Krisevlogging, del 10...og litterære oppdateringer!

Her er video nummer ti.


Leser du noe for tiden, eventyr eller andre ting?

Jeg leser mest fakta. Er nettopp ferdig med Høyhastighetslandet: historier fra det moderne Kina av Rolf Melheim og Morten Stensby. Fascinerende reise inn i et Kina fra fjern og litt nærere fortid, en tankevekker i disse dagene. Vi fikk en prat om kommunisme og kapitalisme på jobb i dag!

Ellers leste jeg endelig tegneserieklassikeren Maus av Art Spiegelman. Jeg visste at den skulle handle om jødene under andre verdenskrig, men ante ikke at den kom til å handle så mye om tegneren og hans forhold til faren - som han ett sted omtaler som et typisk eksempel på karikaturen den pengegriske jøden.
Hva gjorde faren hans for å overleve? Noe vil en kanskje synes er på kanten av det moralske. Smøring, rett og slett. Men hvem vet hvordan en selv ville reagert under så desperate livsforhold?

Det er uansett på tide å oppdatere lista mi over det jeg har lest så langt i 2020.

Krig og fred

Her er endelig en video igjen, den har brukt litt tid på å modnes.


Bøkene jeg snakker om er:
Bertha von Suttner: i kamp mot våpnene av Harald Bjørke
Fred er ei det beste: fra innsiden av den norske ammunisjonsindustrien av Dag Hoel
Leksikon om lys og mørke av Simon Stranger
Serien Det store århundret av Jan Guillou, spesifikt bok 5 (Blå stjerne)

Jeg forteller også om dokumentarfilmen They Shall Not Grow Old fra 2018 og webserien Mission Impact fra 2019, som du kan se blant annet på nettsiden missionimpact.no. (Det er i episode 6 Victoria besøker Nammo.) Bloggerens appell til den norske forsvarsministeren kan du se på Mission Impacts YouTube-kanal.

Om han som dro ut

Aschehoug, 2017

Jeg jobber som barnebibliotekar på et folkebibliotek. Før påske hadde jeg bokprat for en niendeklasse.

Jeg-fortellinger er blitt den nye standarden i bøker ungdommer liker. Noen blir forvirret når de får noe annet.
Men også: fortellinger fra virkeligheten slår an.
Det å ha ei bok i fanget og vite at det som står her har skjedd, det er den som opplevde det som forteller det til meg - det er noe helt spesielt.
Det kan være en roman hvor virkeligheten er sett i et eget lys eller til og med fikset litt på. Men likevel. Det er "ordentlig".

Først etter bokpraten ble jeg ferdig ei bok som jeg gjerne skulle presentert for disse niendeklassingene. Til alt overmål handler den om de store spørsmålene, som en del ungdommer gjerne leser om. Dette livet eller det neste av Demian Vitanza er altså et kinder-egg av en roman. Boka vant, ikke overraskende, Ungdommens kritikerpris 2018.

Boka bygger på samtaler mellom forfatteren Vitanza og en tidligere syriafarer oppvokst i Norge ( anonymisert som "Tariq") - som nå sitter fengslet i Norge. Det vil si, vi får bare den ene delen av samtalen: Tariqs fortelling og til dels svarene på spørsmålene Vitanza stiller. Fortellerstilen er ganske muntlig. Forfatteren tar med Tariqs betraktninger rundt selve skriveprosessen.

I begynnelsen hang jeg mest med han iraneren. Jeg burde vel egentlig ikke si navnet hans, du kan kanskje finne på et? 
Egentlig, når jeg tenker over det, burde ingen ha ekte navn. 

Tariq forteller om oppveksten sin i Halden som tredjegenerasjons norskpakistaner. Far er yndlingsforelderen, men sitter mye i fengsel, og moren sender tolvåringen til en knallhard internatleir i Pakistan for at han skal få inn pakistansk kultur. Etterpå blir den norske ungdomsskolen kjedelig, og gutten faller ut, blir gradvis med i en gjeng som prøver ut dop og annen kriminalitet; han blir selv en ung gangster. Han og de andre "utlendingene" møter hat fra lokale, norske ungdomsgjenger og enkelte voksne. En onkel vil få ham inn på den rette sti og tar ham med seg til en moské i Oslo. Og nettopp disse to tingene - fremmedgjøring fra den norske kulturen og en sterk islamsk fellesfølelse - er en oppskrift på å lage en radikalisert muslim.  

Fortellerteknisk er det én side av historien vi får. Og vi får til og med vite - av "Tariq" selv - at del to i boken ikke nødvendigvis inneholder sannheten. Han må nok pynte på alt som skjer etter at han og kameraten kom over grensen til Syria. Han som var en gangster i Norge, blir en redd og usikker, fredselskende ung mann i det krigsherjede landet. Er det realistisk?
Jeg kommer til å tenke på To søstre av Åsne Seierstad, som inneholder historier som ligner og dels krysser Tariqs. Chileneren som Tariq kaller Carlos er for eksempel gjenkjennelig.
Erika Fatland har satt seg mer inn i saken og har skrevet i Aftenposten at det er vanskelig å tro på dette forsvarsskriftet. (Jeg ble nok litt skuffet da jeg leste dette, trass i at jeg var forberedt på noe diktning.)

Kan vi si at Tariqs historie fra Syria er en historie om en syriafarer jeg håper fins? En som ikke blir aktivt med i kamphandlinger og sabotasjer, som holder seg i andrelinjen og ikke er av de mest brutale. Som gjør seg refleksjoner om ulike grupperinger, fiendskap mellom dem og hvordan det er vanskelig å finne et felles mål.
Jeg håper også at "Tariq" som sitter i fengsel har dette som sitt ideal. 

Bokbloggeren Artemisias verden skriver mer om boka og om diskusjonene rundt den.

Slaughterhouse 5

If you think death is a terrible thing, then you have not understood a word I've said. 

                  Billy Pilgrim i Slaughterhouse 5

Jeg har lest tre bøker som alle har et dramatisk bakteppe. Alle med utgangspunkt i virkelige hendelser. Slaughterhouse 5 av Kurt Vonnegut, Dette livet eller det neste av Demian Vitanza og Sommer i Norge av Taran Bjørnstad. Her skriver jeg om den første.

Vintage Classics, ny utg. 2000

Slaughterhouse 5, or The Children's Crusade er en viden kjent og flere ganger forbudt (i USA) klassiker fra 1969. Utgitt under Vietnamkrigen, men med handling fra andre verdenskrig og særlig Dresden. Den er realistisk med noen overnaturlige (sci-fi-aktige) innslag.

Romanen begynner med en innledning hvor fortelleren - som har en del til felles med Vonnegut selv - skriver om den store Dresden-romanen han vil utgi, den som vil gjøre ham berømt. Vi skjønner at det er denne romanen vi skal få lese. Han forteller om møtet sitt med en annen krigsveteran som husker bombingen i Dresden, og hvordan dennes kone får fortelleren til å love at romanen ikke skal være noen romantisering av det som skjedde. 

Fortelleren introduserer så romankarakteren sin: Billy Pilgrim; en ganske svakelig og litt godtroende optiker, ingen typisk soldat. Han blir da også med i andre verdenskrig bare som presteassistent, men havner på flukt sammen med amerikanske soldater og blir tatt til fange av tyskerne. Han overlever en hasardiøs fangetransport, og havner etter hvert i et fengsel hvor noen veldig strøkne og en smule arrogante engelskmenn regjerer.
Tilfeldigvis er Billy i en sementbygning med tilnavnet "Slaughterhouse 5" under bombingen av Dresden (som Vonnegut), og overlever altså. Men han er mentalt merket av det som har skjedd i krigen. Noen år etter krigen blir han bortført av romvesener (eller?), og han har opphold på psykiatrisk sykehus. Barna vil ikke tro på det han forteller. For meg som leser er det uklart hva som er virkelig og innbildning. Uansett, Billy Pilgrim reiser også i tid - ufrivillig, som hovedpersonen i Den tidsreisendes kvinne - og det gjør at han også vet når han selv kommer til å dø (se sitatet over).

Boka har en ganske mørk tone, men samtidig et lett og ledig språk. Flere ganger i romanen har fortelleren denne kommentaren til tragiske hendelser, som dødsfall: So it goes, altså: "sånn er nå det" (mer moderne: "shit happens"?). Dette har blitt tolket av enkelte kritikere som om forfatteren, altså Vonnegut, nedvurderer det vonde og ikke tar det på alvor. Slik jeg ser det er ironien i disse kommentarene nokså tydelig. Han tar slett ikke lett på det som har skjedd, men bruker humor for å i det hele tatt takle tragediene. Det er de som sier at krig er et nødvendig onde han vil i strupen på.

En skjønner hvorfor boka har blitt en klassiker. Når leseren er forberedt på en ikke-lineær historie med frampek og tilbakeblikk samt noen sprø elementer, er den i grunnen lett å komme igjennom -selv om det er fristende å stoppe opp ved flere sitatvennlige visdomsord, og å lese boka på nytt. Inni det enkle språket og bak historien om den troskyldige Billy Pilgrim er det en dyp bunn av mening.
  

Den største forbrytelsen

Gyldendal, 2014

 

 

Jeg har lest Den største forbrytelsen av Marte Michelet. Ei ny og ettertraktet fagbok om andre verdenskrig som setter særlig fokus på de norske jødenes skjebne, med Oslo-familien Braude i spissen. Nettopp denne familien, med barn som vokste opp i det som den gangen var et Grønland preget av jøder og andre østeuropeiske innvandrere, var fascinerende og dramatisk å følge - helt fra starten i Litauen. Det å få møte enkeltpersoner gjør mye for opplevelsen av ei bok eller en film; tenk på Schindlers liste og skjebnene der!

Ellers sprikte boka litt tematisk, den røde tråden ble tvinnet inn mellom andre tråder - det kom informasjon om norske aktive nazister, europeiske nazistledere, om hvordan den "endelige løsningen" ble tenkt ut etter hvert, og om den grusomme masseutryddingen som skjedde i Øst-Europa før det vi tenker på som Holocaust (gasskamre og arbeidsleire). Det ble mye informasjon og mange inntrykk, og jeg savnet å lære mer om "vanlige nordmenn" som på grunn av redsel, uforstand eller bevisst grusomhet bidro til jødetransporten, slik som i den dramatiske innledningen til boka.

Men: neste gang jeg ser filmen Tante Pose vil jeg tenke med sinne på regissøren som bare lot Harry Braude spille i en tidligere film fordi han ikke visste at han var jøde; og neste gang jeg hører om Hitler vil jeg sannsynligvis tenke "utdanning". Han hadde nemlig klare planer for hvordan utdanningen i de okkuperte områdene skulle være avgrenset til opplæring i nazistenes overlegenhet. Diskriminering og kontroll på alle nivåer av samfunnet. Og på grunn av en slik ideologi ble jøder samlet inn og bortført også i Norge, bare fordi de var jøder.

 

 

Hvis jeg hadde vært jøde...

Hvis jeg hadde vært jøde
(altså født av en jødisk kvinne)
og bodd i Oslo
26. november 1942
ville jeg
ganske sikkert,
kanskje,
vært blant dem som hørte banket på døra
fikk noen minutter til å pakke det mest nødvendige
ble skysset ut i en bil
kanskje med min egen, norske nabo som sjåfør
ned til havna
der "Donau" ventet
blitt stuet inn i båten
for aldri å vende tilbake
til livet
og verdigheten
som menneske.

Eller ville jeg
vært av dem som
av en eller annen grunn,
det en kan kalle en tilfeldighet,
kom seg unna
og siden bare kjente det havdype savnet
og den ubeskrivelige fortvilelsen
hver gang tanken på de jeg elsket
snek seg fram?

Aschehoug, 2012

LES Nærmere høst av Marianne Kaurin. Det gjør vondt langt inn i brystet, men du, så godt vi har av det, du og jeg.

Into the white: må ses!

Denne filmen må ses!
Utrolig troverdige skuespillerprestasjoner.
Rupert Grint er ikke flink til å synge, men motet er det ingen ting å si på.
Interessant plott.
Sterk historie.
Nydelige bilder (vi er jo i Norge!)
Stemningsfull musikk.
Alt stemmer, rett og slett.

Les mer om filmen på Filmweb.

Filmens produksjonsblogg.