I forrige måned lånte jeg første sesong av den amerikanske serien Gossip Girl. Jeg hadde lest ei bok i serien og ville finne ut hva dette var for noe. Jeg kunne skrevet mye om serien (som visstnok er ganske annerledes enn bøkene), men vil bare ta tak i ett aspekt:
Akkurat som i såpeserier flest (får jeg kalle dette en såpe?) er det "bitchene" som skaper ekstra drama i de ulike episodene. De som vil opp og fram eller beholde sine høye posisjoner, som mobber konkurrenter og planlegger småkriger for å nå målene sine. Og de opplever ikke bare framgang selv: de blir mobbet og lurt og presset av andre, unge og voksne. Eller får ikke nok oppmerksomhet. Kanskje det nettopp er derfor de mobber og trykker andre ned? Slike utfordringer er en vanlig forklaring på mobbeatferd. Og ofte, hvis en ikke har med en psykopat å gjøre, kan det være noe i det.
Andre ganger kan en ikke forstå hvorfor en person blir en mobber. Alt ligger til rette for at han eller hun skal oppføre seg helt ok mot andre. Og så skjer det likevel. Og det kan skje tidlig. Allerede i barnehagen kan det begynne.
Jeg har lest to norske barnebøker fra 2014 hvor vi møter henholdsvis en (selverklært) raring og en drømmer som kjemper mot skikkelige bitcher. Den ene forfatteren er debutant; den andre skrev mer om bitching i Hyperpubertet (2013).
 |
| Aschehoug, 2014 |
Det er jo ikke akkurat sånn at jeg ikke vet hvor mikroskopisk liten sjans jeg har. Gutter liker ikke sånne som meg. I hvert fall ikke toppligagutter som Magnus.
Nå tenker du kanskje at det er fordi jeg er den kjempesjenerte og krisedølle typen som ingen legger merke til. At jeg er en sånn brillenørd som sitter fremst i klasserommet og går i ett med tapetet, liksom.
Hadde jeg enda vært så heldig.
Men jeg er ikke det.
Det er det eneste jeg har til felles med Thea, bortsett fra at vi begge går i 7A. Alle på skolen vet hvem jeg er også.
Men ikke fordi jeg er kul.
Ikke fordi jeg er pen.
Og i hvert fall ikke fordi jeg er populær.
Grunnen til at alle vet hvem jeg er, er at jeg er en freak.
(s. 28)
Hos A. Audhild Solberg heter altså superbitchen Thea. Hun er den framfusne, den karikert superegoistiske og ropende jenta som aldri kan få nok OPPMERKSOMHET! Nå skal hun synge solo med guttebandet Føkk Jøstin på skolens talentiade. Thea, som synger som en kråke. Og Anne Bea, som faktisk kan synge ganske bra, er forelska i ett av bandmedlemmene...
Heldigvis har Anne Bea, som tilfeldigvis lider av albinisme, mot og glød. Hun har selvironi midt i lengselen etter å være normal, og er ganske sterk psykisk. Og det hjelper med venner. Klassevenner som tåler å ha lav status, og en frisk tante. Særlig forholdet til bestekompisen Nils er et sånt hvilken som helst nerd eller freak - eller bitch! - kunne ønsket seg.
... det er fortsatt meg han henger sammen med. Det var meg han rulla bort til etter at han hadde tatt en perfekt ollie på skaterampa, selv om han sikkert skjønte at jeg kom til å bomme på hånda hans da han ga meg en high five.
(s. 233)
Boka er skrevet med snert og overskudd. Av og til i de verste rope-passasjene til Thea blir det litt slitsomt (poenget var kanskje tatt første gangen?), men jeg likte fortellinga sett under ett veldig godt. Vær stolt av den du er, og ikke gi opp! Bedre budskap kan vel ikke ei bok ha.
Hovedpersonen i Discosatan av Vera Michaelsen er, på den andre siden, helt alene mot bitchene, de kule jentene. Ingen bestevenn som stiller opp og backer opp. Ingen pappa som elsker henne. Bare en sliten, snill men litt uflidd mamma som ikke har råd til å støtte Kine i den hobbyen hun har, nemlig dansing. Eller, ikke hobby. Det er en drøm. Drømmen om å få danse, virvle rundt så hun glemmer alt annet...og bli verdensmester for det.
Og kanskje mest av alt, hun har ingen hun kan fortelle om den vonde følelsen hun har - av at noen følger etter henne.
 |
| Aschehoug, 2014 |
Når hun reiser seg opp igjen, står det en dame rett foran henne. Kine skriker. Dama smiler. Hun står altfor nær. Hvordan rakk hun det? Det var ingen på stien foran henne for bare sekunder siden. Hjertet til Kine dunker i ørene. Hvorfor hørte hun ikke skrittene hennes på grusen? Dama rekker bagen til Kine.
- Du mistet visst denne.
s. 60
Ja, det er Djevelen som dukker opp. Hun lover Kine å gjøre henne til verdensmester, i bytte mot en ubetydelig småting: sjelen til Kine. For å unngå at Kine trekker seg, inngår det i avtalen at et menneske hun kjenner blir til et dyr. Hvis hun ikke holder avtalen, vil personen forbli et dyr for alltid.
Og nettopp her er det eneste jeg vet jeg ikke godtok i boka: løsningen på Kines problem blir for enkel. En virkelig "djevelsk" avtale ville vært verre (men så er det jo ei barnebok!). Men veien dit er intens, spennende og til dels ganske underholdende. Og tankevekkende. Hvordan skapes ondskap? Kan en person bli ond? Det jeg vet, og som er realistisk, er at rask framgang kan gå til hodet på en. Som når en vinner i Lotto.
Et annet spørsmål er: er tredje persons synsvinkel det rette? Kan det rett og slett være at jeg har blitt så vant med jeg-forteller i barnebøker at noe annet automatisk blir rart? Det kunne vært kjekt med innspill på det.
Men hvordan var det med bitchene? De er ikke så tydelige som Thea i Kampen mot superbitchene. De er mer en større gjeng og et symbol på alt som motarbeider Kine og målet hennes. De er rike. Dermed har de råd til den beste privattreneren, de flotteste draktene, solbruning og sminke. De har "it". Kine har det ikke og har ingen sjanse... før det overnaturlige skjer. Så bitchen her er vel heller, vil jeg si, dansemiljøet og de skyhøye kravene der - og det generelle sosioøkonomiske presset som de voksne står for.
En scene i boka får meg faktisk til å tenke på en karakter i før nevnte Gossip Girl, som blir avslørt med en stjålet kjole.
Som i Hyperpubertet inneholder denne boka ekstreme situasjoner og absurde karakterer. Litt magisk realisme for barn, kanskje?
Også virkelig verd å lese.
P.S.
Bitch er et ganske vanlig ord i norsk slang nå; direkte oversatt ville det vært tispe, altså hun-hund. Og selv om en "bitch" i dag er den ufordragelige, ondskapsfulle og egoistiske jenta, altså en som er ovenpå, blir uttrykket på engelsk brukt generelt nedsettende om kvinner/jenter - eller om personer som lar seg bestemme over og dermed blir sett på som feminine (...). Ikke lett å komme unna det stempelet der, altså.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar