onsdag 25. april 2018

Opprinnelse og framtid

Jeg har lest alle romanene Dan Brown har skrevet, utenom én. Den første jeg leste på norsk var Da Vinci-koden (faktisk bok nummer fire på engelsk), som skapte stor furore i 2003. Så tok jeg for meg Engler og demoner, Iskaldt bedrag og Den digitale festning (som var Browns debutbok). Inferno kom for fem år siden. Slutten på den skal jeg ikke røpe, men den ga en idé om en avslutning av én æra og en begynnelse på en neste.

Nå har jeg lest forfatterens nyeste, Opprinnelse, som kom i fjor. Den tok av en eller annen grunn ikke opp det som ble beskrevet i Inferno. Verden har visst gått videre uten noe mén. Dermed kan en lese også denne for seg selv.

Bazar forlag, 2017
Av Browns thrillere er det to som ikke har religiøs (ofte sekterisk) tematikk og som heller ikke har professor Robert Langdon som hovedperson: Iskaldt bedrag og Den digitale festning.

I Opprinnelse kobler Brown to emner som trigger min nysgjerrighet: religion/ ateisme og digital teknologi. Jeg kan ikke huske at ateismen har vært så fremtredende i de andre bøkene; her er flere referanser til kjente ateister og det de har sagt og skrevet. Det er verdt å nevne at hovedpersonen i romanen (og muligens forfatteren selv?) har et upersonlig, men åpent forhold til religion og ikke er noen "sinnaateist".

Handlingen i romanen foregår i Spania. Symboleksperten Langdon har blitt invitert av vennen sin, den eksentriske Edmond Kirsch, til en banebrytende presentasjon. Presentasjonen skal foregå inne i det futernistiske Guggenheim-museet, hvor hver enkelt besøkende får et headset med en personlig museumsguide på øret. Langdons guide kaller seg Winston.
  
Kirsch skal røpe sine nye funn om hvor livet kommer fra og hvor vi er på vei. Dette funnet, vet Langdon, vil ha store konsekvenser for religionene i verden. Men før vennen hans rekker å komme til poenget, blir han skutt og drept av en tidligere spansk soldat.
Langdon har faktisk blitt varslet om en mulig fare bare sekunder før det skjer, av stemmen på øret. Han klarer ikke å forhindre det som skjer, men kommer seg bort fra stedet sammen med Kirsch' medarbeider Ambra Vidal (selvfølgelig en ung, tiltrekkende dame!), som nå er i fare. Bare de to kan finne en kopi av presentasjonen og publisere den for verden.
De blir forfulgt av mektige personer - kongehuset (oppdiktede personer) og den katolske kirken er blant andre interesserte i det som skjer - og selvfølgelig har våre venner en knapp tidsfrist på seg til å finne presentasjonen. På veien må Langdons symbolekspertise brukes for det den er verdt.
Vi møter også underveis de andre personene som er innblandet, der det trengs for å bygge opp spenningen; et typisk og effektivt thrillervirkemiddel.

Opprinnelse er en thriller etter mitt hjerte, actionfylt men med et intellektuelt bakteppe og elementer leseren kan lære av og gruble på, hvis en vil. Hvor går menneskeheten egentlig? Går det an å koble religion og vitenskap sammen til noe mer, noe bedre enn de er hver for seg? Og... fins det noen grenser for hva en kan gjøre for å oppnå berømmelse via nett?

Men det som først og fremst fengslet meg - og ga meg lyst til å reise til Spania - var beskrivelsene av de storslåtte bygningene hvor de viktigste delene av handlingen foregår: det før nevnte Guggenheim-museet, den myteomspunne og helt spesielle kirken La Sagrada Familia, samt den tidligere katolske helligdommen som nå huser en av verdens største datamaskiner (MareNostra). Disse stedene fins i virkeligheten.
Brown beskriver detaljene i kunsten og arkitekturen - og Langdons fascinasjon - slik at leseren selv blir overveldet og får lyst til å vite mer.

Nedenfor ser du en presentasjon av La Sagrada Familia, som ble påbegynt for flere tiår siden og etter planen skal være ferdig om åtte år til.




tirsdag 24. april 2018

Og jeg prøver å fikse det

Midt inni all lesing av gode og mindre gode bøker fikk jeg lyst til å skrive om et musikalsk prosjekt jeg deltar i for tida. Jeg har brukt noen dager til å synge inn en kjent popsang, tatt opp video der jeg mimer/ synger til, og mikset lydfilen så den skal passe til videoen og høres ok ut. Dette har jeg så lastet opp i en mappe på nett som en amerikansk arrangør skal sette sammen et virtuelt kor med.

Det er seks år siden jeg først fant ut at det gikk an å synge i kor på nett uten å møtes. Siden har jeg vært med på fire prosjekter - to med Eric Whitacre (mer om hans prosjekter her) - og er altså ferdig med det femte, som har opplastingsfrist til helga.

Jeg lager lydfilen. En av dem! Hjemme i stua,
der jeg også har lagd Lesehest-videoene.
.


Mens jeg synger har jeg "fasiten" på øret.

Et sånt prosjekt, og særlig redigering av lyd, er arbeidskrevende når en er litt perfeksjonistisk. Søndag kveld satt jeg oppe til sent på kveld for å få akkurat riktig antall millisekunder på opptaket.
Jeg blir ganske fort hås når jeg synger inn filer. Det er også et ganske fiffig arrangement på akkurat denne sangen, med ganske raske "do do do" som en blir fullstendig tørr i munnen av (andre korstemmer har det verre!). Da er det looper i et lydredigeringsprogram (her: WavePad) som gjelder!


Jeg syns det er gøy å pirke litt og få det tekniske til. Men enda viktigere er musikken, det at jeg vet at jeg lager melodier og toner som vil klinge sammen med andres. I tillegg har jeg litt kontakt med de andre sangerne på sosiale medier, så det blir en følelse av fellesskap i det hele. I dette miniprosjektet blir vi kanskje 50-60 sangere fra ulike land i verden, mens vi var hele 5906 i Virtual Choir 4 (2013).
Her sitter jeg altså i lille Ål, Norge og kan være med i et verdenskor. Jeg gleder meg sånn til å se og høre det ferdige resultatet!

Klipp fra den "visuelle" videoen.
Så hvis du liker å synge og har lyst til å være med på noe helt spesielt, prøv virtuelt kor, da vel! Det kommer garantert nye prosjekter en kan slenge seg på. (Det fins også muligheter for de som ikke liker datateknisk pirk.)

Er du ikke så lysten på å delta, men vil heller høre på fine korarrangementer på nett? Tips: søk på "multitrack singing". Her fins det mye fint, både enkeltpersoner som synger flere stemmer "samtidig" og fellesvideoer med flere sangere.

Påskrift i mai:

Nå er videoen her! Nyt det!

onsdag 11. april 2018

Om hun som kom

Aschehoug, 2017
Sommer i Norge av Taran Bjørnstad er boka som fikk en ungdomsskoleelev til å innrømme at hun felte en tåre eller to (uprisen.no, nederste anmeldelse pr 11. april). Det er virkelig interessant for en formidler å lese ungdommenes egne vurderinger av bøkene vi prøver å formidle.


Jeg engasjerte meg virkelig i historien til Nokokure på 16, hun som flykter fra et urolig land i Afrika, alene med en ukjent mann som kjøpte seg "fri" fra hæren mot et løfte om å beskytte henne. Problemet er bare at hun da må lyve om at han er broren hennes. Det betyr at hun får en falsk historie å fortelle - og aldri kan si sannheten i Norge. Hun kan aldri møte familien igjen fordi hun ikke har gitt dem virkelige navn.
Og hun står i fare for å bli sendt ut av landet hvis hun blir avslørt.
Det er lett å leve seg inn i handlingen. Det er personlig og intenst. 
Og det er realistisk; det har vært noen slike saker i Norge. (I påsken snakket vi om ei dame som står i fare for å måtte forlate sørlandsbygda jeg kommer fra - og familien.)

Også de voksne Nokokure legger livet sitt i hendene på - som en UNE-ansatt og en seksjonsleder på asylmottaket - får synsvinkelen, og det gjør det hele mer realistisk. Og mer og mer spennende etter hvert som datoen for vedtaket nærmer seg. Får hun godkjent-stempel? Enkelte deler av boka kunne hørt med i en krimbok for voksne.

Likevel, det som aller mest traff meg Bjørnstads ungdomsbok, var scenene med Nokokure og den vanskjøtta hesten. Det ene var det uvante med den sammensetningen - ei afrikansk hestejente. En ny tanke. Så lik hun er hestejentene i Norge, og likevel så milevidt forskjellige liv.  
Det andre var symbolikken, eller det meningsfylte i akkurat det som skjer: jenta på flukt har vokst opp med dyr og vet hvordan de skal ha det for å være friske; hesten som trenger hjelp blir det som holder mennesket oppe når hun selv ikke vet om hun vil få hjelp.  






Om han som dro ut

Aschehoug, 2017

Jeg jobber som barnebibliotekar på et folkebibliotek. Før påske hadde jeg bokprat for en niendeklasse.

Jeg-fortellinger er blitt den nye standarden i bøker ungdommer liker. Noen blir forvirret når de får noe annet.
Men også: fortellinger fra virkeligheten slår an.
Det å ha ei bok i fanget og vite at det som står her har skjedd, det er den som opplevde det som forteller det til meg - det er noe helt spesielt.
Det kan være en roman hvor virkeligheten er sett i et eget lys eller til og med fikset litt på. Men likevel. Det er "ordentlig".

Først etter bokpraten ble jeg ferdig ei bok som jeg gjerne skulle presentert for disse niendeklassingene. Til alt overmål handler den om de store spørsmålene, som en del ungdommer gjerne leser om. Dette livet eller det neste av Demian Vitanza er altså et kinder-egg av en roman. Boka vant, ikke overraskende, Ungdommens kritikerpris 2018.

Boka bygger på samtaler mellom forfatteren Vitanza og en tidligere syriafarer oppvokst i Norge ( anonymisert som "Tariq") - som nå sitter fengslet i Norge. Det vil si, vi får bare den ene delen av samtalen: Tariqs fortelling og til dels svarene på spørsmålene Vitanza stiller. Fortellerstilen er ganske muntlig. Forfatteren tar med Tariqs betraktninger rundt selve skriveprosessen.

I begynnelsen hang jeg mest med han iraneren. Jeg burde vel egentlig ikke si navnet hans, du kan kanskje finne på et? 
Egentlig, når jeg tenker over det, burde ingen ha ekte navn. 

Tariq forteller om oppveksten sin i Halden som tredjegenerasjons norskpakistaner. Far er yndlingsforelderen, men sitter mye i fengsel, og moren sender tolvåringen til en knallhard internatleir i Pakistan for at han skal få inn pakistansk kultur. Etterpå blir den norske ungdomsskolen kjedelig, og gutten faller ut, blir gradvis med i en gjeng som prøver ut dop og annen kriminalitet; han blir selv en ung gangster. Han og de andre "utlendingene" møter hat fra lokale, norske ungdomsgjenger og enkelte voksne. En onkel vil få ham inn på den rette sti og tar ham med seg til en moské i Oslo. Og nettopp disse to tingene - fremmedgjøring fra den norske kulturen og en sterk islamsk fellesfølelse - er en oppskrift på å lage en radikalisert muslim.  

Fortellerteknisk er det én side av historien vi får. Og vi får til og med vite - av "Tariq" selv - at del to i boken ikke nødvendigvis inneholder sannheten. Han må nok pynte på alt som skjer etter at han og kameraten kom over grensen til Syria. Han som var en gangster i Norge, blir en redd og usikker, fredselskende ung mann i det krigsherjede landet. Er det realistisk?
Jeg kommer til å tenke på To søstre av Åsne Seierstad, som inneholder historier som ligner og dels krysser Tariqs. Chileneren som Tariq kaller Carlos er for eksempel gjenkjennelig.
Erika Fatland har satt seg mer inn i saken og har skrevet i Aftenposten at det er vanskelig å tro på dette forsvarsskriftet. (Jeg ble nok litt skuffet da jeg leste dette, trass i at jeg var forberedt på noe diktning.)

Kan vi si at Tariqs historie fra Syria er en historie om en syriafarer jeg håper fins? En som ikke blir aktivt med i kamphandlinger og sabotasjer, som holder seg i andrelinjen og ikke er av de mest brutale. Som gjør seg refleksjoner om ulike grupperinger, fiendskap mellom dem og hvordan det er vanskelig å finne et felles mål.
Jeg håper også at "Tariq" som sitter i fengsel har dette som sitt ideal. 

Bokbloggeren Artemisias verden skriver mer om boka og om diskusjonene rundt den.



Baksjå og framsjå: mars


Påskeferie: ender under brua i Lyngdal.

Mars var... 

  • "At the end of... you get nothing for nothing". Hvilke ord mangler, og hvilken musikal er det hentet fra? 
  • vår i Vestfold og siste arbeidsdager i NBF Barn og unge (pluss gavekort som ble brukt på Mummibok, se nedenfor)
  • påskeferie med filmquiz (hva hette nå den dama i Alien-filmene? Riley?) og kos med sørlandsfamilien
  • masse, masse snø - og innimellom bittelitt sol.

Jeg blogget om...

en ny tegneserie: Far from home av Ben Hatke. I april har jeg rukket å blogge om flere mars-bøker: Kurt Vonneguts klassiker, Demian Vitanzas nye fremmedkrigerroman og Taran Bjørnstads flyktningeroman, samt Dan Browns nye thriller.
 

Jeg leste...

16 bøker og hørte på 1 elydbok.
De som jeg ikke rakk å skrive om kommer det noen ord om her.

Fagbok

Aschehoug, 2017
Forbudte sanger av Pål Moddi Knutsen kom på kulturfond til biblioteket mitt nylig. Jeg skjønte at boka handlet om musikk som har satt søkelys på sosial og politisk urett, og ble nysgjerrig.

Den nordnorske sangeren Moddi ga ut plata Unsongs i 2016, med 12 forbudte sanger fra hele verden. I denne boka forteller han om hvorfor han fikk idéen og om arbeidet med å finne de 12 sangene (som faktisk var hundrevis i starten) - og spille dem inn i Norge. Hver av sangene, fra ulike land, får sitt kapittel. Noen artister er kjente, som Pussy Riot i Russland, de fleste mindre omtalt. Jeg fikk mange aha-opplevelser, særlig fra land og styresmakter jeg ikke ventet sensur fra. Moddi ble blant annet "sensurert" (det vil si bedt om å unngå visse tema) av BBC i et TV-intervju. Jeg frøs på ryggen da jeg leste det.
Ellers har sangeren valgt ut en latinamerikansk låt som har opphav i narkobaron-miljøer. Leser du boka, som jeg anbefaler varmt, får du vite hvorfor.

Her er Moddis versjon av Pussy Riots "Punk Prayer".


Barnebøker

Cappelen Damm, 2017
Jeg leste to barnebokklassikere på nytt denne måneden: Momo av Michael Ende og Brødrene Løvehjerte av Astrid Lindgren (som jeg lånte av søster i påsken). De er stadig aktuelle, med tematikk som vennskap og henholdsvis tidssparing og møtet med døden.

Ellers leste jeg ei bok om en annen klassiker. Mummidalens verden, som er ført i pennen av Philip Ardagh, er en ganske tjukk og veldig fin hyllest til Tove Jansons mummiverden. Hvordan er figurene vi møter der? Hva handler historiene om? Og hvor kom inspirasjonen fra? Boka er gjennomillustrert og har også med fotografier fra forfatterens liv. Anbefales til alle som vil bli mer kjent med - eller mimre om - disse historiene. 

Ungdomsbøker

Jeg leste og hørte ferdig spøkelses-serien om Lockwood & Co av Jonathan Stroud, på engelsk. Det var spennende og fantasifullt, actiondrevet. Av og til vel urealistiske løsninger (som helter som tar unaturlig store sjanser), et vanlig element i spenningsbøker. Heltene våre må igjennom ganske så skumle eventyr for å avsløre bakgrunnen til "Problemet" med gjenferdene som oversvømmer England.


Random House, 2015
Karakterbeskrivelsene fortjener et par ord. Utseendet sier ikke nødvendigvis så mye om de indre egenskapene hos karakteren ("vakre" mennesker kan være onde og "mindre vakre" gode), men negative karakteristikker påvirker sympatien hos leseren. Særlig George, en av de tre i firmaet, får gjennomgå for dårlig hygiene og en litt kvapsete kropp i mange av scenene vi møter ham i. Når for eksempel en kollega klager over å måtte dele seng med ham under et oppdrag, grenser det til mobbing. Men han er tydeligvis en helt, mer og mer utover i bøkene. Han har bare tilfeldigvis fått rollen som en klossete motvekt til den perfekte, elegante og mystiske Anthony Lockwood.
Jeg hørte to forskjellige innlesere av lydbøkene, og den siste ga George en ganske nasal og tåpelig stemme. Jeg ble etter hvert vant til det, men liker det ikke.
Likevel, jeg måtte få med meg hvordan det gikk med de tre spøkelsesjegerne.

Kagge forlag, 2018
Med Hun ba om det av Louise O'Neill er vi tilbake i realismen. En virkelig tøff realisme, hvor vi møter tenåringsjenta Emma, som oppfører seg hurpete. Veldig ovenpå, ekstremt opptatt av utseendet både hos seg selv og andre (et trekk fra den perfeksjonistiske moren), og veldig lite omsorgsfull. Det topper seg når ei venninne som har blitt voldtatt, får høre av Emma at hun ikke bør anmelde det... og er hun sikker på at hun ikke egentlig likte det selv?

Kan en så si at Emma "ba om det" da hun opplevde dette selv ikke så lenge etterpå, på en fest? Da hun drakk seg full, tok en pille det ikke var så lurt å ta, klinte med en eldre fyr som det ikke var så lurt å kline med? Og så ble kledd naken, misbrukt av flere menn, fotografert (og bildene selvfølgelig lagt ut på nett)? Alt hun har sagt og tenkt tidligere slår tilbake på henne så det smeller. Og hun er alene.
Det er krevende å lese ei bok der en så usympatisk hovedperson blir den som fortjener sympati. O'Neill skal ha ros for å ta opp et så viktig tema på en måte som kan skape diskusjoner. 


Samlaget, 2017
Brevet frå krigen av Ingunn Røyset er ei sann historie om ei norsk jente som opplevde andre verdenskrig som tenåring, med bosted i et område som virkelig ga orkesterplass til dramatikken i aprildagene 1940: Oslofjorden. Hun så flere sider av krigen: naboer som sympatiserte med nazistene og en storebror som var motstandsmann. Klassekameratene viste motstand mot fienden på en skole i nærheten av Gestapos hovedkvarter. Alt så nært. Og personlig, bygd på brev og samtale med Jorun, som lever og kan fortelle. 


Aschehoug, 2018
Fandom av Anna Day er den perfekte ungdomsromanen for alle som selv har vært storfan av en kjent bokserie, fortrinnsvis Hunger Games (Dødslekene) eller dets like. Har du aldri vært det, vil nok mye føles fremmed her.
Leseren kan gjerne ha vært såpass fan at hun/ han har deltatt på såkalte conventions hvor en kler seg ut som og framstår som en karakter fra boka eller filmen. (Jeg har så langt bare kledd meg ut som Hermine på Halloween.)

Fortelleren i boka, Violet, er blodfan av den populære Galgedansen. Hun har kledt seg ut som heltinnen Rose og blitt med vennene sine og lillebroren på comic-con. De skal faktisk møte skuespillerne fra filmen. Det er da det magiske og katastrofale skjer. Et stillas revner og faller ned over dem - og de havner i en parallell verden. En verden der nettopp Galgedansen er virkelighet.
Vennene - som stort sett kan historien på rams - vet hva de må gjøre når alt må oppfylles for at de skal komme seg hjem. Violet - som Rose - må forelske seg i en overklassegutt og vinne hjertet hans, så opprøret blant de mindre privilgerte kan lykkes.
Problemet er at i denne versjonen av historien faller heltinnen for feil gutt. Følelsene kan ikke styres. På toppen av det hele har den smellvakre venninna hennes Alice tatt rollen som en overklassejente, og ser ut til å ødelegge enda mer. Hva skal gjengen gjøre?
Her er det spenning og romantikk i fleng, men som sagt, du bør være bok-/filmserienerd selv for å virkelig kunne engasjere deg i det som skjer. 

