søndag 13. september 2009

Canopus i Argos, de siste bøkene


Har nå kjempet meg igjennom den siste boka i Doris Lessings science fiction-serie.

Jeg antydet sist at jeg likte bok 3 dårligere enn bok 1 og 2. Men det må sies til dens forsvar at den var bedre enn de to siste!

Bok 3, Sirius-eksperimentene, er beretningen om planeten Sirius' (Canopus' "rivaler") eksperimenter på Rohanda (jorden), ført i pennen av Ambien II.

Sirius har en inngrodd mindreverdighetsfølelse i forhold til Canopus, og det går heller ikke så bra for dem i de sørlige koloniene på Rohanda. De innfører nye arter, setter dem i arbeid og observerer dem, avler dem med sterkere arter, sender dem til andre planeter når de ikke kan gjøre nytte for seg lenger, mens de spionerer på Canopus' nordlige områder der de innfødte har utviklet seg til siviliserte mennesker. Hva er det Sirius gjør feil?

Er det deres dårlige etikk i eksperimentene med levende vesener? Er det den slue innblandingen fra skurkeplaneten Shammat? Eller er canopeerne rett og slett mer intelligente? Canopus har noe de kaller Nødvendigheten og Behovet (som blant annet får dem til å bygge geometriske byer), men hva står disse ordene for?

Jeg var så sikker på at jeg skulle få vite løsningen i de siste bøkene, det var bare derfor jeg leste dem, men SØREN, nei, det fikk jeg ikke. Det står igjen som et mysterium, noe overnaturlig. Glemte Doris hele Behovet jeg hadde for å få opplysning?

Uansett, det jeg FIKK i de to siste bøkene var:

I bok 4, Representantene for Planet 8, fortellingen om de som egentlig var grunnen til at Canopus koloniserte vår jord, men som ble etterlatt på sin egen stadig kaldere planet (Planet 8) fordi Shikasta plutselig var ubeboelig. Stort sett en ganske depressiv bok om hva som skjer når mennesker mister alt liv og håp uten å skjønne meningen med det hele.

I bok 5, De sentimentale agentene i Volyen-imperiet, en illustrasjon av retorikkens farer. Retorikk er talekunst, og som de fleste vet kan denne brukes i det ondes tjeneste. Det er det som skjer i boka. Den er ikke uten humor, som i dette utdraget hvor Canopus-agenten Incent er på avvenningskur for retorikksyken:

Det var den enklest mulige prøve, basert på ordet Historie.
Han bevarte fatningen da han hørte selve ordet. Ordet historisk fikk pulsen hans til å slå raskere, men den falt til ro igjen (...) Historiens vinder - her viste han tegn på opphisselse, som ikke gikk over. Så bestemte jeg - helt galt - å forsterke dosen, prøvde historiens logikk. Her begynte jeg å innse hvor håpløst det var, for han pustet raskt, ansiktet ble blekt og pupillene utvidet seg (...) men det var ikke før historiens søppelkasse at jeg gav opp. Da var han på bena, vilt opphisset og med begge armer i været...


Angrer jeg på at jeg kjempet meg gjennom serien? Jeg fikk iallfall litt å tenke på.

Ingen kommentarer: