Verdens nydeligste bok?

"Man ser ikke tilbake langsmed tiden, men ned gjennom den, som gjennom vann. Noen ganger stiger visse ting til overflaten, noen ganger andre, noen ganger ingenting. Ingenting forsvinner."

Slik åpner boka som får meg til å finne fram superlativene. Bildene er så nydelig malte, jeg tør nesten ikke å skrive noe om dem av redsel for å gjøre dem alminnelige, grove.

Interessert? OK. Boka heter Katteøyet og er skrevet av Margaret Atwood.

Jeg gikk langs hyllene på biblioteket for et par dager siden, hadde bestemt meg for at jeg ville finne tre skikkelig lesverdige romaner på A-C før jeg gikk hjem for dagen. Jeg leser jo så få romaner for voksne.

Av en eller annen grunn holdt jeg meg unna de norske, til og med skandinaviske, forfatterne. Det er ikke det at jeg heller mot det eksotiske, at jeg for alt i verden vil lære om andre kulturer; jeg lever i den troen at de virkelig gode skandinaviske romanene er sjeldne.
Vel. Jeg burde jo gi dem en sjanse, selvfølgelig. Tenk bare på denne boka!

Uansett. Margaret Atwood så spennende ut. Vet ikke om det var den mystiske fronten med bilde av en svartkledt madonna som holder en diger klinkekule i hånda, svevende over en bro mot en pastellfarget himmel. Eller om det var omtalen bak på boka. "Retrospektiv utstilling", "konfliktfylte minner", "etterkrigstidens skoledager"...ikke akkurat ord som roper på meg, men sammen ble de uimotståelige. Og så leste jeg begynnelsen over, og var solgt.

Hovedpersonen Elaine, ni år, blir godtatt av venninnene sine den ene dagen, utfryst og utskjelt den andre. Livet mister taket i henne.
Etter en våt, iskald nær døden-opplevelse bestemmer hun seg for å gå videre. Glemme alt, slutte å bry seg med de andre jentene. På noen måneder er alle vonde minner fortrengt. En uhyggelig gjennomført prosess.

Fortelleren varter også opp med treffende og morsomme beskrivelser, både fra 80-årenes Toronto (der rammefortellingen foregår - Elaine åpner en utstilling i barndomsbyen) og fra minnenes, 50-årenes Toronto:

"Grace sier bordbønnen. Mr. Smeath sier: "Lovet være Herren, send ammunisjonen," og strekker seg etter bønnestuingen. Mrs. Smeath sier: "Lloyd." Mr. Smeath sier: "Det er da ikke så farlig," og sender meg et glis sidelengs. Tante Mildred snurper den skjeggete munnen. Jeg tygger i meg Smeath-familiens gummiplantemat."

Les boka, og du vil ikke angre.