Alt i alt 

Mars var måneden for de store historiene. Spenningsbøkene. Klassikerne. Historiene fra virkeligheten. Noen vil jeg huske bedre enn andre, som Moddis forbudte sanger og Mummidalens verden.

Hva skjer nå i april? 

April er en måned for sang: deltakelse i et Virtual Choir-prosjekt og solosang på eldresenter. Måneden blir rundet av med en Stockholm-tur med vokalgruppa jeg var med i før.
Ellers har byggearbeidene startet på kulturhuset hvor jeg jobber, og dagene blir herlig lengre.


God lesemåned!

torsdag 5. april 2018

Slaughterhouse 5

If you think death is a terrible thing, then you have not understood a word I've said. 

                  Billy Pilgrim i Slaughterhouse 5

Jeg har lest tre bøker som alle har et dramatisk bakteppe. Alle med utgangspunkt i virkelige hendelser. Slaughterhouse 5 av Kurt Vonnegut, Dette livet eller det neste av Demian Vitanza og Sommer i Norge av Taran Bjørnstad. Her skriver jeg om den første.

Vintage Classics, ny utg. 2000
Slaughterhouse 5, or The Children's Crusade er en viden kjent og flere ganger forbudt (i USA) klassiker fra 1969. Utgitt under Vietnamkrigen, men med handling fra andre verdenskrig og særlig Dresden. Den er realistisk med noen overnaturlige (sci-fi-aktige) innslag.

Romanen begynner med en innledning hvor fortelleren - som har en del til felles med Vonnegut selv - skriver om den store Dresden-romanen han vil utgi, den som vil gjøre ham berømt. Vi skjønner at det er denne romanen vi skal få lese. Han forteller om møtet sitt med en annen krigsveteran som husker bombingen i Dresden, og hvordan dennes kone får fortelleren til å love at romanen ikke skal være noen romantisering av det som skjedde. 

Fortelleren introduserer så romankarakteren sin: Billy Pilgrim; en ganske svakelig og litt godtroende optiker, ingen typisk soldat. Han blir da også med i andre verdenskrig bare som presteassistent, men havner på flukt sammen med amerikanske soldater og blir tatt til fange av tyskerne. Han overlever en hasardiøs fangetransport, og havner etter hvert i et fengsel hvor noen veldig strøkne og en smule arrogante engelskmenn regjerer.
Tilfeldigvis er Billy i en sementbygning med tilnavnet "Slaughterhouse 5" under bombingen av Dresden (som Vonnegut), og overlever altså. Men han er mentalt merket av det som har skjedd i krigen. Noen år etter krigen blir han bortført av romvesener (eller?), og han har opphold på psykiatrisk sykehus. Barna vil ikke tro på det han forteller. For meg som leser er det uklart hva som er virkelig og innbildning. Uansett, Billy Pilgrim reiser også i tid - ufrivillig, som hovedpersonen i Den tidsreisendes kvinne - og det gjør at han også vet når han selv kommer til å dø (se sitatet over).

Boka har en ganske mørk tone, men samtidig et lett og ledig språk. Flere ganger i romanen har fortelleren denne kommentaren til tragiske hendelser, som dødsfall: So it goes, altså: "sånn er nå det" (mer moderne: "shit happens"?). Dette har blitt tolket av enkelte kritikere som om forfatteren, altså Vonnegut, nedvurderer det vonde og ikke tar det på alvor. Slik jeg ser det er ironien i disse kommentarene nokså tydelig. Han tar slett ikke lett på det som har skjedd, men bruker humor for å i det hele tatt takle tragediene. Det er de som sier at krig er et nødvendig onde han vil i strupen på.

En skjønner hvorfor boka har blitt en klassiker. Når leseren er forberedt på en ikke-lineær historie med frampek og tilbakeblikk samt noen sprø elementer, er den i grunnen lett å komme igjennom -selv om det er fristende å stoppe opp ved flere sitatvennlige visdomsord, og å lese boka på nytt. Inni det enkle språket og bak historien om den troskyldige Billy Pilgrim er det en dyp bunn av mening.