tirsdag 28. november 2017

Myldrebok for smånisser og andre juleglade

Figenschou, 2017
Jeg har fått et anmeldereksemplar av Smånissenes juleleksikon fra bildebokforlaget Figenschou. Denne bildeboka er helt ny og illustrert og designet av Kristina Farstad Bjerkek.

Her møter vi smånissene, travle i lek og arbeid i et klassisk norsk og snøkledt bondegårdslandskap. Vi får se landsbyen de bor i, hvordan de går i Luciatog (!), lager julekalendre og -pynt, spiser grøt og annen type julemat, lager gaver og deler dem ut med Nissefar, og lager lys til advent. Blant annet.

Nissene er tegnet med spisse alve-ører (som de ofte har i populære framstillinger av Julenissens hjelpere); lesere som kjenner godt til jule-mytologi kan nok stusse på enkelte ting, men her har forfatteren uansett lekt seg på mange vis, så det godtar jeg. (Burde elgen vært Julenissens ridedyr, kanskje?)

Boka er i tverrformat (ett dobbeltoppslag på høykant, resten liggende), den ligger godt i hånden og har en julerød rygg med sølvbokstaver på. Den bør likevel helst stå eller ligge med fronten fram, siden illustrasjonene på forsida er morsomme og fargesterke (i klassiske norske "bondefarger") og viser tydelig hva slags bok vi har å gjøre.

For trass i tittelen - Smånissenes juleleksikon - vil jeg si at dette er mer av ei såkalt myldrebok enn et leksikon. Her er de fantasifulle tegningene, detaljerte og assosiative på tvers av tema, som er i fokus og som skinner. Barn helt ned i toårsalderen vil nok kose seg med disse, og jo større leserne blir, jo flere detaljer vil de lete etter og sammenhenger vil de se.

Hvorfor funker ikke boka 100 % som det tittelen antyder?
Vel er det mange ordforklaringer til utvalgte tegnede ting - og en får mye informasjon på sidene - men skriften er ganske liten, og det hender at en ikke helt skjønner hvilken ting teksten viser til. (Eller tegningen blir utydelig; "skigarden" i starten av boka er for eksempel svart og tegnet på mørkeblå bakgrunn.)
Nøkterne fakta om jul, om norsk natur og skikker er ellers blandet med morsomme "nissefakta"; i tillegg finner vi et par helt oppdiktede ord som "matkoma"... (burde det vært et ord i ordlistene våre, særlig ved juletider?)
Så hvis motivet er å lære om jula, får nok barnet mest utav dette i felles lesing med en voksen. Og jeg tipper, uten å ha testet det, at barn som har "begynt å lese litt selv" (forlagstekst på baksida av boka) vil slite med teksten.
Forresten: eggedosis som juledessert er nytt for meg, og furutreet i oppslaget om juletrær ligner lite på furuer jeg har sett. Småplukk.

Oppslag om julemiddag, som det jo fins ulike varianter av.
Kanskje nissene krangler om hvilken middag som er best?
MEN: som ei leken myldrebok er Smånissenes juleleksikon veldig fin. Her er det overskudd og liv! Jeg blir nysgjerrig og får lyst til å bruke mye tid med tegningene, jeg vil studere nissene og det som skjer rundt dem. Tegneren har helt klart kost seg med de å lage de ulike oppslagene.
Bjerkek er også helt tydelig glad i jula; boka er full av ingrediensene vi forbinder med klassisk nordisk/ nordamerikansk (sekulær) jul og har en gjennomgående positiv, romantisk stemning. 

Barn som ikke nødvendigvis får så veldig god julemiddag, som ikke får gaver fra "nissene" og som bare må se langt etter snøen, kan iallfall drømme? Eller de kan lage dorullnisser, som vi finner en enkel oppskrift på i boka.

Takk til Figenschou for at jeg fikk og fikk lese boka!

søndag 26. november 2017

Lesehesten oppsummerer: oktober

Hva skjedde denne måneden?

På TV var det innsamling til Redd barna og finale i Stjernekamp, og på nett var det kronerulling for oljesøksmålet. Den første snøen falt i Ål - og forsvant - og kom på ny.
Ellers feiret jeg bursdagen min som vanlig i oktober, men denne gangen med et rundt tall. Det førte til litt ekstra ettertanke - og ekstra festligheter.

Jeg blogget om...

diverse parallelle leseprosjekter. Litt uvanlig for min del, faktisk!

Jeg leste ...

15 bøker. Mange ganske mørke fortellinger og alvorlig tematikk! Mønster: norske forfattere på voksenbøkene og utenlandske på barne- og ungdomsbøkene.
Tegneseriebøkene blogget jeg nylig om. Her er noen ord om resten.

Barnebøker


Samlaget, 2017
Apetryne av Atle Hansen er, som alle Hansens bøker, ganske lettlest. Det gjelder språket, og det har også med lite bildebruk å gjøre. Det skal være konkret, uten bildebruk. Jeg hørte et intervju med forfatteren i podcasten Svingens barnebokverden (episode 19); her sier han at han konsentrerer seg om å fortelle historier med så få ord som mulig.
Hansen begynte å skrive barnebøker på en tid da det manglet spenningsbøker på nynorsk for mellomtrinn. (Det gjelder fremdeles i stor grad...)

Jeg liker stort sett Hansens bøker, både i seg selv og fordi de fyller et behov i barnelitteraturen (nynorsk spenning/lett).
Når det er sagt: jeg som storleser må alltid inn i et annet tempo når jeg leser disse bøkene, jeg må legge til ting for å få dekket behovet mitt for oppbygning og framdrift.

I Apetryne foregår handlingen i løpet av et par sommeruker, og hovedpersonen opplever mobbing og utestenging i en guttegjeng. Hvordan kan han ta igjen? Med hevn eller med noe annet? Og hva vil gjøre best inntrykk på jenta han er forelska i?

Vigmostad & Bjørke, 2017
"Pepperkake!" sa han til søsteren. "Jeg lukter pepperkake!"
"Du lukter ingenting."
"Snus i luften!" sa Hans. 
Hun snuste. Nybakte pepperkaker - nå kunne Grete også lukte det. Hun fikk vann i munnen, og vondt i magen, som om den nettopp hadde husket at den var der.
De fulgte lukten: honningkake, og ingefær og krydder, noe vidunderlig søtt som snek og snodde seg rundt dem. Snart løp de sultne barna i en retning de aldri hadde gått, på jakt etter luktens kilde... 
  
Hans og Grete av Neil Gaiman er det klassiske eventyret, bare fortalt på en levende, poetisk måte, magisk som ellers hos Gaiman, med en skikkelig innledning om den sultne familien og beskrivelsen av hvordan den kjennes... og med trolske, svarthvite tegninger spredt utover i den tynne boka.


Ungdomsbøker



OUP Oxford, 2015
Jekyll's Mirror av William Hussey er ei spenningsfortelling som - hvis en skal sette den i sjangerbås - stikker en tå borti grøss og et par i action. Forfatteren tar en gjeng med strevende ungdommer og plasserer dem i et dataspilleksperiment med onde, overnaturlige elementer. Tenåringene blir oppfordret til å mobbe andre unger på nett - oppdiktede unger, får de vite - og etter hvert som de kommer lengre og lengre inn i "Project Hyde", begynner spillerne å endre både oppførsel og utseende. Helt til hovedpersonen aner uråd og advarer resten. Det blir farlig å stå imot...


Aschehoug, 2011
Heksenes hevn og Vokterens forbannelse av Joseph Delaney er de to første bøkene i serien Den siste lærling (på engelsk: Spooks). Jeg vet at jeg prøvde å begynne på førsteboka tidligere, men ville nå gi serien en ny sjanse. 

Dette er klassisk spøkelses-fantasy, med en ung gutt som arver evnene til å se ting andre ikke ser - og bekjempe onde krefter. Han har en læremester, den gamle vokteren, men litt for tidlig må Thomas Ward klare seg selv... og han lærer hvorfor vokteren ikke bare er så viktig, men også blir fryktet og ensom i områdene han arbeider i. Verdenen minner meg litt om hekseserien til Terry Pratchett, selv om heksene der er (gode) hovedpersoner; hos Delaney er de stort sett farlige på den onde måten.
Til nå har det kommet hele tolv bøker i serien på norsk. Jeg ville helt sikkert likt å fortsette, men... så mange bøker, så lite tid. 


Roman


Juritzen, 2012
Stemmen er den første boka jeg har lest av Jørgen Jæger. Og den gav mersmak! Jeg er den typen krimleser som er avhengig av sympatiske etterforskere jeg får lyst til å følge videre. Og det har vi her. Jeg får lyst til å lese bøkene før og etter denne utgivelsen. Lensmannsbetjent Cecilie Hopen er ei utrolig tøff dame; i denne boka blir hun kidnappa etter ei halsbrekkende biljakt, vitne til mord, hardt skadd og senere forfulgt. Hun starter i et tettsted på Vestlandet og havner etter hvert i Drammen.

Underveis i boka møter vi også en anonym person som er blant de politiet vil finne; han har fingerferdighet og tålmodighet nok til å gjennomføre aksjoner de aldri kunne tenkt seg. Dette typiske grepet med parallelle handlinger skaper ekstra spenning.  Jørgen Jæger er så langt jeg kan bedømme en dyktig krimforteller.


Fakta
Dinamo forlag, 2017
 
Folkets klimadugnad: med råd og tips til deg som vil bidra er først og fremst ei inspirasjonsbok om både den politiske og den daglige kampen for miljøet, for naturen. Innspill fra folk flest i Norge og menneskene som vi har satt til å styre landet, samt fra de som forsker på klimaet og de som lager arbeidsplasser. Mottoet er: problemer som er skapt av mennesker, kan løses av mennesker.

Og i tråd med den tanken inneholder boka ikke bare prat, men konkrete råd til hva du og jeg kan gjøre. 

Alt i alt

En bra lesemåned, variert i sjanger og form. Jeg vil spesielt huske Roy Jacobsens romaner, Månekrøniken-serien og de illustrerte bøkene Jaybird og Hans og Grete.

Hva skjer nå i november? 

Måneden er, som dere vet, på hell. Det har skjedd mye på biblioteket der jeg jobber. Jeg koste meg på den årlige Bokmessa i Hallingdal sist helg, hvor blant andre Monica Isakstuen fortalte om forfatterskapet sitt, og jeg fikk med meg en poesikonsert med Oddveig Klyves diktsamling.
Vi har fått ei ny bunke kulturfondbøker for barn og unge, og her er det flere godbiter å sette seg inn i.

Ellers skal vi forberede et nytt vinterleseprosjekt for voksne med bokprater i januar; temaet for bøkene er reiser. Jeg har bestemt meg for å snakke om biografien/ reisedokumentaren Hold fast! av Samuel Massie. Den gjorde inntrykk!

Og så har bokprogrammet Brenners bokhylle begynt på NRK. Har du sett på det?

Snø her i Hallingdal! Uansett hvordan bakken ser ut hos deg, bør du passe på å ha rett skotøy.


fredag 17. november 2017

Sveiseblink

Gyldendal, 2017
Jeg ga Jimmy neven og halte han opp. Han blei stående og skule etter dem. Jeg dulta borti han med albuen og spørte om han var okei. 
-Gi faen, snerra han og vrei seg demonstrativt unna. 
-Jeg kan passe på meg sjøl. 
Jeg snudde meg tilbake til Volvo-fyren. Han så matt på meg. 
-Du må tåle en spøk, veit du, sa jeg og ga tilbake nøkla. 
Han fnyste, vendte ryggen til meg og satte seg inn i bilen. Like etter var han borte. Jeg snudde meg mot Jimmy, men han var ikke der lenger, han heller, og så kunne jeg høre en trimma moped starte rundt hjørnet. Jeg flaug rundt, men det var for seint, jeg så en fyr uten hjelm kjøre sikksakk inn i det mørke gapet.


