Jeg elsker Lise Männikö! Hun skriver veldig bra, følelsesladd uten å være sentimental, dyp uten å være kjedelig. Jeg har før lest bøkene om Lissen, nå var det Stakkars Ina som hoppet ut til meg fra hylla under en kasseringsrunde (ja, jeg er ram på kassering!)
Ina flytter med faren sin til et nytt sted. Han jobber som organist i kirka, og en skjønner fort at han virkelig skiller seg ut: han kommer for sent til julegudstjenesten, og han har hatt på seg når han skritter over alterringen og går nedover midtgangen, forbi alle de lattermilde elevene. Det er de flaueste sekundene i Idas liv.
Ida bor alene med faren i ei lita, gul kårstue. De to har det som de har hatt det helt siden moren forsvant (på tragisk vis, skjønner vi etter hvert): fullstendig tyst. De snakker ikke sammen, og når de snakker sammen er det helt uten å nevne ting som kan drive dem fra hverandre. Ida føler seg fanget og overvåket. Er det merkelig at hun griper sjansen til å få litt mer liv inn i tilværelsen, bli kvitt det snille, sjenerte stempelet? Kontakten med en jentegjeng fra ungdomsskolen blir løsningen. Nå er det andres tur til å lide.
"Gjertrud skjønner ingenting når vi står litt unna. Hun er så opptatt av det hun sier sjøl. Hun hører bare sin egen stemme. Hun er veldig selvopptatt. Så egentlig er det bare til pass for henne. Selv om hun er som hun er. Selv om hun ikke kan noe for det. Egentlig er det jo sånn med oss alle sammen. Jeg kan ikke noe for at jeg er som jeg er, jeg heller. Så hvorfor skulle det være så veldig synd på henne, hele tida?" (s. 73)
Det er rørende, trist, tragisk. For hvem er det som må lide til slutt?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar