Jeg var så fornøyd med den første Unge Bond-boka av Charlie Higson, Silverfin-mysteriet. Så jeg tok sjansen på å kjøpe inn flere til biblioteket. Typisk unggutt-spenningsbok, tenkte jeg, men lovende i forhold til sjangeren.
Så feil kan en ta! Jeg har nå lest/skummet meg igjennom Blodfeber, og det var etter hvert en irriterende opplevelse.
James er jo en engel, helt ulik filmene (lurer på når og hvordan han forandret seg?) - minner mye om Alex Rider (Anthony Horowitz sin oppfinnelse). Men det er skurker også, og de er som i Bond-filmene: du finner Smilet med arret fra øre til øre, du finner den stormannsgale albinoen med renhetsdilla, den ungarske smugleren - og erkefienden fra kostskolen. Greit nok, det følger sjangeren.
Men.
1) Smugleren går fra kaldblodig morder til vennlig og hjelpsom (riktignok hevnlysten) mann.
2) Erkefienden fra kostskolen (og her er det snakk om hat og forakt) blir plutselig en storfan etter en boksekamp.
3) Forholdet til lokalbefolkningen er ganske så uavklart:
Storskurken forakter de skitne "bandittene". Men fortelleren har heller ikke mye til overs for dem, iallfall i begynnelsen: de ER skitne, mørkladne, dumme og brutale. (Og hva med det ville, skitne "naturbarnet" som redder James fra malariamyggene og etterpå overfaller ham i sjalusi?)
Kravet om å følge en sjanger og skape overraskelser er ingen unnskyldning for å skrive platt og inkonsekvent.
Hvis noen lurte: jeg kommer ikke til å kjøpe inn flere Unge Bond-bøker. Tror jeg. Det måtte være hvis jeg fikk en kniv mot strupen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar