Baksjå for mai

Hva skjedde i mai? 

Elveflora i Ål. 

• Innspilling av ny virtuell korvideo som nå er lagt ut: Happy Ending (arrangert av Stefan Wyatt). 15-16 stemmer, og jeg har for en gangs skyld fått den dypeste damestemmen (som ikke var veldig dyp denne gangen).
• Årets første bad, i elva. Starten var kald, men det tok seg fort opp!
• Eurovision Song Contest - og andre feiringer! Var så heldig at jeg hadde ei venninne på besøk som jeg kunne dele feiringa med.
  Jeg heiet særlig på Island, men stemte som vanlig på flere. Ingen skilte seg ut som klare vinnere for meg; det måtte kanskje være Sveits med Tout l'universe?  

Lesing i mai

Jeg leste ikke mye i mai, men det jeg leste, gjorde inntrykk. Gode leseropplevelser, slik en lesemåned skal være. Fin blanding av norsk og oversatt (og engelsk), fra innland og utland og i ulike sjangre.  

Aschehoug, 2016

Faglitteratur og memoarer

 Min venn pingvinen av Tom Michell er en memoar fra Argentina i 1975, i en periode med mye politisk og økonomisk uro i landet. Tom arbeider ett år som lærer på en privatskole, og på en ferie finner han en overlevende pingvin fra en oljeulykke i nabolandet. Han tar den etter litt om og men med seg tilbake til skolen, hvor den snart finner seg godt til rette. Og ikke bare det: den blir en maskot, en inspirator og en venn å fortelle ting til for barn og voksne den møter. Blant annet en sjenert gutt som viser seg å være en storsvømmer. Søt og tankevekkende historie. 

 

Aschehoug, 2020

Om tiden og vannet av Andri Snær Magnason  

Denne boka måtte jeg kjøpe for å ha noe å notere i, etter det første lånet på biblioteket. Anbefales varmt!

Den minner meg litt om Per Espen Stoknes si bok om global oppvarming (lest i 2018) i det at den prøver på en ny inngang til dette temaet. 

Det Magnason kan og også bruker i kampen for naturen og mot natur- og klimaødeleggelser, er fortellinger. For det er de som berører mennesker, som kanskje kan få oss til å snu og satse. 
Fortellingen om mennesker rundt oss som har opplevd natur og landskap som ikke fins lengre. Fortellingen om de som føler på endringene på kroppen, som folket og landet til Dalai Lama. 
Og de virkelig gamle fortellingene om ei norrøn sagnku som kanskje er inspirert av myter fra Himalaya...

Landet Magnason skriver fra, er landet med breene. Men de forsvinner raskt. Og vakre daler legges under vann for å lage strøm til aluminiumsfabrikker. På Island har ikke naturen hatt noen iboende verdi for de som sitter med makten, og kanskje litt for lite for folk flest. En må argumentere med turisme, med økonomisk potensiale. Men det er som han skriver: 

Økonomisk vekst skiller ikke mellom bærekraftig og ikke bærekraftig. Det er som om vi ikke skulle gjøre forskjell på det å bli sterkere i forhold til det å bli tykkere, eller se forskjell på et barns vekst i mors mage og en svulst.

Cappelen Damm, 2015

Underveis: vandringer i et landskap av tro og tvil av Inge Eidsvåg

Denne boka trengte jeg også tid på å fordøye, den ga meg mye.
Her henter jeg et sammendrag fra forlaget: 

Hvis noen for 60 år siden hadde spurt Inge Eidsvåg om hans tro, ville svaret ha vært enkelt. Når han blir spurt i dag, blir blikket flakkende og stemmen usikker. Hva tror han egentlig på? Er det noe igjen av barnetroen? Og hva betyr religion i sekulariseringens tidsalder? Dette er verken et anklageskrift eller et kampskrift. Underveis handler om en livssynsreise som har vart i mer enn seksti år.

Skjønnlitteratur

Hekneveven av Lars Mytting er fortsettelsen på Søsterklokkene, som jeg skrev om i apriloppsummeringa. Det er vanskelig å skrive om handlingen uten å avsløre viktige deler av førsteboka, men jeg skal prøve. 

Gyldendal, 2020

Vi er rett etter århundreskiftet (1903) i Norge, og det har gått vel tjue år siden slutten på Søsterklokkene. To brødre har vokst opp, to som etter sagnet skal gjenfinne klokka som forsvant. Den ene bor fremdeles i bygda, men har ikke blitt godtatt av slekta si og vokser opp som husmannsgutt. Presten Kai Schweigaard kjenner et særlig ansvar for ham og lærer ham om mye han tradisjonelt sett ikke har bruk for. Men det gjør Jehans til en som ser etter nye løsninger og muligheter. En dag møter han en britisk jevnaldring som føles merkelig kjent, og verdenen åpner seg enda mer. Eller?
Jehans vil også hevne seg på onkelen som har behandlet ham så dårlig. Kommer hevnen i veien for ei god utvikling for ham og kona han har fått? 

Presten selv leter etter den mytiske hekneveven som skal beskrive endetiden og kanskje hvordan han selv vil dø. Vil han klare å bøte på det han har gjort galt?

-Jeg ble ikke like fenget av denne boka som den første. Den er ikke så episk i innhold og form. Det som virkelig holdt meg fast til permene, var ønsket om å finne ut hvordan det gikk med alle menneskene, og kanskje særlig Kai Schweigaard. Og den viser mye av hvordan teknologisk utvikling kan forandre ei bygd og menneskeliv. 

----

Quirk Books, 2020

The Southern Book Club's Guide to Slaying Vampires av Grady Hendrix hørte jeg på lydbok i den engelske bibliotek-appen Libby. Den var intens, fascinerende og tidvis utrolig frustrerende. 

Settingen er en liten sørstatsby på 90-tallet, hvor en liten flokk med husmødre leser grøsser- og krimbøker og en dag får mer spenning enn de hadde bedt om, i det virkelige livet. Spørsmålet er hva de selv (med hovedpersonen Patricia i spissen) kan stille opp med i møte med et sjarmerende monster som har forført det lokale samfunnet og til og med deres egne barn og ektemenn. Midt i boka føltes det meste ganske håpløst. Jeg skrev dette på Instagram: 

Jeg tror aldri jeg har vært så sint på noen som under lyttinga til denne lydboka. Og det er ikke den mulige vampyren jeg blir sint på, men den overbærende ektemannen og resten av den patriarkalske sørstats-småbykulturen vi møter... 

----

Blindsone er den nyeste ungdomsboka til Anders Totland. Denne forfatteren er ikke redd for å ta for seg tøffe tema, og her er det snakk om ville russefester. Fra forlagsomtalen: 

Gyldendal, 2021

For Sanne er det berre ein ting som gjeld: kjærasten Henrik. Det er dei to mot verda.
Så nærmar russefesten seg, og Sanne blir overraska når Henrik plutseleg vil dra dit. Han har då ikkje vore oppteken av sånn før? Sanne vil ikkje vera klengete, men når ho anar ein sjanse til å bli med på festen og halda eit auge med Henrik, grip ho han.
(...) ei historie om altoppslukande kjærleik, å mista seg sjølv, og å finna seg att.

----

Cappelen Damm, 2021

Den sorte bruden av Anne Elvedal gir oss forhistorien til førsteboka i serien Dødens spill, som jeg skrev om her. To personer som er omtalt der, er hovedpersoner her. Jeg har glemt det meste av handlingen, men det betyr ikke at boka ikke var god. Den var slukeverdig. Jeg tror du vil kunne lese denne også før Dødens spill. Omtale fra forlaget:  

Helenes fostersøster forsvinner sporløst på vei hjem fra butikken. Da Helene får vite at søsteren skal ha prøvd et åndebrett kvelden før hun forsvant, trosser hun advarselen om å aldri ta i bruk sine evner til å kommunisere med døde. Mørke krefter settes i gang og Helene dras inn i et spill hun ikke har kontroll over.

SolumBokvennen, 2021

Heaven av Mieko Kawakami er noe så sjeldent som en japansk ungdomsroman oversatt til norsk. Synsvinkelen ligger hos en ung gutt som blir mobbet på utspekulert og brutalt vs. Han blir kjent med ei jente som kanskje er et mer tydelig mobbeoffer: hun insisterer på å slurve med hygienen. Hvorfor? 
Gutten og jenta blir venner, men i skjul. For hva kan mobberne gjøre hvis de finner dem sammen? 
Har ikke mobberne, eller de som bare ser på, noen samvittighet?  
Deler av denne romanen minnet meg om den kompromissløse Ingenting av Janne Teller. Vær forberedt på sterke scener. 

Fra Instagram: 
Mobbes unger i Japan også? Jada, dessverre. Men hvorfor? Bare fordi mobberen kan, eller plutselig får lyst? Denne boka var fysisk vond å lese. Og underlig passende sett ved siden av musikkvideoen til eurovision-håpet vårt TIX. Til og med tittelen stemmer... Er nok ikke for alle, men verdt tida di. 

Aschehoug, 2021

Drømmeprinsen av Randi Fuglehaug og Anne Gunn Halvorsen er bok 2 i den kjempepopulære serien Halve kongeriket. Jeg har lest førsteboka, men ser at jeg ikke har blogget om den. Det går an å lese bøkene hver for seg, men det er nok en fordel å lese denne sist.
Premisset i serien er at Norge har et kongelig søskenpar som går på en skole i Oslo og - trass i det priviligerte og overvåkede livet - opplever ganske vanlige tenåringsdilemmaer. I Arvingen møtte vi ei vanlig jente som forelsket seg i prinsen; her får vi historien om prinsessa. Fra forlagsomtalen: 

Prinsesse Margrethe sliter etter at skoleballets nachspiel endte dramatisk på sykehus. Hva som faktisk skjedde den natta, tør hun ikke fortelle noen. Når både tvillingbroren og resten av familien svikter i kjølevannet av pandemien, tårner problemene seg opp. Hadde hun bare hatt en kjæreste å dele alt med! Men en kongelig 17-åring kan vel ikke bli sammen med hvem som helst?
Drømmeprinsen er en moderne kjærlighetshistorie om å miste kontrollen og finne seg selv - og om at ekte prinsesser også må kysse mange frosker.

Baksjå og framsjå: oktober

Klar til Halloween, som Hermine Grang.

Oktober ble en heidundranes måned, særlig i musikkens tegn. Lite egentlig fritid og dermed lite tid til lesing. Heldigvis ble det også noen virkelig gode litterære opplevelser!
Her kan du lese oppsummeringa for september.

Jeg blogga om TV-serier som jeg bare i teorien er litt utenfor målgruppen til, en roman fra Canada og en mye omtalt roman fra Norge. Samt prosjektet som jeg kommer tilbake til lengre nede.

I alt leste jeg ni bøker i oktober.

Lest

Cappelen Damm, 2016

Oppstandelse av Eivind Buene leste jeg som ebok. Nåtidshandlingen forteller om to heterofile par, med den tidligere pinsevennen David i spissen, som tar seg en ferie på et sydlig sted hvor de skal kose seg sammen. Alt er lov så lenge det er godt for de involverte. I boka er det også beskrivelser fra Davids kristne fortid, oppveksten og ungdomstiden. Vi får de voksne tankene hans rundt hvordan levemåten hans har forandret seg uten at lengselen etter det intense har forsvunnet, og hvordan det (i hans øyne iallfall) er en sammenheng mellom den åndelige og den seksuelle ekstasen. 

Etter hvert under ferieturen blir det tydelig at det mangler noe i det moralske kompasset til David og vennene hans. For hva når en av dem prøver å involvere noen de tenker at "egentlig vil" eller "egentlig har godt av det"? Når personen ikke er enig, så er det litt kjedelig, syns de, men ikke noe å gruble mer over eller angre på. Jeg vet at jeg står i fare for å feiltolke denne romanen, siden den overlater så mye til leseren. Romanen er ikke moralistisk, men er den i siste instans moralsk? Rir ikke de to parene litt for lett inn i solnedgangen? (Slutten er litt åpen, så en vet forsåvidt ikke hvordan rideturen går.)

Tiden, 2004

Små guder av Terry Pratchett var en herlig og rik leseopplevelse for denne lesehesten. Boka hører til i serien om Skiveverdenen (den som ligger på en diger skilpadde båret av fire elefanter) og ble utgitt på engelsk så tidlig som i 1992 (Small Gods). Som vanlig hos Pratchett: en morsom og spennende fortelling, men med en alvorlig bunn i satirisk innpakning. Her handler det om religion på sitt verste - og menneskeligheten på sitt verste og beste.

Romanens viktigste person må sies å være klosternovisen Brutha. Han blir regnet som dum, siden han er analfabet, og han er oppvokst med en ganske så blind tro på sin egen uverdighet og - på den andre siden - fortreffeligheten til den store guden Om. Men Brutha har en hukommelse uten sidestykke og suger kunnskap som en svamp. Det er bare litt lenge siden han hørte ord som ikke var hentet fra den store boken om Om eller bokens formidlere. Når ny kunnskap først siver inn - gjennom møtene med guden Om i en liten skilpaddekropp og gjennom filosofene i byen Efebe - er det duket for en skikkelig bruthsk livsomveltning som også påvirker livene til andre mennesker (og guder). For hør: på bunnen har Brutha et stødig indre kompass, en medmenneskelighet og etisk ryggrad som feier alle andre av banen. Han sier det så flott mot slutten av boka. "Men jeg er meg." 

Jeg gikk rett og slett hen og kjøpte tegneserieutgaven av boka (dessverre bare på engelsk). Kan ikke anbefales sterkt nok!
(Bare ett spørsmål, Terry: hvordan klarer Brutha å suge inn kunnskap fra tekstbøker når han er analfabet?)

Aschehoug, 2016

Mørket kommer innenfra av Tyra Teodora Tronstad er en fersk dystopi med ungdom som hovedmålgruppe. Den kan faktisk minne litt om Små guder, ikke i stemning og form - Tronstads bok er veldig mørk og realistisk - men i tematikken. Hva gjør en når alt blir veltet om, når sannhet blir usant og en ikke vet hvem en skal stole på - selv ikke sine nærmeste? Gutten Max og jenta Linnea er ikke politisk aktive i borgerkrigen; de er på mange måter uvitende ofre for det brødre og mor har gjort. De blir involvert mot sin vilje, og blir nødt til å treffe nesten umulige valg underveis. Blir sterkere, og hardere. Likevel: med et behov for å hjelpe den hjelpeløse.

Piggsvin, 2016

Så leste jeg bok 3 og 4 i serien Kepler62, som er et ekte nordisk samarbeidsprosjekt. De to første bøkene kom i fjor. Vi har her en illustrert scifi-serie for eldre barn med et dystopisk bakteppe. Serien starter i en mørk, dyster og undertrykt Tellus-verden og beveger seg så ut i verdensrommet. Og det er nettopp dette siste som skjer i Reisen (skrevet av Timo Parvela) og Pionerer (Bjørn Sortland).

Jeg syns dessverre at serien kunne vært bedre gjennomført. Jeg sitter igjen med en følelse av at det ikke bare er to forskjellige forfattere, men tre eller fire. For jeg kjenner knapt igjen fortellermåten fra boka Parvela skrev først, det blir veldig lange tekstbrokker og lite dialog i Reisen. Og Sortlands hovedperson Marie framstår som ulike personer i første, tredje og fjerde bok. Er hun en tøffing? Eller kanskje litt følsom? Nysgjerrig overfor fremmede? Eller en som liker seg best alene? Er hun sikker på egne evner, eller litt for ydmyk? Jeg håper dette blir bedre i slutten av serien! For jeg liker Kepler62, jeg syns fortellingen er spennende og vil gjerne vite hvordan det går.

Cappelen, 1988

Endelig fikk jeg lest klassikeren Herman av Lars Saabye Christensen! Det gjorde jeg fordi - og ikke for første gang - jeg trengte kjennskap til boka på jobb. Kunne boka passe til høytlesning i sjette klasse?
Jeg kom ganske raskt fram til at nei, det tror jeg ikke. Selv om boka er godt skrevet, er den ganske filosofisk og bærer med seg en viss nostalgisk eim - fra ei tid som allerede var over da boka ble skrevet i 1988. Den vil nok virke veldig fremmed og dessverre ha for lite framdrift til at den kan holde på konsentrasjonen til moderne elleveåringer.
Det var min vurdering. Når det er skrevet; boka er ei fin skildring av en litt veslevoksen gutt som blir syk - ikke alvorlig, men på en måte som føles både skamfull og skremmende for ham.   

Morofakta: jeg har nettopp sett skuespilleren fra filmen i NRK-serien Nobel. Veldig sterk prestasjon av Anders Danielsen Lie der også!

Aschehoug, 2016

Til slutt: den nye barneboka Lars er lol av Iben Akerlie. Denne boka har fått mye skryt, og jeg skjønner det. Den tar opp et aktuelt tema - nettmobbing - men med et mer uvanlig element, nemlig en medelev med Downs syndrom, som trenger en fadder. Vår heltinne Amanda er i utgangspunktet ikke interessert i kompliserende faktorer i livet, siden hun allerede strever med en forvirrende forelskelse. Men så kommer Lars inn og blir - ja, vi må vel si en ny venn? En venn som det går an å være barnslig med på en dypt seriøst måte, og som ikke svikter. Men som det er litt for lett å svikte når en får kniven på strupen fra supermobberne i klassen...

Jeg syntes boka var god. - Ut fra forhåndsomtalen hadde jeg forventet at Amanda hadde en mer aktiv rolle i mobbingen, og jeg reagerer på at hun tar så mye selvkritikk; at ikke mer av hennes sinne rammer dem som faktisk er de store synderne. Det er sant at vi alle kan komme til å bidra til mobbing, uansett hvem vi er. Men enkelte personer har en sterkere drivkraft til det, og de burde virkelig fått noen øyeåpnere også i Lars er lol.   

Best i 2016?
Her vil selvfølgelig Små guder bli med, i flere kategorier jeg kan finne på (fantasy, morsomste/ beste leseopplevelse), og så Adresse Alberta som roman. 

Hva skjer i november?
Det blir først og fremst skriving på meg denne måneden! I går var jeg med på musikalsk skrivekamp (kommer tilbake til det) som var ganske så produktiv når en teller ord. Ellers leser jeg Terry Pratchetts skrivetips i A Slip of the Keyboard, og på sengekanten Kim Leines De søvnløse. Har flere bøker på planlegger-å-lese-hylla, men mulig at det blir utsatt til desember. Ja, forresten, ble inspirert til å lese litt i Å leve en drøm av USAs (tidligere?) president Barack Obama i dag, og den ble med hjem.

God lesemåned!

Bitcher, freaker og drømmere

I forrige måned lånte jeg første sesong av den amerikanske serien Gossip Girl. Jeg hadde lest ei bok i serien og ville finne ut hva dette var for noe. Jeg kunne skrevet mye om serien (som visstnok er ganske annerledes enn bøkene), men vil bare ta tak i ett aspekt:

Akkurat som i såpeserier flest (får jeg kalle dette en såpe?) er det "bitchene" som skaper ekstra drama i de ulike episodene. De som vil opp og fram eller beholde sine høye posisjoner, som mobber konkurrenter og planlegger småkriger for å nå målene sine. Og de opplever ikke bare framgang selv: de blir mobbet og lurt og presset av andre, unge og voksne. Eller får ikke nok oppmerksomhet. Kanskje det nettopp er derfor de mobber og trykker andre ned? Slike utfordringer er en vanlig forklaring på mobbeatferd. Og ofte, hvis en ikke har med en psykopat å gjøre, kan det være noe i det.
Andre ganger kan en ikke forstå hvorfor en person blir en mobber. Alt ligger til rette for at han eller hun skal oppføre seg helt ok mot andre. Og så skjer det likevel. Og det kan skje tidlig. Allerede i barnehagen kan det begynne. 


Jeg har lest to norske barnebøker fra 2014 hvor vi møter henholdsvis en (selverklært) raring og en drømmer som kjemper mot skikkelige bitcher. Den ene forfatteren er debutant; den andre skrev mer om bitching i Hyperpubertet (2013). 

Aschehoug, 2014

Anne Bea på 12,5 forteller:

Det er jo ikke akkurat sånn at jeg ikke vet hvor mikroskopisk liten sjans jeg har. Gutter liker ikke sånne som meg. I hvert fall ikke toppligagutter som Magnus. 
Nå tenker du kanskje at det er fordi jeg er den kjempesjenerte og krisedølle typen som ingen legger merke til. At jeg er en sånn brillenørd som sitter fremst i klasserommet og går i ett med tapetet, liksom. 
Hadde jeg enda vært så heldig. 
Men jeg er ikke det. 
Det er det eneste jeg har til felles med Thea, bortsett fra at vi begge går i 7A. Alle på skolen vet hvem jeg er også. 
Men ikke fordi jeg er kul. 
Ikke fordi jeg er pen. 
Og i hvert fall ikke fordi jeg er populær. 
Grunnen til at alle vet hvem jeg er, er at jeg er en freak. 
(s. 28)

Hos A. Audhild Solberg heter altså superbitchen Thea. Hun er den framfusne, den karikert superegoistiske og ropende jenta som aldri kan få nok OPPMERKSOMHET! Nå skal hun synge solo med guttebandet Føkk Jøstin på skolens talentiade. Thea, som synger som en kråke. Og Anne Bea, som faktisk kan synge ganske bra, er forelska i ett av bandmedlemmene...

Heldigvis har Anne Bea, som tilfeldigvis lider av albinisme, mot og glød. Hun har selvironi midt i lengselen etter å være normal, og er ganske sterk psykisk. Og det hjelper med venner. Klassevenner som tåler å ha lav status, og en frisk tante. Særlig forholdet til bestekompisen Nils er et sånt hvilken som helst nerd eller freak - eller bitch! - kunne ønsket seg.   

... det er fortsatt meg han henger sammen med. Det var meg han rulla bort til etter at han hadde tatt en perfekt ollie på skaterampa, selv om han sikkert skjønte at jeg kom til å bomme på hånda hans da han ga meg en high five. 
(s. 233)

Boka er skrevet med snert og overskudd. Av og til i de verste rope-passasjene til Thea blir det litt slitsomt (poenget var kanskje tatt første gangen?), men jeg likte fortellinga sett under ett veldig godt. Vær stolt av den du er, og ikke gi opp! Bedre budskap kan vel ikke ei bok ha. 

Hovedpersonen i Discosatan av Vera Michaelsen er, på den andre siden, helt alene mot bitchene, de kule jentene. Ingen bestevenn som stiller opp og backer opp. Ingen pappa som elsker henne. Bare en sliten, snill men litt uflidd mamma som ikke har råd til å støtte Kine i den hobbyen hun har, nemlig dansing. Eller, ikke hobby. Det er en drøm. Drømmen om å få danse, virvle rundt så hun glemmer alt annet...og bli verdensmester for det.
Og kanskje mest av alt, hun har ingen hun kan fortelle om den vonde følelsen hun har - av at noen følger etter henne.

Aschehoug, 2014

Når hun reiser seg opp igjen, står det en dame rett foran henne. Kine skriker. Dama smiler. Hun står altfor nær. Hvordan rakk hun det? Det var ingen på stien foran henne for bare sekunder siden. Hjertet til Kine dunker i ørene. Hvorfor hørte hun ikke skrittene hennes på grusen? Dama rekker bagen til Kine. 
- Du mistet visst denne.
s. 60

Ja, det er Djevelen som dukker opp. Hun lover Kine å gjøre henne til verdensmester, i bytte mot en ubetydelig småting: sjelen til Kine. For å unngå at Kine trekker seg, inngår det i avtalen at et menneske hun kjenner blir til et dyr. Hvis hun ikke holder avtalen, vil personen forbli et dyr for alltid.

Og nettopp her er det eneste jeg vet jeg ikke godtok i boka: løsningen på Kines problem blir for enkel. En virkelig "djevelsk" avtale ville vært verre (men så er det jo ei barnebok!). Men veien dit er intens, spennende og til dels ganske underholdende. Og tankevekkende. Hvordan skapes ondskap? Kan en person bli ond? Det jeg vet, og som er realistisk, er at rask framgang kan gå til hodet på en. Som når en vinner i Lotto.
Et annet spørsmål er: er tredje persons synsvinkel det rette? Kan det rett og slett være at jeg har blitt så vant med jeg-forteller i barnebøker at noe annet automatisk blir rart? Det kunne vært kjekt med innspill på det.

Men hvordan var det med bitchene? De er ikke så tydelige som Thea i Kampen mot superbitchene. De er mer en større gjeng og et symbol på alt som motarbeider Kine og målet hennes. De er rike. Dermed har de råd til den beste privattreneren, de flotteste draktene, solbruning og sminke. De har "it". Kine har det ikke og har ingen sjanse... før det overnaturlige skjer. Så bitchen her er vel heller, vil jeg si, dansemiljøet og de skyhøye kravene der - og det generelle sosioøkonomiske presset som de voksne står for.
En scene i boka får meg faktisk til å tenke på en karakter i før nevnte Gossip Girl, som blir avslørt med en stjålet kjole.  

Som i Hyperpubertet inneholder denne boka ekstreme situasjoner og absurde karakterer. Litt magisk realisme for barn, kanskje?
Også virkelig verd å lese.

P.S.

Bitch er et ganske vanlig ord i norsk slang nå; direkte oversatt ville det vært tispe, altså hun-hund. Og selv om en "bitch" i dag er den ufordragelige, ondskapsfulle og egoistiske jenta, altså en som er ovenpå, blir uttrykket på engelsk brukt generelt nedsettende om kvinner/jenter - eller om personer som lar seg bestemme over og dermed blir sett på som feminine (...). Ikke lett å komme unna det stempelet der, altså. 

Før jeg faller

Gyldendal, 2012

Hvis du hadde fått valget mellom å
1) dø en dramatisk død og så bare forsvinne fra jordens overflate,  eller
2) oppleve dødsdagen om igjen og prøve å forandre på den,
hva ville du gjort?
Og: ville fokuset vært på å redde deg selv, eller ville du gjort andre ting annerledes også?

Dette er de store spørsmålene i Lauren Olivers ungdomsbok Før jeg faller. Oliver er forfatteren av dystopien Delirium (en smakebit her), men denne boka falt mer i smak hos meg. Den er realistisk på tross av det overnaturlige "en dag på nytt-premisset", den er aktuell og handler om noe veldig sentralt, ikke bare i ungdommers liv men hos hvem som helst.
Det vi gjør hver dag får konsekvenser for oss selv og for andre i større eller mindre grad.
Flere andre bøker jeg har lest har et lignende tema (ny sjanse/handlinger med ringvirkninger): 13 gode grunner, Hver dag og Før jeg sovner.

Samantha Kingston er det en godt kan kalle en bitch blant andre bitcher. Hun er selvsentrert og mener hun har rett til det beste - den kjekkeste kjæresten, de kuleste bestevenninnene (med navn som Lindsay, Elody og Ally) og den beste plassen i kantina og på parkeringsplassen. Som hun sier:

Vi kan gjøre sånt. Og skal jeg si deg hvorfor? Fordi vi er populære. Og vi er populære fordi vi kan komme unna med alt mulig. Så det er en sånn god sirkel." (s. 19)

En dag i februar er amordagen. Da blir det delt ut roser fra beundrere og venner, og de som får flest roser har et konkret bevis for sin popularitet. De som får ingen er tilsvarende venneløse. Samme kveld skal Sam på fest med venninnene, og på denne festen skal "det" skje: hun skal ligge med Rob for første gang. Men det blir i stedet festen der Juliet, som har blitt mobbet av Sam og venninnene i lang tid, gjør noe drastisk. Sam opplever flere "tilfeldige tragedier" der hun selv har hatt en finger med i spillet. Og så kommer ulykken.
Men hun ikke bare dør, hun våkner opp igjen og får en ny sjanse. Til å virkelig se mennesker hun ikke har sett, snu seg vekk fra dem hun ikke bør være med, provosere fram nye løsninger og handlinger. Og redde et liv?

Boka er skrevet i første person, og den vender seg nå og da til en tydelig mottaker, et "du":
Er det jeg gjorde så mye verre enn hva alle andre gjør?
Er det virkelig så mye verre enn det du gjør?
Tenk deg om.

Dette er en genial måte å suge leseren inn i handlinga på, og - som sagt - temaet blir aktuelt. Du trenger ikke identifisere deg med Samantha, alt du trenger å gjøre er å vite at du lever og at du en gang skal dø. Hva vil du ha gjort med livet ditt, og andres?

Tre bøker med sterke følelser

Cappelen Damm, 2012

Monsteret kommer av Patrick Ness, med tegninger av Jim Kay.

Det gikk et nesten fysisk grøss gjennom femteklassen jeg var innom på en skole da jeg viste fram denne forsida. Og tittelen må jo bare borge for spenning!
Og ja, det er spenning her! Spesielt de utrolig virkningsfulle og mørke (med det mener jeg ikke svart-hvitt) tegningene hjelper på den grøssete stemninga.

Men først og fremst er det drama, følelsesmessig drama. For å sitere Heksa fra Nord:

Dette er ikke en standard bok om monster og uhygge. Dette er en bok om det å miste noen man er glad i og kunne gi slipp på den personen. Dette er en bok som får deg til å gråte, den får deg til å føle deg så fortvilet og frustrert.

Barlind-monsteret og marerittene som hovedpersonen Conor ser er bilder på det helvetet han går igjennom; med en far som bor i USA, ei kjær mor som blir kreftsyk og barn på skolen som gjør alt verre. Han reagerer med et ustyrlig sinne, et sinne som ødelegger. Det virker troverdig, det føles naturlig uansett hvor skremmende det er.

Men Monsteret er ikke bare et uttrykk for Conors følelser. Skapningen forteller historier som snur ting helt på hodet. Hvem er god, hvem er ond, og betyr det noe hvilke motiv en har for å gjøre valg? Helt mot slutten blir Conor nødt til å være ærlig mot seg selv og innrømme de mer mørke sidene av seg selv. Og for å holde på moren må han kanskje... slippe henne fri?

Boka var med i Cappelen Damms Bokbloggturne, les flere anmeldelser her.

Schibsted, 2010

13 gode grunner av Jay Asher.
Jeg har lest mye bra om denne romanen, men også anmeldelser som har gjort meg betenkt. Kan denne boka få noen til å gjøre slutt på livet? Etter å ha lest den vil jeg si: nei. Jeg tror ikke det. Men jeg håper at den kan bidra til større bevissthet rundt mobbing og hva det kan føre til.

Den norske tittelen gjør at en forventer nettopp gode grunner til at Hannah Baker tok selvmord. Den engelske tittelen, "13 reasons why" er mer åpen. Grunnene Hannah nevner spenner helt fra det passive (en veileder lar være å presse Hannah til å si hvordan hun har det) til aktive overtramp og overgrep som tar fra henne livslysten. Og jeg har litt problemer med at de som "bare" ikke sa noe eller ikke fulgte opp skal føle skyld for et så alvorlig valg. Det har også hovedpersonen Clay, som finner ei pappeske med kassetter fra Hannah og hører på alle sammen fordi hun skal snakke til ham på en av dem. På YouTube kan du høre den ene.
Jeg for min del klarte ikke å legge boka fra meg, den er bygd opp på en måte som holder spenninga ved like.

Her har jeg anmeldt ei anna bok om selvmord, der leseren står HELT UTEN forklaringer når boka er ferdig lest.

Cappelen Damm, 2012

Min tid kommer av Nina Vogt-Østli.
Denne er det vanskelig å klassifisere, og slike bøker er gjerne de beste! Det er hverdagsdrama med mobbing og ondskap som tema, og det har et spennende element (kanskje?) av sci-fi.

Forhåndsomtalen skapte forventninger om noe som kunne ha relevans for 22. juli-rettsaken, men jeg kan ikke se noen sammenheng der. Det er nok best å glemme den sammenligninga for å virkelig kunne leve seg inn i boka. Hans Petter rømmer inn i nettverdenen og forandrer seg i negativ retning (litt uklart hvor mye), men det handler ikke om politisk radikalisering, og han vurderer aldri å starte noe korstog eller noen mordserie. Problemene hans er private, enn så lenge.
Og problemene er: 1. Andreas i klassen har begynt å mobbe igjen.  2. Læreren Gunnar leker kamerat. Det gjør Andreas' mobbing verre. 3. Gunnar blir til og med kjæreste med Hans Petters mor. 4. Faren sier til Hans Petter at han syntes mora burde tatt abort.

Fera, jenta fra fremtiden (eller?) som Hans Petter får kontakt med på nettet, forteller om en katastrofe der en diktator ødela - altså kommer til å ødelegge - verden med krig. Kan det være Andreas, som virker 100 % ond? Går det i det hele tatt an å være helt ond - og kan gode mennesker gjøre forferdelige ting?

Barnebøker i februar: trist

Disse tre bøkene har det til felles at

• noe er trist, så kommer trøst og hjelp
• de viser veldig klart barneblikket. Alt var så ekstra stort da vi var små. (Ikke misforstå, spesielt de to første bøkene tar opp tunge tema for hvem som helst.)

Har du forresten lest Morten Haugens blogginnlegg om hungeren etter alvor? 

Aschehoug, 2011

1. Måneskinnslandet av Gunn Hild Lem. Forfatteren var gift med Steinar Lem, som døde av kreft, og det er dette emnet boka behandler på en poetisk, sterk og utrolig fin måte. Hovedpersonen Tiril bor mest hos pappa, siden mamma har det for travelt med karrieren, og de to har det veldig fint sammen - helt til pappa blir dødssyk. Tiril må nå være hos mamma, og de strever med forholdet seg imellom og det å takle sykdommen. Når pappa dør faller verden sammen, og Tiril flykter inn i en fantasiverden - Måneskinnslandet, der pappa er. Ting utvikler seg ganske langt før mamma skjønner hva som skjer og kan hjelpe. Boka blir ganske skummel og bør nok leses på et fang hvis en er liten.

Magikon, 2011

2. Vivaldi av Helge Torvund og Mari Kanstad Johnsen tar opp et annet trist tema, nemlig mobbing. Det gjør de på en utprega kunstnerisk måte, både med ord og bilder. Enkelt språk med mye poesi i, fargesterke og delvis urealistiske motiv. Et godt eksempel er oppslaget der lille Tyra og katten hennes Vivaldi (som hun fikk i sommerferien) bærer på hver sin blyant som er like store som dem selv, Tyra med ansiktet nedovervendt. Teksten er slik:

Tyra var eigentleg flink på skulen. Det var ikkje det. Då ho laga til ranselen den måndagen i slutten av august då skulen byrja, kjente ho korleis alt som skulle oppi liksom lukta tavle, krit og klasserom.
Noko som gjorde henne redd.

Tegningene understreker det som står i teksten på en billedlig, flott måte, og teksten ville være fattigere uten. Når Tyra sitter i klasserommet er det fullt av store øyne som ser på henne, når hun lurer på hva som er galt med henne får en se ei jente med to hoder, med lang nese og så videre. Sånn føles det for henne!
Heldigvis legges det opp til går det bra med Tyra til slutt.


Skald, 2011


3. Trøysteboka er Oppfølgeren til Eventyrboka og Godnattboka, med nynorske, nyskrevne fortellinger av ulike forfattere. Her trenger barn - og voksne - trøst når katten er borte, når pappa og mamma krangler, når andre mobber eller livet har gått for raskt forbi. Fortellingene varierer veldig i tematikk, språk og tone; jeg faller for noen og rynker på nesen av andre. Jevnt over vil jeg si at målgruppa er yngre enn i de to første samlebøkene, Trøysteboka passer best for førskole og småskoletrinn (Arnt Birkedals fortelling er mer krevende og har nok referanser til ungdomsbøker han har skrevet). Selv om temaet er trøst når noe er trist fins det også litt å le av: Tor Arve Røsslands fortelling om Løvetann Stilk (den ultimate sunne ungen) og Birger Bolle (den tilsvarende usunne gutten) er herlig!