tirsdag 11. august 2009

I spenningens vold

Er nå ferdig med Taita-serien. Bok 2, Vismannen Taita, starter et par generasjoner etter Hapi - elvegudinnen. Prinsessen Lostris, krigeren Tanus og farao Mamos er for lengst historie. Lostris' sønnesønn, Nefer, er ute i ørkenen sammen med Taita for å finne seg en falk; en manndomsprøve som skal hjelpe ham på veien mot kongestolen. Men det ligger en slange i falkeredet; et tegn på forræderiet som Nefer snart får oppleve. Faren (Lostris' sønn) blir drept av en venn, selv er prinsen i stor fare.
- Jeg savnet de store heltene og skurkene fra første bok. Kanskje det ødela opplevelsen litt for meg? Men Vismannen Taita står støtt på egne ben. Jeg kan nevne luftspeilinger i ørkenen, angrep på byen Babylon, et livsfarlig veddeløp og - det som gjorde mest inntrykk på meg - en ung dronning som er ødelagt av hat.

Taita og den 7. gåten skiller seg fra resten; den er en ekte spennings-/adventure-roman fra vår egen tid. Taita er "nedgradert" til en mytisk skikkelse som har lagt ut mystiske ledetråder for mer eller mindre moralske skattejegere. En av de snille er egyptiske Royan, som sammen med engelskmannen Nicholas reiser langt inn i Etiopias jungel på jakt etter Taitas to graver (jf. Hapi). Den ene ligger gjemt i en jungelkirke, den andre på et mye farligere sted, i fjellet under vannet der morderiske åler koser seg og tak plutselig kan rase.
Kjempespennende! Savnet Taita, var ikke forberedt på denne nåtidsvrien, men likte boka kjempegodt. Nesten ikke ett kjedelig sekund. Jeg kan til og med tilgi den godeste Wilson hans irriterende uvane med å utstyre alle heltinner med lytefri hud, spretne rumper og glansfullt hår.

Så leste jeg Mens englene sover av P. D. James. Hadde ikke lest noe av forfatteren før; ble fengslet av fronten på boka (et magisk lys stråler ut fra døra i en borglignende, natteblå bygning) og tenkte at det var på tide å bli kjent med etterforskeren Adam Dalgliesh.
Nå har jeg noen spørsmål:

1. Er alle bøkene til P. D. James så Poirot-aktige? Jeg forventet skikkelig spenning og fikk finurlig, uspennende krim. To mord i sammenheng, tydelig ingen seriemorder; etterforskeren kan sakte og forsiktig nøste opp trådene etter diverse intervjuer og tankespinn. Da en av de hovedmistenkte knelte ned foran bålet tenkte jeg "nå! nå tar hun opp ildraken og SMEKKER til..." Men nei.

2. Er jeg morderisk? Har Lindqvist og Gaiman og Rollins og alle de andre gjort meg til et avstumpet vesen?

3. Hvorfor satt jeg oppe til midnatt for å lese ferdig ei bok jeg ikke likte? Hadde jeg ikke bedre ting å gjøre? Sove sammen med englene, for eksempel?

4 kommentarer:

Mari sa...

1. Nei, ikke alle er sånn. Men noen. Og jeg liker det også, jeg.
2. Det er håp for deg også! :-D
3. Da vi var små, søte og uskyldige lærte vi at vi skal spise opp maten vår. Og lese ut bøkene våre. Sliter fortsatt med den, jeg også...

Line sa...

Synes du skal lese noen av de nyeste bøkene til P.D. James. De er veldig bra!

Jeg har forresten blitt mye flinkere til å legge bort bøker jeg ikke liker. Det er altfor mange bra bøker der ute til at man skal bruke tid på kjedelig bøker (om man ikke må lese dem i jobb-sammenheng...)

Synne sa...

Dere tok hintet...takk skal dere ha:)
Får se om jeg får lyst på James en annen gang, Line! Når jeg har lest alt det andre jeg burde ha lest!

elis lesebabbel sa...

Nei, livet er for kort for å lese ut bøker man ikke liker eller ikke får noe ut av. I hvert fall for oss over 50!