 |
| Gyldendal, 2012 |
Han hadde trodd at han elsket snø i alle former, men sannheten var at han aldri hadde opplevd et lignende snøfall. Den snøen han elsket, var av den veloppdragne, lette typen, den som kjente sin besøkelsestid og hadde anstendighet nok til ikke å bli liggende på fortauet. Den som herjet i gatene nå, var full av faen, den la seg skamløst til og måtte fjernes med makt. Og at sola faktisk hadde tilholdssted et eller annet sted der oppe, var ubegripelig.
(s. 26)
Dette er min type krim. Det er litt vanskelig å sette ord på hva "min type" er, men jeg prøver: Realistisk, nøktern uten å være kjedelig og med fokus på den menneskelige psyken. Stolpesnø handler om skjulte dyp i menneskene, hva vi kan få oss til å gjøre når vi er desperate. Snøen er det viktige bildet; den dekker alt, og dette kan føles positivt fordi sporene av det skamfulle forsvinner, men den invaderer også, stenger inne.
Jeg syns det er ekstra kjekt å lese om Drammen - "min" storby (siden den er hovedstaden i Buskerud), her er til og med lydkulene ved Papirbredden nevnt.
De to hovedetterforskerne får jeg sympati for, de er ganske ulike og har flere sider ved seg. Mennesker. Jeg får lyst til å følge dem videre.
- Verner Jacobsen, politiførstebetjenten som strikker sokker for å slappe av, går med håret i hestehale, misliker unger, liker voksne litt bedre og har løyet i atten år.
- Bitte Røed, politibetjent som er ny i byen og ny på jobb, tenåringsmor, matmoms med en grunnleggende livsglad innstilling og et sjenerende behov for å markere seg i jobben (syns hun selv).
Jeg har bare ett men: det er ikke så klart for meg hvor ulike miljøer personene kommer fra; dette viser seg å være viktig og kunne godt vært utbrodert fra starten.
 |
| Hr Ferdinand, 2007 |
2. Kall meg prinsesse av Sara Blædel
- Jeg gikk jo med på det selv. Jeg kan ikke tillate meg å ombestemme meg, for jeg gikk for langt selv.
Hun snakket lavt, men bestemt.
Louise tok et fast tak i armen hennes og trakk henne mot seg. Susanne reagerte på den fysiske berøringen med å få tårer i øynene.
- Er du sadomasochist? Har du fortalt ham at du tenner på å bli bundet, slått og voldtatt?
Susanne rykket armen til seg. Reaksjonen var så voldsom at den trakk Louises stol med seg.
- Hvorfor sier du det? Hvorfor beskylder du meg for noe sånt? (s. 40)
Alle trenger trygghet. Mange trenger spenning. Folk flest trenger en viss grad av kontroll, over seg selv og kanskje over andre. Graden av behov for disse tingene varierer fra person til person. Blædels bok handler i bunn og grunn om denne balansen. Hva gjør vi når andres kontroll blir for vanskelig å håndtere - eller når tryggheten blir for knugende?
En voldtektsmann kontakter kvinner på ei datingside med falsk identitet. Ei dame i trettiårene som har bodd i morens hus i mange år tar en sjanse for å føle seg fri og selvstendig, og blir dessverre et offer. Spørsmålet er: betyr det som skjedde at det var feil å ta den sjansen? Hun føler det selv. Da er en inne på skyldfordeling, jamfør boka om voldtekt som jeg skrev om her!
Kriminalassistent Louise Rick ved drapsavdelingen i Københavns Politigård tar også en sjanse når hun oppretter en datingprofil og prøver å finne han som etter hvert blir noe mer enn en voldtektsmann -i det virkelige livet.
Jeg likte denne krimmen også. Den er helt klart råere enn Stolpesnø på grunn av temaet og ganske opprivende voldsscener (fra offerets synsvinkel), men de to bøkene har en ganske lik oppbygning - en oppbygning jeg tipper er den samme i mange bøker i sjangeren, og som holder leseren (mer eller mindre) fanget til siste kapittel. Jeg kunne nevnt en viktig ting som skiller de to bøkene - noe som har med hva en kriminalroman er for noe - men det ville blitt en spoiler. Hvis noen har lest begge bøkene skjønner dere kanskje hva jeg sikter til.
--
Så er vi jo faktisk over i en ny måned, og det er snart tid for oppsummering av mars! Tenk det. Jeg har blogget lite, lest kanskje litt mindre enn vanlig og hatt mye annet å tenke på. Flere detaljer om Lesehestens mars kommer.
