fredag 20. januar 2017

Hyper

Kagge forlag, 2016
I går ble nominasjonene til Uprisen, ungdommens egen norske litteraturpris, annonsert.

På lista står blant annet Hyper av Vera Voss, som jeg nettopp har lest. Boka hører til i serien De 4, som tar for seg ulike aspekter ved norske ungdommers hverdag. Her: presset en ambisiøs elev med enda mer ambisiøse foreldre kan kjenne på.

Vestkantjenta Lilly er flink på skolen, så flink at hun sikter på å komme inn på ett av prestisjeuniversitetene i USA. Midt i skoleåret bytter hun til en privatskole med høye krav. Det viser seg snart at hun ikke lengre klarer å følge med. Læreren truer med utkasting av skolen. Foreldrene må ikke få vite hvordan det går. En ny klassevenninne, Thea, forteller at hun tar ADHD-medisiner for å prestere bedre, og da går alt helt fint. Lilly prøver. Og blir hekta.
I tillegg til at hun blir hekta på gutten som selger pillene. 

Jeg har skjønt at det går en debatt rundt bruken av stimulerende midler for å fremme prestasjoner i studier og jobb. Noen mener at det bør være helt greit.
Spørsmålet mitt - og også denne bokas spørsmål - er: vil vi ha en sånn hverdag, et sånt kjør, som en ikke klarer å takle uten å ruse seg?
Men først og fremst stiller boka spørsmål ved hvor motivasjonen til den enkelte kommer fra, og det evige spørsmålet om hvem en egentlig vil være.

Jeg likte boka. Den er fengende skrevet, og det er ikke rart at ungdommen liker den. Boka ble riktignok "nullet" i innkjøpsordninga til Norsk kulturråd. Jeg ser at det kan skorte på troverdigheten her og der; reaksjonene fra både skoleledelsen og Thea mot slutten passer ikke til det en har møtt før i boka.

Til slutt et fint utdrag fra side 236-237:

Den ene hånden hennes lå utenpå dynen. Den var nøttebrun mot det lyse dynetrekket. Fingrene hadde pene, ovale mandelnegler. Hun løftet hånden opp. Kikket på den. Sånn som små babyer gjør når de ligger på stellebordet (...) Det finnes ikke noen fortid og ingen fremtid for dem, bare nåtid. Akkurat nå. Og de oppdagelsene de gjør i dette sekundet. Heldige babyer, de aner ikke hvor vanskelig det er å bli eldre. Og mens Lilly lå der og ikke skulle en eneste ting, bare lå der og så på hånden sin som om det var første gang hun så den, kjente hun med ett en merkelig ro. Dette var henne. Hun var ikke alle drømmene. Hun var heller ikke alle minnene. Hun var ikke det pappa håpet hun skulle bli. Hun var heller ikke den jenta mamma ønsket at hun var. Lilly var ikke karakterene i et karakterkort eller tall på en klasseliste. Hun var Lilly her og nå. 
Hun var denne hånden. Hun var denne kroppen. Og hun kunne gjøre hva hun ville. Hun kunne bli liggende, eller hun kunne bruke hånden til å dra av seg dynen, støtte seg mot madrassen og reise seg. 
Det var hennes valg. 

Påskrift februar: tredje episode av NRK-programmet Innafor har nettopp prestasjonsdop som tema!

2 kommentarer:

Mari sa...

Det var et veldig flott, og ikke minst viktig, utdrag du delte der, Synne. Jeg er nysgjerrig på denne serien, og hvorfor den fenger ungdom sånn. Det passet perfekt at du skrev om denne boka i dag, jeg har vært så nysgjerrig siden nominasjonene til Uprisen ble offentliggjort i går.

Ønsker deg en riktig fin helg, kanskje det blir noen gode leseropplevelser på deg? Det håper jeg :)

Synne sa...

Takk! Jeg tipper at populariteten handler en del om de veldig aktuelle temaene de tar opp, men også skrivemåten med førstepersonsforteller, og det at en kommer ganske rett inn i handlingen. Førstepersonsfortellinger har visstnok blitt så vanlige i ungdomslitteraturen at leserne forventer det!