Leseutfordring: krim (norsk og dansk)

Påska er godt og vel over, og jeg leste disse før påske faktisk - men hvem har sagt at krim bare hører til påsken? Nå er jeg altså i gang med årets leseutfordring: krim. En norsk og en dansk.

Gyldendal, 2012

1. Stolpesnø av Marit Reiersgård

Han hadde trodd at han elsket snø i alle former, men sannheten var at han aldri hadde opplevd et lignende snøfall. Den snøen han elsket, var av den veloppdragne, lette typen, den som kjente sin besøkelsestid og hadde anstendighet nok til ikke å bli liggende på fortauet. Den som herjet i gatene nå, var full av faen, den la seg skamløst til og måtte fjernes med makt. Og at sola faktisk hadde tilholdssted et eller annet sted der oppe, var ubegripelig.
(s. 26)

Dette er min type krim. Det er litt vanskelig å sette ord på hva "min type" er, men jeg prøver: Realistisk, nøktern uten å være kjedelig og med fokus på den menneskelige psyken. Stolpesnø handler om skjulte dyp i menneskene, hva vi kan få oss til å gjøre når vi er desperate. Snøen er det viktige bildet; den dekker alt, og dette kan føles positivt fordi sporene av det skamfulle forsvinner, men den invaderer også, stenger inne.

Jeg syns det er ekstra kjekt å lese om Drammen - "min" storby (siden den er hovedstaden i Buskerud), her er til og med lydkulene ved Papirbredden nevnt.

De to hovedetterforskerne får jeg sympati for, de er ganske ulike og har flere sider ved seg. Mennesker. Jeg får lyst til å følge dem videre.

• Verner Jacobsen, politiførstebetjenten som strikker sokker for å slappe av, går med håret i hestehale, misliker unger, liker voksne litt bedre og har løyet i atten år.
• Bitte Røed, politibetjent som er ny i byen og ny på jobb, tenåringsmor, matmoms med en grunnleggende livsglad innstilling og et sjenerende behov for å markere seg i jobben (syns hun selv). 

Synsvinkelen kan skifte fra den ene til den andre på samme side for å vise hva de tenker om hverandre og seg selv, dette er et fint grep.
Jeg har bare ett men: det er ikke så klart for meg hvor ulike miljøer personene kommer fra; dette viser seg å være viktig og kunne godt vært utbrodert fra starten.

Hr Ferdinand, 2007

2. Kall meg prinsesse av Sara Blædel

- Jeg gikk jo med på det selv. Jeg kan ikke tillate meg å ombestemme meg, for jeg gikk for langt selv.
Hun snakket lavt, men bestemt.
Louise tok et fast tak i armen hennes og trakk henne mot seg. Susanne reagerte på den fysiske berøringen med å få tårer i øynene.
- Er du sadomasochist? Har du fortalt ham at du tenner på å bli bundet, slått og voldtatt?
Susanne rykket armen til seg. Reaksjonen var så voldsom at den trakk Louises stol med seg.
- Hvorfor sier du det? Hvorfor beskylder du meg for noe sånt? (s. 40)

Alle trenger trygghet. Mange trenger spenning. Folk flest trenger en viss grad av kontroll, over seg selv og kanskje over andre. Graden av behov for disse tingene varierer fra person til person. Blædels bok handler i bunn og grunn om denne balansen. Hva gjør vi når andres kontroll blir for vanskelig å håndtere - eller når tryggheten blir for knugende?

En voldtektsmann kontakter kvinner på ei datingside med falsk identitet. Ei dame i trettiårene som har bodd i morens hus i mange år tar en sjanse for å føle seg fri og selvstendig, og blir dessverre et offer. Spørsmålet er: betyr det som skjedde at det var feil å ta den sjansen? Hun føler det selv. Da er en inne på skyldfordeling, jamfør boka om voldtekt som jeg skrev om her!

Kriminalassistent Louise Rick ved drapsavdelingen i Københavns Politigård tar også en sjanse når hun oppretter en datingprofil og prøver å finne han som etter hvert blir noe mer enn en voldtektsmann -i det virkelige livet.

Jeg likte denne krimmen også. Den er helt klart råere enn Stolpesnø på grunn av temaet og ganske opprivende voldsscener (fra offerets synsvinkel), men de to bøkene har en ganske lik oppbygning - en oppbygning jeg tipper er den samme i mange bøker i sjangeren, og som holder leseren (mer eller mindre) fanget til siste kapittel. Jeg kunne nevnt en viktig ting som skiller de to bøkene - noe som har med hva en kriminalroman er for noe - men det ville blitt en spoiler. Hvis noen har lest begge bøkene skjønner dere kanskje hva jeg sikter til.

--

Så er vi jo faktisk over i en ny måned, og det er snart tid for oppsummering av mars! Tenk det. Jeg har blogget lite, lest kanskje litt mindre enn vanlig og hatt mye annet å tenke på. Flere detaljer om Lesehestens mars kommer.

En smakebit på søndag: Elleve minutter

Bazar, 2003

Jeg griper anledningen til å presentere ei bok litt kort, i smakebit-utfordringa til bloggen Flukten fra virkeligheten. Denne hadde helt klart fortjent et lengre innlegg, men dette får klare seg så langt:

Hvordan kommer lyset inn i et hus? Når vinduet står åpent. Hvordan kommer lyset inn i et menneske? Når kjærlighetens dør står åpen. Og det var aldeles ikke tilfelle med hennes. Han måtte være en elendig maler, hun skjønte ingenting.
 (s.119)

Boka heter Elleve minutter og er skrevet av Paulo Coelho. Jeg for min del elsket den. Jeg hadde lest Alkymisten tidligere og likte den også godt, men følelsene har ergerlig nok kjølnet litt etter at jeg har hørt andre lesere gi uttrykk for at den ikke falt i smak. Jeg hater det når andre lesere klarer å ta innersvingen på meg på den måten. Vel, jeg tipper at Coelho er en forfatter du enten liker eller ikke liker.

Elleve minutter handler om Maria, ei jente fra en brasiliansk landsby som en dag treffer en sveitser på stranda i Rio og tar sjansen på å bli med ham til Sveits. For å bli rik og berømt, selvfølgelig. Det går ikke helt som hun hadde tenkt - pengene strømmer inn, men lykken uteblir, og etter hvert finner hun ut at hun vil "la livet avgjøre for seg", og blir en hore. Kanskje for å gjøre menn lykkelige? Kanskje fordi hun ikke har noe å tape? Samtidig som hun prøver å lære det nye yrket sitt skriver hun dagbok, tenker store tanker for en nittenåring, betrakter verden rundt seg, leser... og besøker biblioteket (bibliotekaren får faktisk også en liten historie!). Og en dag treffer hun en maler på en kafe.

Jeg må bare komme med en smakebit til. Det betyr vel at... ja, jeg tenker nok at det blir et innlegg til. Egentlig er vel hele boka et eneste stort sitat. Jammen meg.

Og mennesket kan tåle en uke uten å drikke, to uker uten å spise og mange år uten tak over hodet, men det tåler ikke ensomhet. Det er den verste av alle torturer, av alle lidelser. (s. 104)

God påske til alle lesere!