Sveiseblink, s. 66 
 
Her en kveld begynte jeg å lese ei bok, og klarte ikke legge den fra meg for å sove.
Jeg var ikke forberedt på det; jeg hadde såvidt begynt på den tidligere og tenkt at både dialektbruken (ringsakerdialekt gjennom hele teksten) og tematikken (bilinteresse) var fremmed.
Så feil kan en ta.
Dialekten kom jeg fort inn i.
Tematikken var ikke så framtredende. Mest som et bakteppe, et bakteppe som kan være en god inngang til bokas verden for nettopp bilinteresserte ungdommer.


Sveiseblink av Helene Guåker er skrevet i førsteperson. Dette blir mer og mer vanlig i barne- og ungdomsbøker, og det kan være fint å få et så direkte innblikk i hovedpersonens tanker. Særlig når personen er en likandes kar.
Når boka begynner, har ikke Kristoffer det så greit. Han føler at han og kompisene, som har kjent hverandre i mange år, begynner å gli fra hverandre. Han klarer ikke å forholde seg til dem som før. De ler ikke av vitsene hans. De søker på studier utenfor bygda. De får seg kjærester.

Selv har Kristoffer naturlig dametekke, han havner stadig i seng med ei jente fra en fest. Men de liker det best når han er morsom og forsvinner når han blir seriøs. Han har lyst til å være seg selv, bli godtatt også med det som er vanskelig, som han ikke klarer snakke om.
At han ikke takler norskfaget på videregående og kanskje kommer til å stryke. At farfaren Birger, som han har hatt et nært forhold til, er dement og bor på sykehjem. På en fest blir en tidligere klassekamerat hardt skadd og havner i koma, og Kristoffer har skyldfølelse for det.
Og så blir han forelska i ei jente som faktisk ikke viser interesse for ham.

Forelskelsen Kristoffer kjenner på blir sammenlignet med uttrykket "sveiseblink". Det at noe lyser så sterkt at du ikke kan se rett på det uten å bli blind. Den rødhåra jenta treffer noe i ham.

Ja, jeg klarte altså ikke legge boka fra meg. Men jeg måtte levere den tilbake på biblioteket ganske snart, siden biblioteket skulle lage utstilling av bøker som var nominerte til Brageprisen.
På side 3 i pressemeldinga kan du lese argumentene for nominasjonen. Blant annet står det at "språket er ein gasspedal som gir eit sugande botndrag til forteljinga".
Kanskje nettopp språket var med og dro meg inn?
I tillegg er det visse ting en bare må finne ut av; små brødsmuler som Guåker legger ut i fortellinga etter hvert. Hvorfor er ting som de er blant kameratene? Og hvordan går det med den uoppnåelige jenta?

Et lite spørsmål: driver faktisk gutter også med "slut shaming" av hverandre? Kristoffer får høre av en kamerat at han aldri vil få dame, siden han ligger rundt.
Det kunne vært interessant å få innspill på fra lesere som kjenner guttekulturen bedre enn det jeg gjør.  

onsdag 8. november 2017

Lesemål for oktober: tegneserieromaner

Lesemålet for oktober var altså å lese fire tegneserieromaner. Jeg leste tre frittstående bøker som var nye for meg, i tillegg til at jeg fant fram igjen fortellingene fra Alvefolket (Elfquest).

Hvorfor tegneserieromaner?
Jeg har alltid likt tegneserier selv. Det startet med bibeltegneserier da jeg var liten, og fortsatte med sniklesing av Donald Pocket hos naboen over veien, Sølvpilen hos venner... og så det før nevnte Alvefolket. De siste årene har engasjementet for tegneseriebøker steget igjen, og jeg har elsket Bone, Buffy, Knøttene og Craig Thompsons kunstverk Tepper og Habibi. Jeg går gjerne innom tegneserie- og fantasybutikken Outland når jeg er i Oslo.
Jeg skrev et innlegg om flere av mine favoritter for fire år siden.

Tegneserier er ikke bare for barn. Dessverre lever fremdeles mange voksne i den villfarelsen, bare fordi de selv ikke trives med det mediet. Nå har Norsk kulturråd ei stund sendt ut norske og oversatte tegneserier til folkebibliotekene. Besøk gjerne biblioteket ditt og se hva de har der!


Egmont forlag, 2010
Ei bok som kom på "kulturfond-ordningen", var Jeg, Tor Ærlig av T. E. (Tor Erling) Naas. Naas skrev faktisk Norges første tegneserieroman, Ser du meg nå? (utgitt 2006), men Jeg, Tor Ærlig er det jeg vil kalle en tegnet novellesamling. 15 fortellinger i ulik lengde og med forskjellig tematikk, selv om mye faller innenfor det selvbiografiske - i det minste inspirert av tegnerens eget liv, fra barndom til voksen alder.
Fortellinga "På dypt vann", om ubeleilig vannskrekk. 
Hvordan er det å være tegneserietegner? Ungdom i rockeband? Liten gutt med intens lengsel etter en hund, eller litt større gutt med lengsel etter svømmelæreren? Født samme år som Frederic Hauge i Bellona? Og hvordan går det når den lille, ikke 100% ferieklare familien hans sjekker inn på Ondskapens hotell? (Joda, det magiske og grøssete har også en plass.)

I fortellinga "Deadline" møter tegneren kjente tegneseriefigurer,
blant andre mine to venner fra "Bone". 
Tegneren bruker også ulike tegnestiler i fortellingene (som er tegnet over flere år); noe svart-hvitt og noe farget. Det er variert, passe konkret og friskt, syns jeg. Både til lyst og tankespinn!

Vega forlag, 2014
Jaybird: Redet av Lauri og Jaakko Ahonen er noe helt annet. Her har et brødrepar fra Finland lagd en sammenhengende fortelling som framstår som en liten, kunstnerisk tegnefilm. Store bilder og lite tekst, utsnitt, kontraster og perspektiv.

"Så du ikke at det var et annet hus bak døra?" spurte søstera mi da hun hadde lest boka. Og jeg skjønte at jeg hadde brukt for lite tid på å studere bildene. Viktige vendepunkt og symboldetaljer hadde gått meg hus forbi. - Så bruk tid!

Boka gir inntrykk av å være en fabel, med tre spurvelignende fugler i rollene. Vår "forteller" er en liten unge som bor alene med den sengeliggende mora si i et gammelt hus. Her må ungen lage mat, vaske huset, skifte på moren - og holde vakt. For utenfor de igjenspikrede vinduene er det farlig, sier moren. Der er de slemme fuglene.

Så våkner ungen en natt av banking på ei dør. Fra døra skinner det sterkt lys. Hvem kan dette være? Og hvordan skal ungen reagere? Han har med seg våpen for sikkerhets skyld...

Handler det om fremmedfrykt? Familiekonflikter? Sorg og innpakkede følelser?
Uansett er det gripende og vakkert, og anbefales.
På Facebook kan du faktisk lese de første 66 sidene på engelsk.

Cappelen Damm, 2009
Vals med Bashir av Ari Folman og David Polonsky er ingen fabel, men grell historisk virkelighet i slekt med tematikken fra Jaybird. Krig. Slakting.
Du bør ha lest baksiden før du leser boka. Og gjerne kjenne til historien om massakrene av palestinske flyktninger i Vest-Beirut i 1982. Det er fordi boka har en litt komplisert og oppstykket handling med flere aktører, og det som har skjedd blir avslørt litt etter litt.

Fortelleren (forfatteren) er israeler, en tidligere soldat som begynner å huske ting han har fortrengt fra tjue år tilbake. Han oppsøker venner og medsoldater for å fylle inn hullene i hukommelsen. De forteller sine versjoner av det de husker. Hvordan det var å være ung soldat. Å flykte, frykte døden. Å ikke vite hvorfor en egentlig skal skyte, men gjøre det likevel. Hvem var egentlig fienden, og hvorfor?
Og så: avsløringene av det forferdelige som skjedde.




Vet du om en tegneseriebok eller to andre burde lese?