mandag 5. oktober 2009

Dom som sier at dom e domme, dom e domme dom

Du kan faktisk bli dum av å ikke lese bøker.
(Selvfølgelig kan du bli dum av å lese bøker også, hvis du aldri stiller spørsmål ved det du leser. Men.)

Har lest to bøker som setter lese- og skrivekyndigheten i høysetet. I tillegg er de ganske spennende:

Alexandria og de tre gåtene av Jan Chr. Næss. Her besøker vi byen Fedtfarse, en ikke så koselig plass der husene er bygde i betong og alle spiser griseflesk. Bysangen handler selvfølgelig om hvor utrolig flott betong og flesk er. Læreren klarer ikke å løse regnestykker uten å tenke i betongbiter. Og fordi manglene i undervisningen er så godt (betong-)funderte, blir lese- og skriveproblemer ikke ansett som det. Altså problemer.

Lederne i motstandsbevegelsen (som vil ha trehus og sunnere mat) forsvinner på en mystisk og (skjønner vi etter hvert) litt grotesk måte. Da er det lille Alexandria som må finne ut av ting.

Håper at Fedtfarse-bøkene til Næss havner på en framtidig barnebok-kanonliste. Det er de verdt. Men hører aldri noe om dem.

Er dette science fiction? Eller eventyr? Vet ikke. Den dystopiske (pessimistiske) science fiction-litteraturen er iallfall ikke ukjent med sløvhet og massesuggesjon (f.eks. i Vidunderlige nye verden av George Orwell). Og det bringer meg til neste bok:

Mannen som kunne lese av Walter Tevis. Boka er fra 1980, og jeg syntes at jeg hørte at den gråt av glede da jeg tok den ut av hylla.
Jeg syns kanskje jeg har lest noe lignende før. Vet ikke hvor. Men boka gjorde inntrykk.

Vi er på 2400-tallet i USA, og robotene rår grunnen. Menneskene går rundt som annenklasses roboter, dopet ned på medisiner som gjør dem sterile. Framtiden ser veldig mørk ut for homo sapiens. En gang i "fortiden" (fremdeles vår framtid) så de høyerestående robotene seg leie på all krig og uenighet mellom menneskene og innførte Regler om Isolasjon og Høflighet. I korte trekk betyr det at folk ikke skal se på hverandre og kommunisere. Iallfall ikke om andre ting enn været.

En professor kommer til robot-sjefen ved universitet sitt i New York og sier at han kan undervise i lesing. Nå viser det seg at lesing ikke blir sett på som noen ønskelig aktivitet. Ikke bare er det slutt på tekstproduksjonen for lenge siden - alt kommer fiks ferdig til deg gjennom bilder på en skjerm eller gjennom kjemiske stoffer i blodet - men "lesning er altfor intimt ... Det setter deg i for nær kontakt med følelsene og tankene til andre. Det forstyrrer og forvirrer." (s. 79)
Men professoren lar seg ikke kue. Da blir han satt i fengsel, og roboten Spofforth tar kjæresten hans med seg hjem.

Gjennom hele denne boka blir du minnet på hvor viktige de skrevne ordene er. De er kommunikasjon. Noe håndfast, men likevel levende.

Uintelligente, programmerte roboter er forresten tragikomiske. Den hyperintelligente Spofforth klarer ikke å legge bånd på frustrasjonen sin i møte med folkeregister-maskinen og får dermed dette fine svaret fra sin laverestående "artsfelle":
"Den helvetes befolkningen i hele den fordømte verden er kl. 12.00 G.M.T. nitten millioner firehundreogtredvetusensyvhundreogniogseksti."

Lesing... - Vent litt! Jeg så jo Historien om Despereaux på dvd i går! Og der får helten kjeft av de andre musene for å ha brukt ei bok til lesing i stedet for mat!

Ingen kommentarer: