje eller annen gift? Ville de fatte det da, hva de gjør?

Uansett om du er opptatt av miljøvern eller ikke, ja, selv om du ikke har noe forhold til havet fra før, vil jeg tro at du kan få noe fint med deg videre fra Havboka.

Og det er en viss fare for havforelskelse.

Jeg sjekket på Google Maps hvor langt det var fra Bogen,
der jeg bodde, til Hugos øysamfunn Skrova i Lofoten.

Boka har jeg fått gjennom Mammutsalget.