lørdag 22. august 2020

Dystopisk sensommer

 I månedsskiftet juli/ august leste jeg to bøker med dels dystre baktepper; en novellesamling og en roman. 


Ingenmannsland: nye nynorske noveller (Samlaget, 2020)

Lydane som vekte meg, minte om sildrande regn. 
Regn var det sjølvsagt ikkje. Kanskje heller sandkorn
som trefte hytteveggen. Kanskje vinden
kasta dei opp i lufta. 
Bles det? Prikkinga av sandkorn 
blanda seg med den jamne pusten til gutungen. 
Eg tenkte på alt eg enno ikkje hadde fortalt han om. 
Om regn. Om å stå i regn, gå i regn, kjenne dropane
piske mot ansiktet. 
Om å sjå drivande skyer, sjå bekkar som fyller seg
med blankt vatn. Fløymer.
Om å sette seg på huk, ause med handa og drikke
så mykje ein vil. 
Om gras. Om å ligge i grønt gras. 
Kjenne den grøne lukta. 
Minne frå då vi budde ved havet, tida før han kom til. 
Før vandringa tok til. 

Dette sitatet er fra novella Utkant av Marit O Kaldhol; en av to ganske tydelige dystopiske noveller i denne samlinga. En får ingen tidsangivelse, men skjønner at noe alvorlig har skjedd, og menneskene prøver å overleve i den nye virkeligheten. 
I resten av novellene finner vi mer realistiske samtidsbilder. Det meste er rettfram, enkelt og konkret, med to unntak: Hilde Myklebust forteller om et barn som endrer seg fysisk, litt som Georg Samsa hos Kafka (novellen Ein kan ikkje vite alt før det hender). Og de to radikaliserte kameratenes møte med monsterålen i Lars Petter Sveens Ålen i glaset er et mørkt og nesten magisk innslag à la det en finner i romanen Guds barn
Bortsett fra Rønnaug Kleivas Nilen har fleire utspring, hvor fortelleren gjennomfører en enslig reise til Egypt uten de store konfliktene, er flere av personene i krise eller i oppbrudd.

Dette høres litt upersonlig ut, så da kan jeg skrive at 
jeg ble så glad i flere av personene. Sørget med dem. Ble sint på dem.
Jeg kunne rett og slett ikke være likegyldig til dem.  
Ettersøk av Hilde Myklebust var fortellingen som rørte meg mest; hvor en dødssyk hund får være midtpunktet i et nydelig (eks)kjærlighetsdrama. 
Men uansett, her skal det være noe for flere. 

---

Hilsen Ruth av Ingrid Tørresvold (Cappelen Damm, 2020) er en kort roman (ikke kortroman), 150 sider. Vi møter ei enslig, voksen dame - nesten 40 - som blir værende i den ekstreme hetebølgen i en storby som minner om Oslo. Varmen er der for å bli. Søsteren har nettopp reist nordover til kjøligere vær, som så mange andre. Selv holder hun stand i leiligheten sin og bak disken på en kafé hvor de selger ytterst lite kaffe. Hun sosialiserer litt med kollegaen Sofie, som betror seg til henne og som hun føler hun må hjelpe.
Men Ruth er ikke så flink til å hjelpe. Hun har ganske sære måter å (av)reagere på og sine egne tanker om hva et vennskap skal være. En ser alt fra hennes ståsted, og en kan beundre motet hennes til å stå på sitt, men det er vanskelig å ikke samtidig synes litt synd på henne. Eller bli irritert. Som de hun møter gjør. Er det fordi vi (jeg?) har så strenge rammer for hva som er A4-oppførsel?  

Når jeg står på gresshøyden ved kvinnefengselet, ringer Sofie. Jeg har gått tur opp til krigsskolen og ned, det tok ikke så lang tid som jeg trodde. Jeg lar telefonen ringe en stund før jeg tar den. Kanskje det har vært en vanskelig kunde, det skjer med jevne mellomrom, folk som finner alle slags grunner til å la raseriet sitt gå utover andre, at det er tomt for servietter eller at kaffen er for varm. Hvis noen i det hele tatt har kjøpt kaffe. 
   Jeg lurte på om du ville drikke vin med meg i kveld, sier hun. 
Jeg stopper opp på stien som går parallelt med fengselsgjerdet. I et øyeblikk ser jeg alt rundt meg skarpere enn vanlig, jeg ser en mus haste inn i gresset ved føttene mine. Hun må ha ment å ringe noen andre. 
  Eller passer det ikke, spør hun. 
  Du snakker med Ruth, sier jeg, fra kaféen. 
  Ja, så bra, sier hun, og ler. 
  I kveld, spør jeg. 
  Ja, i kveld, gjentar hun. 
  Drikke vin? 
  Ja, hvis du vil. 
  Men du er jo gravid. 
  Ja, men jeg skal jo ta det bort. 
  Da må det bli rundt sju, sier jeg. 
Jeg har ingen planer for dagen, men det sier jeg ikke. 
  
 


 


 
 


 


Ingen kommentarer: