torsdag 30. mars 2017

Bloggen er 10 år gammel!




21. mars 2007 skrev jeg mitt første innlegg på Lesehesten fra Sørlandet. Nå er det tid for feiring!

Akkurat på jubileumsdagen valgte jeg et nytt utseende på bloggen (det gamle fant jeg kopi av på Internet Archive Wayback Machine). Og nå er altså videoen ferdig. Håper dere liker den!

Den meditative musikken fant jeg på Freesound.org, et godt tips til deg som får lyst til å lage en liknende video. (All musikken der kan brukes fritt så lenge du krediterer artisten.) 

Jeg leste nettopp et sted at en bør unngå for mange interne linker på en blogg. Denne bokbloggen er full av det. Unnskyld! Her kommer noen til, for at dere som blir nysgjerrige på det jeg nevner i videoen lett skal komme dere videre. (Lenkene i innlegget fra 5 års-jubileet er forresten nå oppdaterte!)

Mest lest

1. Nytt på biblioteket (reklame, på en måte). (2536 visninger! Mange som vil vite noe om
Statistikk på sida.
bildebøker.)
2. Kulturfondbøker i april/ mai - del 2 (aner egentlig ikke hvorfor denne fikk 352 visninger.)
3. Smakebit på søndag: Om skjønnhet (er Zadie Smith populær?)
4. Det "virkelige" folket (om ei bok som gir seg ut for å være sann, men ikke er det, og et tankeeksperiment. Denne posten markedsførte jeg selv fordi temaet var så viktig).
5. Picassokvinnen (beste bok?)  (ungdomsbok av Taran Bjørnstad. Heller ikke den typiske tittelen å søke på, men kanskje det var uttrykket "beste bok" som gjorde utslaget?) 

Mest kommentert

1. Smakebit på søndag: Flukten
2. Er nynorsk kult?
3. Litt om kommentarinnstillinger


Andre verdt å nevne-innlegg (et utvalg...)

Jeg hadde et improvisert togintervju med en forfatter (Alf Kjetil Walgermo) og analyserte Grand Prix gjennom fantasybriller.
Jeg tok meg en tur til Småland, og skrev diktet "Når jeg ser dem stå rundt meg", om det å være barnebibliotekar.
Jeg var med på tidenes koropplevelse i Virtual Choir (Bliss/ Fly to Paradise), og reiste til Edinburgh med søster.
Jeg lagde en adventskalender med utfordringer til meg selv (blant andre julevideoen!) og sutret over hva som var galt med Divergent-plakaten. (Men jeg så filmen, må jeg innrømme...)
Jeg leste klassikeren Peter Pan og skrev en kommentar til debatten om mannsunderskudd i barne- og ungdomsbokbransjen. 
Jeg fikk et brev fra ryggen og funderte på hvem Fredrik var (om slektsforskning). Jeg skrev om boka "Alene naken" og grublet rundt psykiatri og normalitet).
Jeg tok meg en ferie uten sosiale medier, på Kypros, tenkte på liv og død i filmer og bøker og ble helt overgitt over hvor godt vant en kan bli i både dataspilling og lesing.


Videoer 
finner du ved å søke på "video" i emneordskyen (akkurat nå nederst på sida).

Ja, og så...
Sørlandslesehesten er på Facebook! Følg meg gjerne der! 












onsdag 22. mars 2017

Svart bakgrunn - gutter og jenter

Gyldendal, 2017
Nå når jeg leser gjennom tidligere blogginnlegg for å mimre om de siste 5 årene av bloggen, finner jeg noen mønstre. Jeg har hatt en del innlegg om det å være jente/ kvinne og eventuelle forskjeller mellom kvinner og menn. Jeg har nok dels valgt bøker - fakta og skjønnlitteratur - som har det som tema, men har også lagt merke til visse trekk i fortellinger jeg har lest.

Dette gjelder ikke minst boka jeg fant i eboktjenesten Ebokbib og lastet ned der: den svenske ungdomsromanen Guttene av Jessica Schiefauer. Jeg ble ferdig med den på en kveld, og den gjorde noe med meg. Jeg skal prøve å sette ord på det. Først et utsnitt fra side 243:

- Har du glemt hvordan det er, hvordan de oppfører seg mot sånne som oss? Har du glemt det? For det kommer aldri, aldri til å forandre seg, uansett hvor gamle vi blir. Ikke så lenge vi ser slik ut.
(...)
- Jeg har ikke glemt det.
Hun så opp på meg.
- Men jeg har ikke tenkt å forakte meg selv bare fordi de gjør det. Jeg har ikke tenkt å la dem vinne.


Etter at boka var ferdiglest satt jeg igjen med inntrykket av en hard verden der forsoning og vennskap mellom kjønnene er umulig, og det eneste fellesskapet og respekten er å finne blant mennesker av samme kjønn. En verden der alt som skjer med deg avhenger av hvilket kjønn du er, eller velger å være. Hvis du da føler deg annerledes enn det du ser i speilet, er du ille ute. 

Fortelleren Kim har to venninner, Momo og Bella, de er alle i starten av puberteten og har begynt å få ekle blikk av guttene. Og ikke bare blikk; særlig Bella med de store formene blir fysisk trakassert og delvis avkledd. Det skjer med flere jenter i byen, det er akkurat som om dette er en naturlov. Kim hater det, hun er redd for guttene og avskyr sin egen svakhet, at hun ikke kan ta igjen og beskytte seg. Hun er også spinkel til jente å være og har overfølsom hud.

Ikke så rart da at det er hun som blir så fascinert av det som så skjer: hun finner en magisk måte å bli gutt på. Å bli sterkere, raskere, tøffere.

Venninnen Bella har et drivhus der hun dyrker en ukjent plante. Den viser seg å inneholde en saft som får venninnene til å skifte kjønn når de drikker den. De blir gutter om natten. Neste morgen har de jentekropper som vanlig.
Alle de tre syns dette er spennende i starten. Men det er bare Kim som fortsetter å synes det er en bra ting å være gutt. Som rett ut sagt blir avhengig av det. De andre to syns det er skummelt. Finner hverandre i et nytt feminint prosjekt. I en følelsesladd scene ser Kim dem utenfra der de sitter og sminker hverandre og øver på "jenteleken".

Kim, hun finner Tony. Han som ser på henne med interesse og nysgjerrighet når hun er gutt, men med dyp avsky når hun er jente. Som gutt får hun være med på de grensesprengende turene hans der de stjeler, bryter seg inn i andres hus, kjører biler i 200 km/t. Så lenge Kim stoler på sin egen nyvunne styrke - og glemmer den sterke tiltrekningen til Tony - går det bra...

Boka er helt klart spennende. En må bare finne ut hvordan det går. Men den er også veldig trist.
Hver eneste jente som opplever trakassering av jevnaldrende gutter er en jente for mye, og det skjer selv i "likestilte land" (som forfatteren forteller i dette engelske intervjuet), men det kan ikke være de guttene som dominerer? Jeg har så lyst til å tro på de ok guttene, de som har en positiv form for maskulinitet, at de ikke blir færre, at de også har makt. Jeg skulle ønske disse var representert i Schiefauers bok, slik som det fins motstemmer til overgriperne i #alfahann (Torbjørn Moen) og Med på leken (Hirsch). Men det er ikke deres historie hun vil fortelle; det ville blitt en annen bok.

Guttene handler om en ungdoms opplevelse av å ikke høre til noe sted uten maske og kostyme og en ny kropp. Å være i konstant fare, å stå i spenn. Men også finne vennskap og til slutt en identitet. 

Boka kom forresten ut som film i 2015 (Pojkarna/ Girls Lost). Her kan du se traileren.

lørdag 18. mars 2017

Jeg er heldig




Her er en video jeg lagde oppe i skogen i dag. Jeg har lest og sett så mye i det siste som har samlet seg opp og måtte ut på en eller annen måte. Det handler om frykt for å miste friheten, hjemmet sitt og selve livet. En frykt jeg heldigvis slipper å kjenne på.

Kanskje du har tanker rundt dette temaet? Kommentér gjerne!

Boka jeg nevner og reaksjonene den har skapt kan du lese mer om på engelsk Wikipedia. Hvis du får lyst til å lese den, skal det gå an å få lånt den på ditt lokale folkebibliotek. Det er Heinesen forlag som har utgitt oversettelsen til norsk.

Ellers kan jeg fortelle at det ikke vil bli noen "Best i 2016"-video. Litt fordi det alltid er så vanskelig å finne én favoritt i en sjanger, så jeg skroter idéen om et sånt kappløp.
Litt fordi jeg heller vil lage kortere videoer om andre ting, og håper å få publisert flere som den over i løpet av året.

Og så kommer det en jubileumsvideo om ikke så lenge!

fredag 17. mars 2017

Det var magisk

Susanne Lundeng (hjemmeside).
Foto: Ingvil Skeie Ljones
I kveld har jeg vært på konsert, eller forestilling, med Susanne Lundeng. Jeg hadde aldri hørt om henne og aldri hørt henne spille. (Siden folkemusikk ikke er min primære favorittsjanger, får jeg være unnskyldt!)

Det som fascinerte meg ekstra var at hun er nordfra, ikke så langt fra der jeg bodde til og med første klasse på barneskolen - nord i Nordland. Og nettopp denne landsdelen handlet forestillingen om. Historien og historiene, Lofotfisket og markedsdagene. Folkene, folkelynnet, impulsene fra andre steder. Med folkemusikken og felespill i fokus.
Ingen egentlig tradisjon som har blitt samlet inn av folkemusikkhistorikere, men Susanne har plukket opp og tatt vare på. 

Lundengs eget felespill imponerte og rørte ved meg. Hun har en særegen utstråling, humor. Og den energien! Hun danset samtidig som hun spilte. Sang sammen med fela. Og fortalte.
Dramatiserte scener som jeg kunne se for meg. Spilling i rorbuene. Farlige turer på sjøen. 

Det livlige spillet gav meg lyst til å danse, det vare fikk meg til å smile.

Jeg lånte med meg cder fra biblioteket hjem, og hører på den ene mens jeg skriver dette.

Ena forlag, 2016


Aldri har hun hørt noe så utrolig vakkert. Aldri har musikk rørt henne så sterkt som nå. Det er som om musikken fyller henne. Det bobler over i kroppen hennes. Hun vil le. Hun vil danse. Hun vil gråte av glede. Det er magisk. Det finnes ikke ord. Lenge blir hun bare stående og lytte. Men så stilner det, og hun åpner øynene. Fossegrimen ser på henne. Han vinker henne til seg.

På armlenet i godstolen har jeg ei barnebok jeg nylig leste, Fossegrimen av Ingunn Aamodt. Her er det jenta Tuva som spiller fele. I smug, for foreldrene liker det ikke. De vil helst være i fred foran tv-en og kaller Tuvas spill for ulyder.

Vennen Olav hører interessert på, men når jentene som går forbi gjør narr av henne, smiler han. Det vokser fram et sinne og en trass i Tuva. Hun skal vise dem alle.

Bestefar har fortalt om møtet sitt med Fossegrimen, han som spiller så herlig at alle som hører det blir fortapt. Han kan lære det bort, men mot en forferdelig pris.
Tuva tar sjansen.

Boka er kort, lett å komme igjennom og et vakkert eventyr. Som i eventyr flest er det klisjeer og typer, men de glemmer jeg og lar meg drive med i musikken og lengselen.
Marius Renberg sine tegninger tilfører en ekstra fin mystikk.

----



søndag 5. mars 2017

Oppsummering av 2016: ungdomsbøkene

Dette er det siste oppsummeringsinnlegget for "Best i 2016". Tidligere har jeg oppsummert romanene, fagbøkene, tegneseriene og barnebøkene

Jeg leste 57 ungdomsbøker i fjor. Det var bøker i så å si alle sjangre: realistisk drama, dystopi, spenning, alternativ historie (kontrafaktisk), science fiction, fantasy og grøss.

Personene jeg leste om
forelsket seg eller ble gjenstand for forelskelse, 
fikk og mistet venner, 
ble fanget eller var på flukt, 
ble voldtatt, 
ble radikaliserte, 
la ut på viktige reiser i tid og rom, 
planla fest, 
kom i puberteten, 
kjempet mot ondskap (i seg selv eller i dødsengler og vindkrefter),
møtte døden,
fant ut noe nytt om seg selv
(som uante krefter eller en hittil ukjent bakgrunn).

De var gutter, jenter og eventyrskikkelser.
Masse spenning, mange gode historier.

Foto: Flickr (Smilz4U18)


De aller fleste bøkene jeg leste var av norske forfattere. På andreplass kom de engelskspråklige forfatterne, og så en håndfull nordiske - litt som statistikken over ungdomsbokutgivelser i Norge.

De fleste bøkene var nye, men jeg leste også moderne klassikere: Alexandria-bøkene til Jon Bing og Du kjenner meg ikke av David Klass. 
Jeg fullførte flere spennende serier: Drakeguten, Dødsengler, Beta. Og jeg snuste på andre: Splintret, Half Bad, Nattskolen, Boy Nobody. Jeg fikk også med meg en ny "slutt" på Harry Potter-serien gjennom teatermanuset Harry Potter and the Cursed Child.

Når jeg ser på titlene jeg valgte ut til "best i 2016", er det flest i sjangeren realistisk drama. Flere av disse gjorde sterkt inntrykk. Ellers var det en håndfull spenningsbøker med dystopisk tilsnitt, pluss en fagbok. Kanskje jeg må dele opp i flere kategorier. 
 Med i konkurransen:
En av bøkene på lista har nettopp mottatt Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok. Et tegn på at jeg og jurymedlemmene er enige! 

lørdag 4. mars 2017

Lesehesten oppsummerer: februar

Galtvort/ Hogwarts, i mindre størrelse.
Hva skjedde denne måneden? 

I februar fikk jeg et nytt møbel i stua: keyboard! Det betydde at den ene bokhylla måtte flyttes inn på gjesterommet, og i samme slengen fikk jeg ryddet litt og sendt noen bøker til bruktbutikk.

Ellers var det store prosjektet denne måneden en søstertur til London og til Warner Bros sitt Harry Potter-studio - med forberedelser: omlesing av fjerdeboka på engelsk. Film sett. Selvlagd Galtvort-emblem fra Halloween funnet fram. Ja, og forresten, jeg har også sett en fransk fanvideo og lest fanfiction. Det fins noen virkelig gode fortellinger der ute!
I tilfelle jeg ikke får skrevet mer om turen kan jeg referere i korte trekk: masse fint å se, altfor mange folk der på samme tid (særlig i butikken), knapt med tid i pakketilbud med buss, men glad for å ha vært der. Jeg har alltid elsket kunstverkene som var grunnlag for filmene (concept art) og kjøpte med meg ei bok som har flere slike bilder.

Jeg blogget om...

Her på bloggen ble det skriving og snakking om bøkene til Terry Pratchett og om #Mammutjakten i tillegg til et par oppsummeringsinnlegg. Ganske produktiv bloggemåned!


Bøker lest

Februar var en fruktbar lesemåned, både i kvalitet og i variasjon. Det ble til sammen 14 bøker, det vil si 34 bøker siden nyttår.

Romaner

Brev til Victoria av Marcelo Puglia har jeg blogget om her. Så noen ord om resten!

Vidarforlaget, 2016
Melvil kan ikke hoppe over sider i livet sitt som hun hoppet over sidene i fortellingen. Jeg har ingen tryllestav. Vår marihøne satte seg på nesen til heksa, hun hadde en Kalachnikov over skulderen og døden i enden av pekefingeren.

Hatet mitt får dere ikke av Antoine Leiris er en kort og lettlest dokumentarbok, fortellingen til en enkemann etter Bataclan-attentatet i Paris for vel ett år siden. Leiris postet et mye omtalt brev til terroristene på Facebook, hvor han fortalte at han ikke ville hate dem, slik de ønsket. Fortvilelsen etter kjærestens død og utfordringene med å være alene med en sønn som forstår ganske mye, blir beskrevet på en fin måte.

Tegneserie


Etter den aktive tegneseriemåneden januar tok jeg det litt med ro i februar, men fikk med meg For the Love of God, Marie! av Jade Sarson, som jeg hadde kjøpt. Den handler om ei katolsk amerikansk jente som har en litt utradisjonell forståelse av hva det vil si å spre Guds kjærlighet. Men hun gjør det med et stort hjerte for mennesker av alle slag og fasonger. I denne tegneseriebutikken kan du se noen utdrag av fortellinga.


Fantasy


Fontini, 2016

Alle som ser oss stå side om side kan se hviken relasjon hun har til meg. Moren min ga meg sine høye kinnbein og lysegrå øyne. Hun ga meg det nådeløse instinktet, og hurtigheten som gjør meg til den beste eleven Svarttind har sett på tjue år. 
Mor. Det er ikke det rette ordet. Mor er et ord man assosierer med varme og kjærlighet og vennlighet. Man forbinder det ikke med å bli forlatt i nomadefolkets ørken kun noen timer etter fødselen. Eller med årevis med kald taushet og intenst hat.

En glo i asken av Sabaa Tahir var månedens fantasy og den første boka om Elias og Laia. Et fint nytt bekjentskap og verdt å følge videre. To helter med hver sine historier, på hver sin side i en konflikt men med gryende følelser for hverandre. Ifølge Wikipedia fikk forfatteren idéen til romanen etter å ha lest om kashmirkvinner som mistet mannlige familiemedlemmer til militæret. Hvordan ville hun reagert i en sånn situasjon, tenkte hun?
Så da skrev hun om Laia. Den redde lillesøstera som blir modig og hard, som oppsøker motstandsbevegelsen for å redde storebroren fra fengsel. Og om Elias, oppvokst og utvalgt til en oppgave han hater. Laia blir tjenestejenta til Elias' mor og vet ikke om hun vil overleve det. Elias blir en av de fire utvalgte til en kamp på liv og død i villmarken; vinneren vil bli ny president, og han kan ikke snu.
Vennskapet mellom Elias og Helene, en av de tre soldatene han kjemper mot, var nok det som rørte meg sterkest i boka. Kanskje de møtes igjen i fortsettelsen? Men da som...hva da? Jeg røper det ikke.

Ungdomsbøker

Aschehoug, 2016


-Pass deg! ropte Amir, og jeg mer ante enn så skyggen som kom mot meg. Jeg kastet meg til side, men for sent. Simon fikk armen rundt halsen min, og jeg kjente det lynskarpe bladet på barberkniven mot strupehodet. Den lyse stemmen var som et iskaldt kjærtegn i øret mitt.

Et slott av sølv av Aslak Dørum kan lett plasseres i sjangeren realistisk heltefortelling/ spenning. Den er tredje (frittstående) boka i en serie om to unggutter på eventyr; og jeg syns dette minner veldig om serien til Johan Mjønes (Blodspor i Klondike har jeg blogget om). Merk dere: vi har faktisk to veldig gode norske spenningsserier for ungdom med internasjonal handling!

Overlevelse i naturen og kampen mot kriminelle bander/ bedrifter er fellesnevnere for de to seriene, en slags blanding av James Bond og Lost? Et slott av sølv er også krydra med dyr og mennesker som er fiksa på genetisk. Og hovedeventyret foregår i det kalde isødet i Russland.

Hvis du ikke har opplevd krig og lurer på hvor lang tid det tar å bli vant til å miste alt du tror du trenger eller elsker, er svaret i løpet av et øyeblikk.

Cappelen Damm, 2016

Slik har jeg det nå av Meg Rosoff er verre å sjangerfeste. Det tok lang tid før jeg skjønte hva det var jeg hadde mellom hendene. En slags alternativ historisk roman? En krigshistorie fra nær framtid? Men det gjorde det enda mer spennende å lese. Og boka er skrevet på en finurlig måte. Fortelleren bruker Store Bokstaver flittig og har lange setninger uten tegnsetting; det er likevel ganske lett å lese.

Fortelleren Daisy blir sendt av den amerikanske faren sin til den engelske landsbygda for å få bukt med spiseforstyrrelsene sine hos slektninger. Hun finner seg raskt til rette sammen med kusinen og fetrene, som er mye alene på gården. Det er krig på vei, og moren har reist utenlands for å hjelpe til.
Daisy blir mer og mer betatt av fetteren Edward, selv om han er ganske lav og yngre enn henne. Han gjengjelder følelsene hennes, det blir ganske intenst.
Så oppdager myndighetene at de er foreldreløse. Jentene og guttene blir atskilt, og så kommer krigen.
Veldig, veldig god bok. Anbefales.

Vi snakker forresten om debutromanen til Meg Rosoff, som vant den internasjonale barnebokprisen ALMA i fjor.

Barnebøker


Aschehoug, 2016

Egoland av Lars Joachim Grimstad er tredje bok om statsminister Fahr og sønnen Teddy med venner. Minst like spennende som før, tidvis grusom, med en ofte satirisk humor og et tydelig engasjement mot moderne, ekstrem selvdyrking og overvåkningssamfunnet. Jeg siterer fra baksida av boka, som er på 381 actionfylte sider:

"Det tar litt tid å lese en så tjukk bok som dette.
På den annen side:
Om du ikke gjør det, får du aldri vite hva som skjedde da folk i Norge begynte å falle om. Eller hva den gamle mannen mente da han ropte: "Blodet skal flyte!" Du går glipp av minst hundreogatten angripende hologram-vikinger, tre slemme brødre med el-pistol, én sleip PR-rådgiver, og The Kube."
Pluss pluss.

Gyldendal, 2016

Greia med maneter av Ali Benjamin er en av de fine bøkene om en person som er nysgjerrig på både livet og ting rundt seg, men blir oppfattet som annerledes og strever med å finne seg venner. (Mirakel av Palacio og Vi er molekyler av Nielsen har lignende tematikk.)

Suzy pleide å snakke masse (for mye, mente mange) om alt mulig. Så skjedde det noe som gjorde henne tausere. Og så skjedde det som gjorde henne helt stum. Bestevenninnen, en ivrig svømmer, døde på svømmetur. Suzy blir intenst opptatt av å bevise sin egen teori om at Franny ble skadd av en liten, livsfarlig manet. Men egentlig - var det Suzys skyld?

Gyldendal, 2016

Verdens verste bursdag av Marius Horn Molaug er ei bok i en serie som jeg prøver, men ikke helt klarer, å nevne i samme setning som En pingles dagbok av Jeff Kinney.

"Verdens verste" er enda enklere i innhold, hovedpersonen er nok enda yngre enn Greg i pingleserien, og det er enkle illustrasjoner i stedet for tegneseriestriper. Men det er morsomme forviklinger, det er littegrann spenning (hvordan skal Ruben bli så populær at han får folk til å komme i bursdagen sin?), og nettopp temaet popularitet gjør at det også er en litt alvorlig bunn her som ikke er noen ulempe!

Ellers rakk jeg å lese den nye barneboka Ollis, debutboka til ålingsforfatteren og BarneTV-personligheten Ingunn Thon. Den vil jeg gjerne skrive mer om senere!

Best i 2017?

Slik har jeg det nå er en het kandidat til beste ungdomsbok. Både Ollis og Egoland kan være med i kampen om beste barnebok. Jeg vet ikke hvor mye fantasy jeg kommer til å lese, så noterer meg En glo i asken også.

Framsjå til mars
Jeg har nettopp begynt på klassikeren Brødrene Karamasov. Alt i innledninga skjønte jeg at dette var ei bok jeg kunne like, jeg er spent på den. Ellers gleder jeg meg til starten på undervannsdystopien Kloden under vann. Jeg har også lånt Mellom verden og meg, en dokumentar om de svartes situasjon i USA som jeg fikk tips om på en bokblogg. Så mars kan bli en spennende og variert lesemåned!

Og så er mars jubileumsmåneden til denne bloggen. 21. mars 2007 skrev jeg mitt første innlegg.
Hva har DU lyst til å lese om i et jubileumsinnlegg, eventuelt høre om i en video?

onsdag 1. mars 2017

Brev til Victoria

Brev til Victoria av Marcelo Puglia fikk jeg som leseeksemplar fra forlaget Korall (imprint av Cappelen Damm); det er sjeldent jeg tar imot slike, men forleggeren var så begeistra for boka at jeg tok sjansen. Jeg gjorde boka ferdig på toget hjem fra London-tur.

I boka møter vi først og fremst bloggeren/skribenten Mauricio, som er 40 år, nettopp har blitt pappa og nettopp har fått dødsdommen: svulst på hjernen. Bare noen få måneder igjen å leve. I tillegg blir han sagt opp på jobben, og hvordan skal han da klare å gi familien en økonomisk buffer når han er borte?
Løsninga blir å tjene penger på manusvurdering og bloggskriving; det siste med muligheter for publisering etter hans død. Blogginnleggene får vi ikke lese; men vi får innblikk i Mauricios hemmelige brev til den nyfødte datteren Victoria, og der skriver han også om bloggen. I tillegg til så mye annet som han skulle ha sagt til henne når hun vokser opp.

Ellers får leseren innblikk - av en slags altvitende forteller - i livene til både personene rundt Mauricio og andre bipersoner som etter hvert krysser veier med vår venn.
Korall forlag

Jeg liker idéen om mannen som skriver brev til en datter mens han selv venter på å dø. Brevene er intense, ærlige, og det kommer noen livsbetraktninger som er fine å ta med seg og som en kan nikke til. De henvender seg dels til en framtid som Mauricio aldri vil finne ut av. Det er trist og fint på samme tid.

Når det er sagt, er det tid for noen kritiske kommentarer.

Jeg følte at jeg hadde lest 367 sider med "happy ending" fra Hollywood. Boka appellerer til de store følelsene på en så insisterende måte, den er "større enn livet", og så kommer klisjéene: vi har livredding av kreftsyke barn og gjenfunne fotballstjerne-fedre og lekre og langbeinte og ikke å forglemme styrtrike kineserekskjærester. Hovedpersonen er kjekk og kona vakker og blond (og lager selvfølgelig nydelig mat!). De har rike venner som gjør sitt til at Mauricio får oppfylt sin "bucket list".

Jeg syns også slutten ble for lang og for sentimental. En metaavslutning der fans av bloggen og boka "Brev til Victoria" møter opp ved stranden tretten år senere. Forfatteren insisterer faktisk på at boka til Mauricio og dermed hans egen er livsforandrende, og det er litt risikabelt! 

Men jeg lurer på om dette kan være en roman fra en litterær tradisjon som er litt ekstra sentimental og "større enn livet"? A propos, jeg skjønte aldri hvor handlingen skulle foregå. Gikk jeg glipp av et hint? Jeg ville gjerne visst noe om land eller i det minste verdensdel, det ville hjulpet litt på bildene i hodet og spørsmålene jeg hadde om samfunnet som blir beskrevet. Det jeg vet er at hovedhandlingen foregår i en stor by, med muligheter for utflukter til havet. Forfatter Puglia er uruguayer, men bosatt i Brasil. Navnene er latinske (spanske/ italienske), så kan vi være i Sør-Amerika? Eller Sør-Europa?


Jeg tror også boka kunne tjent på å være bedre redigert, for å blant annet fjerne noen gjentakelser. I virkeligheten gjentar vi oss ofte, så det er forsåvidt realistisk, men i ei bok kan det bli litt frustrerende å lese. Og bihandlingen med Mario, barnehjemsbarnet som blir dataekspert, virker umotivert og passer ikke inn. Kanskje den kunne vært en egen bok? Det virker som om det er en fortelling Puglia kunne brukt mer tid på.

Med disse forbeholdene vil jeg likevel si at boka kan ha sine lesere. Har du lest denne anmeldelsen og vet at du ikke har noe problem med punktene jeg nevnte, kan du gjerne prøve å ta fatt på boka! Uansett vil du kunne få noe ut av deler av den (særlig brevene), om helheten ikke skulle falle i smak. Romanen kommer ut på Korall forlag nå i vår.

En kommentar til oversettelsen: jeg tror at den populære barneboka som Mauricio viser til på side 241, må være En pingles dagbok. Undertittelen heter på norsk Greg Heffleys dagbok.